 |
|
|
|
 |
I 1947 kjøpte to onkler av min far, Gunnar og Torleif Ingier, tomta Ørstua på Sameiekollen ved Ørfiske. De flyttet i første omgang en liten anleggsbrakke, som hadde stått ved Øvrevoll under krigen opp dit, og brukte den som hytte. Senere ble brakken bygd på, slik at det ble et soverom med to senger, og mot øst og morgensolen ble det laget en veranda. Verandaen ble senere bygd inn og gjort om til kjøkken. Til tross for diverse plater og bord både på inn- og utside, ble hytta aldri godt isolert. Vi overtok stedet i 1980, og første vinteren skulle vi være barske og ligge over i den 20 kvm store hytta. Det var minus 10 ved gulvet og pluss 30 under taket etter noen timers fyring. Når man så la seg, og våknet et par timer senere, var det iskaldt overalt. Dette orket vi ikke. Vi begynte derfor å planlegge ny hytte.
Etter en runde med et tvilsomt ferdighytte-firma, bestemte vi oss for å bygge selv. Vi engasjerte en kreativ arkitekt, Jan Knoop, som straks så at det trengtes en låvebygg-løsning, for å få utsikt mot Varingskollen, og samtidig lys inn på taket fra sør. Riktignok ville han også lage en høydeforskjell i stua, på grunn av terrenget, men det ble vi heldigvis frarådet av onkel Ivar og tante Gudrun, tusen takk for det. Isteden ble det en høydeforskjell opp fra gangen til stue/kjøkken-nivå. En ypperlig løsning. Vi søkte så Nittedal kommune om byggetillatelse. Først ble vi av bygningssjefen fortalt at vi kunne bygge like stort som vi hadde, men det øret hørte vi ikke på. Knoop tegnet et bygg på nesten 100 kvm, som skulle kunne romme både oss og gjester. Etter et meget hyggelig møte med bygningssjefen og en representant for oppmålingsvesenet i Nittedal kommune, sendte vi inn søknaden og ventet spent.
Bygningsrådet gav tillatelse! Og fylkesmannens naturvernavdeling ga dispensasjon fra kravet om generalplan for området. Denne kom på 90-tallet, og området ble ganske riktig regulert til hyttefelt. Vi hadde flaks som hadde tomt som hellet mot Skåltjern og ikke Ørfiske, På grunn av servitutt-legging av nedslagsfeltet til Ørfiske, som renner gjennom tunnel til Movann, via Dausjøen til Maridalsvannet, er det restriksjoner der. Servitutt-linjen går noen meter inn på vårt sørvestre hjørne mot veien. Attpå til fikk vi beholde det gamle uthuset, som vi senere restaurerte. Uthuset hadde råtten bånnsville på oversiden, så veggen hang en stund i taket. Men den ble skiftet. I 1983 satte vi i gang med graving, Olaf Lørenskogen hjalp oss med gravemaskin. En skytebas fra Sørbråten måtte sprenge for oss, da det viste seg å være mer fjell enn forventet. Dessuten måtte hytta snus, siden det var så dypt ned til fjell i nordvestre hjørne. Der ble det fint å grave ned drenering senere. Vi fikk tak i tre erfarne snekkere fra Eidsvoll/Nes på Romerike. De gjorde en kjempefin jobb. I 1983 laget de forskaling for grunnmur. Vi hadde 2 biler opp med ferdigbetong og en pumpebil. Det var så vidt pumpebilen kom ut igjen, på grunn av smal vei. Heldigvis var broene over Ørfiskebekken og bekken ved Movann stasjon satt i stand. Sommeren etter satte snekkerne opp yttervegger og tak, og påfølgende vinter ble hytta isolert og panelt innvendig.
Påsken 1985, da Ellen Amalie var 2 uker gammel, sto den ferdig til bruk. Mine foreldre koste seg stort der i påsken. Om sommeren var det til med beising, takkledning, med mer. Snekkerne nektet å legge kreosot-takbord, så det måtte min far og jeg gjøre selv. Da vi var ferdige, visste vi hvordan vi skulle ha gjort det. Men det ble jo bra, og har holdt fint siden. Bortsett fra snurredass-pipa, da, som ble tatt av våren, da snøen raste fra taket. Et par år etter sprakk den ene pipa i en fuge, da snøen skled i påsken. Nei, alle piper bør være i toppen! Snurredass-pipa ble senere flyttet opp i toppen, med hjelp av vår gode nabo og venn, Lasse.
