Du titter på oss med så store øyer, 
Og vet at vi deg så gjerne føyer. 
Du smiler så vakkert, og gir oss kontakt, 
Og kjemper så tappert, er alltid på vakt.

Du har så stor styrke, og vilje i sær. 
Du viser det stadig. Du er meg så kjær. 
Jeg visste ikke det fantes en kjærlighet så stor, 
Du lærer meg det ved at jeg får være din mor! 

Lille venn, 
Vi skylder deg en stor takk,
For du har gjort livet vårt så veldig mye rikere!
Du har lært oss at livet slett ikke er en selvfølge, 
 at vi må nyte hver dag som er, slik den er, 
uten å tenke på hva som kan skje i morgen!
Videre har du vist oss hva ekte glede er,
Hva som virkelig teller her i livet, 
for det er så langt fra alle de materielle godene 
man ”må” ha!
Vi er veldig glad i deg!
Klem fra mamma & pappa

Er det noe rart at vi stolte er?
Du kjemper for livet & er like sær.
Du vet hva du vil & sier ifra
Når noe er feil og ikke så bra!

Hva er det som best kan beskrive deg?
Det er så klart været som farer i vei.
Som solskinn du lyser opp livet vårt.
Som verste regnværsdagen når alt er trist og grått.

Stormen er sterk. Ja, den ligner du på.
Regnbuen er vakker, det er du og.
Ord kan aldri beskrive hva du er for meg.
Du er jo Louise, det er bare en av deg!

Jeg, av alle mennesker, føler meg hjelpesløs. 
Jeg, som hele tiden har vært så glad i selvstendigheten min.
Det er enkelte hverdagslige ting jeg ikke mestrer, 
hjertet banker og det er en runddans av karuseller 
i hodet mitt…blir jeg gal?
Hva skjer med meg?
Hvordan overlever jeg dette?

Jeg kjenner at jeg får hjelp et annetsteds fra, 
for dette makter jeg ikke selv.
Det er noen som gir meg litt og litt av smerten.
Akkurat som jeg ikke får mer enn jeg klarer.
Det er underlig!

Hvordan kan jeg noen gang bli lykkelig igjen
…uten min elskelige datter?
Det kan da ikke være mulig å komme dit?
Hvordan skal jeg noen gang klare å tenke på henne 
uten den voldsomme smerten og savnet?

Kanskje det er Louise som hjelper meg?
Kanskje det er Louise som holder meg oppe?
Hva er alt dette som skjer i meg?
Ikke vet jeg, men det er underlig!

Det går langsomt, men klumpen vil etter hvert tine helt.
Smerten kommer som lyn fra klar himmel.
Det føles som du skal bli spist opp av denne klumpen.
Ingenting vil noen gang bli det samme igjen.
Du, som menneske, har forandret deg.

Etter lang tid vil klumpen bli til et 
vakkert minne du bærer i hjertet ditt. 
Den vil bli til en levende film du ser i hodet ditt. 
Det vil bli lettere å se alle de gode stundene dere hadde sammen.

For å komme dit, er det viktig å gå alle skrittene i trappen.
Hopper du over et trinn, 
må du gå det trinnet mange ganger før du kan gå videre.
Kanskje vi ses på toppen av trappen?

Jeg får til og med panikk ved tanken på 
aldri mer medisiner, sonder, alarmer fra apparater, sug…
Panisk er også tanken på 
aldri mer føle den voldsomme redselen eller den utrolige gleden.
Panikken vokser i meg som om den skal eksplodere 
og etterlate meg med et stort, svart hull i hjertet!
Panikken slår meg ved tanken på aldri møte henne igjen
…derfor må jeg bare tro på at vi en gang vil ses!

Så kort liv,
Så mange smerter.
Så nydelige smil
Som varmet våre hjerter!

Hun forlot oss,
Eller var det noen som tok henne?
Var det noen som trengte henne mer,
Noen smil hun måtte tenne?

Så liten kropp,
Så stort ett sinn.
Jeg savner deg dypt,
Lille vennen min!

Jeg snakker til deg likevel, lille jenta mi,
og håper du hører meg og det jeg har å si:
”Jeg har elsket deg, elsker deg og vil alltid elske deg.
Jeg savner deg og vil bestandig savne deg.
Du er det beste som har skjedd mamma’n din!”

Slik lyder ordene til deg hver en kveld
mens jeg stryker på bildet ditt og tenker på hvert stell.
Tankene vil ingen ende ta,
men du er fortsatt lyset mitt med alt du meg ga!

