NS-barna

Historien om opprettelsen av en gruppe
(Teksten - som historien - er i stadig utvikling)

Av Ole Wilhelm Klüwer

  • Vedtekter for Foreningen av norske NS-barn
  • Litteraturliste
  • Eystein Eggens essay om familiefortrengningene
  • Fotografier fra to NS-familier : Eggen, Klüwer
  • Foreldrekonflikten
  • Innsyn i mappe
  • Stemningsrapport fra freden 1945 av Marta Steinsvik
  • Legg ned Holocaust-senteret
  • NS-barn deltok på Deutsche Dienststelles Forum i Berlin 20.10. 2007 og 25.10. 2008 og ikke i 2009
  • Om å være opposisjonell i tidens mainstream - noen refleksjoner i april 2012 etter å ha deltatt i foreningsarbeid for NS-barn i 21 år
  • Mainstream-kulturen er farlig for NS-barn
  • Progressive og regressive nazietterkommere
  • Lenker til andre sider for NS-barn : Vennetreff for NS-barn, Werkgroep Herkenning, kriegskind.de, Kriegsenkel e.V., Kriegskindheit, kriegskinder.at, Kriegsenkel.at, Seelenlandschaften.at, Forum Kriegskinder und Kriegsenkel - Stadt Osnabrück,

    Oppvåkning

    Barna til medlemmene av Quislings parti Nasjonal Samling måtte overvinne mange vanskeligheter før de kunne møtes og samles. Med samme styrke som våre foreldre greide å stå sammen både i de vanskelige krigsårene og de enda vanskeligere etterkrigs-årene, har vi barna greid å flykte fra og fortrenge foreldrenes miljø. Resultatet er at de fleste NS-barn i dag ikke kjenner andre NS-barn enn egne søsken.

    I 1949 opprettet våre foreldre Forbundet for Sosial Oppreisning. Ukeavisen Folk og Land bandt sammen de kriminaliserte NS-erne, som etter soning befant seg spredd utover vårt ganske land. I 1971 byttet forbundet navn og ble hetende INO : Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie.

    I 1988 kontaktet en journalist Instituttet for å intervjue noen NS-barn. Ti barn ble plukket ut av INO. Alle unntatt Bente Blehr ba om å få være anonyme. Det var umulig for andre NS-barn å kontakte de intervjuede. Ennå i dag, ti år senere, kjenner vi bare tre av deltagerne. Intervjuene kom ut i bokform under tittelen "Fødd skuldig".

    I 1991 skrev Eystein Eggen under fullt navn en kronikk i Aftenposten. Kronikken hadde tittelen "Den fortapte generasjon". Kort tid etterpå møttes vi i min leilighet i Oslo. En første gruppe ble fort etablert. En av initiativtagerne var sosialdemokraten Helge Fjugstad fra Asker. Vi var et titalls skjebnefeller som regelmessig kom sammen, noen ganger privat, andre ganger på en fredelig restaurant . Vi var alle født mellom 1942 og 1950. Mye tid gikk med på å presentere oss for hverandre, med å fortelle vår historie. For hver nyankommen måtte vi ta det hele om igjen. Et obligatorisk spørsmål som vi stilte, var : "Hva er ditt verste minne som NS-barn ?"

    Ł utvide gruppen viste seg å være vanskelig. Noen dukket opp med en lidenskapelig fortelling, for aldri mer å vise seg. Andre bare satt der, kom ikke helt ut av skapet. Kontakten mellom Eystein Eggen og meg utviklet seg. I perioder ringte vi hverandre daglig for å snakke om gruppen, om vår situasjon, om vår moralske og psykologiske fremgang. Som knagger å hekte samtalen på brukte vi de sterkeste temaene : generasjonskonflikten, holocaust, vår skyldfølelse.

    Det var under en tur i Frognerparken i Oslo våren 1993 at vi stilte oss spørsmålet :

    "Kan et barn være født skyldig ?"

