Barna til medlemmene av Quislings parti Nasjonal Samling måtte overvinne mange vanskeligheter før de kunne møtes og samles. Med samme styrke som våre foreldre greide å stå sammen både i de vanskelige krigsårene og de enda vanskeligere etterkrigs-årene, har vi barna greid å flykte fra og fortrenge foreldrenes miljø. Resultatet er at de fleste NS-barn i dag ikke kjenner andre NS-barn enn egne søsken.

I 1949 opprettet våre foreldre Forbundet for Sosial Oppreisning. Ukeavisen Folk og Land bandt sammen de kriminaliserte NS-erne, som etter soning befant seg spredd utover vårt ganske land. I 1971 byttet forbundet navn og ble hetende INO : Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie.

I 1988 kontaktet en journalist Instituttet for å intervjue noen NS-barn. Ti barn ble plukket ut av INO. Alle unntatt Bente Blehr ba om å få være anonyme. Det var umulig for andre NS-barn å kontakte de intervjuede. Ennå i dag, ti år senere, kjenner vi bare tre av deltagerne. Intervjuene kom ut i bokform under tittelen "Fødd skuldig".

I 1991 skrev Eystein Eggen under fullt navn en kronikk i Aftenposten. Kronikken hadde tittelen "Den fortapte generasjon". Kort tid etterpå møttes vi i min leilighet i Oslo. En første gruppe ble fort etablert. En av initiativtagerne var sosialdemokraten Helge Fjugstad fra Asker. Vi var et titalls skjebnefeller som regelmessig kom sammen, noen ganger privat, andre ganger på en fredelig restaurant . Vi var alle født mellom 1942 og 1950. Mye tid gikk med på å presentere oss for hverandre, med å fortelle vår historie. For hver nyankommen måtte vi ta det hele om igjen. Et obligatorisk spørsmål som vi stilte, var : "Hva er ditt verste minne som NS-barn ?"

Ł utvide gruppen viste seg å være vanskelig. Noen dukket opp med en lidenskapelig fortelling, for aldri mer å vise seg. Andre bare satt der, kom ikke helt ut av skapet. Kontakten mellom Eystein Eggen og meg utviklet seg. I perioder ringte vi hverandre daglig for å snakke om gruppen, om vår situasjon, om vår moralske og psykologiske fremgang. Som knagger å hekte samtalen på brukte vi de sterkeste temaene : generasjonskonflikten, holocaust, vår skyldfølelse.

Det var under en tur i Frognerparken i Oslo våren 1993 at vi stilte oss spørsmålet :

"Kan et barn være født skyldig ?"

Svaret gav seg selv :

"Nei !"

Fra det øyeblikk sluttet vi å anstrenge oss for å sone. Tvert imot gjaldt det å gjenfinne vår normale plass i samfunnet. I beste fall angikk ikke krigen oss. Hvorfor kunne vi ikke sette hele det omtumlede livet til våre foreldre i parentes og knytte oss til våre beste- foreldre ? De fleste av disse hadde aldri vært medlem av NS og kunne altså legitimere vår normale plass i generasjonsrekken. Vi er nordmenn fullt og helt, hva enn hevngjerrige antinazister måtte mene og hva enn vi måtte føle selv.

Den "åpenbaringen" som fallt over oss som solskinnet over parken denne forsommerdagen, kan fortone seg absurd i sin enkelhet. Så mye er absurd i NS-barnas liv. Det gjaldt å tenke tanken.

Eystein Eggen hadde allerede fra 1990 gått og tenkt på å skrive sin selvbiografi. Takket være vår gruppe utvidet han sitt prosjekt og prøvde nå å skrive alle oss NS-barna inn i historien - ja inn i Historien som vi hadde falt ut av. Boken kom ut i 1993 under tittelen "Gutten fra Gimle". (I vår nordiske mytologi bodde gudene på borgen Gimle. Quislings residens på Bygdøy i Oslofjorden fikk også dette navnet. Den dominerende bygningen på en sokkel av rustikk granitt rager i høyden med et tungt romansk tårn.) Omkring 70 NS-barn nevnes ved navn i boken.

Eystein Eggen er historiker og sosiolog med de gamle norske bondegårder som spesialfelt. I "Gutten fra Gimle" bruker han hele sin faglige tyngde på å forklare NS-bevegelsen gjennom odelsbøndenes tenkning og strev for å bevare norsk bondetradisjon i en tid da Arbeiderpartiet hadde fremgang med sine paroler om "proletariatets diktatur" og "utrydd borgerskapet". Den påståtte norske fascismen, NS-bevegelsen, er ikke en djevelsk ideologi importert fra kontinentet. Bevegelsen er rotfestet i vårt lands egen historie. Hvis en djevel har lurt seg inn, så dreier det seg om et godt norsk troll.

Norsk nasjonalisme våknet i det 19. århundre, båret frem av romantiske personligheter som Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson. Venstre, som ble grunnlagt i 1884, skulle komme til å kanalisere den nasjonale tidsånden og ble mot slutten av århundret det dominerende partiet. Venstres politikk førte til Norges uavhengighet fra Sverige i 1905. Bente Blehrs bestefar, Otto Blehr, var statsminister på den tiden. Både Eystein Eggens bestefar og min egen var venstremenn. Fra Venstre til NS gikk det forbindelseslinjer gjennom de gamle bondefamiliene. Knut Hamsun støttet NS uten å være medlem. På grunn av sin gamle begeistring for Venstre.

Selv om den allmene slektskonservatismen er hovedpoenget i "Gutten fra Gimle", foretar også Eystein Eggen en grenseoppgang mot den nasjonale venstrearven der den forlot sitt hjemlige grunnlag for å gå over i en mer generell pangermansk rasisme. Vi NS-barn får ofte en følelse av at det har vært viktigere å ramme de gamle slektene enn nazismen som sådan. Eggen fremhever at i hans fars familie var det, foruten en markant oppslutning om NS på vanlig nasjonalromantisk grunnlag, også en mer rasistisk retning, som blant annet førte til at både Eggens far og mannen til en av farens kusiner etterfulgte hverandre som redaktører av den norske utgaven av SS-Leitheft, tidsskriftet til organisasjonen som organiserte holocausten.

NS-barnas historie er ikke avskåret fra vårt lands dypere historie. Ł gjenopprette vår tilknytning til Historien var Eystein Eggens sentrale motiv. Flere kapitler i hans bok er en sosiologisk analyse av familien Hov som har residert på sentralgården Hov i Gauldalen siden middelalderen. I 1945 ble tredve familiemedlemmer dømt for tilknytning til NS, blant dem Eggens mor.

"Gutten fra Gimle" fikk svært mange omtaler i landets aviser, i hovedsak rosende. Takket være Eggens bok ble flere i vår gruppe trukket inn i avisdebatter, og litt etter litt ble NS-barnsbegrepet innarbeidet i media.

Den 17. februar 1995 fremhevet jeg Eggens bok i artikkelen "Jubileet og tapernes barn" som fikk et helsides oppslag i Dagbladet.

Fire dager senere kom det et tilsvar under tittelen "Gi NS-barna en unnskyldning", skrevet av Cecilie Høigaard, datteren til en motstandsmann som døde i 1944.

Den 8. mai 1995, på femtiårsdagen for frigjøringen, uttalte både kong Harald og Stortingspresident Kolle Grøndahl en beklagelse for den behandling NS-barna og tyskerungene ble utsatt for etter krigen. Etter Stortingets samråd leste Stortingspresidenten opp følgende tekst for en samlet sal :

"Og i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen og på dem som ble født med en tysk soldat som far. 50 år etter må vi også kunne si at den selvjustis som i frigjøringsdagene ble utøvet overfor de såkalte "tyskertøsene", ikke hører til blant de mest ærerike kapitlene i vår etterkrigshistorie."

Samme dag deltok tre fra vår gruppe i et dokumentarprogram på TV 3 under tittelen "Tapernes barn".

Vi måtte iføre oss Nessus' skjorte, ta kampen opp mot en offentlighet som så lenge hadde annullert oss vekk fra historien.

Vi greide å få vårt anliggende til å bli jubileets nye hovedsak. Vi skapte en åpning.

Blant krigsskjebner i Norge har vi ca. 10 000 barn skapt av kjærlighet mellom norske piker og tyske soldater. I 1945 ble barna utstøtt som såkalte tyskerunger, av offisielle leger i en undersøkelsesrapport av samme år erklært som potensielle femtekolonister på grunn av nazistiske gener. Ute i samfunnet har barna blitt martret av fredstidens hat, mens de inne i seg selv har følt naziangsten spise sjelen. Tross alt klarte gründeren Per Löhr Meek sammen med andre tyskerunger allerede i 1986 å starte Norges Krigsbarnforbund. Forbundet ble tidlig splittet, den dynamiske arvtageren heter Krigsbarnforbundet Lebensborn, ledet av den oppofrende, uredde Tor Brandacher. Hans initiativ til å gå til rettssak mot staten har i år 2000 ført til internasjonalt gjennombrudd i media. En pioner i hjelpearbeidet for tyskerungene har vært min slektning Ragnhild Klüwer Führer, selv en såkalt tyskertøs. Bosatt i Berlin har hun hjulpet mange av barna med å finne sine ukjente fedre.

I 1999 mangler tyskerungene - de kaller seg nå krigsbarn - et ståsted i historien. De fleste av dem ønsker ikke bare pengeerstatning for tort og svie, noe som Norges Krigsbarnforbund har kjørt frem som hovedsak. De ønsker attføring, integrering, med dertil frihet fra angsten. Bare våre gamle tyskvennlige slekter kan gi krigsbarna den roen de søker. Eystein Eggen gir i Gutten fra Gimle en tung beskrivelse av Norges gamle kulturelle bånd til Tyskland. Over femti år etter krigen skal våre tradisjonsrike slekter i samarbeid med det sosialt bevisste Norge være i stand til å gi våre tyskerunger et rettmessig hjem.

Henimot det 3. årtusen, og over 50 år etter klimakset i den store ideologiske borgerkrigen i Europa, befinner vi NS-barn oss midt i brytningsfeltet for tidens krefter. På ny er det spenninger i våre samfunn. Det har oppstått et vakum etter at århundrets største prosjekt - proletariatets diktatur - er blitt vraket. Kontrarevolusjonen sprenger seg frem med historisk nødvendighet. De hvite har de facto vunnet århundret og står nå mot de utvaskede røde. Militært sett har ikke de hvite lenger noen fiende. Kulturelt står kampen mellom tradisjonalister og modernister, de siste gjerne benevnt liberalister og sosialdemokrater.

Mange NS-barn bærer nødvendigvis i dette krysspresset på de dypeste sjelsdepresjoner. Situasjonen kan være suicidal. Livslang motvind og kaotisk identitetssøking er årsaken. Vi NS-barn burde kunne forvente mest støtte fra våre foreldre. Men den velkjente generasjonsmotsetningen spiller oss her et puss. Fra tidenes morgen er det logisk og riktig at barn skal opponere med kraft mot sine foreldre for selv å vise seg verdige til å overta foreldrenes plass, makt og autoritet. Sunn konkurranse synes imidlertid å ha veket plassen for ensidig forakt. All konkurranse forutsetter dialog. Gigantnederlaget i 1945 har fått traumatiske virkninger hva angår generasjonenes naturlige opposisjon og suksesjon.

Da Eystein Eggen i 1993 skrev det banebrytende verket "Gutten fra Gimle", denne første egenutarbeidede boken om et NS-barn i Europa, fikk ikke forfatteren én positiv henvendelse fra foreldregenerasjonen. Heller ingen av oss i "Foreningen av norske NS-barn" - NS-barnas første egenopprettede forening - har fått noen henvendelse fra INO eller fra noe annet offisielt veteranhold. Vi har møtt motarbeidelse. De gjenlevende NS-erne har vært mer interessert i historikere og skinheads enn i historiske forklaringer. For å si det i klartekst : Det norske NS-miljøet er i 1998 langt mer likt SS enn det NS vi husker fra vår egen barndom. De unge frontkjemperne fra Waffen-SS lever, de gamle bønder er døde.

I mai 1996 forsøkte INO ved hjelp av sin 70-årige ungdomsagent Sæter å torpedere vår uavhengige forening ved å samle barna til et møte i Arendal. Målet var å skape en foreldreloyal barneforening. Tre NS-barn ble formelt utnyttet for å gjennomføre prosjektet. De skulle legitimere møtet som et rent NS-barnsmøte. Men de hadde ingen adresser og måtte benytte seg av INO's egne medlemslister. De 80- og 90-årige foreldrene skulle levere til sine barn innbydelsen til møtet. Klar beskjed : NS-barn skulle bare ikke tro at de var noe uten foreldrenes kraft og initiativ. Her er vi ved kjernen til en nederlagspsykologi : Foreldrene vil selv være barn. De vil beånde sine egne barn. Eller ignorere dem. Egenrådige blir møtt med forakt. (Se kronikk i Klassekampen ).

Krigen er en myte-vulkan hvor myter sprenger seg frem i mengde og i kraft som selve lavaen. Krigernes etterkommere har verken kontur eller tyngde. Og ingen kraft til å parere de "ekte" krigerne. Men vi NS-barn har vært i en strid som har vart over 45 år lenger enn våre foreldres krig. Den varte som kjent bare i 5 år. Vi har vært i kontinuerlig kamp med samfunnet, med våre foreldre og med oss selv.

Møtet i Arendal den 11. september ble en formidabel fiasko. Etter over åtte måneders forberedelse klarte ikke foreldregenerasjonen å samle mer enn ti barn. Ingen av INO-ittenes egne barn stilte opp, men derimot tre fra vår uavhengige "Foreningen av norske NS-barn". Ved siden av de tre foreldreloyale "organisatorene" kom det altså bare fire NS-barn. Fire av over ett hundre tusen !

Noe dypt lovmessig er i ferd med å skje i forholdet mellom NS-erne og barna. Etter femti år er de sunne generasjonskreftene sterkere enn krigsmytene. De unaturlige dominans-strategiene med psykopatiske overtoner forvandles til gammelmannsnykker. De gamle kan få sin fortjente hvile. En ny generasjon av vårt lands konservative slekter våkner til bevissthet.

Familiefreden i året 1998 er ikke komplett. Mange NS-barn verden over har blitt mobbet av eldre søsken som overfører angst på de yngre. En slik mellomgenerasjon, født på 1930-tallet og med minner fra "storhetstiden", prøver nå i sin tur å formynde oss nazibarn, slik våre foreldre en gang gjorde. Mellomgenerasjonen ignorerer vårt strev med å sette navn på våre psykiske belastninger. De ønsker å overgå sine fedre i heltemot når de hever sin lanse mot verdenskapitalismen og jødedommen. Mellomgenerasjonen har alliert seg med noen yngre jødehatere og driver et anakronist-nazistisk blad fra den gamle og stolte NS-bygden Elverum. Deres oppdrevne verdensfrelsende iver, på den gamle krigs premisser, avler nødvendigvis angst.

På kontinentet virvler støvet fra den andre verdenskrig enda heftigere enn i Norge. I Tyskland har oldingeveteranene i april 1998 greid en allianse med skinheads'en. Den gamle Gerhard Frey har ved hjelp av penge- og mediainnflydelse mobilisert frustrerte og identitetssøkende tyveåringer til å bære de gamle faner. De tyske NS-barna blir i dette krigskarnevalet ikke-eksisterende. Det sorte hull i tysk historie som "humanistiske" historikere opererer med, nemlig Hitlertiden, blir brukt av gammelnazistene som en postnatal livmor som kan skjule egne barn. Karnevalet kan så ture frem. Våre norske INO-itters mål med "barnearbeidet" har vært å få et parti av typen "Deutsche Volksunion" (DVU) i Tyskland : historiske faner båret frem av skinheads'en. Veteranene trenger oss, mellomgenerasjonen, som bindemiddel mellom seg selv og de rabiate ynglingene. På grunn av vår forening har de ikke greid det. De får ikke kontroll over barn som etter oppvåkning krever å leve et eget liv.

Hardheten i kampen mot de eldre har vært preget av at vi har hatt få allierte. I intervju etter intervju med oss har det vært patetisk å konstatere at journalistrepresentantene for politikkens fallerte venstreside nok helst så at det var vi, ikke INO-ittene, som var problemet. Venstristene klamrer seg fast til håpet om et fortsatt åndelig hegemoni etter murens fall. Det er bare så bekvemt å forsøke å vakle videre med NS-barna som sine krykker. "NS-barna er den verste trussel mot det norske demokratiet i dag" har en norsk totalutbrent trotskist sagt.

I tillegg til disse prøvelsene har vi angrepene fra vår nærmeste slekt. Eystein Eggens onkel, Arnljot Eggen, skrev for et par år siden en motbok mot "Gutten fra Gimle", hvor den eggenske familiehistorie tåkelegges fullstendig. (Les Eystein Eggens essay om familiefortrengningene)

Og så har vi historikerne, som med større eller mindre revisjonistisk oppdagerglede på nytt skal skrive om det som skjedde i våre foreldres ungdom. Vi har trukket konsekvensen av dette ved i våre vedtekter å utelukke samtidshistorikere fra vårt foreningsarbeide.

Behovet for å overføre egen naziangst på barna er tilstede i kultursektoren. I årene før Gutten fra Gimle utkom, utgav Eystein Eggens forlag de norske gammelnazistenes hovedverk, to tykke bind om Vidkun Quisling. En hel bøling av revisjonistiske historikere har i flere tiår beitet på tapernes skrinne mark. En profesjonell mediakaste har gjort seg spennende og interessant ved å målbære våre foreldres gamle synspunkter. Historikerne har vært en total fiasko. De er blitt politisk avvist. De er inntrengere i våre familier. De ripper opp i gamle sår, uten å kunne lege dem.

Den sterke norske motstanden mot EU er en utfordring. Senterpartiet forfekter en nasjonalisme som ikke har noen klar grenseoppgang mot partiets tette assosiasjoner med det gamle NS, og som støtter seg på marxismens beskjedne rester. Eystein Eggen strevde i 20 år for å få til en politisk legering mellom fortid og nåtid i Senterpartiet, med NS-barna som katalysator. Senterpartiet profiterte voldsomt på Eggens strev. Det gav dem mot til å danne regjering på EU-spørsmålet. Siden de kom i regjeringsposisjon, har Senterpartiet diskriminert Eggen uhemmet fordi han kaller en spade en spade. Eystein Eggen har svart med å forsterke sitt sosiale engasjement og sin vilje til samlende forsoning ved å gå inn i Arbeiderpartiet, partiet som skjøt Vidkun Quisling.

- i litteraturen :

"Og det er Tysklands skam, krigsgenerasjonens store skam, og den har gått i arv til etterkrigstida sine barn og barnebarn, og denne skamma skal dei ta med seg også inn i neste hundreåret og halde den opp som eit speil der råskapen og nazismen sine grimasar er tydelege og til å forstå."

(Fra essayet "Resten er røyk og aske" i tekstsamlingen "Det begravde lyset", 1998, av Oddmund Hagen)

- i litteraturkommentaren :

"Den ånd som farer i Hamsuns verk, er den samme som den der i suveren forakt for Mennesket bygger gasskammere for uønskede."
(Aasmund Brynildsen i Spektrum. Sitatet blir hyldet av Magne Skjæraasen i Aftenposten 11.11.01)

"Kanskje er Hamsuns reaksjonære plattheter og grusomme troskyldigheter det nærmeste vi kan komme norskingens fiktive kjerne, omkranset av kvasimoderne urgermanisme og avantgardistisk høyrerevolusjon."
(Redaksjonelt i Agora, Aschehoug forlag, 1999)

Mange NS-barn i Europa kommer fra katolsk miljø. Noen av oss ble katolikker da våre fedre konverterte i fangeleirene etter 1945. Et eller annet har skjedd med den katolske kirken siden den gang. "NS-barna har ikke noen problemer i forhold til de som innvandrerne har" - er den vanlige uttalelsen vi møter fra katolsk geistlig hold. I dag passer det kirken bra at vi er flyktninger i vårt eget land. Kirken prøver å skjule sin tidligere kjærlighet for folkeforskjellene på jorden, sin tidligere praksis med nasjonalt fundert katolisisme. En ny politisk korrekt dekkoperasjon fører til noe så absurd som at den internasjonale katolske kirke nører nasjonale og etniske grupper til konflikt, ikke bare utover landegrensene, men også utover kontinentene. Den tidligere så stolte kirken bedriver et ynkelige forsøk på å spille korrekt overfor vestlige modernistisk-globalistiske miljøer. Nå tillater kirken seg likevel å støtte frigjøringen av det katolske landet ¯st-Timor. Burde ikke kirken da snart oppdage at tsarflagget vaier over det fallerte Sovjet ? At frigjøring gjelder alle folkeslag, NS-barna og kommunist-barna inkludert ? Selvsagt ser ikke den katolske kirke at vi har noen problemer. Vi er kirkens problem. Den katolske kirke overfører sin naziangst på oss barna, fordi kirken er for feig til å bearbeide egen nazifortid.