Du, som var så full av livsglede selv,
forstår du at hun må?
Gleder du deg på mammas vegne,
eller synes du bare det er sårt?

Mamma har fått noen små, hvite tabletter…
…de hjelper henne til å se en mening med livet
-nå som du er borte!
De hjelper henne til å kunne glede seg over ting…og le!

Innimellom faller en svart skygge av dårlig samvittighet 
over henne, men hun prøver å puste den bort.
Hun håper og tror at det er slik du vil se mammaen din.
Skjønner du, lille venn?

Når jeg går fra ”stedet ditt”, må jeg stå på et bestemt sted slik at jeg
akkurat ser stenen forbi det store treet.
Hører du mine ord til deg da?
”Jeg elsker deg, lille venn”
Ser og føler du mitt lydløse kyss til deg?
Etter det kysset ser jeg deg så klart…
…slik jeg ønsker å se deg:

Du hviler på en sky. Når du ser meg, flyr du ned i det store treet.
Høyt i det vakre treet husker du på en huske,
og jeg hører latteren din og de tindrende øynene dine.
Huska har stor fart, for du likte fart, og den husker høyt!
I sommer hadde du på deg det rosa pannebåndet og den rosa, stripete
genseren og buksa. Nå som det er kaldt, har du på deg den røde dressen og lua
som Besta strikket til deg.
Du har smokken i munnen, men tar den ut og sender et kyss tilbake til meg
før du husker videre.
Med latteren din i ørene snur jeg meg mot ”stedet ditt” og fortsetter med:
”…for evig og alltid, og over alt.”

Til kvelden når jeg har lagt meg, forteller jeg deg det samme.
Jeg lukter på klærne dine og kysser bildet ditt god natt.

Den 11. og 30. hver måned lager jeg dekorasjoner til ”stedet ditt”.
Jeg rydder og vasker rundt der slik at det er pent på ”dagene dine”.
Til slutt setter jeg en fakkel der i tillegg til de tre lysene som alltid står der.

Synes du jeg er rar, jenta mi?
Det er min måte å sørge over deg på.
Slik får jeg uttrykt mitt savn etter deg!

Mine tanker vandrer tilbake 1 år.
Det var den siste tiden vår.
Du lå så uskyldig i min favn.
før ”noen” hvisket til deg ditt navn,
du fulgte med og etterlot store sår!

Sorgen formørker mine dager,
og smerten igjennom meg jager.
Dyp er min lengsel og vondt er mitt savn.
Jeg mangler ei solstråle i min favn…
…du som var så inderlig fager!

Mange av de vonde minnene ligger i akkurat den måneden.
Det var i den måneden hjertet ditt sluttet å slå!
Det var i den måneden vi måtte senke den lille kista i jorda!
Det var den måneden vi hadde som mål,
og vi ønsket så inderlig at vi kunne fått hatt deg hos oss i jula!

Tidligere var den måneden den beste av alle de tolv.
Utrolig hvor fort det kan snu…
fra den beste til den verste!

Ufattelig hvor mye jeg kan savne deg!

Jeg har sett deg så klart for meg:
…med nisselue og mange presanger på julaften, 
og med frusere i den lille hånda di i dag 
mens de vakre øynene dine forundret har tittet 
på alt det fine lyset på himmelen!

Jeg har sett deg for meg sammen med oldeforeldrene dine,
og jeg kjenner et lite stikk av misunnelse
…det skulle vært jeg som var der sammen med deg!

1 1/2 år siden jeg måtte gi slipp på jenta mi.
I dag er det ikke bare omgivelsene som forventer
at jeg skal  "ha kommet videre"
...jeg forventer det også selv.

Jeg har jo også kommet langt på vei,
men det er disse dagene som sniker seg på innimellom
...jeg vil ikke ha dem
...det er altfor vondt
...ensomhetsfølelsen er total!

Skulle så inderlig ønske at noen forstod,
holdt to sterke armer rundt meg
og bare lot meg gråte på brystet.

Disse dagene lengter jeg etter  at noen skal ta vare på meg
...gi meg trøst og styrke når smertene herjer i kroppen min
...holde meg hardt
...trenger ikke si noe
...bare forstå og være der!

Stoltheten tar atter en gang tak i meg,
og forteller meg at det er best å klare seg selv!

Det hender jeg gløtter litt på dette "harde ytre",
og prøver å forklare hvordan jeg egentlig har det.
Ofte føler jeg at "ingen forstår",
og smetter raskt tilbake bak masken.