    Svaret gav seg selv :

    "Nei !"

    Fra det øyeblikk sluttet vi å anstrenge oss for å sone. Tvert imot gjaldt det å gjenfinne vår normale plass i samfunnet. I beste fall angikk ikke krigen oss. Hvorfor kunne vi ikke sette hele det omtumlede livet til våre foreldre i parentes og knytte oss til våre beste- foreldre ? De fleste av disse hadde aldri vært medlem av NS og kunne altså legitimere vår normale plass i generasjonsrekken. Vi er nordmenn fullt og helt, hva enn hevngjerrige antinazister måtte mene og hva enn vi måtte føle selv.

    Den "åpenbaringen" som fallt over oss som solskinnet over parken denne forsommerdagen, kan fortone seg absurd i sin enkelhet. Så mye er absurd i NS-barnas liv. Det gjaldt å tenke tanken.

    Gutten fra Gimle

    Eystein Eggen hadde allerede fra 1990 gått og tenkt på å skrive sin selvbiografi. Takket være vår gruppe utvidet han sitt prosjekt og prøvde nå å skrive alle oss NS-barna inn i historien - ja inn i Historien som vi hadde falt ut av. Boken kom ut i 1993 under tittelen "Gutten fra Gimle". (I vår nordiske mytologi bodde gudene på borgen Gimle. Quislings residens på Bygdøy i Oslofjorden fikk også dette navnet. Den dominerende bygningen på en sokkel av rustikk granitt rager i høyden med et tungt romansk tårn.) Omkring 70 NS-barn nevnes ved navn i boken.

    Eystein Eggen er historiker og sosiolog med de gamle norske bondegårder som spesialfelt. I "Gutten fra Gimle" bruker han hele sin faglige tyngde på å forklare NS-bevegelsen gjennom odelsbøndenes tenkning og strev for å bevare norsk bondetradisjon i en tid da Arbeiderpartiet hadde fremgang med sine paroler om "proletariatets diktatur" og "utrydd borgerskapet". Den påståtte norske fascismen, NS-bevegelsen, er ikke en djevelsk ideologi importert fra kontinentet. Bevegelsen er rotfestet i vårt lands egen historie. Hvis en djevel har lurt seg inn, så dreier det seg om et godt norsk troll.

    Norsk nasjonalisme våknet i det 19. århundre, båret frem av romantiske personligheter som Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson. Venstre, som ble grunnlagt i 1884, skulle komme til å kanalisere den nasjonale tidsånden og ble mot slutten av århundret det dominerende partiet. Venstres politikk førte til Norges uavhengighet fra Sverige i 1905. Bente Blehrs bestefar, Otto Blehr, var statsminister på den tiden. Både Eystein Eggens bestefar og min egen var venstremenn. Fra Venstre til NS gikk det forbindelseslinjer gjennom de gamle bondefamiliene. Knut Hamsun støttet NS uten å være medlem. På grunn av sin gamle begeistring for Venstre.

    Selv om den allmene slektskonservatismen er hovedpoenget i "Gutten fra Gimle", foretar også Eystein Eggen en grenseoppgang mot den nasjonale venstrearven der den forlot sitt hjemlige grunnlag for å gå over i en mer generell pangermansk rasisme. Vi NS-barn får ofte en følelse av at det har vært viktigere å ramme de gamle slektene enn nazismen som sådan. Eggen fremhever at i hans fars familie var det, foruten en markant oppslutning om NS på vanlig nasjonalromantisk grunnlag, også en mer rasistisk retning, som blant annet førte til at både Eggens far og mannen til en av farens kusiner etterfulgte hverandre som redaktører av den norske utgaven av SS-Leitheft, tidsskriftet til organisasjonen som organiserte holocausten.