En internasjonal organisasjon, som den katolske kirke, bygger per definisjon på nasjonene. Et flerkulturelt verdenssamfunn burde bygge på kulturene. Er det meningen at menneskerettighetene, med fokus på individet, skal løse opp disse gamle, fine byggverkene - slik at vi får et klodens store individ-hav ? Hvilken politikk har i så fall bestemt dette ? Hva med retten til tilhørighet ? Når marxistene har tapt århundrets åndskamp, er det da nødvendig at de kristne går i tapernes fotspor ?

Hvis det er slik at det andre vatikankonsil ble båret frem av legmannskrefter, må det også være riktig å si at disse kreftene fremmet aspirasjonene til den andre verdenskrigs seierherrer. Nazi- og fascistfamiliene i Europa ble særlig på 60-tallet definert som sosiale kjerner av ondskap. Taperne bar alene skylden for krigen og for krigens grusomheter. Da gassingen av de 6 millioner jøder på 60-tallet fikk navnet "Holocaust" og verdenshistoriens største uttrykk for ondskap ble sentrert, fikk nazifamiliene en spesiell rolle å spille i seiersdemokratiet. Familiene utgjorde ondskapens sosiale topografi; de erstattet den metafysiske Satan. Nazibarnas aspirasjoner om å slippe sataniseringen ble ikke formidlet på konsilet.

Et legmannsbåret kirkekonsil kunne ikke ha funnet et verre tidspunkt for en kirkereformasjon - i den grad demokratisk styring var idealet. Nazi- og fascistbarna sammen med barna til alle motrevolusjonens støttespillere utgjorde halvparten av den europeiske etterkrigsgenerasjonen, krigens 2. generasjon. Takket være det andre vatikankonsil har nazibarnas uføre blitt et ikke-tema i den katolske kirken.

Den franske revolusjons horisontale motto "frihet, likehet, brorskap", fortsatt i bruk i våre vestlige land, har gjennom det tragiske resultatet av forrige århundres revolusjonsstrev, avstedkommet likegyldighet, kulde, hat, blant millioner av europeere. Europeisk ungdom, og NS-barna, trenger en devise med ganske varmere klang : "Tro, Kjærlighet, Forankring".

I 2000 vet vi NS-barn at vår egen krise er dypt knyttet til en generell europeisk verdikrise. Fokusering på menneskerettigheter, antirasisme og demokrati kan ikke alene fri europeerne fra borgerkrigstraumene. I etterkrigstiden er taperne blitt diabolisert og fortrengt, en prosess som taperne selv har vært med på. Et demokrati tåler ikke diabolisering og fortrengning. NS-barna som europeisk tabu viser demokratiets grenser. Svermeriske venstrister og tyngede NS-barn tilhører de samme slekter. Forsoning frigjør sivilisatoriske krefter. Irrasjonelle krefter forfører Europa. Vi må ta tyren ved hornene.

Kontrarevolusjonen må nødvendigvis komme i Norge som i hele Europa etter femti år med sosialvitenskapelig forflatning og universalist-humanistiske abstraksjoner. Som kjent har hovedleverandøren av tanker til Vestens intellektuelle, det kommunistiske imperium, nedlagt seg selv. Nærheten til vår egen historie, respekten for våre forfedres lange kamp for idealer og livsstil, og ikke minst en fornyet tro på balanse mellom samfunn og natur og balanse mellom alle kulturer og folkeslag, vil gi ungdommen noe å tro på og noe å kjempe for. Modernismen har splittet Vestens innbyggere siden oktoberrevolusjonen i 1917. Den rotekte konservatismen har vært urettmessig kompromittert siden 1945. Vi NS-barn vet hva splittelse og fremmedgjorthet koster. Vi ønsker ungdommen bedre kår i det tredje årtusen.

Europeisk tradisjonalisme og konservatisme kan kun berges av NS-barnas opprør mot den samme tradisjonalisme og konservatisme. Dette paradoks er stadig blitt klarere for oss, ikke minst i vårt fruktbare møte med den jødiske tradisjonalisme.

I dag har "Foreningen av norske NS-barn" kontakt med ca. 200 NS-barn. Følgende personer utgjør kjernen i vår gruppe :

Bente Blehr, Asker.
Terje Olav Rød, Oslo
Lorentz Diederich Klüwer, Oslo
Eystein Eggen, Oslo.
Ole Wilhelm Klüwer, Oslo.

1. Fordi foreningen siden stiftelsen i 1991 har blitt konstant motarbeidet av de gjenlevende gammelnazistene, for å overta hegemoniet i NS-barnsarbeidet, er enhver person som står i organisatorisk samband med de eldre utelukket.

2. Dette gjelder også enhver som deltar i de eldres arbeid for å perpetuere NS-ernes ungdom, det være seg leger, psykologer eller historikere.

3. Forskere og akademikere som vil definere NS-barns liv og skjebne i historien, avkreves egen families tilknytning til andre verdenskrig og egen motivasjon for temavalget. De som opprettholder NS-barnas depresjoner ved å pakke oss inn i krigstapermytologier eller seierherremytologier, betrakter vi som mobbere.

4. Forutsetningen for å delta er at minst ett av foreldrene var medlem av partiet Nasjonal Samling; det holder ikke med generelle påstander om at foreldrene var nazister, sympatisører o. l.

5. Av samme årsak bør deltagere i foreningens arbeide helst være født etter 1939, og under ingen omstendigheter før 1936. (Slik er "Folk og Lands" definisjon på det yngste NSUF-medlem i 1945, "som vil ha kraft til å kjempe for vår sak i mange år fremover".)

6. På grunn av NS-barnas skrekk for sammenblanding av de to begreper "nazisme" og "organisasjon", avkrever vi ingen personlig binding i form av kontingent.

7. Foreningens formål er å samle NS-barn, som definert ovenfor, til samtale og bevisstgjøring om hva fortiden har gjort med dem.

8. Foreningen vil ikke operere med større mønstringer, men med små grupper som ikke bør telle mer enn 7 - 8 personer.

9. Tre spørsmål kan være nyttige å gjennomtenke for nyankommere, før møte med andre deltagere :
- Når fikk du vite at du var NS-barn ?
- Hvem fikk du vite det av ?
- Hva er din verste opplevelse som NS-barn ?

10. Grunnboken er "Gutten fra Gimle" av Eystein Eggen, fordi den er den eneste åpent selvbiografiske bok av et NS-barn, som følger sin oppvekst med tidfestede stadier.

11. Foreningens hovedsete er Oslo. Dens talsmann utad er Ole Wilhelm Klüwer.

Våre foreldres mapper

Riksarkivet
Folke Bernadottes vei 21
Postboks 4013 Ullevål Hageby
0806 Oslo

Sentralbordet : 22 02 26 00

riksarkivet@arkivverket.no

NS-barn har innsynsrett såfremt foreldrene enten er døde eller er født før 1905.
Hvis foreldre lever, må de gi fullmakt. Far og mor har normalt hver sin mappe. For innsyn i begge mapper må både mors og fars navn fremheves i søknaden.

Søknad om innsyn i mappe sendes til Riksarkivet.

1. Slektskapsforhold må bevises enten ved kopi av dåpsattest eller fødselsattest som viser foreldrenes navn.

2. Hvis det er tvil om foreldrene er i live, må dødsattest eller kopi av skifteattest fremvises. Hvis foreldrene er født før 1905, ses det bort fra siste krav.

Hvis adgang innvilges, gis det innsyn i hele saken. Dersom det foreligger spesielle psykiatriske rapporter, vil disse bli holdt tilbake ved første innsyn. Søknad om innsyn i de psykiatriske rapportene må formuleres i ettertid.

Litteratur

Bøker og dokumentarfilmer av NS-barn født etter 1939 :

• Claus Bryld (f. 1940) :
  • "Hvilken befrielse", selvbiografi, Gyldendal, København 1995
• Marie Chaix (f. 1942) :
  • "Les lauriers du lac de Constance", roman, Editions du Seuil 1974. (Om Maries fortvilte forsøk på å elske sin far, kalt Albert B. Marie rekonstruerer historien fra 1936, året da faren meldte seg inn i Doriots parti PPF, Frankrikes største fascistparti. Boken slutter med farens død i 1963, på dagen da Marie fyldte 21 år. Historien gir oss gripende bilder fra de første besøk hos faren i Fresnes-fengslet.)
• Barbara U. Cherish (born Bärbel Liebehenschel 1943) :
  • "The Commandant's Daughter" - The manuscript is immediately available in manuscript format or on computer disk, Copyright 2004 Hiatt Literary Agency.
    "Barbara U. Cherish has written The Kommandant's Daughter, a 102,000-word exploration of one of history's darkest moments and its impact on her life. Barbara asks, 'What would you do if you grew up knowing only the barest, shocking details of your father's life - that he was a Nazi, an SS officer, a Kommandant of Auschwitz and that he was found guilty of war crimes and executed? Would you bury this shameful secret deep in your soul and live a life of pretense? Or would you have the courage to delve into the past to uncover whatever truths lay beneath the cold facts - no matter how painful?'" (...)
    "This book is my personal memoir of seeking to know the father who deserted my family soon after my birth. It is my attempt to come to terms with his career with the notorious SS, including the months when he served as Kommandant of the Auschwitz concentration camp. It is my quest to understand why my father was executed as a war criminal; why my mother was unable to care for me and my sisters; and why I found myself, at age 13, on my way to America with a new name and a new set of parents."
  • "Die Schuld des Vaters getragen" in ZDF 5.11.02. "Arthur Liebehenschel war Kommandant im Konzentrationslager Auschwitz. Seine Tächter Antje Wagenführ (geb. 1937) und Barbara sprachen mit ZDF-Autorin Friederike Dreykluft über den schwierigen Umgang mit der Schuld des Vaters."
  • "The Auschwitz Kommandant : A Daughter's Search for the Father She Never Knew" - The History Press 2009
    Review by Mario Cacciottolo, BBC 16.11.2009, Matt Roper, Mirror 25.1.10. Listen to Cherish speaking to Fergal Keane, 12.1.10 BBC Radio
  • "Auschwitz-kommandantens datter" - Broe Forlag 2009
    Prolog : "Med stor kærlighed og taknemmelighed tilegnes denne bog min far, Arthur Wilhelm Liebehenschel, og min mor, Gertrud Baum Liebehenschel."
    "Hvordan var han blevet i stand til at nå så højt op i hierarkiet i den forhadte organisation ? Havde der inden i ham været noget mørkt og dunkelt, som også fandtes inde i mig selv ? Jeg havde aldrig bemærket det. Men mon ikke alle børn af SS-officerer har stillet sig selv de samme spørgsmål ?" (s. 20)
    "Det var på tide, at jeg fant ud af, hvem min far var, og på den måde hvem jeg selv var. På trods af at jeg aldrig havde kendt ham, var det ham, der havde formet mit liv." (s. 21)
    "Men det omsider at kunne indrømme over for mig selv og for andre, hvem jeg virkelig er, og hvor jeg kommer fra, har på en måde løftet skylden fra mine skuldre og gjort mig fri. Jeg er nu fast besluttet på at overlevere denne viden til mine børn og mine børnebørn, så den onde cirkel af hemmeligholdelse og skam endelig kan blive brudt." (s. 296)

    (Barbara Cherish is a marvelous "survivor" amidst the millions of Nazi descendants who have disappeared in an ocean of silence. Intelligent persons know why the large majority of them are hiding, why they are mute. Ongoing Western celebrations of Nazi evil have since long worn them out mentally and sensorially. To dig into Nazi past has become heavier for each decade gone since the war. When all Nazis have become the most criminal persons of world history it is hard for the descendance to deal with them. Descendants feel that they are tainted with evil, guilt and shame as well. It can be concluded that so far post-war "humanistic" politicians have succeeded with their diabolizing policies.

    How has Barbara been able to escape from the common "law" of silence ? I was so impressed when I heard about Marie Chaix and Dörte von Westernhagen who managed to write themselves free in the 70s and the 80s. As I was impressed when I met Eystein Eggen who wrote the first European autobiography as a Nazi child in 1993. I would guess that Barbara had two impulsions driving her for liberating herself : First she got distance to her fatherland when she, as a small girl, was adopted by a good American-German family in 1953. In the US she could easier measure the power of history than those descendants living like mental prisoners in Germany. They were and are under the heals of the victors. Secondly the distance pushed her back to her birth place because of nostalgia.

    Barbara still loves her father who was hanged in Krakow in 1948. This love is scandalous. Arhur Liebehenschel was not a common SS officer, since he was kommandant in Auschwitz. But history is full of scandals. With Barbara's life story we meet love as a repairing force, a force capable of changing the post-war view of history. The victors have taught during seven decades that Nazis are outlaws. Even descendants shall abhor them. But this policy of outlawing and diablization is just abstract matter in the heads of cynical post-war politicians. Only a beautiful story of love from a wounded girl could repair cynical policies. Here is the real force of Barbara's book. A cold system established by false Humanism is over. Correct policy is dead. Holocaustism - the death cult of Holocaust - is dead. Love is stronger than hatred. It is logical that no humanistic journalist in Western newspapers has been able to see the strength of Barbara Cherish's book.

    Barbara tells realistically about the human catastrophe for the German people when the American and Soviet peacemakers "repaired" Germany. The story becomes poignant because the viewpoint is that of a small vulnerable girl. Young people in the West learn little about this reality because the historians have been pushing a history in black and white. The war has become simplified to a German brutal annihilation of Jews. Hollywood is of course partly responsible for this simplification of WWII since most movie makers are Jews who tell stories from their point of view.
    Barbara also tells how she embraces America and the American way of life. She makes this step of her life very believable.)

• Eystein Eggen (f. 1944) :
  • "Gutten fra Gimle", selvbiografi , Aschehoug forlag 1993, (dedisert til NS-barna)
• Niklas Frank (f. 1939) :
  • "Der Vater" Bertelsmann Verlag, München 1987, (et utilslørt fadermord)
  • "Meine deutsche Mutter" Bertelsmann Verlag, München 2005, (et utilslørt modermord)
• Sigfrid Gauch (f. 1945) :
  • "Vaterspuren, Erzählung", 1979. "In einer sachlichen bis gefühlvollen, auf jeden Fall unprätentiösen Sprache geht es in dieser Erzählung, in der nur wenige fiktive Elemente enthalten sind, um die Aufarbeitung eines Stücks deutscher und europäischer Geschichte, die bis in die heutige Wirklichkeit hineinreicht".
    "Traces of my Father", translated from the German in 1999 by William Radice.
    From Antony Copley's preface : "This is a troubled family, and the sins of the grandfather seem to have been inflicted on the grandchildren. Sigfrid's daughter fell victim to extremist political ideas of both left and right, took to drugs, and committed suicide."
    Review By Michael Skakun in Jewishpress.com, 2/12/2003.

    Quotes from the book : (page 118) "For Heaven's sake, Uwe," I say out loud, "I know my own schizophrenic situation only too well : to love my father as a person but to be horrified by his personality." Page 127 : "On the way back from the burial my daughter said to me sternly, 'Daddy, I want to say something, but promise that you won't be cross.'
    'What is it, Susanne ?' I asked.
    'I think,' she said, 'that you actually feel nothing for your father. You were the only one who wasn't crying.'"

    (Sigfrid Gauch was a tough one among the lonesome and desperate Nazi children when he already in 1979 made public his inhibitions caused by the Humanist satanization. Specifically we the children were hit by this satanization which aimed at the entire Nazi family. Gauch was the second after Marie Chaix to break the wall of silence which dominated us. In 1979, what else could he put into his message but a verbal exercise of auto-denazification, a mea culpa on behalf of the 2. generation, in order to adopt to the Internationalist Humanist Democratic rules ? On the first page he starts scrutinizing the weak points in his father's character. When he has discovered most of his father's imperfections through memory investigations, he can close the writing and feel relatively free. He shall not miss his father when he dies. To miss him would have been an offense toward the new Humanist moral code. In 1979 Gauch was not able to include other Nazi children in his story, to go beyond his own destiny and see the tragedy extended to millions of young Europeans. Sigfrid's story is anyhow educating for the Nazi children. Most of us have gone through the same stage of parental rejection even though we have not had the courage to publicize our mental shortcomings.
    14 years should pass before a new kind of Nazi child testimony appeared. When Eystein Eggen wrote "The Boy from Gimle" in 1993, Eystein was no longer adopting the moral code of the victors. He just told how it had been to grow up as a 2. generation Nazi boy. With Eggen a new step is taken in the Nazi child literature, in the Nazi child consciousness. His book was welcomed as a revelation by the Norwegian public. But today the Internationalist Humanists prefer the Nazi children's immature early stage, that of Gauch in 1979. A liberation of the repressed Nazi children is not welcomed by the Humanists. The Humanists have interests in their own moral prestige, in academic positions, not in humane practice and humane progress.
    60 years after the war, as we Nazi descendents have grown older, we can see that paternal hatred and self-despite have not helped us in our life challenges. Gauch did not directly hate his father while he was alive, he only wished his disappearance. To adopt to the surrounding victors' ideals does not assure that we deal with the reality. The International Humanist Democrats are living inside a bubble of auto-declared righteousness. They are no good life counselors. Living persons must find the reality by their own means. Gauch's strive is continuous, as it is for all of us. Missing our father and forefathers is part of the humane.)

• Katrin Himmler (third generation born 1967) :
  • "Die Brüder Himmler" - Fischer Verag, Frankfurt, Oktober 2005.
    Norbert Kron : "Die Brüder Himmler", Rundfunk Berlin-Brandenburg, Stilbruch, 17.11.05. " Der jüngste der Himmler-Brüder, Ernst, war Katrin Himmlers Großvater. Auch er, ein Nazi-Opportunist, trat vor 1933 in die SS ein, nutzte das Netzwerk des Bruders für die Karriere. Beim Reichsrundfunk stieg er in die Chefetage auf, eine kriegswichtige Position in Goebbels' Propaganda-Apparat."
    (We welcome Katrin's (Catharine's) book. It should have been written decades ago, by somebody from the second generation. Such books are necessary for countering the enormous amounts of books telling the victors' views and experiences. They are indispensable in order to make history balanced and real. Thanks to such books the Nazis become citizens, persons, humans and stop to be extraterrestrials from an eternal reign of Evil. It has of course been important for Katrin to be accepted by the Jews, through marriage, to overcome the typical Nazi child anguish which prohibits them from dealing with the reality, with real history. How long do we have to wait for more books revealing Nazi family stories ? It's in the interest of the entire Western culture that they come to the surface.)
• Trond Tendø Jacobsen (f. 11.7.42) :
  • "Kjente jeg deg ? En bok om Rolf Jacobsen", Aschehoug forlag, mars 2007.
    "Brevene er rammet inn av Trond Tendø Jacobsens tilbakeblikk, som også forteller om hvordan det er å vokse opp som sønn av en landssvikdømt."
    
  • "Privat og pinlig". Espen Søbye anmelder boken i Dagbladet, 6.3.07.
    "Det private stoffet løftes ikke ut, men forblir i en beklemmende privat ramme. I noen avsnitt streifer Tendø Jacobsen temaet å vokse opp som NS-barn. Her kommer han sørgelig til kort i forhold til for eksempel Eystein Eggens velskrevne og gripende 'Gutten fra Gimle'."

