Sigbjørn Obstfelder

Det er ensomt på min side av muren. Jeg er jo den eneste her. Det er vondt å stå alene hele tiden. En mur er ofte bygd rundt noe for å beskytte noe. Er det jeg eller de andre som har bygd muren? Står jeg på innsiden av en mur jeg selv har bygd, og ser ut på de utenfor? Eller står jeg utenfor en mur de andre har bygd, og ser inn på de innenfor? Det spiller kanskje ingen rolle, det er like ensomt uansett.

Sannsynligvis har vi bygd muren sammen, jeg og de andre. Jeg har bidratt til muren fordi jeg føler jeg er annerledes og ikke passer inn på de andres side. Og de andre har bidratt til muren fordi de synes jeg er annerledes og ikke passer inn på deres side. Og slik har vi bygd opp en gjensidig beskyttelse mot hverandre. Dessverre fungerer den altfor bra for meg.

Vi mennesker har behov for psykisk nærhet til andre. Vi har behov for å bli sett, hørt og forstått. Når dette behovet ikke blir dekket, har vi det vondt. Så enkelt, og så vanskelig, er det. Det er mange mennesker som av forskjellige grunner ikke får dekket dette behovet. Ensomhet er mangel på psykisk nærhet. Derfor kan du være sammen med andre, men likevel føle deg ensom.

Det er trist at vi ikke kan komme oss gjennom en mur vi selv har bygd. Kanskje vi kan klatre over, grave oss under, eller rive ned muren? Psykiske hindringer fungerer forhåpentligvis etter samme prinsipper som fysiske hindringer. Men vi bruker ikke stiger, spader eller slegger på det psykiske planet. Vi bruker kunnskap, innsikt og forståelse. En vakker dag vil vi kanskje forstå hverandre, jeg og de andre.