    NS-barnas historie er ikke avskåret fra vårt lands dypere historie. Ł gjenopprette vår tilknytning til Historien var Eystein Eggens sentrale motiv. Flere kapitler i hans bok er en sosiologisk analyse av familien Hov som har residert på sentralgården Hov i Gauldalen siden middelalderen. I 1945 ble tredve familiemedlemmer dømt for tilknytning til NS, blant dem Eggens mor.

    "Gutten fra Gimle" fikk svært mange omtaler i landets aviser, i hovedsak rosende. Takket være Eggens bok ble flere i vår gruppe trukket inn i avisdebatter, og litt etter litt ble NS-barnsbegrepet innarbeidet i media.

    Gjennombrudd

    Den 17. februar 1995 fremhevet jeg Eggens bok i artikkelen "Jubileet og tapernes barn" som fikk et helsides oppslag i Dagbladet.

    Fire dager senere kom det et tilsvar under tittelen "Gi NS-barna en unnskyldning", skrevet av Cecilie Høigaard, datteren til en motstandsmann som døde i 1944.

    Den 8. mai 1995, på femtiårsdagen for frigjøringen, uttalte både kong Harald og Stortingspresident Kolle Grøndahl en beklagelse for den behandling NS-barna og tyskerungene ble utsatt for etter krigen. Etter Stortingets samråd leste Stortingspresidenten opp følgende tekst for en samlet sal :

    "Og i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen og på dem som ble født med en tysk soldat som far. 50 år etter må vi også kunne si at den selvjustis som i frigjøringsdagene ble utøvet overfor de såkalte "tyskertøsene", ikke hører til blant de mest ærerike kapitlene i vår etterkrigshistorie."

    Samme dag deltok tre fra vår gruppe i et dokumentarprogram på TV 3 under tittelen "Tapernes barn".

    Vi måtte iføre oss Nessus' skjorte, ta kampen opp mot en offentlighet som så lenge hadde annullert oss vekk fra historien.

    Vi greide å få vårt anliggende til å bli jubileets nye hovedsak. Vi skapte en åpning.

    Tyskerungene

    Blant krigsskjebner i Norge har vi ca. 10 000 barn skapt av kjærlighet mellom norske piker og tyske soldater. I 1945 ble barna utstøtt som såkalte tyskerunger, av offisielle leger i en undersøkelsesrapport av samme år erklært som potensielle femtekolonister på grunn av nazistiske gener. Ute i samfunnet har barna blitt martret av fredstidens hat, mens de inne i seg selv har følt naziangsten spise sjelen. Tross alt klarte gründeren Per Löhr Meek sammen med andre tyskerunger allerede i 1986 å starte Norges Krigsbarnforbund. Forbundet ble tidlig splittet, den dynamiske arvtageren heter Krigsbarnforbundet Lebensborn, ledet av den oppofrende, uredde Tor Brandacher. Hans initiativ til å gå til rettssak mot staten har i år 2000 ført til internasjonalt gjennombrudd i media. En pioner i hjelpearbeidet for tyskerungene har vært min slektning Ragnhild Klüwer Führer, selv en såkalt tyskertøs. Bosatt i Berlin har hun hjulpet mange av barna med å finne sine ukjente fedre.

    I 1999 mangler tyskerungene - de kaller seg nå krigsbarn - et ståsted i historien. De fleste av dem ønsker ikke bare pengeerstatning for tort og svie, noe som Norges Krigsbarnforbund har kjørt frem som hovedsak. De ønsker attføring, integrering, med dertil frihet fra angsten. Bare våre gamle tyskvennlige slekter kan gi krigsbarna den roen de søker. Eystein Eggen gir i Gutten fra Gimle en tung beskrivelse av Norges gamle kulturelle bånd til Tyskland. Over femti år etter krigen skal våre tradisjonsrike slekter i samarbeid med det sosialt bevisste Norge være i stand til å gi våre tyskerunger et rettmessig hjem.