    (Endelg har en av Jacobsen-guttene kommet frem av skapet, det mørke naziskapet hvor i de fleste tilfeller både første og andre generasjon nazister står stuet. Nazier og naziavkom har stått og står stuet bort i skap fordi etterkrigsdemokratene har jaget dem inn i dem, vekk fra virkeligheten. Jøssingene har forsverget deres eksistens. Men det er så rart med det når pappa var en av Norges mest berømte skapnazister, ja mer berømt som skapnazist enn som nazist. Velkommen skal Trond være, velkommen tilbake til virkeligheten.
    Boken er som tittelen sier, ikke en bok om oss naziunger men om Tronds foreldre, særlig i fornedrelsens år. Han har likevel ikke kunnet unngå temaet om naziungenes oppvekstvilkår. Det han forteller om seg selv, blir frustrerende tynt. Han ignorerer andre naziungers strev med å finne en plass i historien. Bortsett fra broren Bjørn finnes det ingen flere i hans fortelling. Trond ser seg ikke selv i et samfunnsdrama som smadret sinnene til 150.000 NS-unger.
    Selv møtte jeg Jacobsensønnene på juletrefest i St. Torfinn i 1952, kanskje også i 1953. Rolf og min far, stornazisten Klüwer fra Koppang, hadde vært partikamerater og senere straffange-kompiser på Sandbakken. Begge var blitt tatt opp i den katolske kirken av pastor Parthe på Hamar. Så når det var juletrefest, satt de benket sammen i gjensynsglede mens vi ungene gikk rundt juletreet. Rolf nevner også i et brev fra fangeleiren at Klüwer hadde lånt ham en katolsk andaktsbok (s. 182).
    Man kan beklage at Aschehoug forlag, forlaget som utgav Europas første beretning om naziungene fortalt ved en av dem, Eystein Eggen, ikke har villet veilede Trond i mer virkelignær retning. Men etter Gutten fra Gimle utgitt i 1993 har jøssingismen tatt overhånd i forlaget, og derved også rotet til veiledningen av NS-barnet Trond.
    Om boken ikke dreier seg om naziungene direkte, så gjør den det indirekte. Uten Tronds varhet for krigen, ville vi kanskje aldri ha fått lese fangeleirsbrevene mellom to nazister, mellom Rolf og Petra. Det er betagende lesning. Kjærligheten binder nazistene sammen, en kjærlighet som i følge jøssingismen ikke skulle eller kunne eksistere på grunn av nazistenes avstumpethet.
    Hvor mange brev skrevet av nazister i fangeleire finnes oppbevart ? Det var en bragd av Rolf og Petra å få smuglet ut så mange. Selv har jeg bare sett et par brev utvekslet mellom mine foreldre. 80% av innholdet var svertet av sensuren. Det var selvfølgelig kjærligheten som var sværtet vekk. Like lite som Nürnberg-domstolen skulle etterlate nazistene noe menneskelig, skulle jøssingstaten innrømme kjærlighetsevne blant NS'erne.
    Hva forteller Jacobsens diktning oss naziunger ? At han skrev som Scheherazade, på nåde. Slikt blir det gode fortellinger, god diktning av. Jacobsen skrev så allment inntrengende at han på en måte ble akseptert av verdensjøssingene, de selvrettferdige. Det kostet ham. Han måtte for sin levetid ta plass i skapet. Rolf visste at kjærlighetsbrevene var inkompatible med jøssingideologien. Derfor lot han dem ligge så sønnen en dag kunne få dem trykt og slik bevise at nazisme og kjærlighet ikke er motsetningspar.)

  • "Anmelderens privilegium" - en replikk av Espen Søbye i Dagbladet, 21.3.07.
    "Hvorfor var det så vanskelig for Rolf Jacobsen å innrømme det han hadde gjort etter krigen? Han fikk så mange anledninger til selv å kunne si hva han hadde gjort og hvorfor, men var aldri i stand til det. Han nektet for å ha vært medlem av NS, han hadde ingenting å bidra med. En ting var å velge NS under krigen, en annen å late som ikke noe hadde skjedd etterpå." (...) "Ved sin hardnakkede taushet nektet Rolf Jacobsen å gi sitt bidrag til oppgjøret med nasjonalsosialismen. Hvorfor ville han ikke det? Det interessante materialet som legges fram i boka, burde vært analysert ut fra denne dobbelte vegringen, å nekte både handlingen og oppgjøret med den."
    (Det er ikke greitt for et naivt NS-barn å gi ut bok om nazipappa på et jøssingforlag. Da må Trond tåle å få sannheten rett i fleisen, slik som her i artikkelen av Espen Søbye. Søbye er en jøssingfisk i jøssingvann. Han har aldri opplevet noen annen verden, trives der han er. Søbye er instruert av jøssingpappa, vet hva tidens humanistideologi krever av ham : Nazifisk skal enten forvandles til jøssingfisk eller skremmes på land. Søbye sier at boken til Trond ikke holder - ut fra standard jøssingkrav. Manuskripet burde vært vasket av noen humanistiske yppersteprester, sånne som er statlig ansatt på Sataniseringssenteret Gimle på Bygdøy. Ved at Rolf lot kjærlighetsbrevene mellom to nazister ligge som verdifulle etterladenskaper, beviser han at han var nazist til det siste. Og Trond tar selvfølgelig ikke nok oppgjør med nazipappa. Slik går det når Trond ikke bryr seg om å ta kontakt med annet nazikrapyl før han tukler med pappa. Er det noen lærdom å hente ?)
• Per Malde (f. 1943, d. 29.3.01) :
  • "Kall det vrede", roman, Tiden Norsk Forlag 1991. (Nazibarnet Erik fortæres av hat mot foreldre, mot seg selv. Flukt inn i opprørsk beatnik-kultur gir ikke kjærligheten vilkår.)
• Kurt Meyer (f. 1945) :
  • "Geweint wird, wenn der Kopf ab ist. Annäherungen an meinen Vater – „Panzermeyer", Generalmajor der Waffen-SS". Mit einem Nachwort von Heinrich von Trott zu Solz. Freiburg, Basel, Berlin: Herder Verlag, 1998, 287 S., DM 38,–
• Holger Thor Nielsen (f. 1961) :
  • "De ildeluktende ostebrødre" - ventes lagt ut på internett
• Benedicte Maria Orvung (3. generasjon f. 1966) :
  • "Strengt hemmelig" - dokumentarfilm fra 2010 av Benedicte Maria Orvung.
    (Som andre generasjon NS-avkom gratulerer jeg Benedicte for ferdig film etter langt prosjekt. Benedicte er 3. generasjon NS-barn og har måttet kjempe seg gjennom familie- og samfunnstaushet i mye større grad enn vi i andre generasjon. Samfunnets antinazistiske stemning har tilspisset seg. Det er en grunn til at naziungenes forsoningsforum ikke har mottatt én henvendelse fra en politiker. Antinazismen har simpelthen blitt en kult, utgått fra dødskulten Holocaust. Politikere, akademikere og prester er svinebundet av denne tidens dødskult. Sosial forsoning er følgelig lagt på is, ingen vet for hvor lenge.
    Dokumentaren er gjennomsyret av "demokratisk" satanisering av nazister. Det hjelper ikke at nazisten er en onkel eller grandonkel. Snarere tvert i mot. Nazislektninger blir til ekstra ekle gufs. Slik vil FN ha det. Slik vil USA ha det. Slik krever sionistene og sionistenes støttespillere at det skal være. Med religiøs iver blir sataniseringen gjennomført i tidens presse, romankunst, film - derved i Benedictes film. Hver gang filmen viser tyske soldater, har Benedicte lagt til en mørk lydvibrato som vekker publikums angst for de onde tyskerne. Filmen er holocaustifisert, gjort politisk korrekt. Om noen år vil "Strengt hemmelig" være et greitt eksempel på demokratisk-holocaustisk fortelling fra amerikansk-sionistisk etterkrigskultur.
    I denne dystre settingen klarer likevel Benedicte å vise noe som ingen annen regissør har greidd. Hun greier å få sin egen mor Kari til å stå frem som ærlig NS-barn. Karis mor og far, Lillemor og Harald Marthinsen, var også norske nazister, akkurat som onkelen Karl Marthinsen og tanten Agnes. Mehamn var i det hele tatt dominert av nazifamilier. Finnmark var det fylket som under krigen hadde den største andelen nazister i forhold til folketallet, et faktum som ikke blir drøftet i filmen.
    Benedicte viser også interessante intervjuer med to gammelnazister, løytnant i Statspolitiet Helge Nyfeldt Wiig og sjef for regjeringssekretariatet Finn Thrana. De får begge generøst komme til orde, og dokumentaren sataniserer dem ikke direkte i etterkant av intervjuet.
    NS-barnet Kari, Benedictes mor, får sluttreplikken i filmen med ordene "Æ skjæmmes", når hun blir spurt om hvordan det er å være i slekt med Karl Marthinsen. Moren tar på en måte støyten for ondskapen og skåner, om mulig, 3. generasjon. Men Benedicte har plassert seg selv strategisk i filmen for å vise koblingen mellom generasjonene, for også selv å ta ondskapen innover seg.
    Vi vet at så mange som 200.000 nordmenn er tause NS-barn av 2. generasjon. Med deres barn og barnebarn kan tallet dobles. Tausheten er derved et politisk og kulturelt dilemma som undergraver forestillingen om et etterkrigsdemokrati. Situasjonen er lik over hele Vest-Europa, Spania og Portugal inkludert.
    Hvilket signal gir "Strengt hemmelig" til nazislektene i dag ? Tittelen er ironisk, for Benedictes dokumentar lukker opp skapet, avslører familiehemmeligheten. Men vil dokumentaren hennes påvirke andre NS-barn av 3. generasjon til å bryte med tausheten ? Når Benedicte avslutter dokumentaren med morens "Æ skjæmmes", kan man tvile på det. Sataniserende historie er ment for å lukke, ikke for å åpne sinnene.
    Det virker som om det er en vedtatt lov at nazibarn skal belemres med opphavets synder. At demokratiet kan fungere med en slik lov, er en illusjon. Politisk og teologisk er et slikt vedvarende skyldsamfunn en uhyrlighet, særlig i en tid når individet utropes som frigjort fra fortiden. Den sekulære frihetsdyrkningen som har pågått siden 1945, trenger altså fiender. Fiendene skal plages og fordrives med ond magi, med holocaust-dyrking. Vi lever i en mørk tid - la oss håpe det er en middelalder som per definisjon går over.
    Benedicte Orvung har alt i alt laget en god film i våre hysterisk antinazistiske tider. Hun har greidd det viktigste : bryte med tausheten. Tause NS-barn skader både seg selv og samfunnet. Seierherrenes umoralske selvdyrking og den råskapen som herjer i et amerikansk-kommersialisert Norge, trenger NS-etterkommernes stemmer, om bare for å skape et snev av demokratisk virkelighet.
    Når det gjelder hovedpersonen Karl Marthinsen - var det nødvendig for Hjemmefronten å likvidere ham slik Gunnar Sønsteby sier det i dokumentaren ? Selvsagt var det ikke det. Hjemmefrontens likvideringer på slutten av krigen tjente bare til krigsskryt i fredstiden.)
• Martin Pollack (f. 1944) :
  • "Der Tote im Bunker, Bericht über meinen Vater", Zsolnay Verlag, Wien 2004. Leseprobe. Presentasjon av Elke Nicolini, DeutschlandRadio Berlin 5.9.04. Michael Freund : "Keine Fragen, das war das Problem" in derStandard.at 9.9.04. Rezension von Erich Klein in Falter 39/2004. "Der Vater als Nazi-Scherge" von Simon Hadler, ORF.at. Andreas Breintenstein : "Mutmaßungen über einen Kriegsverbrecher", Neue Zürcher Zeitung 11.9.04.
• Turid Nystøl Rian (f.1939) :
  • "Far elsker fedrelandet", roman, Emilia forlag 2006
    Fra bokomslaget : "Med romanen Far elsker Fedrelandet rører forfatteren og oversetteren Turid Nystøl Rian ved nok et betent og uleget sår fra krigens tid: behandlingen NS-barn ble utsatt for. Gjennom en dyptloddende og usentimental skildring av et av disse barna stiller hun på ny det ubehagelige spørsmålet vi alltid vil mangle svar på: Hvordan kunne vi - også vi - la krigens hat gå ut over barn? Far elsker Fedrelandet foregår i Oslo og Horten det siste krigsåret 1944/45, og skildrer en familie i sterk splid med seg selv. Farmor på Horten er tysk, den ene av hennes tre sønner er NS-sympatisør, de to andre motstandsmenn. I sentrum for fortellingen står seks år gamle Ylva; krigen og motsetningene mellom de voksne oppleves gjennom hennes øyne."
• Gonda Scheffel-Baars (f. 1943) :
  • "Het verleden voorbij" (Fortid er fortid) - utgitt under psevdonymet Hanna Visser
• Ute Scheub (f. 1956) :
  • "Das falsche Leben - Eine Vatersuche" Piper Verlag, München 2006.
    Besprechungen : "Kein Gefühl, nirgends" von Gabriele von Arnim, Die Zeit, 27.4.06. "Das falsche Leben" von Luzia Braun, ZDF.DE, 21.4.06. "Über den ganz normalen Nazi-Vater mit dem spektakulären Selbstmord" von Thomas Borchert, glaubeaktuell.net, 28.3.06. "Ekel, Scham, Schultgefühl" von Elke Nicolini, Deutschland Radio, Kultur, 26.2.06. "Die Blausäure des Tyrannen" von Kuno Kruse, stern.de, 24.3.06. "Ute Scheub. Das falsche Leben" von Ursula Bähm, br-online.de, 30.4. 2006. "Mein Vater, der Fremde" von Felix Müller, Berliner Morgenpost, 19.2.06. "Lass ihn doch in Frieden ruhen" von Hannes Schwenger, Der Tagesspiegel, 12.6.06
    (Once more Nazi children can share the common experience that muteness is root of Evil. The principal question remains : The post-war Capitalist/Communist establishment, did it favour communication inside Nazi families ? The question is rhetorical, gives only one answer. As a consequence Nazis and their children lived in two worlds. By the victors' will there should be no communication in order to fulfill the denazification/satanization program. It was on the post-war agenda. In a regime of irreconcilability with guilt and death cult thanks to the new religion of Holocaustism, suicides became general. The Nazi children were the most vulnerable to the double-sided life and chose death in uncountable occasions. Thereby their stories were broken, resulted untold, and the humanistic establishment does not want to hear their stories anyhow. Children's suicides would throw blame on the post-war policy. A Nazi's suicide on the other hand is perfect for depicting pure evil : himself. Therefore Günter Grass could not leave Ute Scheub's father in peace, called him Manfred Augst in his book "The Diary of a Snail", the man who had angst for his deeds.
    Something good has come out of this case : Ute's book. She has broken the roaring silence reigning in Europe. She and her three brothers have gone through hell, first with life under satanizing conditions, then with a father's suicide. To find balance afterwards is an achievement, a miracle. At last Europe gets a real book instead of modernistic nonsense which is normally printed. Ute's book goes straight into our European dilemma.)
• Richard von Schirach (f. 1942) :
  • "Der Schatten meines Vaters" - Carl Hanser Verlag, München 2005.
    Klappentext : "Mit Abbildungen. Richard von Schirach, Sohn eines der führenden Nationalsozialisten, berichtet hier von seiner Jugendzeit. Von seiner Mutter, die sich scheiden ließ und die Kinder in Internaten unterbrachte, von den wenigen Besuchen, die ihm bei seinem Vater im Allied Prison in Berlin Spandau gestattet waren. Und von den Briefen: 1080 hatte der Vater bis zum Ende der Haft geschrieben, ohne seine Rolle in der nationalsozialistischen Diktatur jemals zu erwähnen. Wie sollten er und sein Sohn, der sich inzwischen ein eigenes Bild von der Schuld der Deutschen im Zweiten Weltkrieg gemacht hatte, sich da irgendetwas zu sagen haben, als Baldur von Schirach 1967 freigelassen wurde? Eine beispielhafte deutsche Familiengeschichte, die anschaulich zeigt, warum 1945 noch lange nicht alles zu Ende war."
    Dorion Weickmann : "Verlorene Illusionen" in Die Zeit, 10.11.05.
    "Richard von Schirach wird 1942 geboren; ein typischer Nachzügler, ein viertes Kind. Seine Erinnerungen setzen ungefähr bei Kriegsende ein: Die Eltern sind verhaftet, die Geschwister stranden in der Obhut einer Kinderfrau. Schirachs Mutter Henriette, Tochter des Hitler-Fotografen Heinrich Hoffmann, kommt zwar schnell wieder auf freien Fuß. Doch das Verhältnis zu ihrem Jüngsten steht unter Spannung: 'Mein lieber Vater hätte mich verstanden, so beantwortete ich im Stillen jeden Konflikt.'"
• Dorothee Schmitz-Köster (f. 1950) :
  • "Der Krieg meines Vaters", Aufbau Taschenbuch Verlag, Berlin mai 2004. Introduksjon til boken med radiointervju, fotografier og utdrag : Nordwest Radio. Kritikk av Karin Beindorff : Unversöhnlich, DeutschlandRadio Berlin, 16.8.04.
• Alexandra Senfft (g. 1961, dritte Generation) :
  • "Schweigen tut weh" - Claassen Verlag 2007
    Prologue in English
• Sytze van der Zee (f. 1939) :
  • "Potgieterlaan 7 : Een Herinnering", Prometheus 1997.
• Dörte von Westernhagen (f.1943) :
  • "Die Kinder der Täter", Käsel Verlag, München 1987. (Første viktige arbeid med NS-barn-tematikken. Mest intervjuer med andre NS-barn.)
• Bjørn Westlie (f. 1949) :
  • "Oppgjør - I skyggen av Holocaust" - Aschehoug forlag 2002.
    (Bjørns kamp ut av NS-barnsfellen er en ensom kamp. I debatten etter møtet i Vennetreff 6.5.2000 hvor Bjørn holdt foredrag, fortalte han oss i Foreningen av norske NS-barn som hadde kommet for å høre på ham, at han "arbeider for jøder og tatere for på denne måten å sone. Hadde mor vært i NS, ville jeg ha arbeidet dobbelt". Skal Bjørn sone i stedet for å forsone ? Er alså NS-barna skyldige ? Boken bærer preg av at forfatteren tror på egen skyld. De fleste sidene omhandler jødene selv om rammen om boken er NS-barna, de andre, de som er i skyggen av Holocaust og som ikke vil eller greier å ta et oppgjør. Bjørn trer frem som den ene heltemodige. Han har ikke blitt hjulpet av NS-barna som har gått foran med å bryte tausheten, slik som Eystein Eggen ni år tidligere. Er det troverdig ? Uten å kjenne andre NS-barn, uten å ville bli kjent med dem, avviser han bryskt deres strev med å våkne til egenverd etter 57 år i eksil. Han skriver at han ikke en gang orker å spise grøt ei heller drikke kaffe sammen med naziungene. Men nazipappa har han nå bedre kontakt med, påstår han. Påstanden står ikke til troende. Skal Bjørn gjøre noe med møkk, må han tåle å skitne til hendene. Det er lettvint å satanisere NS-barna som henger i foreldrenes skjørt og frakk med å si at de fornekter Holocaust. Kan man tre sannheten ned over naziungenes hoder før de har våknet til egenverd, til trygghet på generasjonenes frihet ? Kan det hende at barna har blitt hindret i frigjøringsprosessen av seierherrenes pågående satanisering av taperne ? Bjørn har valgt jødenes ståsted i boken. Han blander seg ublutt inn i jødenes interne debatt. Det kan nesten virke som han er på stadiet før konvertering, et skritt som mange nazibarn allerede har tatt, noe Berger og Berger bekrefter i "Second Generation Voices" fra Syracuse University Press 2001. Kanskje noen jøder skulle fortelle Bjørn at han går for langt i sin selvpålagte soning ?

    Det er interessant å se hvordan Aschehoug forlag i dag boikotter det talentfullt skrivende NS-barnet Eystein Eggen og heller velger å støtte et NS-barn på veier som leder bort fra løsninger innen vår kultur. At NS-barnsaken skal gjenoppdages i det uendelige, er gunstig for kulturraddisene som har satt seg fast som propper i systemet og hindrer kommunikasjon. Bjørn påstår han har vraket egen kommunist-ideologi og selvsagt forsverget pappaens nazi-ideologi. Da gjenstår det å finne noe i norsk og europeisk kultur så også vi naziungene kan føle oss hjemme, et sted hvor også vi kan være. Eystein Eggen skriver med hjertet om den gamle bondekulturen som han mener gir ballast til oss rotløse. Bjørns bok vitner om at han mangler hjertetanker om veier som kan forsone miljøene fra borgerkrigen. Ł opprettholde sataniseringen av taperne hjelper ingen. Det er mange måter å hevne krigsnederlaget på. Bjørns metode er den mest effektive, den farligste for Norge. Utsettelse av en forsoning koster ikke bare Norge men hele Europa mer og mer. Vår sjel er syk. Hvilken politikk bedriver jøssingbarna ?)

