To ferger og en time senere er jeg på plass på Sunnmøre. Vi får skyss opp en grusvei og går  30 min oppover fjellet. Startplassen under det spisse Straumshornet er stor og flott med kort lyng og myk mose. Det er knallvarmt og nesten vindstille. Dagens første opptur kommer når jeg tar den obligatoriske telefonen til tårnet på Vigra for å varsle før flyging. Fyren i flytårnet er tydeligvis i godlune og gir oss tillatelse til  2000 meter. - Han kan omdirigere  Norwegian- og SAS maskinene fra Oslo, sier han. Yes! Vi kler på oss mye klær. Nokså naturstridig i en slik varme - men helt nødvendig. Somler med linesjekken for at forholdene skal få tid til å bli optimale. Så starter Mads og forsvinner til værs. Etter en stund er han en prikk mot himmelen. Jeg kommer meg ut noen minutter senere.

For første gang kan jeg nå se hele Straumshorn-massivet i sin helhet. Spisse tagger og dramatiske kløfter. Snø på baksiden.
Vi blir over radioen enige om å forsøke oss østover mot Hammarset-tindane. Men i så fall må vi klare å sanke nok høyde. Det holder ikke å dingle rundt i 1200 m som vi gjør her.

Og høyde ble det ! Dette bildet er fra 2000 meter. Det rettferdiggjør ikke det enorme rundskuet vi hadde. For et fylke!  Vi kom oss videre fra Hammarset-tindane og jobbet oss videre i retning Auskjeret, et fjell med stor, flat topp, dekket av mye snø. Jeg insisterte på topplanding, fristet med ting som sjokolade/tisse/spasere/sole seg, Mads sa seg til slutt enig.

Allright! Detta var sterkt! Gå rundt på toppen av et fjell, hvor vi - kun ved hjelp av oppvinder og litt duk- liksom har blitt båret opp. Hmmm, sola er noe til energikilde ...
Etter en time på toppen fløy vi ut igjen. Vi siktet nå på Ramstaddalen oppe ved Storfjorden. Underveis kom vi lavt nedi en V-dal, men fant nytt løft og fikk utforske nye landskaper i en drøy time til. Vi fløy helt ut til kanten av Storfjorden og hadde god tid til å se oss ut en passende landing nede i den vesle bygda Ramstad under oss.

 I halv seks tiden satte vi bena på bakken. Nokså surrealistisk. Se selv; de to bildene her. To verdener. Her luktet det sagtømmer og nyslått gress. Real  kontrast til snølandskapet oppe på Auskjeret. Eller taggene på Hammarset-tindane, spirene på Straumshornet, og ikke minst den uendelige utsikten fra to tusen meter! Wow.

Takk til tårnet på Vigra som prioriterte OSS fremfor SAS,   - takk til Kari som kom og hentet oss,  - takk til Mads som husket å ta med kamera og dermed kunne dokumentere dette her,  - og  takk til dette pulserende, skiftende, skapende og duftende - som vi kaller natur - som sikkert innerst inne har en plan med alt dette .  Jeg bukker dypt og ærbødig. 

TIL  HJEMMESIDEN