    Tidens spenninger

    Henimot det 3. årtusen, og over 50 år etter klimakset i den store ideologiske borgerkrigen i Europa, befinner vi NS-barn oss midt i brytningsfeltet for tidens krefter. På ny er det spenninger i våre samfunn. Det har oppstått et vakum etter at århundrets største prosjekt - proletariatets diktatur - er blitt vraket. Kontrarevolusjonen sprenger seg frem med historisk nødvendighet. De hvite har de facto vunnet århundret og står nå mot de utvaskede røde. Militært sett har ikke de hvite lenger noen fiende. Kulturelt står kampen mellom tradisjonalister og modernister, de siste gjerne benevnt liberalister og sosialdemokrater.

    Generasjonskonflikten

    Mange NS-barn bærer nødvendigvis i dette krysspresset på de dypeste sjelsdepresjoner. Situasjonen kan være suicidal. Livslang motvind og kaotisk identitetssøking er årsaken. Vi NS-barn burde kunne forvente mest støtte fra våre foreldre. Men den velkjente generasjonsmotsetningen spiller oss her et puss. Fra tidenes morgen er det logisk og riktig at barn skal opponere med kraft mot sine foreldre for selv å vise seg verdige til å overta foreldrenes plass, makt og autoritet. Sunn konkurranse synes imidlertid å ha veket plassen for ensidig forakt. All konkurranse forutsetter dialog. Gigantnederlaget i 1945 har fått traumatiske virkninger hva angår generasjonenes naturlige opposisjon og suksesjon.

    Da Eystein Eggen i 1993 skrev det banebrytende verket "Gutten fra Gimle", denne første egenutarbeidede boken om et NS-barn i Europa, fikk ikke forfatteren én positiv henvendelse fra foreldregenerasjonen. Heller ingen av oss i "Foreningen av norske NS-barn" - NS-barnas første egenopprettede forening - har fått noen henvendelse fra INO eller fra noe annet offisielt veteranhold. Vi har møtt motarbeidelse. De gjenlevende NS-erne har vært mer interessert i historikere og skinheads enn i historiske forklaringer. For å si det i klartekst : Det norske NS-miljøet er i 1998 langt mer likt SS enn det NS vi husker fra vår egen barndom. De unge frontkjemperne fra Waffen-SS lever, de gamle bønder er døde.

    I mai 1996 forsøkte INO ved hjelp av sin 70-årige ungdomsagent Sæter å torpedere vår uavhengige forening ved å samle barna til et møte i Arendal. Målet var å skape en foreldreloyal barneforening. Tre NS-barn ble formelt utnyttet for å gjennomføre prosjektet. De skulle legitimere møtet som et rent NS-barnsmøte. Men de hadde ingen adresser og måtte benytte seg av INO's egne medlemslister. De 80- og 90-årige foreldrene skulle levere til sine barn innbydelsen til møtet. Klar beskjed : NS-barn skulle bare ikke tro at de var noe uten foreldrenes kraft og initiativ. Her er vi ved kjernen til en nederlagspsykologi : Foreldrene vil selv være barn. De vil beånde sine egne barn. Eller ignorere dem. Egenrådige blir møtt med forakt. (Se kronikk i Klassekampen ).

    Krigen er en myte-vulkan hvor myter sprenger seg frem i mengde og i kraft som selve lavaen. Krigernes etterkommere har verken kontur eller tyngde. Og ingen kraft til å parere de "ekte" krigerne. Men vi NS-barn har vært i en strid som har vart over 45 år lenger enn våre foreldres krig. Den varte som kjent bare i 5 år. Vi har vært i kontinuerlig kamp med samfunnet, med våre foreldre og med oss selv.

    Møtet i Arendal den 11. september ble en formidabel fiasko. Etter over åtte måneders forberedelse klarte ikke foreldregenerasjonen å samle mer enn ti barn. Ingen av INO-ittenes egne barn stilte opp, men derimot tre fra vår uavhengige "Foreningen av norske NS-barn". Ved siden av de tre foreldreloyale "organisatorene" kom det altså bare fire NS-barn. Fire av over ett hundre tusen !