  • "Fars krig" - Aschehoug forlag 2008
    Fra omslaget : "Far og jeg sto hverandre aldri nær da jeg var barn, og heller ikke i ungdomsårene. Jeg våget ikke å nærme meg ham fordi jeg var redd for å komme inn på det 'unevnelige'. Noe lå gjemt i ham som jeg ikke ville vite noe om. Allerede fra de tidligste tenårene var jeg klar over at vi ikke kunne diskutere krigen og nazismen. Det var bedre at ting ikke ble sagt."
    (For andre gang går Westlie som forfatter utenom sitt egentlige tema : NS-barnets livsdilemma. I sin første bok fra 2002 skrev han om jødene, om deres tap av verdier. "Fars krig" tilsier at han skriver om sin far, SS-soldaten Petter Westlie. Sønnen prøver desperat å bevise at faren var jødemorder, om ikke direkte så indirekte. Derved er begge bøkene hans skrevet over samme lest : holocausten, og holocaustens innvirkning på 2. generasjon. Bjørn prøver å skrive seg fri fra historisk belemring, fra 2. generasjons nazibelemring. Denne frigjøringen prøver han på ved å tilfredsstille maksimalt tidens politikere. Når politikerne er holocaustianere, goyim som ser holocaustfeiringen som sjelens fineste forløser, da blir også NS-barnet holocaustianer.
    For seierherrene er Bjørn ein gefundenes Fressen, det ideelle NS-barn. Derfor ble han også feiret av Morgenbladet som eksempel for NS-barna i debatten som gikk om dem i avisen i august-september 2009. Likeledes ble han utpekt som typisk og god representant for for NS-etterkommerne da han ble med i panelet som debatterte "Oppgjørets time" av Ingerid Hagen på Litteraturhuset den 28.10.09.
    Vi andre generasjon nazister i Foreningen av norske NS-barn ser nok mer på Bjørn Westlie som jøssingstatens ultimate offer. Sataniseringen av våre miljøer har nå strukket seg over 65 år. Det er på en måte rart at ikke flere NS-barn har valgt Westlie-veien. Men vi vet ikke om andre enn tyskeren Niklas Frank som begikk fadermord ved boken "Der Vater" i 1987.
    NS-etterkommerne - når de våkner - har en rolle å spille i konsensusdiktaturet etter krigen. Vår rolle er å justere historien og å representere tradisjonalismen. Mediatidsalderen har latt seierherrene boltre seg i svart-hvit historiefortelling. De har fortrengt nazismens hovedanliggende : kampen mot samfunnsødeleggende kommunisme, en legitim kamp over hele Europa etter den russiske revolusjon. Norsk nazisme er redusert til jødegassing. Men det som er redusert bort, fakta som er fortrengt, har en tendens til å komme sterkt tilbake i bevisstheten. Mange europeere tror de lever lykkelig når de er hjernevasket av abstrakt humanisme og amerikansk politisk globalisme. Vi andre generasjon nazister vet at vi ikke er blitt og ikke vil bli lykkelige i "humanistisk" konsensuskultur.
    Vi kunne ha håpet at forsoning snart overtok for statlig NS-barnbelemring. Men jøssingene må vel få feire noen år til...)

  Bøker av NS-barn født før 1939 :

• Roar Baglemo (Rinnan) (f. 1937) :
  • "Rinnans sønn", Snøfugl forlag 1982. Roar stiller ingen spørsmål, gir derfor ingen svar. Han er for sjelelig satanisert, er det første allment kjente barneoffer for demoniseringen i etterkrigs-demokratiet.
• Bjørg Bjørsvik (f. 1932) :
  • "Nazibarn", Forsythia forlag 1993
• Martin Bormann (f. 1930) :
  • "Leben gegen Schatten", Bonifatius Verlag, Paderborn. Martin Bormann ist ältestes von zehn Kindern des Sekretärs Adolf Hitlers, Martin Bormann. Nationalsozialistische Erziehung in der Reichsschule der NSDAP in Feldafing am Starnberger See. Nach dem Zusammenbruch 1945 fand er zum katholischen Glauben.
• Anders Bye (f. 1933) :
  • "Ute", Pax 1998
• Duke Doorduÿn (f. 192 , d.1999) :
  • "Niemans land", Amber, Amsterdam 1989
• Wolf Rüdiger Hess (f. 1937 - d. 2001) :
  • "Mord an Rudolf Hess ? Der geheimnisvolle Tod meines Vaters in Spandau", Druffel-Verlag, 1989, "Who Murdered My Father", Reporter Press, 1989, "Who murdered my father Rudolf Hess ?", Editorial Revision, Argentina, 1989
• Einar Lang-Ree (f. 1928) :
  • "Landsforræder ?", Norgesforlaget nov. 2010, Porsgrunn
    "Slik ble voksenlivet mitt levd, hele tiden i skyggen av spørsmålet : Hva vet nå folkene omkring meg, hvilke tanker gjør de seg ? (...) Å være super-super-på-vakt ble levemåten. En selvpålagt bør som ville ligge der voksenlivet ut. Arvet, kan man vel si. Akkurat som om jeg hadde fått en apekatt på skulderen, som hele tiden administrerte dette systemet." (s. 56)
    (Det er aldri for sent å dokumentere fritt liv før, og kuet liv etter at jøssingkulturen tok makten i Norge. Lang-Ree maler med bred pensel gårdslivet på Stange i Hedmark, med spissere pensel når han detaljerer sin NS-familie, og når han synliggjør sin usynlighet i etterkrigssamfunnet.
    For oss yngre naziunger dokumenterer Lang-Ree noe vesentlig : "Men var det han eller hun som sørget for at deres to barn aldri fikk vite om at faren var frontkjemper ? Første etter at de to barna var over 50 år, og foreldrene var døde, fikk de vite dette ved en tilfeldighet - av sin onkel Einar." (s. 132).
    Tausheten i etterkrigs-Norge er et mareritt, for alle parter. Hjemmefrontmuseene, Holocaustsentrene, journalistene, lærerne, er skyldige i tilstanden. De har satanisert i stedet for å søke forsoning. Vi takker Lang-Ree for å bryte tausheten.)
    Se omtale av Terje Kristoffersen i Hamar Arbeiderblad.
    (Vi registrerer med fornøyelse at omtalen av NS-ungens bok blir etterfulgt av et nazivarsel. Jøssingenes meningspoliti opererer for evigheten...)
• Svend Møller (f. 1934) :
  • "Det er jo bare tre naziunger", Dansk Historisk Håndbogsforlag 1996. (Svends tvillingbror Erik og den to år eldre søsteren Oda ble sendt på barnehjem i 1945. Deres far NSDAP medlem Aage E. Møller var blitt likvidert 20.3.45. Moren satt i fengsel i elleve måneder.)
• Margret Nissen (f. 1938), unter Mitarbeit von Margit Knapp und Sabine Seifert :
  • "Sind Sie die Tochter Speer ?", Deutsche Verlags-Anstalt, München, 2005.
    Klappentext : "Margret Nissen ist das vierte von sechs Kindern Albert Speers, Hitlers Baumeister und Rüstungsminister. Lange vermied sie es, sich über ihren Vater zu äußern, und lange ging sie der Auseinandersetzung mit der NS-Zeit aus dem Weg. Erstmals erzählt sie ihre Lebensgeschichte. Wie ist es, wenn der bewunderte Vater plötzlich zu einem verurteilten Kriegsverbrecher wird, wenn Begegnungen ein Leben lang stets von der Furcht geprägt sind, auf ihn angesprochen zu werden? Wie geht man um mit der Schuld des Vaters?"
    Catrin Barnsteiner in Gespräch mit Margret : "Ich fühle mich mitschuldig", Die Welt, Magazin, 6. Mai 2005.
    "DIE WELT: Wann kommt es heraus - das ist die Frage, die sich sonst nur Verbrecher stellen.
    Nissen: Ja, das stimmt. Ich fühle mich mitschuldig, das trage ich immer mit mir herum. Ich bin Teil dieser Familie, Teil dieses Vaters. Obwohl ich längst nicht mehr Speer heiße. Und ja, ich war froh, als ich meinen Mädchennamen los war. (...)
    DIE WELT: Wann hatten Sie zum ersten Mal Schuldgefühle wegen Ihres Vaters?
    Nissen: Ich glaube, als ich aufs Gymnasium kam. Und von da an blieben sie dann auch. Ich erinnere mich noch dunkel, wie ich der Klasse vorgestellt wurde: "Das ist Margret Speer, die Tochter von Albert Speer. Das ist der, der im Gefängnis sitzt. Aber seid nett zu ihr." Damals hatte meine Mutter große Probleme gehabt, uns in den Schulen unterzubringen. Die Kinder von Albert Speer, die wollte ja niemand. ..."
• Jens Erik Normann (f. 1933, d. 1987) :
  • "Rittmesterens testamente", Gyldendal 1987. (Jens Erik lever seg inn i farens liv, karrieren, atmosfæren. Dette er en biografi om Jens Eriks far. I fortvilelse over selv å bli fortrengt fra historien, tok forfatteren etter utgivelsen sitt eget liv.)
• Helga Schneider (f. 1937) :
  • "Il rogo di Berlino", Edizioni Adelphi, Italia 1995
  • "Lasciami andare, madre", Edizioni Adelphi, Italia 2001. "Helga Schneider, fille de SS" - un portrait par Catherine Simon. "Jusqu'à l'âge de 34 ans, Helga Schneider ne sait rien de sa mère, sinon qu'elle est née à Vienne et qu'elle a quitté, en pleine guerre, le foyer familial."
• Elisabeth Skogen (f. 1929) :
  • "Aldri tilbake", Aschehoug forlag 1982. (35 av bokens sider er barndomsskildringer fra krigen, da faren var NS-lensmann i Lier og forfatterinnen var aktiv i Småhirden og Gjentehirden. Skogen tar et voksent synspunkt, med sympati til NSUF.)
• Bernat Rosner and Frederic C. Tubach (b. 1931) :
  • "An Uncommon Friendship - From Opposite Sides of the Holocaust. With Sally Patterson Tubach. " - The University of California Press, April 2001. An interview with the authors
• Karin Margareth Woll (f. 1934) :
  • "Det gamle loftet" - Løvetann forlag, Nedre Eiker, juli 2010
    (Karin Woll har lagt inn i boken sin mengder med brev til og fra foreldrene som ble fenglslet i 1945. Karin, foreldrenes eneste datter, var da 11 år. Krigen og "freden" med fengselsbrevene er satt inn i en ramme av slektshistorie, av egne erindringer med god tidskoloritt. Derved får leseren en dokumentarisk fortelling om en familie som gikk andre veier enn London- og Amerika-beundrerne.
    Karin Wolls bok er en sjeldenhet, en type dokument som nordmenn trenger mer og mer av. Mange NS-barn brenner spor etter familienazisme - om ikke NS-foreldrene allerede har brent kompromitterende dokumenter. Karin har gjort gjort det motsatte : offentliggjort det nedstøvede. Hvordan skulle det ha gått med historiekunnskapen om bare det politisk moderne ble bevart og fortalt ?
    Har Karin Woll fått den oppmerksomhet hun fortjener ? Selvsagt ikke. Holocausthistorikerne har vel ikke fått sitt å si, har ikke fått holde hånden på pennen hennes. Altså er ikke boken jøssingkorrigert, holocaust-stemplet. Så vidt jeg kan se i februar 2011, har ikke én jøssingavis/holocaustavis giddet å anmelde boken. Derved fortsetter avstraffelsen av NS'erne, nå avstraffelse av deres etterkommere. Sånt kalles "humanisme" og "demokrati" av tidens svart-hvitt-moralister.
    En elleve-åring som blir overladt til seg selv ved at begge foreldrene sendes bort til straffeleire, er barnemishandling. Mens foreldrene er borte på ubestemt tid, raner jøssingene hjemmet og farens butikk. Datteren blir truet med barnehjem. Den norske Stat er ansvarlig. Tidens bokanmeldere opprettholder forbrytelsen.
    Karin avslutter boken i 1950. Da begynner skjebnen til de yngre NS-barna, de som ble født i årene like før og etter 1945. Da begynner tausheten, og etterhvert den indre smerten. Hvorfor forteller ikke Karin om den eskalerende jøssingdiaboliseringen av våre familier fra 60-tallet med påfølgend smerte - like frem til boken blir utgitt ?
    Det er så mange grunner. Andre generasjon nazister takker Karin Woll for innsyn i nederlagsårene.)

  Artikler, intervjuer i presse, radio og fjernsyn, av NS-barn :

