*Del din egen sorg med foreldrene. Det er godt for deg selv, og foreldrene 
   trenger det. Husk likevel at foreldrene har nok med sin egen sorg. De har 
    ikke overskudd til å bli din hjelper! 
*La dem snakke om barnet så mye og så ofte som de ønsker!      
*La foreldrene få mulighet til å uttrykke så mye og så sterk sorg som de
   føler i øyeblikket, og som de er villig til å dele med dere! 
*Hjelp dem til å snakke åpent om sine spørsmål og tanker og sin 
   skyldfølelse!    

Hva bør jeg ikke si?      

*Ikke skift emne når foreldrene nevner barnet!      
*Ikke si at du forstår hvordan de har det hvis du ikke selv har opplevd 
   å miste et barn!    
*Ikke si ”nå burde du ha kommet over dette” eller ”nå må du begynne å se 
  framover" eller noe annet som kan tolkes som at du bedømmer deres 
  følelser!  
*Ikke påpek at de i det minste har de andre barna. 
   Et barn kan ikke erstattes!     
*Ikke si at de kan jo få et nytt barn. Selv om de vil og kan det, kan ikke et 
  nytt barn erstatte det de har mistet. Når foreldrene selv er modne til det,
   velger de selv om de vil ha flere barn! 
 *Si ikke noe som kan tolkes som om du mener at omsorgen barnet fikk 
   hjemme eller andre steder ikke var bra nok!    

Hva kan jeg gjøre?      

*Vis at du bryr deg om hele familien.
   –Vær tilgjengelig og tilstede gjennom å lytte.     
   Du kan også hjelpe til med praktiske ting i dagliglivet. 
   Eksempler på dette er å hjelpe til med de andre barna, å gå ærender eller 
    lage middag. Oppfordre foreldrene til å være tålmodige og ikke forvente 
   for mye av seg selv! 
*Husk barnets fødselsdag, dødsdag 
   og andre merkedager sammen med foreldrene.     
*Gi barnets søsken spesiell oppmerksomhet.
   De har det vondt og er forvirret. De trenger omtanke som foreldrene
   kanskje ikke er i stand til å gi i denne tiden!     

Hva bør jeg ikke gjøre?      

*Ikke la din følelse av hjelpeløshet holde deg fra å stille opp.      
*Ikke unngå å nevne barnet fordi du er redd for at det skal minne dem
   om smerten - De har ikke glemt den!      
*Ikke fjern bilder av barnet fra hjemmet ditt.
   Foreldrene trenger å se at barnet blir husket! 
*Forsikre foreldrene og eventuelle søsken om at de gjorde alt det de kunne, 
  de gjorde ikke noe galt. Det er ikke noen som kunne ha gjort noe for å
   redde barnets liv!  

Kilde: Forum for krybbedød, når et barn dør.    
   
Disse rådene er utarbeidet på bakgrunn av andre foreldres opplevelse av omgivelsene. Det som blir tatt opp her, går ofte igjen når noen mister sitt barn. Jeg kjenner igjen meg selv på veldig mange punkter, og håpet er vel at så mange som mulig klarer å vise foreldre den respekt, medfølelse og omsorg som en slik situasjon krever. En som ikke har mistet et barn,    
kan aldri sette seg inn i hvordan de sørgende har det. 
Prøv å forestille deg at det er du som hadde mistet ditt barn, 
og gang den smerten du føler ved den tanken mange ganger. 
Da kan du kanskje kjenne en liten flik av hvordan vi etterlatte har det!   
  
Husk for all del at alle sørger forskjellig...det er ingen gal måte å sørge på!    
Alt er "tillatt" å tenke, og det er utrolig hvor mange "rare" tanker man får. 
Da er det godt å snakke med noen som respekterer de tankene, og som kan understreke at man faktisk er "normal". Jeg har hele tiden vært så heldig å ha en fagperson til å konstantere at jeg er "normal". Jeg skulle spurt deg, 
Kristin, om å få det rammet inn! Vi har fleipet om det noen ganger. 
Jeg skulle hatt noe slikt å vise til, for jeg har fått noen reaksjoner fra omgivelsene om at jeg på en måte "overreagerer". Jeg har til og med fått spørsmål om grunnen til at jeg sørger så dypt nå er at jeg var 
altfor glad i Louise.     
Er det mulig å bli altfor glad i barnet sitt?   
  
Det snakkes så varmt om at alt er så mye bedre i dag. Man er mer åpne, og man har lettere for å snakke om forskjellige ting. Min erfaring er at det ikke stemmer når man mister et barn.  Det skal helst ties om, og man skal "komme fort over det". Jeg har møtt mange skuffelser på det området, og jeg forstår  ikke helt hva mennesker rundt er så redde for. 
Er de redde for å se noen tårer?   
Redde for å se et "sammenbrudd"?   
Det er viktig å huske på at dette gjør det enda vanskeligere for foreldrene.. ..de skulle hatt nok med sorgen sin, 
og de trenger kjærlighet og omsorg mest av alt!