    Noe dypt lovmessig er i ferd med å skje i forholdet mellom NS-erne og barna. Etter femti år er de sunne generasjonskreftene sterkere enn krigsmytene. De unaturlige dominans-strategiene med psykopatiske overtoner forvandles til gammelmannsnykker. De gamle kan få sin fortjente hvile. En ny generasjon av vårt lands konservative slekter våkner til bevissthet.

    Familiefreden i året 1998 er ikke komplett. Mange NS-barn verden over har blitt mobbet av eldre søsken som overfører angst på de yngre. En slik mellomgenerasjon, født på 1930-tallet og med minner fra "storhetstiden", prøver nå i sin tur å formynde oss nazibarn, slik våre foreldre en gang gjorde. Mellomgenerasjonen ignorerer vårt strev med å sette navn på våre psykiske belastninger. De ønsker å overgå sine fedre i heltemot når de hever sin lanse mot verdenskapitalismen og jødedommen. Mellomgenerasjonen har alliert seg med noen yngre jødehatere og driver et anakronist-nazistisk blad fra den gamle og stolte NS-bygden Elverum. Deres oppdrevne verdensfrelsende iver, på den gamle krigs premisser, avler nødvendigvis angst.

    På kontinentet virvler støvet fra den andre verdenskrig enda heftigere enn i Norge. I Tyskland har oldingeveteranene i april 1998 greid en allianse med skinheads'en. Den gamle Gerhard Frey har ved hjelp av penge- og mediainnflydelse mobilisert frustrerte og identitetssøkende tyveåringer til å bære de gamle faner. De tyske NS-barna blir i dette krigskarnevalet ikke-eksisterende. Det sorte hull i tysk historie som "humanistiske" historikere opererer med, nemlig Hitlertiden, blir brukt av gammelnazistene som en postnatal livmor som kan skjule egne barn. Karnevalet kan så ture frem. Våre norske INO-itters mål med "barnearbeidet" har vært å få et parti av typen "Deutsche Volksunion" (DVU) i Tyskland : historiske faner båret frem av skinheads'en. Veteranene trenger oss, mellomgenerasjonen, som bindemiddel mellom seg selv og de rabiate ynglingene. På grunn av vår forening har de ikke greid det. De får ikke kontroll over barn som etter oppvåkning krever å leve et eget liv.

    Motkrefter

    Hardheten i kampen mot de eldre har vært preget av at vi har hatt få allierte. I intervju etter intervju med oss har det vært patetisk å konstatere at journalistrepresentantene for politikkens fallerte venstreside nok helst så at det var vi, ikke INO-ittene, som var problemet. Venstristene klamrer seg fast til håpet om et fortsatt åndelig hegemoni etter murens fall. Det er bare så bekvemt å forsøke å vakle videre med NS-barna som sine krykker. "NS-barna er den verste trussel mot det norske demokratiet i dag" har en norsk totalutbrent trotskist sagt.

    I tillegg til disse prøvelsene har vi angrepene fra vår nærmeste slekt. Eystein Eggens onkel, Arnljot Eggen, skrev for et par år siden en motbok mot "Gutten fra Gimle", hvor den eggenske familiehistorie tåkelegges fullstendig. (Les Eystein Eggens essay om familiefortrengningene)

    Og så har vi historikerne, som med større eller mindre revisjonistisk oppdagerglede på nytt skal skrive om det som skjedde i våre foreldres ungdom. Vi har trukket konsekvensen av dette ved i våre vedtekter å utelukke samtidshistorikere fra vårt foreningsarbeide.

    Behovet for å overføre egen naziangst på barna er tilstede i kultursektoren. I årene før Gutten fra Gimle utkom, utgav Eystein Eggens forlag de norske gammelnazistenes hovedverk, to tykke bind om Vidkun Quisling. En hel bøling av revisjonistiske historikere har i flere tiår beitet på tapernes skrinne mark. En profesjonell mediakaste har gjort seg spennende og interessant ved å målbære våre foreldres gamle synspunkter. Historikerne har vært en total fiasko. De er blitt politisk avvist. De er inntrengere i våre familier. De ripper opp i gamle sår, uten å kunne lege dem.