• Sissel Herstad Ahrnstedt (f. 1932) :
  • "Sissels skuldbörda - faderns nazism. Minnet av Quisling får Sissel att frysa" - Gunilla Tunving intervjuer Sissel over fire sider i Svenska Kyrkans Tidning nr. 35, august 1989
  • "Hun er et 'naziyngel'" - Herstad intervjuet av Kjetil Mæland i Nettavisen 6.5.02
  • "Endelig tør jeg å fortelle om min fortid" - Herstad intervjuet av Øyvind Risvik i Familien nr. 14, 1. juli 2002
  • "Quislingbarn i Norge" - Herstad intervjuet på Svensk Radio P1 av Katarina Gunnarsson, Studio Ett, 8.4.05 kl. 17.10
• Alayana (f.1991) :
  • "Jeg skammer meg ikke" - Si ;D i Aftenposten 9.1.11
    "Det opprører meg at han (Ivo de Figueiredo) vil tillegge norske frontkjempere meninger og holdninger han ikke vet om de hadde. Jeg har selv både grandonkler, en bestefar og en oldefar som var frontkjempere. Helt inntil de døde oppga bestefaren min og hans brødre eventyrlyst og kampen mot bolsjevismen, og tidligere lojalitet mot Tyskland, som de viktigste grunnene til at de vervet seg."
    (Alayana fremstår som en sunn ungdom. Holocaustianerne ved Holocaustsenteret står med skjegget i postkassen. Til tross for deres satanisering, deres permanente skyldpåleggelse, deres "ungdommelige" iver, når de ikke lenger ungdommen. Ivo de Figueiredo fortsetter å skrive historie med holocaustpåholden penn.)
• Morten Andersen (f. femti-tallet) :
  • "Tid for forsoning?" - dobbeltside i VG 8.12.09
    "Skal vi noensinne få bearbeidet det som skjedde under 2. verdenskrig, må vi begynne å snakke om det. Paradokset er at vi nordmenn reiser rundt i verdens konfliktområder og lærer andre å forsones etter konflikter og traumer som kriger skaper. Hvordan kan vi belære andre når vi ikke på over 60 år selv har klart det ?"
• Erik Arveschoug (f. 1929) :
  • "Barn av 'Stornazist' takker" i Folk og Land nr. 6 2001
• Günther Aschenbrenner (f. 1939) :
  • "Das Warheads-Oratorium". Text: Romuald Karmakar/Michael Farin. Stimmen/voices: Manfred Zapatka, Günther Aschenbrenner , Karl Penta. Produced by: Bayerischer Rundfunk, Hörspiel und Medienkunst 1997.
    "Günter Aschenbrenner: 1939 in der Bischofsstadt Eichstätt geboren. Sein Vater fällt 1943 in Stalingrad. Seine Mutter hat sechs Kinder zu versorgen. Er wächst bei den Franziskanern auf. Die SS-Zugehörigkeit des Vaters überschattet seine sozialen Kontakte. Mit fünfzehn Jahren zieht er zu seinem Onkel nach Stuttgart. Mit neunzehn Jahren meldet er sich zur Französischen Fremdenlegion. Über den Eingängen der Kaserne stand: Legionär, du bist gekommen, um zu sterben, und wir werden dich dorthin führen, wo du sterben kannst."
• Ari Behn (antatt 3. generasjon, født 1972) :
  • "Ukjent med slektens nazifortid" - hele forsiden av VG 23.8.09
    "I en ny bok blir det avslørt at to slektninger av Ari Behn kjempet for nazistene under krigen. Ari Behn reagerer på måten dette blir fremstilt på. Tirsag 18. august kom boken 'De som falt - Nordmenn drept i tysk krigstjeneste', skrevet av den profilerte NRK Dagsrevyen-journalisten Eirik Veum."
    (Vi i Foreningen av norske NS-barn har lenge ventet på oppklaringer i familien Behn. Familiefortrengninger er et kjernebegrep for oss naziunger. Det er bare å lese "Familiefortrengninger, eller et NS-barns lange vei hjem" av Eystein Eggen. 65 år etter krigen kan man trygt si at tiden er svanger med avsløringer når det gjelder andre verdenskrig. Takket være myndighetenes demonisering av nazifamiliene i hele den "fredfulle" etterkrigstiden, har andre generasjon gjemt seg i skapet. Tredje generasjon blir derved uforskyldt belemret. Men vi i Foreningen har trygghet for at Ari har krefter til å bære byrdene, til å rydde opp på sine foreldres vegne. Når han har klart å erobre en vakker prinsesse i jøssingenes kongehus, vil han også kunne erobre familiær nazihistorie. Dessuten er han ikke den første med nazibakgrunn i slottssirkler. Dronning Silvia av Sverige er naziunge, datter av den tyske nazisten Walter Sommerlath.
    Som vi skriver det for en annen ung forfatter, Erlend Loe, som offentliggjorde slektens nazitilhørighet den 27.9.09 : Sannhet innad i familien kan bare forløse kunstnertalentet ytterligere.)
  • "Absurd å knytte dette til kongefamilien" - Ertzaas og Rydne intervjuer Carl-Erik Grimstad i anledning Behn-slektens nazitilknytning, i VG 24.8.09
    "Her er avstanden også så stor at det vel knapt finnes en familie i Norge som ikke på et eller annet sted ikke har et medlem som sympatiserte med nazistene, sier Grimstad"
    (Grimstad har nok rett i denne kommentaren. Da burde han også forstå at ytterligere fortrengninger skader hele landet, ikke bare enkeltindividene.)
• Kari Berle (f. 1943) :
  • "Fredsjubiléet - også for nazistborn ?" i Dag og Tid 4.5.95
  • "Skam å være NS-barn ?" i Aftenposten 6.5.96
  • "Frigjøringstid - også for NS-barn" i Dagbladets "kort & godt" 3.6.96
  • "På flukt" (dikt) i Sandnesposten 5.7.96
  • "En politisk anmeldelse" i Stavanger Aftenblad høsten 1997. (Berle kritiserer Steinar Sivertsen for at han har skrevet "ingen forfatter kan flykte fra sin egen skygge" i sin anmeldelse av Eggens middelalderroman "Hov". Berle påviser at "skyggen" er boken Gutten fra Gimle. Lektor Sivertsen er den eneste som takkes i forordet til ¯ystein Rottems nye litteraturhistorie på Cappelens forlag. Eggen er ikke nevnt der, men svært mange av forfatterne har krigen og fascismen som emne.)
• Bjørg Bjørsvik (f. 1932) :
  • "Bjørg Bjørsvik var nazibarn" - intervju i Fædrelandsvennen 8.12.93 i anledning hennes bok "Nazibarn" på Forsythia forlag
• Bente Blehr (f. 1940) :
  • Intervju i "Fødd skuldig", Samlaget 1987
  • Intervju i Folk og Land 1988
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
• Karin Blehr (f. 1943, d. 2000) :
  • intervju i Dagbladet 1988
• Ursula Boger (third generation f. 1969) :
  • "The long silence" - Ursula Boger at the web page Heile das Zerbrochene/Repair the Future, 2010
    "I am the granddaughter of Wilhelm Boger. However, I never knew him personally. My father is a son of his first marriage. Almost everything that I know about Wilhelm Boger I learned from books and the internet. He was in prison, and died when I was 7 years old. I do not know why I never asked questions about him. My father kept visiting his father in prison and I never knew. In my family there is complete silence about my grandfather. (...)
    When I was fourteen or fifteen years old, we spoke about the Holocaust in school. One of my teachers told us that his grandfather had died in a concentration camp. I was very shocked, and talked about it with my mother at home. She said, "Your grandfather was also in Auschwitz, but as a perpetrator." That was all she said. I felt the floor falling out from under my feet. For nights I had bad nightmares."
  • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Kirsten Grieshaber for Associated Press, 14.5.11
    "It was only during her university years — reading books about the Holocaust — that Ursula Boger found out her grandfather was the most dreaded torturer at Auschwitz. 'I felt numb for days after I read about what he did,' recalled Boger, a shy, soft-spoken woman who lives near Freiburg in southwestern Germany. 'For many years I was ashamed to tell anybody about him, but then I realized that my own silence was eating me up from inside.' (...)
    Boger, 41, said it took her several years of therapy and group seminars to begin to come to terms with the fact her grandfather was a monster.
    'I felt guilty, even though I hadn't committed a crime myself, felt like I had to do only good things at all times to make up for his evil,' she said."
• Morten Borgersen (f. 1950) :
  • "Landssvikoppgjøret - fortsatt tabubelagt ?", VG 6.11.09.
    "Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal Samling, rettssak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette naturlig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik." (...)
    "Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, økonomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse."
• Adolf Martin Bormann (f. 1930) :
  • "Den Eltern kann man nicht davonlaufen". Martin Bormann, Sohn des Hitler-Sekretärs, erzählt in Erfurt von seinem Leben als "Täter-Kind". Von Andreas Schuppert In Tag des Herrn 5/2003, Bistum Erfurt.
    "'In Bergen-Belsen lagen 40 000 Leichen, die nicht verbrannt wurden'. Und die Frage: 'Wie hat der Vater in all die Kriegsverbrechen hineingeraten können.' Im Oktober 1947 wird er als Sohn eines Hauptangeklagten des Nürnberger Kriegsverbrechertribunals enttarnt."
  • "Son of Hitler's deputy accused of abusing young boy while he was a priest" - Allan Hall in Daily Mail, 3rd of January 2011
    "Bormann Jr., who had Adolf Hitler as his Godfather and who grew up surrounded by the princes of the Nazi regime, was supposed to himself become a leading figure in the movement. His father, Hitler‘s personal secretary and the second most powerful man in the Reich, was tried in absentia at Nuremberg for war crimes and sentenced to death."
    (Allan Hall could have separated the son from the stigmatized devil-father - at least until the son has been found guilty. But the temptation of smearing is too strong for ordinary journalists. The journalist is a humanist and a rationalist. Of course he is also democratic and holocaustic.
    But the journalist as well as Adolf Martin are followers of post-war values - first of all of Liberalism. Liberalism has had much to do with sexual behaviour in our post-war democracies, unfortunately also within the Catholic Church. Lay behaviour entered the Church with the Second Vatican Council. The Church has a job to do.)
  • "Martin Bormanns sønn vendte nazismen ryggen og ble prest og misjonær. Nå hevdes det at Bormann junior var voldtektsforbryter og barnemishandler" - Asbjørn Svarstad i Dagbladet, 11.1.11
• Eric Braeden (f. 1941) :
  • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
    "Braeden - that's his stage name - was born Hans Gudegast in a small town in Germany. His father was mayor, owned a construction business and joined the Nazi party as did the other local businessmen."
• Tor Brandacher :
  • "Sosialministerens god-dag-mann-økseskaft-svar" i Glomdalen 31.7.00. Brandacher er tyskerbarn og leder av Krigsbarnforbundet Lebensborn.
  • "Hva har du gjort for tyskerungene, Bondevik ?" - intervju med Brandacher og Karl Otto Zinken i Romsdals Budstikke 8.8.00 under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen.
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
  • "Krigsbarn" i Fremover 10.1.02
  • "En ny skamplett på Norges ære" i Tidens Krav 18.9.02
• Karin Evienth Breivik (f. 1933) :
  • Intervjuet av Per Bjørn Pedersen i NRK-Nordland mandag 19.6.00 kl. 17.05. Evienth Breivik sier det er en lettelse å ha stått frem som NS-barn.
• Hans Broch Nielsen (f. 1963) :
  • "Om nullingen av Eystein Eggen" på Volapüks hjemmeside
  • "Nulling , NS, AKPml og To Konger". Et essay om nullingen av Eystein Eggens bok " To Konger ", på Volapük nett.
  • "Diskriminering av krigsbarn" i Aftenposten 17.1.00
  • "Eystein Eggen og Norsk Kulturråd" i Volapük nett 11.2.00
  • "Direktør i Norsk Kulturråd Ole Jacob Bull, KUL og krigsbarna" i Volapük nett 17.2.00
  • "Inkompetente nullere" i Aftenposten 17.3.00 (Broch Nielsen angriper Norsk Kulturråd som driver med undertrykking av NS-barn)
  • "Sommerintervju 2000 med Eystein Eggen" - Hans Broch Nielsen i samtale med Eggen på Volapük nett 19.7.00.
  • "Bjørnstjerne Bjørnson og Eystein Eggen" - høstintervju med forfatteren Eystein Eggen på Volapük nett 14.11.00
  • "Vårintervju 2001 med E. Eggen og Unni Skogstad av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 30.3.01.
  • "Oss mariginale i mellom - Høstintervju med Eystein Eggen, 2006" på Volapük nett 17.10.06
• Daniel Brown (f. 1952) :
  • "In All Dark Places", by Yitta Halberstam in Shabbat Shalom, Orthodox Union, 1.8.06.
    "...'The Penance Movement': a subculture of hundreds of children of Nazis who have embraced their own dark past in the most extreme possible way. They have not only aligned themselves with the group of people their parents sought to annihilate, they have cast off their former identities and themselves become members of that very group. The majority of them have converted halachically, live as Orthodox Jews and reside in Israel." (...)
    "'My grandmother's name was Erna Patra Hitler,' says Brown. (After the War, she dropped the 't', changing her name to 'Hiler'.) 'Hans Hitler - her second husband - was the Fuhrer's nephew, but he didn't resemble him in any discernible way. He was soft and gentle. But what my step-grandfather lacked in vitriol was more than made up by the fierceness of my grandmother who was a sworn Nazi. She believed in the Nazi ideology before, during and even after the War.'"
• Claus Bryld (f. 1940) :
  • "Arvesyndens pramdrager" - intervju i Politiken 23.2.95 i anledning Brylds bok
  • "Stemplet som landsforrædere" - intervju i Jyllandsposten 1.3.95 i anledning "Hvilken befrielse"
  • "Søn af en nazist" - intervju i Berlingske Tidende 3.3.95 i anledning Brylds bok
  • "Man fejllæser hvad jeg skriver" i Jyllandsposten 10.3.95
• Henryk Budrys (f. 1935), m. fl. :
  • "Erklärung deutscher Kriegskinder - 1999
• Anders Bye (f. 1933):
  • "Ute" i Dagbladet, 28.12.1998, (Bye hevder at det er for tidlig for NS-barna å stå frem)
• Rosemarie Claussen (b. 1934) :
  • "No Longer in the Shadow of Hitler" by Thomas Dixon, Connection Magazine, September 1999. "She was the daughter of a Nazi general and Adolf Hitler's own goddaughter. But after Rosemarie Claussen embraced faith in Jesus, she found a supernatural grace to forgive her Russian enemies—as well as the Nazis who killed her father."
• Carl Johan De Geer (3. generasjon, men født 1938) :
  • "Mormor, Hitler ock jag" - kortfilm laget i Stockholm 2001. "Grandmother, Hitler and I".
  • "Baron tar oppgjør med adelen", Aftenposten 18.11.04.
    (Svenske naziunger er spesielle ved at Sverige aldri hadde noe nazioppgjør. De har blitt forskånet fra stigmatisering og sosial ruin, men de har også blitt belemret med ekstra stor utydelighet innad i familien om alt som har med slektsidealer og sann historie å gjøre. Ikke bare den svenske adelen men den europeiske adelen generelt utmerker seg ved kujonpreget historiefortelling. Derfor liker vi Carl Johan som raser mot den svenske adels bevisstløse selvgodhet. Likevel viser han ikke de svenske naziungene noen vei å gå når han forfaller til venstreradikaleri og puerilt foreldrehat engang disse er døde.)
• Hans Donkersloot (f. 194 ) :
  • Voorzitter i Stichting Werkgroep Herkenning i Holland, organisasasjon for de hollandske NSB-barna, og skribent i organisasjonens bulletin. Stichting Werkgroep Herkenning ble stiftet i 1981 av fire ikke-NSB-barn, bl a. radiopresten Klamer og psykologen Mario Montessori. Se deres hjemmeside.
• Duke Doorduÿn (f. 192-, d. 1999) :
  • Dokumentarprogram i holandsk fjernsyn 22.3.95
  • Intervju i Radio Bremen
• Bjørn A. Drivdal :
  • "Tyskerunger - ofre i fredstid", Aftenposten 15.8.04. "Vi ønsker oppreisning. Ikke almisser fra Regjeringen. Vi ønsker samme behandling og respekt som andre nordmenn."
    (Drivdal er en klok mann. Han har skjønt at vi lever i en mobbekultur. Utdeling av penger til tyskerungene har ingen hensikt. Alle "nasjonsbyggende" festdager går ut på å mobbe nazifamiliene, tyskerungene og deres "mødreskjøger", og slike festdager vedvarer. Det blir ikke slutt på mobbingen før hele etterkrigskulturen har nedlagt seg selv gjennom en offentlig forsoningsseremoni. Men konsumkulturen i Vesten er satanistisk. Materialismen trenger demoner. Demonene, det er våre foreldre, og det drypper lovmessig uvennlighet på oss barna.)
• Berte Næs Dølen (f. 1932, d. 2009) :
  • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Rolv Olsen og Inger-Cecilie Stridsklev
  • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Rolv Olsen og Inger-Cecilie Stridsklev
• Eystein Eggen (f. 1944, d. 2010) :
  • "Knut Hamsuns vei til fascismen" i Edda 1969, (Eggens første steg på veien for å finne sine røtter)
  • "Den norske nazismen og Knut Hamsun" - kronikk i Dagbladet 2.4.70
  • "Nazisme og realisme" i Dagbladet 4.5.70
  • "Okkupasjon og reaksjon" i Dagbladet 6.7.70
  • "Who defines the nation" - foredrag på UNESCO's seminar om fascismen i Bergen 1973. (Eggen ble klar over forskningens elendighet når det gjaldt å frigjøre seg som NS-barn.)
  • "Drabelig Hauld i strid med danskeveldet" i Dag og Tid april 1977, (kraftfull søken av et fortsatt skjult NS-barn)
  • "Fram for bygdekonservatisme og norskdom" i Tuntreet, NLH, 1978. (To siders intervju med Eggens tanker som tente Lundteigen og som Lahnstein utnyttet.)
  • "Sommerintervju med Eystein Eggen" - i Nationen i anledning av Eggens tale på Norges Bondeungdomslags landsmøte i slutten av juli 1978.
  • "Dei gamle bondeslektene er landets ryggrad" - helsides intervju i ¯stlandets blad mars 1981 (Eggen i aktiv diaspora på Landbrukshøyskolen)
  • "Den åttende samurai" intervju i Tuntreet 1983
  • "Konservatisme uten smådjevler" - leder i Senit nr. 1 1986.
  • Helsides intervju i Dag og Tid 5.11.90 (første forsøk på å kommentere eget ståsted i flommen av bøker sentrert om foreldrene)
  • "Den fortapte generasjon" i Aftenposten 4.4.91 (første norske sosiologiske analyse av NS-barnskjebnen)
  • "Mitt liv som NS-barn" - helsides intervju i Dagbladet 27.7.91
  • "Bonderomantiker i dongeri" - intervju i Folk og Land nr. 10 1991 av Warendorph, (tydeliggjør generasjonsståstedene)
  • "Posør-fascismen" i Arbeiderbladet 12.12.91
  • "Ikke lett for å bli aktivistisk" i Aftenposten 16.12.91 (om NS-barn og nynazisme)
  • "Herr Dahl og Frøken Haneborg" i Arbeiderbladet 24.12.91 (mot de revisjonistiske historikerne)
  • "Gutten fra Gimle - NS-barn bryter tausheten" - to-siders intervju i Aftenposten 14.8.93
  • "Et NS-barn snakker ut" - helsides intervju i Adresseavisen 9.9.93
  • "Inneklemt i tausheten" - intervju i Stavanger Aftenblad 9.10.93 av Nina Tjomsland
  • "NS-borna - ein norsk tragedie" - helsides intervju i Bergens Tidende 4.11.93
  • intervju i Dag-TV høsten 1993
  • intervju i Danmarks radio høsten 1993
  • intervju i Sydsvenska radioen høsten 1993
  • intervju i P2 "kulturkanalen" høsten 1993
  • "Om NS og den trønderske bonden" - innlegg i Adresseavisen 16.2.94
  • "Ungdomsfylkingen forever" i Folk og Land nr. 8 1994
  • "-Ikkje gløym forsoning - Flagga må henge side om side" - intervju i Sunnmørsposten 27.4.95
  • intervju i TV 3, 8.5. 1995
  • "Brief uit Noorwegen" i Bulletin, Stichting Werkgroep Herkenning, nr 4 1995
  • "An excuse after World War II debate in Norway/Eine Entschuldigung" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • Intervju i NRK's "Sånn er livet" våren 1998, sammen med psykolog Berthold Grünfeld. Tema : "Hvorledes ser gammel-NS'erne på jødeforfølgelsene under krigen".
  • "Skriver roman om Røros og bygdene" i Arbeidets Rett 13.7.98 (om familien Eggens reakjoner på Gutten fra Gimle)
  • "Helt kongelig" i Akers Avis 10.9.99
  • "Eggen nulles" - intervju i Dagbladet 15.11.99
  • "Millennium(ml)" i Dagbladet 29.11.99 (et innlegg mot NS-barnmobbing i norsk kulturforvaltning)
  • "Eggens bok nullet" - intervju i Aftenposten 8.12.99. (Eggen forteller om kulturen i AKP'ernes vold. Disse århundrets tapere gjør et siste forsøk på angrep - og retter det mot verdenshistoriens største mobbeofre, nemlig NS-barna)
  • "Nyttårs intervju med forfatteren Eystein Eggen i anledning fjorårets begivenheter" - på Volapük nett 7.1.00.
  • "Fakta på bordet, Alnæs !" i Aftenposten 16.2.00 (Eggen angriper det NS-barnnullende Norsk Kulturråd)
  • "Man nuller ikke grevinner" i Aftenposten 25.3.00. (Om kultur kontra ukultur)
  • "Vi smykker oss med Stalin" i Aftenposten 31.3.00. (Eggen setter punktum for nullingsdebatten med sitt referat fra årsmøtet 2000 i Den Norske Forfatterforening.)
  • "City folk : Oslo 2000" - tv-portrett av Eystein Eggen, NRK 2 torsdag 6.7.00 kl 19.30 og NRK 1 søndag 9.7. kl 23.40. Programansvarlige : Kjetil Saugestad og Svein Ommundsen. Programmet blir vist i de fleste land i Nord-Europa. Eggen signaliserer at det går an å være offer for satanisering i 55 år og likevel fremstå som et sunt, selvstendig menneske.
    City folk i Oslo vist i Holland, 15. desember 2001
  • "Som merintervju 2000 med Eystein Eggen" - Hans Broch Nielsen i samtale med Eggen på Volapük nett 19.7.00.
  • Eggen er initiativtager til "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Forfatterne Harriet von Nickel (psevd.: Emilia Sommer) og Eystein Eggen leser fra sine bøker "Tyskerungen" og "Gutten fra Gimle". Seminaret fortsetter med innlegg og paneldiskusjon. Deltakere: Stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik, lektor Ole Wilhelm Klüwer, Paul Hansen, professor Jan Brøgger, dr. Eva Simonsen, Eystein Eggen, Rigmor Remers Hanssen og Harriet von Nickel.