Med tiden har jeg tenkt at jeg kanskje forventer for mye,
og det har resultert i at jeg sjelden snakker om dette 
sårbare som også er skummelt for mange.
Jeg gjemmer det godt bak den humørfyllte masken,
og tenker at jeg skal nok vise "dem" jeg
...jeg trenger vel ingen!

...det viser seg i disse spesielt vanskelige periodene 
at jeg tar så sørgelig feil!
Visst trenger jeg noen.
Så klart det gjør godt når noen viser
varme, omsorg og engasjement

Det kan gjøre en vond dag så mye bedre...

Jeg har lyst til å skrike, filleriste dem
...i stedet bare nikker jeg og prøver å late som det ikke bryr meg.
Det er jo jeg som er problemet!
Jeg vet jo at det er deres hverdag.

Likevel stritter det i meg.
Jeg kan til og med føle en misunnelse
...har lyst til å spørre om de vil bytte med meg 
...bare en liten stund.

Skulle så inderlig ønske at Louise var her og ga meg mye å gjøre...
Da kunne kanskje jeg fått lov til å klage også,
for jeg kan jo ikke det
...jeg som ikke har småbarn i huset...

Savnet fyller meg denne dagen,
og tomheten gir meg et slag i magen.
Tanker om håp og drømmer som brast
kommer over meg med et kast!

Hjerte av blomster på grava di
er alt jeg kan gi lille jenta mi.
I hver en blomst er min kjærlighet til deg.
Lysene blafrer for å vise vei!

Jeg har elsket deg, 
elsker deg
og vil alltid elske deg, lille venn! 

Kjære jenta mi!

Denne dagen har vært utrolig rar, vemodig og vond for mammaen din. Samtidig er det ispedd glede og lykke! Du fikk nemlig en lillebror for fem dager siden! Jeg tenker på deg som en stolt storesøster...en som lengtet og ventet på at det lille nurket skulle komme ut av magen så du kunne passe på han og leke med han. 

Liv og død er to store kontraster, og de blir spesielt store når det gjelder de to barna jeg har fått. Dessuten måtte også lillebroren din en tur på nyfødt intensiv. Kjempekoselig å se igjen de som hadde så god omsorg for deg, jenta mi. Samtidig er det faktisk på den avdelingen du forlot oss! Det var derfor en stor glede at vi kunne få ta med lillebroren din hjem dagen før Dagen. Slik har mammaen og pappaen din fått gjort nesten som de pleier! I år var besta med meg og ordnet i stand på grava...og det ble nydelig kan du tro..med engler, lys og blomster! Det ligger masse kjærlighet på den grava! 

Det er mange som husker deg og tenker på deg, lille venn... Du satt spor i manges hjerter i løpet av den korte tiden du fikk lov til å være sammen med oss!

Elsker deg, lille venn, og savner deg like sårt!

Kyss og klem fra mamma

Kjære vakre jenta mi!
Gratulerer med dagen i dag! 
Tenk; det er hele syv år siden du jobbet iherdig med å komme til denne verden, og gjorde lykken til mamma og pappa komplett. Masse mørkt hår hadde du, og store, brune øyne, og du var verdens vakreste lille jente! Jeg kunne ikke se meg mett på deg. Du ga oss så utrolig mye glede, lille venn!

Pappaen din og jeg møttes i blomsterbutikken i dag, som vi pleier å gjøre. Vi kjøpte nydelige røde roser som vi tok med hjem. Jeg lagde et rosehjerte, og vi mimret om tiden med deg for syv år siden.

Lillebroren din og jeg trillet ut på grava med blomster og lys! Det slo meg da jeg fikk se hvitveisteppet i skogen at du skulle vært med oss og plukket hvitveis. Noen ganger kan du nemlig gå, hvis du hadde blitt så gammel, i tankene mine. Hadde du fått vokse opp, vet jeg jo at det hadde vært svært lite sannsynlig. Akkurat i dag så jeg deg for meg i en sporty rullestol. Du hadde musefletter og sløyfebånd, og du smilte det nydelige smilet ditt og de brune øynene tindret. Du viste meg hvilke blomster jeg skulle plukke, og du lagde den nydeligste bukett! 

Verden kan være så vakker i tankene, men grava "vekket" meg tilbake til den brutale verden igjen!
Lillebror lå i vogna og sov ved siden av grava, mens jeg ordnet...utrolig store kontraster!

Dagen i dag er din, jenta mi!
Jeg elsker deg og savner deg like sårt!

Mange klemmer og kyss fra mamma