    Den sterke norske motstanden mot EU er en utfordring. Senterpartiet forfekter en nasjonalisme som ikke har noen klar grenseoppgang mot partiets tette assosiasjoner med det gamle NS, og som støtter seg på marxismens beskjedne rester. Eystein Eggen strevde i 20 år for å få til en politisk legering mellom fortid og nåtid i Senterpartiet, med NS-barna som katalysator. Senterpartiet profiterte voldsomt på Eggens strev. Det gav dem mot til å danne regjering på EU-spørsmålet. Siden de kom i regjeringsposisjon, har Senterpartiet diskriminert Eggen uhemmet fordi han kaller en spade en spade. Eystein Eggen har svart med å forsterke sitt sosiale engasjement og sin vilje til samlende forsoning ved å gå inn i Arbeiderpartiet, partiet som skjøt Vidkun Quisling.

    Satanisme

    - i litteraturen :

    "Og det er Tysklands skam, krigsgenerasjonens store skam, og den har gått i arv til etterkrigstida sine barn og barnebarn, og denne skamma skal dei ta med seg også inn i neste hundreåret og halde den opp som eit speil der råskapen og nazismen sine grimasar er tydelege og til å forstå."

    (Fra essayet "Resten er røyk og aske" i tekstsamlingen "Det begravde lyset", 1998, av Oddmund Hagen)

    - i litteraturkommentaren :

    "Den ånd som farer i Hamsuns verk, er den samme som den der i suveren forakt for Mennesket bygger gasskammere for uønskede."
    (Aasmund Brynildsen i Spektrum. Sitatet blir hyldet av Magne Skjæraasen i Aftenposten 11.11.01)

    "Kanskje er Hamsuns reaksjonære plattheter og grusomme troskyldigheter det nærmeste vi kan komme norskingens fiktive kjerne, omkranset av kvasimoderne urgermanisme og avantgardistisk høyrerevolusjon."
    (Redaksjonelt i Agora, Aschehoug forlag, 1999)

    Den katolske kirke

    Mange NS-barn i Europa kommer fra katolsk miljø. Noen av oss ble katolikker da våre fedre konverterte i fangeleirene etter 1945. Et eller annet har skjedd med den katolske kirken siden den gang. "NS-barna har ikke noen problemer i forhold til de som innvandrerne har" - er den vanlige uttalelsen vi møter fra katolsk geistlig hold. I dag passer det kirken bra at vi er flyktninger i vårt eget land. Kirken prøver å skjule sin tidligere kjærlighet for folkeforskjellene på jorden, sin tidligere praksis med nasjonalt fundert katolisisme. En ny politisk korrekt dekkoperasjon fører til noe så absurd som at den internasjonale katolske kirke nører nasjonale og etniske grupper til konflikt, ikke bare utover landegrensene, men også utover kontinentene. Den tidligere så stolte kirken bedriver et ynkelige forsøk på å spille korrekt overfor vestlige modernistisk-globalistiske miljøer. Nå tillater kirken seg likevel å støtte frigjøringen av det katolske landet ¯st-Timor. Burde ikke kirken da snart oppdage at tsarflagget vaier over det fallerte Sovjet ? At frigjøring gjelder alle folkeslag, NS-barna og kommunist-barna inkludert ? Selvsagt ser ikke den katolske kirke at vi har noen problemer. Vi er kirkens problem. Den katolske kirke overfører sin naziangst på oss barna, fordi kirken er for feig til å bearbeide egen nazifortid.