  • "'Gutten fra Gimle' sjokkert over biskopen : Wagle opptrer uansvarlig" - Eggen intervjuet av Arnfinn Pettersen i Fri Tanke nr. 6 oktober 2000
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • "Bjørnstjerne Bjørnson og Eystein Eggen" - høstintervju med Eggen av Hans Broch Nielsen, på Volapük nett 14.11.00
  • "Vårintervju 2001 med E. Eggen og Unni Skogstad av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 30.3.01.
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
  • "Skr. spm. fra Karin S. Woldseth (FrP) til kulturministeren", Stortinget 30.11.01
  • "To nye statsstipendiatar" - pressemelding fra Kultur- og Kirkedepartementet 3.10.02
  • "Krigsoppgjøret", Klassekampens lørdagsmagasin 30.8.03. Eline Lønnå intervuer NS-barnet Eystein Eggen, en gammelnazist og en historiker.
    Eggen : "Hele ideen med en sannhetskommisjon er politisk absurd". (...) "Hvis gamlekare nå opplever at professor Dahl og co får renvasket dem, da vil barna få hele den eksistensielle klemma i rekyl, da vil 100 000 ha skammet seg forgjeves. De får skammen som pensjonspoeng."
  • "Fremmedfrykt på første klasse" i Aftenposten 7.11.03. Svar på Hans-Wilhelm Steinfelds angrep på NS-barna i kronikk av 2.11.03. Eggen skriver : "Det er en demokratisk uhyrlighet å ta disse forhold (d.v.s fremmedfrykt anno 2003) ut på NS-barna. At en slik insinuasjon også tangerer straffelovens grenser, fremgår umiddelbart av Stortingets erklæring på 50-årsdagen for verdenskrigens slutt, den 8.5.95."
  • "Gutten som ble stor" - Eggen intervjuet av Pål Magnus Tingve i Akers Avis Groruddalen 7.1.04. "Norge har ikke råd til å fortsette med 2. verdenskrig-nevrosen. Kampen mellom gammelnazistene og NS-barna er over. Etter at jeg hadde skrevet "Gutten fra Gimle", betydde det bråstopp for gammelnazistene, men grønt lys for NS-barna, sier Eggen."
  • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
  • "Språk og nazisme : Stevnemøte med glemt ord" - Aftenpostens kronikk 1.12.04
  • "NS og språket : I roselund og sagahall", Aftenposten 7.12.04
  • "Nederland og okkupasjonen", Aftenposten Aften 30.12.04. "Det er ikke mye fullskjegg som strutter når man leser livshistoriene i de nederlandske NS-barnas publikasjoner."
  • "Barn av sviket" under artikkelen "Hadde Forsvaret vært et menneske..." - Forsvarsforum nr.5, 2005. PDG-fil s. 34
    "- Som barn av slike personer lever man med en psykologisk arv som overskygger alt annet, sier Eggen.
    - Foreldrene mine klappet sammen etter krigen. Far begynte å drikke og gikk i kommunistiske demonstrasjonstog. Mor var jevnlig innlagt på mentalsykehus."
  • "Aristokratenes 1905" - Aftenposten 8.8.05.
    (Den norske bondeadel i samarbeid med embedsmannsaristokrater målbar folkefellesskapets vilje i 1905 og gjenskapte staten Norge, skriver Eystein Eggen. Mange fra de samme slektene kom til å utgjøre ryggmargen i NS. Seksti år etter krigen blir adel gjerne hånet og NS satanisert. Det gamle kulturhierarkiet er erstattet av et modernistisk klasseløst samfunn der pengemennene rår og skaper nye sosiale skiller.)
    To år etter hundreårsjubileet for Norges selvstendighet i 2005 retter Eggen på nytt oppmerksomheten mot slektenes betydning for drømmen om Norge : Dokumentasjonsside 103 for Gutten fra Gimle.
  • "Oss mariginale i mellom - Høstintervju med Eystein Eggen, 2006, av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 17.10.06
  • "- Har fått oppreisning" - Eggen intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
    "- Var det oppreisning god nok ?
    - Ja, bevare meg vel. Et enstemmig storting sto bak talen, sier Eggen, som selv har tatt sterkt avstand fra foreldrenes ideologi.
    Vi er en annen generasjon. Vi må ikke bli slått i hartkorn med foreldrene våre, da er hele poenget vekk, understreker han." (...)
    (Konservative naziunger er ikke som nynazister. Nynazistene vil gjenoppta gammel kamp. Vi i Foreningen an norske NS-barn tør påstå at verden har forandret seg siden 1945. Klodens folk og kulturer trenger nå beskyttelse mot elleville vestlige modernister. OWK.)
• Ricardo Eichmann (f. 1955) :
  • "Ricardo, jüngster Sohn des Holocaust-Organisators Adolf, bricht das Schweigen seiner Familie. Nahme : Eichmann" - intervju i Die Zeit 7.6.95
  • "Opgør med en djævelsk far" - intervju i Information 25.8.95
• Jarl Eik (f. 1945) :
  • "Sendt på legd som sjuåring" - intervju i Dagbladet 19.6.95. (Jarl Eik har i de siste årene forsket på NS-barn. I januar 2000 har han også fått krefter til å forske på sine foreldre. NS-barnas forskning må begynne der de ble skapt.)
  • "Han var elleve år og uønsket av alle..." - 4 siders dokumentar i Dagbladet 26.10.96
  • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • Foredrag på "vennetreff" 10.1.98 om sin nettopp fullførte hovedfagsoppgave "Hva skjedde med krigstapernes barn"
  • "Ni av ti nazibarn ble mobbeofre" - intervju i Dagbladet 20.4.98
  • NRK-Fjernsynet
  • "Taushet og dobbelt taushet. NS-barns oppvekst etter krigen" - kapittel 10 i "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999. (De tyve NS-barna som Jarl Eik har intervjuet, er det vanskelig å forstå så lenge han ikke godtgjør deres bakgrunn.)
• Arild Eikin (f. 194 ) :
  • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
• Heidi Schmidt Emberling (3rd generation) :
  • "Tangled Roots" - a 66 minutes film. "Filmmaker Heidi Schmidt Emberling confronts her German father and Jewish mother about the devastating secrets and painful silence about the past as she struggles to reconcile her dual identity as both a German and a Jew." "Filmmaker discovers grandfather was Nazi" by Alexandra J. Wall. ""He was an artist, piano player and actor, and after he went off to war, he went insane and went into an asylum," she said. Emberling says on camera that she was relieved to learn he wasn't a member of the Gestapo or SS."
• Morten Engebrethsen (f. 194 ) :
  • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
• Knut Engelskjøn (f. 1941) :
  • "Dolkestøt mot Helge Fjugstad" i Asker & Bærum Budstikke 8.5.95
  • "Hva er NS-avkom ?" i Dagbladet 27.12.00. (Mange av de landssvikdømtes barn "fortsatte kampen mot frontkjempere, hirdmenn og NS-medlemmer innenfor hjemmets fire vegger", skriver Engelskjøn. Er det slik å forstå at NS-spebarn kjempet side om side med Hjemmefront- og Linge-karer allerede under krigen ? NS-barn har lett for å drømme seg bort fra realiteten at det en gang fantes to sider.)
  • "Krigen om krigen" i Aftenposten 26.1.09.
    "Barn av nazister.
    Også barn av nazister ble befridd i maidagene 1945. Vi ble befridd fra den predestinasjon våre foreldre hadde belemret oss med, de rollene vi var tiltenkt og ikke minst ble vi befridd fra et avhumanisert samfunn."
    (Våre foreldre drev kontrarevolusjon mot kommunisme og kamp mot liberal kapitalisme som samfunnsprinsipp. Krigshendingene har nok skjult deres motivasjon : Å forsvare gammel europeisk kultur. Å kalle gammel kultur en belemring er vel uttrykk for modernistisk skråsikkerhet og selvhøytidelighet. Men Engelskjøn er en modig mann; han sier hva han mener. De tause NS-barna, de som har internalisert en påtvunget kuethet, mangler meningers mot.)
  • "Ofre for mor og fars svik" - Morgenbladet 31.7.09
    "Jeg har tidligere ytret meg offentlig om min bakgrunn, og mener at også jeg – qua NS-barn – ble befridd i maidagene 1945. Jeg ble befridd fra den predestinasjon mine foreldre hadde belemret meg med, og befridd fra et liv under nazismen med all den elendighet det kunne føre med seg.
    Dette ble av en talsperson for NS-barna kalt en fluktrute, noe jeg er hjertens enig med ham i. Alt vi har foretatt oss har skjedd langs fluktruter. Men noen av oss har altså flyktet fra våre foreldre og den nazismen de sto for. Ungdomsopprøret besto i å distansere seg fra alt foreldrene våre fortiet, fra deres fortrengte liv, fra det faktum at vi følte oss besudlet av dem vi skulle elske høyest, ha dialoger med, kunne stole på." (...)
    "Det ingen har forsøkt å fange opp er imidlertid den skammen grensende til skyldfølelse over foreldrenes villfarelser som preger et stort antall NS-barn. Her mangler empirien. Kanskje sosiologer ikke er interessert i slikt?"
    (Engelskjøn gjentar i denne artikkelen sin tidligere påstand om at han ble befridd av seierherrene. Han om det. I siste avsnittet sitert her kommer han imidlertid inn på det vesentlige : at så få NS-barn er befridd fra skam og skyldfølelse. Altså tilhører Engelskjøn et uhyre lite antall av befridde og frelste. Akkurat der, i dette uhyrlige forholdet, starter den europeiske NS-barnsaken. Hvordan kan man forløse millioner av europeere fra tapersiden ut av stress forårsaket av en gammel krig ? Hvordan hjelpe hundretusener av nordmenn fra tapersiden ?
    Engelskjøn spør optimistisk om ikke sosiologer skulle være interessert i slikt. Svaret er selvsagt at interessen til sosiologer, psykologer, prester og lærere, kort sagt til alle humanister, er å påføre skam og skyld, er å forlenge skam og skyld til evig tid. Derfor opprettes det holocaustsentre rundt i alle land med hvit befolkning. Å be om forsoning for å slippe unnav koking i den sorte gryte, noe vår forening ønsker, er derfor en politisk hån mot tidens makthavere, mot tidens humanister. Jeg tviler på at en norsk avis i 2009 kan støtte opp om forsoning.)
• Olav Engen (f. 1936 - d. 2007) :
  • "Født skyldig ?" på Olav Engens historierevisjonistiske hjemmeside og i Alternativt Samfunn nr. 2 1999
  • "NS-barn og tyskernger bærer kollektiv skyld" i Alternativt Samfunn nr. 4 1999
  • "Nullingen av Eystein Eggen" i Aftenposten 20.1.00
  • "Om å bli nullet" i Aftenposten 4.2.00
  • "Den kollektive skyld" i Aftenposten 18.4.00
  • "Etter spill" i Alternativs Samfunn nr. 2 2000, nettutgaven. (De INO-loyale NS-barna som arrangerer "Vennetreffene", arrangementer styrt av våre INO-itter, kommer i håpløs konflikt med redaksjonen i det antinazistiske bladet "Monitor", og selvsagt med "Foreningen av norske NS-barn". De foreldreloyale kommer ikke løs fra fortiden, opplever ikke generasjonskonflikten som nødvendig frigjørende kraft. Vi skal ikke inn i det krigsfikserte historie-perspektivet til våre foreldre. Vi skal ut av fortiden.)
  • "NS-barn og fortrengninger" i Aftenposten 27.11.00
  • "NS-avkom og ytringsfrihet" - på hjemmesiden til "Vennetreff for NS-barn", 27.11.00
  • "Biskopens NS-barnbesøk : Ikke et gammel-nazistisk møte" i Fri Tanke nr. 7, desember 2000 (lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff")
  • "Om NS-barn, deres erfaringer og strategier" - på hjemmesiden til "Vennetreff" 31.3.01
  • "NS-barna - de glemte krigsbarna ? i Alternativt Samfunn nr. 2, 2002
  • "Baard Borge og naziyngelen" i Alternativt Samfunn nr. 3, 2002
  • "Forsoning på nordnorsk" i Fremtiden, 27.11.02
  • "Fløgstad si språkhistorie - eit supplement" i Dag og Tid nr. 51 18.12.04. "Bestefar var venstremann og republikanar i 1905, og fylgde med over til Bondepartiet. Far starta i Bondepartiet, og melde seg inn i NS i 1941. Begge var ihuga målfolk og aktive i frilynde ungdomslag."
• Morten Eriksen (f. 1955, 3. generasjon) :
  • "Et NS-barnebarns beretning" - Morgenbladet 14.8.09
    "Selv har jeg helt nylig, og først i en alder av 53 år, fått vite at jeg er et 'NS-barnebarn'. Både mine besteforeldre, min mor og hennes søsken har vært døde i flere år, og først nå har jeg klart å bryte gjennom den muren av taushet og løfter om å tie som effektivt har skjult vår familiehistorie. Først 60 år etter frigjøringen og landssvikoppgjøret skal det altså være mulig å finne ut hvilke hemmeligheter det er som har levd i mørke rom i familien – og preget den i form av avstand, kulde og udefinerbare spenninger mellom mors og fars familier, inn i vår vesle kjernefamilie."
    (Visst er det skrekkelig hvor lang tid det tar for NS-barn og NS-barnebarn å komme ut av hulen. Men kanskje det er en grunn...
    Når det gjelder Morten Eriksens skjebne, har tydeligvis NS-barn, hans mor og eventuelt mors søsken, vært med på sannhetsundertrykkelsen, enda de kunne/kan påberope seg uskyld i forhold til krigens beslutninger og hendelser. Hvor mange i 4. generasjon skal lide av lignende sannhetsundertrykkelse ? Vårt åpne demokrati er i virkeligheten et sataniseringsdemokrati.
    Nazibarn som er tause, oppleves og opplever seg nok selv som politisk korrekte. Det er nemlig opportunt for makthaverne å ha tause NS-barn. Da blir seierherrene mer seiersrike. NS-barna blir mer medgjørlige. Finnes det mer medgjørlige mennesker enn de som forholder seg politisk tause og tafatte ?
    En forklaring må stadig gjentas : Loyalitetskonflikten er sjelssmadrende for NS-barn. Å føle loyalitet til nazimor og nazifar blir farlig, for farlig, under vårt nåværende nazisataniserende humanist-regime. Å føle loyalitet til samfunnet blir å forråde mor og far. Angstdansen er begynt. Derfor velger de fleste NS-barn korrekt taushet. Taushet er liksom mer skånsomt for sjelen, og mer akseptabelt. Men taushet korrumperer sjelen. Taushet skaper angst, og angst spiser sjelen.
    Vi får håpe at Morgenbladets lufting av temaet hjelper flere enn Morten Eriksen frem i lyset. Men rammen for å stå frem i Morgenbladet er satansk. Holocaust legges inn i Morgenbladets artikler som sine qua non, som om NS-barntemaet ikke kan berøres uten holocaustifisering. Det onde i det 20. århundre stikker nok dypere enn nazismen. Det er for enkelt å svartmale nazistene, våre foreldre. Kommunismen, støttet av utallige intellektuelle jøder i det 20. århundre, begikk folkedrap som Hitler ikke er i nærheten av. Jødenes mangel på selverkjennelse er en skandale i vår moderne historie. Morgenbladet faller her gjennom, blir en patetisk politisk korrekt blekke. Som jeg har skrevet før når det gjelder Morgenbladets NS-barnartikler : Avisen tar med den ene hånd mens den gir med den andre. Den sataniserer og ønsker velkommen inn i varmen i samme nu.
    NS-barnsaken er ikke kompatibel med jødesaken når det gjelder europeisk historie. Det tør ikke journalister å innrømme. De stryker de sterke med hårene : sionister og amerikanere. Journalister blir gjerne kvasi-sionister. Bramfrie jøder klarer seg selvsagt godt uten slike liksom-sionister som for tiden forstyrrer sunn kommunikasjon i verdenssamfunnene.)
  • "Et NS-barnebarns beretning" - blog-artikkel, litt utvidet fra Morgenbladets artikkel 14.8.09, lagt inn 31.5.11
    "Vi vet for lite om hva som skjedde med NS-familiene etter krigen, og det er for få forskere som har hatt anledning til å jobbe med spørsmålene. Og det er antakelig flere familier enn min hvor kunnskapen fra okkupasjonen har blitt fortrengt, og hvor vi derfor har helt feilaktige bilder av våre foreldres oppvekstvilkår og grunnlegende livserfaringer. (...)
    For meg har det imidlertid vært noen merkelige uker og måneder siden hemmeligheten sprakk. Mye lesning, og et langt mer nyansert syn både på okkupasjonen, rettsoppgjør og ikke minst historieskrivningen etter krigen. Også en mer begrunnet skepsis til seierherrenes endimensjonale beretninger og heltedyrkelse, med dertil hørende demonisering av de som valgte feil. Men først og fremst vantro og sorg. Hvordan kunne min familie, min tilsynelatende så moralsk høyverdige og forbilledlige morfar, Frelsesoffiseren – medvirke i den norske utryddelsen av jødisk liv og eiendom? Hvordan kunne familien leve av og i jødisk konfiskert eiendom – og så tie om dette i ettertid? Og samtidig opprettholde bildet av seg selv som de fromme og prektige troende? (...)
    Vår fornemmelse av fortielse, og at det ligger noe vondt og farlig i familien som ikke skal snakkes som, denne opplevelsen har faktisk hatt sin rot i virkeligheten. Det har vært en verkebyll der, det har vært spenninger, sorg og skam som har styrt de voksnes ofte uforståelige atferd. Og denne verkebyllen er del av en kollektiv, nasjonal fortrengning og traumatisering som det er på høy tid at staten fremskaffer kunnskap om. Og tar et oppgjør med."
    (Eriksen er et oppvåknende NS-barnebarn, det vi trenger mest nå når NS-barna trekker på årene. Han attesterer våre bange anelser : at tause NS-barn garanterer for at familieverkebyllen går videre til NS-barnebarna, 3. generasjon.
    Tausheten om kristennazisme fører - på grunn av angst - til kristensionisme, en type pseudosionisme som forkluderer både kirkene og vestlig kultur. Man kan anta at det store flertallet av vestlig kristne er kristensionister, pseudosionister. Jødene både i og utenfor Israel hadde klart seg uendelig mye bedre uten deres hysteriske "støtte".)
• Helge Fjugstad (f. 1944) :
  • "Salig søndag" - intervju i NRK-Fjernsynet 26.3.95
  • "Må NS-barn bruke livet til å sone ?" - helsides intervju i Asker og Bærum Budstikke 12.4.95
• Sophie Dorothea Fosså (f. 1940) :
  • "Kreftkjempen" - Intervjuet av Elisabeth Randsborg i Aftenposten 2.7.11
    "Sophie Dorothea Fosså vet mye om at livet kan koste. Hun har faglige meritter i mengder. Hun har forskningspriser fra Kreftforeningen og Kong Olav. Hun har æresmedlemskap og St. Olavs Orden. Men i hele sitt 70 år lange liv – hun runder år den 12. – har hun betalt en avlat for sin bakgrunn. Hun er tysk, datter av en far med nazifortid."
• Niklas Frank (f. 1939) :
  • "Die Kinder der SS" von Alfred Kramer in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Amon Göth und Hans Frank).
  • "My Father, the Nazi Governor" - a program by BBC, 22nd of February 2011
    "Only one of Niklas' four siblings supports him in the stance he has taken, spending the last two decades touring Germany talking to young people about the horrors of Nazism."
  • "Son turned against evil father to warn against Nazi ideology" - Alfonso Daniels for The Scotsman, 9.5.11
    "'The strange thing is that everybody asks me, have you freed yourself after writing this book. I say, why me? It almost feels I'm the only one who has an issue with the Third Reich,' he laughs.
    Nazi descendants not as direct as Niklas have also confronted their past. Bettina Goering, great-niece of Hitler's second in command Hermann Goering, went as far as having herself sterilised at 30 to avoid having children."
    (BBC and the young journalist Alfonso Daniels do well by exposing a willing Nazi child to the audience. It happens too rarely, even Niklas Frank is the son of a high-ranking Nazi. The big question for the BBC and for journalists should be : Where are all the other descendants ? How can we explain that extremely few Nazi descendants have expressed themselves publicly with regard to their background, their childhood memories, their post-war life conditions, their psychological handling of the fact that they are heirs of Nazi evil ?)
• Franz Fuchs (f. 1939) :
  • "Lebenslauf der Familie meines Vaters" in seiner Internetseite seit März 2001
• Liv Getz (f. 1944) :
  • "Łpen konferanse om det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig, Samfunnssalen, Arbeidersamfunnets Plass, Oslo, mandag 9. mai 2005 kl. 10.15-16.00". - Prosjektet "Ł overkomme fortiden" med leder Hans Fredrik Dahl er arrangert av Universitetet i Oslo og støttet av Norges Forskningsråd. Liv holdt et innlegg fra salen.
  • "NS-medlemmenes historie bør bli bedre kjent, mener NS-barn" - Liv intervjuet av Tonje Aursland i Kulturnytt, NRK P2, 10.5.05
  • "En historie om helter nr. 5", A-magasinet Nr. 21, 28.5. 2010.
    Innlegget er en reaksjon på artikkelen "Hvem eier krigen ? En historie om helter" i A-magasinet nr. 20.
    "Hans Fredrik Dahl siteres : 'For at krigsfortellingen skal samle og oppdra nasjonen, må man fremheve noen heroiske trekk og fjerne nyanser.'
    Har historikerne et slikt oppdrag ? ! Hvem har gitt dem det ? Skal ikke historikerne søke å fremstille krigshistorien mest mulig objektivt, nyansert og sant ? Krigen tilhører oss alle..."
  • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
  • "Evigvarende demonisering" - Morgenbladet 17. - 23. juni 2011
    "Etikeren skriver med bred penn at de 'med sine nazisympatier meldte seg ut av det norske samfunnet'. Hva vet etikeren om det? Hvor er nysgjerrigheten på hva NS-medlemmer egentlig sto for? Hvordan kan man dømme og fordømme uten å vite det? Skulle man ikke også være åpen for at folk fortsatt kjemper for en respekt de aldri har fått, og som de uansett har krav på? Gjerninger skal eventuelt straffes og sones, og så skal man være ferdig med saken. NS-folk har sonet, enten de var skyldige eller ikke. Respekt og likeverd har de ikke fått. De er utsatt for en evigvarende demonisering. Ingen skal frata andre deres verdighet."
• Matthias Göring (f. 1957) :
  • "Descendant of Goering converts to Judaism" in The Independant, March 5th 2006. By Ruth Elkins in Basle.
    "Matthias Goering says: 'I used to feel cursed by my name. Now I feel blessed.' The 49-year-old physiotherapist, a descendant of Hermann Goering, Adolf Hitler's right-hand man, is wearing a Jewish skullcap, with a Star of David pendant round his neck. After being brought up to despise Jews, he has embraced their faith. (...)