De første årene ble det mye jobbing. Den gamle hytta skulle rives, gammelt rask kjøres bort, vi hadde søppel på taket i årevis på vei hjem til byen. Listing, elektrisk etterarbeid, bygging av skap, kjøkkeninnredning, takrenner, pipebeslag, terrasse. Jeg har tilbrakt utallige timer på taket, og også i det trange kryperommet. Svigerfar Bjørn hjalp med å sprenge litt på oversiden, for å lede vann rundt. Dette var nødvendig, for første høsten fosset en bekk rett under hytta. Sånn kunne vi ikke ha det. Senere ble det satt inn en vifte i kryperommet, for å ventilere bedre. Etter hvert ble vi litt lei av byggearbeidene, selv om det ble mange fine turer med min far, der vi gikk sammen om oppgavene. Men alt begynte å bli bra, og vi kunne bruke mer tid på å oppdage omgivelsene.
Ørfiske er et idyllisk område, med mange turmuligheter. Selve Sameiekollen er verdt å gå opp på, den har en høyde på 385 meter med flott utsikt til Øyeren og Røverkollen i sydvest, og Varingskollen i nord. Før det ble så høye trær på åsen, kunne man også se ned til det idylliske Skåltjern. Skåltjern har en liten dam, som sikret vann om sommeren til Kruttverket. I nordvest ser man det fredete området Karlshaug, med gammel furu og koselige småtjern. Over her er det dessverre ryddet en blåmerket sti, denne er en del av Rondanestien. Turistforeningen kunne virkelig ha lagt den i utkanten av det fredete området. Så ble det også en periode, da Hakadals-geriljaen, en gruppe naturglade pensjonister, la om stien, men de måtte til slutt gi seg. Hovedsti- og løypenettet går nordvestover ved Fredrikstad, forbi Langedalsvann og til Fløyta. Derfra kan man vinterstid gå nordover forbi Holmetjern og Gryta, eller vestover til Finntjern og Tømte, eller Aurtjern, Kalvsjøen og Gørja. I de senere år har det vært helgeservering på Gørjehytta, noe som har vært savnet etter at serveringen opphørte på de gamle Nordmarksplassene Tømte og Trehørningen. Gørja er også en fin stopp for dem som går fra Hakadal til Kikut.
Området har hatt flere fine poster på Kjentmannsmerket. Det fredete området rundt Karlshaug har vært valgt to ganger. Personlig foreslo jeg og fikk med Tøienløkka, en nedbrent husmannsplass øst for Ørfiske gård, hvor Markas kanskje største lerketre står. En post har nylig vært der hvor Greveveien går ut i vannet på vestsiden av Ørfiske, og for tiden er det en post ved Svartvann. Lenger vest har det vært en post ved Nepptjern, Markas sureste vann.
Selv om det er over 80 hytter i området, blir man oftest lite sjenert av hverandre. Ale hytteeiere er medlem av Ørfiske vel, som sørger for blant annet veivedlikehold og brøyting. Veisaken tar mye tid, da adkomsten er via deler av den gamle Greveveien, som gikk mellom Hakadal og Bærum verk. Etter at bomstua ved Sandermosen brant, har innkjøring skjedd via veinettet på Sørbråten og forbi Lørenskogen gård. Det er flere gårder i området, Laskerud og Svingbakken i sør, Fredrikstad i vest, og Ørfiske gård i nord. Laskerud og Fredrikstad tilhører Løvenskiold-godset, som også eier arealet på vestsiden av vannet. Men østsiden tilhørte bøndene i Nittedal, og vi kan takke Håkon Myhrer for at det ble utparsellert hyttetomter. Den eldste hytta i området er Soria Moria, som ligger nesten på toppen. Den ble bygd omtrent samtidig med at Ørfiske ble demmet opp, i 1913. Tidligere var det to vann, og den gamle Greveveien gikk tvers over mot nordøst, mellom de to vannene. For å sikre vanntilførselen til Akerselva, ble det demmet opp og sprengt en tunnel fra sørenden ned i Almedalen.
Gå til min Myspace hjemmeside:
http://vids.myspace.com/index.cfm?fuseaction=vids.individual&videoID=2022264500