    En internasjonal organisasjon, som den katolske kirke, bygger per definisjon på nasjonene. Et flerkulturelt verdenssamfunn burde bygge på kulturene. Er det meningen at menneskerettighetene, med fokus på individet, skal løse opp disse gamle, fine byggverkene - slik at vi får et klodens store individ-hav ? Hvilken politikk har i så fall bestemt dette ? Hva med retten til tilhørighet ? Når marxistene har tapt århundrets åndskamp, er det da nødvendig at de kristne går i tapernes fotspor ?

    Hvis det er slik at det andre vatikankonsil ble båret frem av legmannskrefter, må det også være riktig å si at disse kreftene fremmet aspirasjonene til den andre verdenskrigs seierherrer. Nazi- og fascistfamiliene i Europa ble særlig på 60-tallet definert som sosiale kjerner av ondskap. Taperne bar alene skylden for krigen og for krigens grusomheter. Da gassingen av de 6 millioner jøder på 60-tallet fikk navnet "Holocaust" og verdenshistoriens største uttrykk for ondskap ble sentrert, fikk nazifamiliene en spesiell rolle å spille i seiersdemokratiet. Familiene utgjorde ondskapens sosiale topografi; de erstattet den metafysiske Satan. Nazibarnas aspirasjoner om å slippe sataniseringen ble ikke formidlet på konsilet.

    Et legmannsbåret kirkekonsil kunne ikke ha funnet et verre tidspunkt for en kirkereformasjon - i den grad demokratisk styring var idealet. Nazi- og fascistbarna sammen med barna til alle motrevolusjonens støttespillere utgjorde halvparten av den europeiske etterkrigsgenerasjonen, krigens 2. generasjon. Takket være det andre vatikankonsil har nazibarnas uføre blitt et ikke-tema i den katolske kirken.

    Perspektiv fremover

    Den franske revolusjons horisontale motto "frihet, likehet, brorskap", fortsatt i bruk i våre vestlige land, har gjennom det tragiske resultatet av forrige århundres revolusjonsstrev, avstedkommet likegyldighet, kulde, hat, blant millioner av europeere. Europeisk ungdom, og NS-barna, trenger en devise med ganske varmere klang : "Tro, Kjærlighet, Forankring".

    I 2000 vet vi NS-barn at vår egen krise er dypt knyttet til en generell europeisk verdikrise. Fokusering på menneskerettigheter, antirasisme og demokrati kan ikke alene fri europeerne fra borgerkrigstraumene. I etterkrigstiden er taperne blitt diabolisert og fortrengt, en prosess som taperne selv har vært med på. Et demokrati tåler ikke diabolisering og fortrengning. NS-barna som europeisk tabu viser demokratiets grenser. Svermeriske venstrister og tyngede NS-barn tilhører de samme slekter. Forsoning frigjør sivilisatoriske krefter. Irrasjonelle krefter forfører Europa. Vi må ta tyren ved hornene.

    Kontrarevolusjonen må nødvendigvis komme i Norge som i hele Europa etter femti år med sosialvitenskapelig forflatning og universalist-humanistiske abstraksjoner. Som kjent har hovedleverandøren av tanker til Vestens intellektuelle, det kommunistiske imperium, nedlagt seg selv. Nærheten til vår egen historie, respekten for våre forfedres lange kamp for idealer og livsstil, og ikke minst en fornyet tro på balanse mellom samfunn og natur og balanse mellom alle kulturer og folkeslag, vil gi ungdommen noe å tro på og noe å kjempe for. Modernismen har splittet Vestens innbyggere siden oktoberrevolusjonen i 1917. Den rotekte konservatismen har vært urettmessig kompromittert siden 1945. Vi NS-barn vet hva splittelse og fremmedgjorthet koster. Vi ønsker ungdommen bedre kår i det tredje årtusen.

    Europeisk tradisjonalisme og konservatisme kan kun berges av NS-barnas opprør mot den samme tradisjonalisme og konservatisme. Dette paradoks er stadig blitt klarere for oss, ikke minst i vårt fruktbare møte med den jødiske tradisjonalisme.