    His great-grandfather and Hermann's grandfather were brothers, and that was enough to ensure problems after the fall of the Third Reich. 'My siblings and I were bullied mercilessly,' Matthias says. His father, a military doctor, was a Soviet prisoner of war, but returned with his anti-Semitic views intact."
• Monika Göth (f. 1945) :
  • "Ich muss doch meinen Vater lieben, oder ? Die Lebensgeschichte der Monika Göth, der Tochter des KZ-Kommandanten aus 'Schindlers Liste'" von Matthias Kessler, Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2002
  • "Books : Daughter to the Devil" by Louise Potterton in The Jerusalem Report, September 9, 2002.
  • "Die Kinder der SS" von Alfred Kramer in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Amon Göth und Hans Frank).
• Engebret Grindalen (f. 1935) :
  • "Med Quisling som barnevakt" - intervju i Østlendingen 23.3.05 over førstesiden og seks sider i påsketillegget, samt flere private fotografier.
    "Selv var han bare 11 år gammel da moren vekket han en morgen og fortalte at Quisling var blitt skutt :
    - Jeg glemmer aldri hva hun sa : Husk : Denne saken har to sider, Engebret ! Hun fikk jo rett. Nyansene er kommet fram etter hvert. Det ble ikke begått feil bare på én side, sier Engebret."
    "Ingen plass for landssvikere" sier tidligere AP ordfører Olav Sæter, intervjuet av Rune Hagen i et tilsvar 28.3.05.
• Kersti Grindalen (3. generasjon, f. 1968) :
  • "Ikke flau over NS-bestefaren" - intervju av Rune Hagen i Østlendingen 8.11.10
    "Farfar Simon Grindalen var medlem i Nasjonal Samling fra partiet ble startet i 1933. Også bestemoren Ella Grindalen ble med i Nasjonal Samling. Da krigen kom, ble Grindalen gård i Elverum et samlingspunkt og senter for Nasjonal Samling i Østerdalen. Vidkun Quisling var en hyppig gjest og nær venn av familien.
    – Bestefar ble med i NS av ideologiske grunner. Han eide skog og gård og fryktet for kommunismen. (...)
    Kersti har selv blitt konfrontert med bestefarens nazibakgrunn opp gjennom årene, men har aldri følt det som en tung bør.
    – Jeg er opptatt av ikke å dømme personer for hardt. Bestefar Simon var nødvendigvis ikke et dårlig menneske selv om han valgte å være ordfører i Elverum under krigen. (...)
    – Tror du bestefars NS-bakgrunn kan virke hemmende for din politiske karriere?
    – Absolutt ikke. Jeg vil bedømmes for den jeg er og det jeg står for. Ikke for det som skjedde under krigen, sier Kersti bestemt."
• Leif Hamsun (f. 1943) :
  • "Hamsun : En families mørke arv", intervjuet i Aftenposten 19.2.09 av Ingar Sletten Kolloen
    "Jeg skjønner at mange finner det krevende å tilgi Knut Hamsuns utspill under krigen. Men jeg sliter med å forstå at man dermed også må tråkke dikteren ned i gjørma." (...) "Fallet etter krigen ble fryktelig for mange, og førte til at flere også i vår familie nærmest ble krøplinger. Siden har vi på hver vår måte strevd med å reise oss igjen. Jeg håper ingen i dag er av den mening at vi ikke har rett til å gå like oppreist som enhver annen. Uten å fortie eller glemme. Vi har antagelig alle noe å lære også av det såkalte Hamsun-dilemmaet."
    (Vi setter pris på at en etterkommer i den berømte Hamsun-familien tar ordet og inkluderer alle NS-barn i sine betraktninger av felles skjebne.)
  • "Nazifokuset ingen overraskelse" - Leif intervjuet i Aftenposten av Thorleif Andreassen den 30.12.09 i anledning "Hamsunårets" avslutning.
    "Knut Hamsuns nazistiske holdninger er et veldig sårt sår som familien bare må leve med, sier Leif Hamsun (66)." (...)
    "Min mor og Knut Hamsun var de eneste i familien som ikke var med i NS."
    (Flere offentlige personer av tredje generasjon opplever nå sårhet i forbindelse med familienazisme. Ari Behn uttrykte i VG 23.8.09 vantro og ubehag. Erlend Loe fortalte i Dagbladet 27.9.09 om hvor sårt landssviket var for familien. Leif Hamsun ser ikke noen ende for såre følelser. Det er synd han ikke i dette intervjuet hever blikket og ser millioner av sårede nazietterkommere i Europa. Begrepet "forsoning" er til for å brukes, særlig innen en kristen kultur.)
• Randulf Hansen (f. 1943) :
  • "Et NS-barns minner fra skolegang og oppvekst" i Asker & Bærum Budstikke mai 95
  • "Overvåking av barn" i Aftenpostens "Kort sagt" 19.5.96
  • "Rinnans sønn" i Aftenposten 22.9.95
• Åsmund Haugen (f. 1949) :
  • intervju i TV 3, 8.5. 1995
  • "NS-barn, vi hjemløse som måtte velge mellom våre foreldre og samfunnet" - foredrag på "vennetreff" 14.9.96
  • Initiativtager til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
• Johanna Hellkerns :
  • "Niemand wird schuldig geboren! Zur Auseinandersetzung der Sähne und Tächter von Nazi-TäterInnen mit ihren Eltern" på websiden til Graswurtzelrevolution 26.2.98
• Hans Herbjørnsrud (f. 1938) :
  • "Bereds skapsdiktning" - intervju i "Dialoger 2" av Alf van der Hagen, Forlaget Oktober 1996
  • "Skriver seg ut av gammel smerte" - intervju i Adresseavisen 18.10.97
• Catharine Himmler (3rd generation born 1967) :
  • "Katrin's choice: how do I tell my son about great-uncle Heinrich...?" - article by Roger Boyes in Times Online 11.11.05.
    "KATRIN HIMMLER'S son is a bright, curious six-year-old. 'I'm dreading the moment,' she says, 'when I have to tell him that one half of his family tried to kill the other half.'" (...)
    "The first generation of Nazi offspring, growing up in the 1950s, lived in silence. At school they were mocked and bullied as the Germans were taught to hate the Nazis." (...)
    "Frau Himmler's father was a nephew of the SS leader, the most sinister figure in the Nazi leadership. He could not find the vocabulary to answer his daughter's question: 'What does it mean to be a Himmler?' He instead gave her books on the Nazi era. 'Then came the television film Holocaust,' she said. 'I was 11. I sat at my desk, crying and crying because, of course, the name Himmler was repeated again and again.'"
    (It's fantastic to read with what kind of pervert sorrowful happiness newspapers relate the tragedy of transference of guilt on innocent people. Catharine is innocent, though martyred by black and white history of WW II. In this article she tells about her coming act of transference of guilt on her young son. It seems that the child must experience the same "happiness" of crying of guilt like she has during her entire life. Shall the guilt of the Germans be celebrated for eternity ?
    The bloodsucking irrational materialistic religion of Holocaust-Humanism must come to an end. The cross of redemption wins over post-war Humanism's eternal night.)
  • "Himmler relative marries Israeli" in Ynetnews 11.12.05. "Catharine Himmler, second niece of Hitler's right hand S.S. commander Heinrich Himmler, is married to an Israeli; she is terrified of the day she will have to explain to her son that one side of the family attempted to murder the other side." (...)
    "The first generation of the Nazi's children, who grew up in the fifties, were bullied and made fun of by their peers at school, as the Germans had learned to hate the Nazis, says Catharine. But she was forced to come to grips with her past when she fell in love with an Israeli. 'It was as if we were meant to meet,' she told the London Times."
• Rainer Höss (3. generasjon f. 1966) :
  • "Grandson of the SS commandant visited Auschwitz (2009)" - YouTube 2.5.11
  • "Der Enkel des Teufel besucht Auschwitz" - der Israelische Reporter Eldad Beck schreibt für Bild am Sonntag, 28.1.10
    "Rainer Höss, 44, sein Grossvater Rudolf Höss war der Lagerkommandant von Auschwitz und organisierte dort die Vernichtung von hunderttausenden Juden. Jetzt fuhr Rainer Höss zum ersten Mal an die teuflische Wirkungsstätte der Nazis – begleitet von dem israelischen Reporter Eldad Beck, 44, aus dessen Familie zahlreiche Angehörige in dem KZ ermordet wurden. Täter-Enkel und Opfer-Enkel am kältesten Ort der Menschheit. (...)
    Auf mich wirkt Rainer Höß wie ein gehetzter Mann, der zwischen persönlicher Betroffenheit und familiärem Wahnsinn zerrissen ist."
  • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Kirsten Grieshaber for Associated Press, 14.5.11
    "Rainer Hoess was 12 years old when he found out his grandfather was one of the worst mass murderers in history.
    The gardener at his boarding school, an Auschwitz survivor, beat him black and blue after hearing he was the grandson of Rudolf Hoess, commandant of the death camp synonymous with the Holocaust.
    'He beat me, because he projected on me all the horror he went through,' Rainer Hoess said, with a shrug and a helpless smile. 'Once a Hoess, always a Hoess. Whether you're the grandfather or the grandson — guilty is guilty.'(...)
    As a young man, he said, he tried twice to kill himself. He has suffered three heart attacks in recent years as well as asthma, which he says gets worse when he digs into his family's Nazi past.
    Today, Hoess says, he no longer feels guilty, but the burden of the past weighs on him at all times.
    'My grandfather was a mass murderer — something that I can only be ashamed and sad about,' said the 45-year-old chef and father of two boys and two girls. 'However, I do not want to close my eyes and pretend nothing ever happened, like the rest of my family still does ... I want to stop the curse that's been haunting my family ever since, for the sake of myself and that of my own children.'
    Hoess is no longer in contact with his father, brother, aunts and cousins, who all call him a traitor. Strangers often look at him with distrust when he tells them about his grandfather — 'as if I could have inherited his evil.'"
    (Germany is still after 66 years owned by the victors : Americans, Zionists and Socialists - all calling themselves "Humanists". Its history of WWII is that of the victors. Its moralistic truth telling is that of the victors. Its post-war mythology, reining in the media and schools, is that of the victors. The result is that the Death Cult of Holocaust attacks all new generations with force. It is of course logical that Germans in general remain mute regarding family history.
    Anyhow we of the second generation Nazis in Norway think that overtness is better than silence. Rainer Höß gains by delivering himself to the Humanists. His children will one day say that their father was seeking the truth. Children of silent parents are stuck. Silence favours feelings of guilt and shame in the next generation.)
• Kjersti Hunshamar (f. 1946) :
  • "Jeg er et NS-barn" i Stavanger Aftenblad Magasin 22.2.03. "-Jeg er et NS-barn, sa jeg i et venninnelag for ei tid sida. - Det ble taust. Så skiftet de tema. - Jeg er et NS-barn! Jeg har lyst til å rope det fra en fjelltopp. Jeg vil ikke bære på hemmeligheten lenger."
• Edvard Hægstad (f. 1938) :
  • "Den frafalne ungkaren" - Jan Erik Moe skriver om Hægstad i Steinkjer-avisa 1.8.08
    "Krigen ble på mange måter spesiell for unggutten. Hans far meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i den tro at Quislings parti kunne sørge for at Norge fortsatt ble styrt av nordmenn under den tyske okkupasjonen.
    – Han var ikke aktiv i NS, bare vanlig medlem. På grunn av dette ble han dømt til over to års fengsel etter krigen, men sonte nok ikke så lenge. For å få vite mer om de såkalte landssvikernes rolle under og etter krigen tok jeg kontakt med Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO) for å få vite mer om denne delen av norsk historie, og for å prøve å forstå hvorfor far og andre likesinnede ble medlemmer av NS."
  • "Multikunstneren" - intervju av Tore Vikan i Trønder-Avisa 28.5.11
    "– Foreldrene mine var NS-medlemmer, så landssvikoppgjøret og problematikken rundt dette har opptatt meg. Det rettsoppgjøret ... det var mer urett enn rett. Folk ble dømt uavhengig av alvorlighetsgraden i det de hadde gjort. Far ble med i forbundet for gamle NS-medlemmer, og jeg fortsatte å søke kunnskap som kunne være en korreksjon til den offisielle versjonen. Verden er ikke så svart/hvit som det ble lagt opp til i landssvikoppgjøret, mener Hægstad."
• Trond Tendø Jacobsen (f. 1942) :
  • "Jakten på far". Ann Christiansen intervjuer Trond i anledning hans bok "Kjente jeg deg ?", Aftenposten, 4.3.07.
    "Det var i tiårsalderen det gradvis begynte å gå opp for sønnen at noe var galt. Etter krigen var det så mye snakk om helter, spesielt på skolen - blant lærerne. Sårt og vondt for en liten gutt som etter hvert begynte å oppfatte at faren hadde valgt feil side. Hjemme ble fortiden fortiet."
  • "Klar med bok om farens hemmelige liv".Tinna Gudmundsdottir intervjuer Trond i Dagbladet, 5.3.07.
    "- Etter krigen snakket lærerne mye om helter og forredere. Det var i klasserommet jeg følte skammen sterkest på kroppen. Jeg kan ikke huske å ha blitt mobbet, men jeg mobbet meg selv. Jeg syntes det var leit, flaut og vanskelig å være sønn av en landssviker, sier Trond og reiser seg."
• Bjørg Jacobsson (f. 194 ):
  • "Mellom foreldre og samfunn" i Aftenposten 21.3.98, og under tittelen "NS-barn mellom foreldre og samfunn"i Alternativt Samfunn nr. 2 1998
  • "Hva har jeg lært av å være NS-barn" - foredrag på "Vennetreff" 13.1.01
• Nicolas Jevanord (f. 1952) :
  • "NS-barn og historien om jødeutryddelsen" - foredrag på "vennetreff" 5.4.97.
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • "En utstrakt hånd" - intervjuet av Liv Mørland i "Veier til forsoning", kapittel 4, Portal Forlag november 2010. (Se kommentar under Liv Mørland, "bøker av andre")
  • "Snakker endelig åpent om krigen" - intervjuet av Anette Os i Fædrelandsvennen 9.12.10
  • Holdt innledningsforedrag i Forum for Tro og Livssyn, Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
• Hans Joas (f. 1948) :
  • From the Conversation with Professor Hans Joas, Freie Universität Berlin, September 21, 1999, on the website of "Dialog and leadership, interviews". "My father was a Nazi during the Third Reich itsel-that is not so different from many other children. But he remained a Nazi after the war in a rather outspoken manner until his death. He died when I was a child in 1959. He was much older than my mother. My mother, under the influence of the war, the destruction, the collapse of the Third Reich, and all the information about the terrible crimes perpetrated by the Nazis, immediately became in 1945 an enthusiastic Social Democrat, and has remained so until today."
• Ola B. Johannessen (f. 1939) :
  • "Jeg har en streng av smerte i meg. En naziunge forteller." i Dagbladet 27.12.04
• Jahn Otto Johansen (f. 1934) :
  • "Skrivemaskinen" - Dagbladets Magasin 18.6.11
    "Altså, min farmor var jo nazist, meget intelligent, men kald. Hun tok aldri oss barnebarna på fanget."
    (Det skulle gå svært mange tiår før skribenten og nyhetsformidleren Johansen formidlet den enkle sannhet om nazier i familien. Det kan virke som om han har villet drive ondskapen ut av blodet ved å skrive en serie bøker om jøder. Johansen er ikke alene om å bli semittofil for å demonstrere antinazisme. Jeg har møtt påfallende mange NS-barn som har fått det for seg at de var av jødisk blod. Derved har de kunnet holde skapdøren lukket for likene. Heldigvis er det lettere nå i 2011 å åpne skapdører.
    Vi naziunger håper at Johansen vier litt mer blekk til familienaziene. Jødene skriver godt og mye om sine. Nazietterkommerne kan imitere jødene her.)
• Karin Jurschick (f. 1960) :
  • "It Should Have Been Nice After That" - documentary, Germany Oct 18, 2001. "Karin Jurschick's "It Should Have Been Nice After That" presents a personal portrait of the film-maker's parents' unhappy marriage that ended with the suicide of the mother. But the film-maker's on-camera interrogations of her 91-year-old former Nazi father turns out to be a psychological study of fascism/nationalism and an indictment of a whole generation that based itself on the opposition of efficient impersonal masculinity and sensitive ineffectual femininity."
• Petter Kahrs (f. 1944-2006) :
  • "Arven etter 'Solbris'" - intervju i Bergen Arbeiderblad 8.5.95
  • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
    (Dokumentaren til Ørjan Karlsen vist på TV2 19.3.07 er overraskende fordi NRK i de siste år har gjennopprettet tabuet omkring NS-ungene, har ikke villet inkludere NS-barna i kringkastet samtidshistorie. Etter uforpliktende prat om forsoning i 1995 og en liten renessanse i 2000, råder på nytt tausheten fra jøssinghold. Når et NS-barn dør, gis det altså unntak. Seierherreideologene i NRK som påtvinger folk svart-hvit historie på det toogsekstiende året, later til å like døde NS-barn. Særlig hvis de døde er uforløste, uforløste i nazismen og derigjennom i samfunnet. For slik blir Petter fremstilt. Dokumentaren virker kvelende trist.
    Petters lille sønn på tre år som tasser fremover mot farens kiste i Mariakirken i Bergen, en rørende sekvens fra slutten av filmen, kan tolkes på flere vis. Skal jøssingenes uforsonlighet og selvrettferdighet også skvise tredje generasjon nazister ? Her viser Ørjan Karlsen grep som kunstner. Han antyder, stiller nødvendige spørsmål. Men vi naziunger trenger nok mer enn kunst. Vi trenger aktiv politikk i vår uforløste samtid. Er ikke politikk også det muliges kunst ? I dag sitter både jøssingunger og naziunger fast i historien, kommer ikke videre. Hva kan gjøres for at ikke flere naziunger dør i bitterhet ?
    Dokumentaren om Petter Kahrs gir oss naziunger flere nyttige informasjoner. Hvordan gikk det med våre Argentina-flyktninger ? Da Astrup Nielsen fikk utgitt "Eventyret om Solbris" på Hans Martinussens forlag i 1952, gikk det et gisp av håp og optimisme gjennom våre straffede familier. Boken burde for øvrig utgis på nytt. Dokumentaren om sønnen til Sophus, sønnen til han som var med på frihetsseilasen til Argentina, levner ikke mye optimisme på NS-barnas vegne. NS-barna i Argentina har ikke klart å frigjøre seg fra historien, har heller ikke klart å bygge et nettverk for å takle nazismen.
    Petter hadde selvsagt håpet at det i Norge fantes et nettverk av NS-barn som kunne styrke en hjemvendt politisk flyktning. Vi organiserte naziunger kan nok ikke påberope oss et slikt selvopprettet beskyttende nettverk. De fleste NS-unger har valgt feil ståsted i generasjonskonflikten. De har valgt foreldrenes ståsted. Kanskje har de gjort det av bekvemmelighetshensyn, kanskje av behov for heroisme, uten å bry seg om at det ble lånt heroisme. Særlig i utlendighet har nok NS-barna valgt foreldrene fremfor et generasjonsopprør.
    Jeg brevvekslet med Petter på 90-tallet. Men da han kom til Norge, ble det de foreldretro barna som tok imot ham. Petter Kahrs mangler tro på egen generasjon og derfor kraft fra egen generasjon. Blant nazibarna er han dessverre ikke alene om det. Derfor godtar han å være alene i programmet - for å bli et lett bytte for jøssingbarn-demagogene. Men det siste fikk han ikke vite. Artikkelen under av Arild Berg Karlsen viser hvordan naive NS-barn styltet opp av oldingegenerasjonen blir sataniserte, akkurat som foreldrene.
    Krigsnederlag er sviende, skal være sviende. Skammen over verdenshistoriens største krigsnederlag er ikke en illusjon. Hvordan kan taperbarn forvandle skam til styrke ? Det første de må gjøre, er å frigjøre seg fra foreldrene. Foreldrene selv inviterer til opprør, dersom barna begynner å leke sterke. Taperbarn som stabber rundt i pappas gevanter, er bare etterapere som vekker foreldrenes medynk. I tillegg arver de hele nederlaget. Foreningen av norske NS-barn har fra første stund prøvd å gjennomarbeide disse psykologiske betingelsene for andre generasjons frigjøring.
    Vi hadde selvsagt sett at en dokumentar omhandlende en av oss hadde diskutert og presentert et minimum av dette frigjøringsarbeidet. Men den sta jøssingismen står for sterkt i NRK. Jøssingbarna - som også låner storhet - skal fortsatt drive historiefortelling i svart-hvitt. Derfor viser ikke dokumentaren noen vei fremover. Derfor er den depressiv. Derfor er den i verste fall skadelig. Forsoning koster også seierherrene en del arbeid, arbeid med seg selv, arbeid med vårt fellesskap.)
  • "Uforløst bitterhet" - forhåndsanmeldelse av Per Haddal, Aftenposten 19.3.07.
    "NS-barns skjebne må gjøre inntrykk, spesielt når enkeltskjebner uvant fremføres uten filter. Og med uforløst bitterhet."
  • "Fedrenes synder" - anmeldelse av Arild Berg Karlsen, Bergens Tidende, 19.3.07.
    "I løpet av livet hadde ikke Petter Kahrs fått korreksjoner på sin fars holdninger. Derfor er det skremmende - og sårt - å registrere naziretorikken til Petter. Han mente at faren overhodet ikke hadde gjort noe galt, at han hadde kjempet for Norge mot bolsjevikene, og at vi her i Norge forholdt oss til kommunistenes historieskrivning."
    (Jøssingretorikken bruker gjerne ord som "skremmende" om motpartens argumenter. Vesten sliter med humanistpropaganda på toogsekstiende året. Jøssingungen Arild Berg Karlsen har nok ingen grunn til å belære naziunger, hverken døde eller levende. Men ensomme NS-barn er det lett å satanisere. Ja, å satanisere nazier eller naziunger er det morsomste jøssingunger vet, når de får offentlig anledning til det. Jøssingunger føler seg seierherrer da.)