    I dag har "Foreningen av norske NS-barn" kontakt med ca. 200 NS-barn. Følgende personer utgjør kjernen i vår gruppe :

    Bente Blehr, Asker.
    Terje Olav Rød, Oslo
    Lorentz Diederich Klüwer, Oslo
    Eystein Eggen, Oslo.
    Ole Wilhelm Klüwer, Oslo.


    Vedtekter for Foreningen av norske NS-barn

    1. Fordi foreningen siden stiftelsen i 1991 har blitt konstant motarbeidet av de gjenlevende gammelnazistene, for å overta hegemoniet i NS-barnsarbeidet, er enhver person som står i organisatorisk samband med de eldre utelukket.

    2. Dette gjelder også enhver som deltar i de eldres arbeid for å perpetuere NS-ernes ungdom, det være seg leger, psykologer eller historikere.

    3. Forskere og akademikere som vil definere NS-barns liv og skjebne i historien, avkreves egen families tilknytning til andre verdenskrig og egen motivasjon for temavalget. De som opprettholder NS-barnas depresjoner ved å pakke oss inn i krigstapermytologier eller seierherremytologier, betrakter vi som mobbere.

    4. Forutsetningen for å delta er at minst ett av foreldrene var medlem av partiet Nasjonal Samling; det holder ikke med generelle påstander om at foreldrene var nazister, sympatisører o. l.

    5. Av samme årsak bør deltagere i foreningens arbeide helst være født etter 1939, og under ingen omstendigheter før 1936. (Slik er "Folk og Lands" definisjon på det yngste NSUF-medlem i 1945, "som vil ha kraft til å kjempe for vår sak i mange år fremover".)

    6. På grunn av NS-barnas skrekk for sammenblanding av de to begreper "nazisme" og "organisasjon", avkrever vi ingen personlig binding i form av kontingent.

    7. Foreningens formål er å samle NS-barn, som definert ovenfor, til samtale og bevisstgjøring om hva fortiden har gjort med dem.

    8. Foreningen vil ikke operere med større mønstringer, men med små grupper som ikke bør telle mer enn 7 - 8 personer.

    9. Tre spørsmål kan være nyttige å gjennomtenke for nyankommere, før møte med andre deltagere :
    - Når fikk du vite at du var NS-barn ?
    - Hvem fikk du vite det av ?
    - Hva er din verste opplevelse som NS-barn ?

    10. Grunnboken er "Gutten fra Gimle" av Eystein Eggen, fordi den er den eneste åpent selvbiografiske bok av et NS-barn, som følger sin oppvekst med tidfestede stadier.

    11. Foreningens hovedsete er Oslo. Dens talsmann utad er Ole Wilhelm Klüwer.


    Våre foreldres mapper

    ligger i

    Riksarkivet
    Folke Bernadottes vei 21
    Postboks 4013 Ullevål Hageby
    0806 Oslo

    Sentralbordet : 22 02 26 00

    riksarkivet@arkivverket.no

    NS-barn har innsynsrett såfremt foreldrene enten er døde eller er født før 1905.
    Hvis foreldre lever, må de gi fullmakt. Far og mor har normalt hver sin mappe. For innsyn i begge mapper må både mors og fars navn fremheves i søknaden.

    Søknad om innsyn i mappe sendes til Riksarkivet.

    1. Slektskapsforhold må bevises enten ved kopi av dåpsattest eller fødselsattest som viser foreldrenes navn.

    2. Hvis det er tvil om foreldrene er i live, må dødsattest eller kopi av skifteattest fremvises. Hvis foreldrene er født før 1905, ses det bort fra siste krav.

    Hvis adgang innvilges, gis det innsyn i hele saken. Dersom det foreligger spesielle psykiatriske rapporter, vil disse bli holdt tilbake ved første innsyn. Søknad om innsyn i de psykiatriske rapportene må formuleres i ettertid.


    Litteratur

    med NS-barnsdramatikken som hovedtema :