• Frøy Kannert (f. 194 ) :
  • intervju i NRK fjernsynet 9.5. 1995
• Johanne Kjeldsen :
  • "NS-barn og alle dem, som er gjort tavse" i Alternativt Samfunn nr. 2. 2000
• Beate Klarsfeld (b. 1939) :
  • "Wherever Nazis Are. A Visit with Beate Klarsfeld" by Cynthia Dettelbach, in The Reporter - Winter 1999. "Born in Berlin on the eve of World War II, daughter of a German soldier and god-daughter of a Nazi official, Beate knew virtually nothing of her country's role as perpetrator of the Holocaust. Then, at 21, she moved to Paris to work as an au pair. There she met the man who would forever change her life."
• Gunhild Kläckner und Dirk Kuhl :
  • "Endlich das Schweigen brechen" - SV-Aktion des Berufskolleg Lise Meitner gegen Fremdenhass und Gewalt, Gronau 6.3.01
• Ole Wilhelm Klüwer (f. 1945) :
  • "Gamle slekter" i Trønder-Avisa 16.11.93
  • "Ondskapens barn" i Adresseavisen 21.12.93
  • "Maria Q. forløsende på dypfryste sjeler" i Aftenposten 8.2.94
  • "Krigsjubileet" i Aftenposten - aften 5.7.94
  • "NS-barna og de storslagne feiltakelser" - debattinnlegg mot Bakke i Nationen 3.10.94
  • "NS-barna og anti-nazistene" - debattinnlegg mot Bakke i Nationen 15.10. 94
  • "Om å bli tatt til inntekt for noe" i Alternativt Samfunn nr.1 1995
  • "Jubileet og tapernes barn" i Dagbladet 17.2.95
  • "NS-barn og NRK" i Aftenpostens "Kort sagt" 5.4.95
  • "Brunere og brunere" i Asker og Bærum Budstikke 20.4.95
  • "Ole arvet skammen" - intervju i Dagbladet 7.5.95
  • "Tapernes barn" - intervju i TV 3 den 8.5.95
  • "Toleransen for NS-miljøene i Hedmark" i Hamar Arbeiderblad 15.6.95
  • "For meg var Quisling en helt" - intervju i Nå nr. 20 1995
  • "Landsforrædernes børn" i Information 12.2.96
  • "James Bond og NS-etterkommerne" i Folk og Land nr. 2 1996
  • "Det moralske fellesskapet" i Kulturelt Perspektiv nr 4 1996, (Et NS-barn i diasporanød famler etter land)
  • "NS-barna" i Dagbladets "kort & godt" 7.6.96
  • "NS-barna og Lund-rapporten" i Dagbladets "kort & godt" 10.6.96
  • "Forakt for egne barn" i Dagbladet 30.7.96
  • "NS-ernes forakt for egne barn" i Klassekampen 1.8.96
  • "Testimonies of European NS-children and international boycotting" i Insight - Vancouver sept.-okt. 97
  • "Jøssingene og den historiske samvittigheten" i Dagsavisen10.10.97
  • "Generasjoner og historie i 1997" i Folk og Land nr. 8 1997
  • "Lummer artikkel om landssvikoppgjøret" i Syn og Segn nr. 3 1997
  • "Norske NS-barn : Etterkrigstiden, våre tristeste år" i Aftenposten 9.2.98
  • Intervju i kulturkanalen P2 "Verdibørsen" 21.2.98
  • Intervju i P2 "Verdibørsen", påskeaften 1998
  • "Generasjonskonflikten" i Aftenposten 10.3.98
  • "Veien ut av utryggheten" i Aftenposten 4.4.98
  • "NS-barna organiserer seg : - Et barn kan ikke være født skyldig" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998
  • "Slektsideologien lever vidare" - intervju i Dag og Tid 7.5.98
  • "Barna som sonet for foreldrenes synder" i Skolefokus nr. 8 1999
  • "Tyskerungene og forskningen" i Aftenposten 11.7.99
  • "NS-barn og tyskerunger fortsatt i klemme" - debattsiden i VG 15.9.99
  • "Gutten fra Gimle" - debattsiden i VG 13.12.99
  • "Krigsbarn og revisjonisme" i Aftenposten 1.2.00
  • "Et urimelig angrep - på hvem ?" i Dagsavisen 8.3.00
  • "Krigsbarn og krigsbarn" i Aftenpostens "Kort sagt" 29.6.00
  • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Innlegg og paneldiskusjon. Deltakere: Stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik, Paul Hansen, professor Jan Brøgger, dr. Eva Simonsen, Eystein Eggen, Rigmor Remers Hanssen, Harriet von Nickel og lektor Ole Wilhelm Klüwer
  • "NS-barn i tåken" i Aftenposten 16.10.00
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • "Nazisme i arv" i Aftenposten 7.11.00
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
  • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
  • "Våre NS-foreldre som gikk fri" i Aftenposten 20.1.05
  • "Pompøse krigskjennere" i Aftenposten 24.11.05
  • "De svake iblant oss" i Aftenposten 2.9.06
  • "Legg ned Holocaust-senter" i Aftenposten 27.10.06
    "Holocaust-sentrene over hele Vesten opprettholder sataniseringen av euroropeiske tradisjonalister. Men det verste er forkludringen av menneskebildet. Sentrene fremfører forestillingen om absolutt gode og absolutt onde mennesker. Slike mennesker finnes ikke."
  • "Brutalisering av Hamsun" i Aftenposten 2.3.07.
  • "Tyskerunger og Naziunger" i Krigsinvaliden nr. 2, juni 2007.
    "Det er svært rimelig og logisk at tyskerungene går til sak ved en av domstolene som er et resultat av seierherrenes menneskerettsideologi. Barna har vært utsatt for rasisme og venter selvsagt støtte fra en rett som er imot stammesegregering.
    Det er anderledes med mange av oss naziunger. Vi forsvarer at kulturene opprettholdes på jorden. Vi er imot seierherrenes multikulturelle ideologi. Vi kunne derfor ikke tenke oss å henvende oss til en rettsinstans som har et grunnlag og en legitimitet som vi forkaster.
    Vi naziunger ber i dag om forsoning med seierherrene. Med forsoning mener vi ikke selvutslettelse, meningsunderkastelse. Vi er sikre på at flere og flere jøssinger og jøssingers avkom er på bølgelengde med oss taperbarn i mange spørsmål som angår Norge."
  • "Tøv om Ola Nordmann" i Aftenposten 27.8.07.
  • "Nazisme som besvergelse" i Aftenposten Aften, 7.11.07.
    "Jo lengre tid som går etter krigen mot ondskapen, den andre verdenskrig, desto større er behovet for å oppretthode moraldualismen : Forestillingen om de absolutt gode og de absolutt onde. Enhver anledning til å gå inn i nazismen, er en god anledning. Hamsun fungerer som kanal rett inn."
  • "Uforsonlighet" i Aftenposten 18.11.07.
    "Kristensionister er besatte av tanken om at verden går under, at vi lever i "endetiden". De blir også kaldt armageddonister, etter armageddon, det siste slaget før verden går under, og Kristus kommer tilbake. De får aldri nok av ondskap og krig for teologiske fortolkninger. Men de er ikke de eneste. Holocaustsenteret i Oslo ser ut å ha som mål og mening å opprettholde bildet av menneskers illgjerninger."
  • "Snart på tide med forsoning ?" i Aftenposten 21.1.08.
    "Fritz Moen tok på seg en annens skyld. Nå, etter at han er død, forsøker offentligheten å forsone seg med ett tyskerbarn. Når skal offentligheten forsone seg med deres mødre, tyskertøsene ?"
  • "Alternativt syn på helten Marshall" i Aftenposten 30.6.08.
    "I stedet for å søke forsoning mellom de stridende etter 1945, druknet han (Marshall) Norge og Vest-Europa med amerikanske dollar, med amerikansk business og konsumideologi. Alle forsøk på forsoning gikk derved i oppløsning." (...) "Tyskerunger og naziunger tør antyde at noe er psykisk og kulturelt uforløst i Norge, i Europa."
  • "Ikke så rart at NS-barn gikk til AKP" i Aftenposten 12.9.08
    "Jøssingene og deres barn har i 63 år drevet med demonisering av de norske nazistene, indirekte av nazifamiliene." (...) "Demoniseringen av våre foreldre gjør at vi aldri kommer fri fra historien. Foreningen av norske NS-barn har lenge oppfordret nordmenn til forsoning."
  • "Om NS-barna" i Bergens Tidende 26.9.08
    "Sæverud skriver om jøden Edgar Brichta at han kastet seg ut i de jublende folkemassene for å feire jødenes og Norges frihet i de første fredsdagene. Det gjorde han tydeligvis fordi hans jødeidentitet aldri sto i skyggen av noen naziidentitet." (...) "Han var hverken mentalt eller sosialt et NS-barn."
  • "Skyldpåleggelse" i Klassekampen 11.10.08
    "Ikke bare naziunger og tyskerunger har erfart at den skinnhellige godhetsideologien i Vesten driver med uthengning, sosial avvisning og kriminalisering av antatte fiender, fiender av systemet, fiender av menneskeheten. Ambulansesjåfør Erik Schjenken ble hurtig stigmatesert som rasist da han feiltolket situasjonen rundt en tilskadekommet farget mann. Jouralister som opererer som godhetsideologiens vaktikkjer, nøt da å kunne satanisere en hvit rasist. 'Rasist' er et ondskapsstempel, et stigma, akkurat som 'nazist'". (...) "Nazibarnas erfaring er at de som mest sverter andre, har svin på skogen. De har selv rasistiske tendenser som de undertrykker. Hvor mange yngre nordmenn skal 'godhetspolitiet' føre ut i depresjon ?"
  • "Naziunger lider fortsatt i Norge" i Aftenposten 27.12.08.
    "Seierherrene mente at ikke noe var galt med det norske rettsoppgjøret inntil 1995. Da fikk vi naziunger og tyskerunger offentlig unnskyldning av et samlet storting. Men hvordan gikk det med integreringen av taperungene ? Vi får stadige signaler om at den går dårlig. Vi takker derfor Erling Fossen fordi han i debattartikkelen "Ugler i den norske mosen" den 19. desember minner leserne om at noen fortsatt lider selv om "godheten" seiret i 1945."
  • "Norsk motstand mot forsoning" i Aftenposten 19.1.09.
    "Forsoning alene kan helbrede etterkrigskulturen med sine fortrengninger. Vil veteraner fra den riktige siden gå med på forsoning? Thomas Christian Wyller uttrykker sterk uvilje den 15. januar. Han gjør seg til talsmann for en slags veteranisme, en isme som skal ha skarp grense mellom det gode og onde, helst til evig tid."
  • "Seierherrenes museum" i Aftenposten 22.1.09.
    "Arnfinn Moland, Ivar Kraglund og Frode Færøy underslår kraften i debatten om Den andre verdenskrig i Aftenposten 19. januar der de fastslår sitt gode virke. (...) Men de unngår den såre fortellingen om krigen, den som roper etter debatt. Stortinget ga oss NS-barn og tyskerunger unnskyldning under fredsfeiringen i 1995. Freden brakte ikke frem bare helter, men også mennesker av hevngjerrig karakter. Her er debattens årsak."
  • "NS-barnas mange fluktruter" i Aftenposten 28.1.09.
    "Tausheten. Den verste fluktruten er nok tausheten. Den har de fleste valgt. Derfor er en debatt om krigen så viktig."
  • "Dyrking av ondskap" i Dagsavisen 7.5.09
    "Norsk presse har i etterkrigstiden hatt vaktbikkjer som passer på at nazisme forblir synonymt med ondskap, djevelskap. Journalisters svartmaling av mennesker har gjort de fleste naziunger tause."
  • "Kunstens frihet i Norge etter 1945" i Aftenposten 24.6.09
    "Kanskje Norge burde integrere utstøtte innen egen kultur, sånt som naziunger og tyskerunger, for å få litt fres på tidens debatt ? (...) Det er på tide å sette fingeren på et tema som kan kalles "frihetens råskap". Det er ikke lett å være fri i verdens frieste land."
  • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
  • "Driver med offerdyrking" - O.W.K. intervjuet av Geir Lid i Agderposten 19.9.09
    "Stiftelsen Arkivet i Kristiansand er et uforsonlighetens tempel hvor vinnersidens godhet etter Den andre verdenskrig skal holdes i hevd. Institusjonen bør fokusere mer på forsoning..."
    "O.W.K. var et av mange såkalte NS-barn som var til stede under seminaret med tittelen 'Er forsoning mulig ?' i regi av Forum for tro og livssyn i Kristiansand." (...)
    "Nå er kanskje tiden inne til at etterkrigs-humanismen utsettes for saumfaring. Det er ikke sikkert den har vært så human for alle. Jøssingenes historie er mangelfull."
  • "Motkultur", i Bergens Tidende 15.12.09
    "Tredje generasjon etter krigen angriper den norske konsensus-kulturen når det gjelder krigsfortellingen. Seierherrenes barnebarn kritiserer veterankulturen. På begynnelsen av året kritiserte Erling Fossen motstandsbevegelsens betydning. Han våget å gå imot Max Manus-dyrkerne. Høsten 2009 har Ingerid Hagen og Frode Fanebust angrepet seierherrenes behandling av taperne. De våger å gå imot hjemmefrontens offentlige retorikk.
    NS-etterkommere som føler at vi ikke får komme nok til orde på grunn av den plasskrevende konsensuskulturen, kan lene oss tilbake og se med forventning hvor dette fører hen. Vi er faktisk de som mest har båret nederlaget. Vi var påvirkelige barn den gang tumultene rullet over oss."
  • "Vestens skinnhellige sekularisme", i VG 21.1.10
    "En stor frihet har utkrystallisert seg i Vesten de siste tiårene : Retten til å håne religiøse mennesker, retten til å håne tradisjoner. Derved opplever de modernistiske massene menneskerettighetenes kvintessens : Frihet til å dyrke seg selv offentlig og globalt - på andres bekostning. Sekularismens tilhengere kaller det ytringsfrihet. (...) Det moderne sekulære samfunnet er ikke så vanvittig godt at det bør bli sosial ramme for alle jordens folk. (...) En gammel europeisk dyd synes i dag fortrengt : Det å vise respekt for anderledeshet."
  • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
  • "Folkloristisk nazisme" - Dagbladet 30.9.10
    "Den andre verdenskrig var en tragedie også for taperne. Det vil ikke seierherrene innrømme. Tragedie forutsetter mennesker. Men Lund og hennes moralhistorikere ser ikke mennesker blant nazistene. De ser bare djevler. Så enkel historiefortelling er selvsagt i ferd med å rakne."
  • "Åpenhet for NS-siden" - Fædrelandsvennen 22.11.10
    "Et annet tema som ligger nazietterkommere på hjertet er holocaust-hierarkiet. Kommunismen som våre foreldre prøvde å nedkjempe, står for flere sivile drap enn nazismen. Jødenes holocaust er en av flere under krigene i forrige århundre. Men et holocaust-senter som Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, har forutbestemt prioritering. Her har vi også et tabu som Fædrelandsvennen burde interessere seg for. Ingen avis ønsker seg lenger krigshistorie i svart og hvitt."
  • "Eystein Eggen" - nekrolog i Aftenposten 26.11.10
    "Flere andre-generasjon NS-ere ble frigjort fra historieklemmen takket være Eysteins utrettelige kamp. Vi klarte ikke alene å forholde oss til våre naziforeldre, til vår nærmeste historie, til oss selv, enda vi var blitt voksne. Vi var på flukt, vi var tause, skjønt vi var mange, mange flere enn tidens holocausthistorikere vil vite om. (...) Det er fortsatt vanskelig å være NS-etterkommer, iallfall hvis du ikke forakter de kontrarevolusjonære fra den store europeiske borgerkrigen 1940 - 45. (...) Seierherrene klarer ikke lenger å ignorere vårt arbeid for legitimering av to syn på den gamle borgerkrigen. Verdistriden fortsetter i Norge som i andre land."
  • "Nye generasjoner trenger reaksjonær historie" - Hamar Arbeiderblad 26.1.11
    "I 66 år har nordmenn levd under pisken av progressiv historieskrivning. Progressiv historie er historie som hyller seierherrene : amerikanerne og jøssingene. Det er korrekt historie. (...) Hvor ofte får vi bøker som 'Landsforræder?' utgitt i Norge ? Lang-Ree dokumenterer tankene, politikken, hverdagslivet, til hundretusener av nordmenn som ble avfeid som illegitime borgere etter 1945. Norge trenger i dag Lang-Rees dokumentasjon."
  • "Gøy med nazinavn" - Adresseavisen 1.2.11
    "Det som mentalt skjærer i denne settingen, er at det er gått 66 år siden krigen. Taperne er blitt demonisert i svært lang tid. Etterkommerne bør få lettet belastningene med historien, med nazistempling, med nazimoro og nazihån. De bør få tilgang til historien igjen, sin egen historie. Nazi-etterkommere bør altså få tilgang til media. Evig kriminalisering av historie er ikke helt god praksis i et demokrati. Hvorfor lar ikke Nergård noen slektninger av Neegaard få komme til orde? Det er faktisk nå tid for forsoning."
  • "Bare for arabere ?" - VG 18.3.11
    "Amerikanerne, engelskmennene og deres europeiske kollaboratører påsto at de frigjorde oss fra ondskap. I dag er Vest-Europa gjennomamerikanisert. Er vi frie borgere ? Millioner av nazi- og fascistetterkommere er tause på grunn av fredsbetingelsene, på grunn av tabuisering av vår historie. Det er på tide at også europeere frigjør seg fra amerikansk maktstruktur."
  • "Naziangst" - Hamar Arbeiderblad 29.4.11
    "Vi lever i hysterisk antinazistiske tider, har gjort det i 66 år. Etter så mange tiår burde det gå an å roe seg noe ned. Det burde gå an både å være frittalende naziunge og å være anstendig forsker med noe annet enn svart-hvitt syn." (...) "Å normalisere bildet, vil være å ta gleden fra de rettferdige humanistene og demokratene som nå styrer Norge. De rettferdige trenger naziangsten!"
  • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand, 30.4.11
  • "Naziststempling" - Hamar Arbeiderblad 4.6.11
    "Jeg elsker rasene, ønsker derfor å opprettholde dem. Jeg elsker fremmede kulturer, ønsker derfor å opprettholde gammel norsk kultur. Med andre ord går jeg for mangfold.
    Andre generasjon nazister er politiske dissidenter i Vesten. Vi er ikke plurikulturelle, raseløse globalistiske individer. Vi er konservative naziunger som tenker anderledes fordi vi har erfart humanismens bakside : En enhetstenkende ideologi som høvler ned anderledeshet."
  • "Etikk og moralisme" - Morgenbladet 17. - 23. juni 2011
    "Morgenbladets «etiker» fremstår som en typisk amerikanisert jøssingideolog når han skriver om «den utbredte enigheten» og «den rådende historiefortellingen». Dette er maktbegreper brukt hyppig av tidens materialistiske globalister. Det er denne enhetsideologien som vi andre generasjon nazister kjemper imot. Slik har våre slekter kjempet imot modernistisk reduksjonisme til alle tider. Menneskene trenger fortidsvitner. Vi er ikke individer uten historie og historielojalitet, slektslojalitet – slik modernistene og Morgenbladet ønsker det. Europa trenger konservative nazietterkommere mer enn noensinne."
  • "Sosialdemokratisk tenkning" - VG 4.9.11
    "Å anklage argumenter for å være konspirasjonsteorier er en type krigsretorikk. Nå har sosialdemokratene vært i krig med nazister og foreldreloyalt naziavkom i over 65 år. I denne tiden har de selv brukt konspirasjonsteorier : Naziene ville erobre hele verden og drepe alle jøder og alle ikke-hvite raser. (...)
    Mange nazietterkommere savner fortsatt den påståtte humanismen. Sosialdemokratisk makt betyr evig bruk av konspirasjonsstempling av meningsmotstandere, evig bruk av satanisering av anderledestenkende."
  • "Problematisk offentliggjøring av nazibarn ? - Dagbladet 26.10.11
    "HADDE DET vært noe tæl i etterkommerne av seierherrene, hadde de for lengst arbeidet for forsoning mellom jøssing- og nazifamilier.
    Ekte forsoning forutsetter offentliggjøring av alle dokumenter. Nå venter vi på navnelister over nazistene, for sunnhetens skyld, for forsoningens skyld."
• Axel Käster (f. 1962) :
  • "Struggling with His Family's Nazi Past" - reportasje med familiefotos i Jewish Journal 14.1.00. (Axel bruker sin fotokunst-utdannelse for å finne en løsning på smerten. Uten fellesskap med andre selvstendig søkende NS-barn, fortvilet av familiens schizofrene, fortrengende forhold til egen historie, ender han opp med å påta seg Holocaustbyrden. I desperasjon overfører han Holocaust-tyngden på sine egne to små barn, uttrykt med fotografier.)
  • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
    "In 1991, for reasons he cannot articulate to this day, Koester decided to attend an annual Holocaust survivors' meeting at a hotel in Los Angeles, which he saw advertised in the newspaper." (...) "I don't even know what I said. After that, people came up to me and embraced me, and it was the most incredible affirmation I'd ever gotten. I cried and stuttered. It must have been the most pitiful sight, but pitiful in a strangely appropriate way. And from that day came many of the relationships I have today."
• Jan Ludvik Landmark (f. 1935) :
  • "Arven etter 'Solbris'" - intervju i Bergen Arbeiderblad 8.5.95
  • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
• Per Lindseth :
  • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
• Erlend Loe (antatt 3. generasjon, f. 1969) :
  • "Landssviket sårt for familien" - Dagbladet 27.9.09
    "Erlend Loe (40) spøker med nazismen i sin nyeste bok. Selv oppdaget han ved en tilfeldighet i voksen alder at nær familie var landssvikere."
    (Andre generasjon nazister oppdager med glede at historien kverner mot sannhet, ikke mot skam og taushet slik jøssingene ønsket det. Tredje generasjon får i følge Dagbladet tilfeldigvis høre om styggedommen. Når de er forfattere, tar de mot til seg, snakker om det, for de vet nazisme er på mote, selger. Men de kloke vet også at sannhet virker forløsende, også på kunstnertalentet. Derfor håper vi at en annen ung forfatter, Ari Behn, likeledes antatt 3. generasjon, tar mot til seg og skriver om familienazismen. Under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000 registrerte vi på podiet Loes årvåkne interesse der han satt på første rad. Vi ønsker ham virkelig velkommen blant dem med åpnet skapdør. Skaptilværelse er uverdig, favoriserer tidens moralistiske makthavere.)
• Halvor Lognvik (f. 1944) :
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • "Historien blir en aldri ferdig med" i Varden 2.11.00
• Daniela Lombard (3rd generation born 1959) :
  • "Daniela Lombard" - internet site made by Henry Boxer for Henry Boxer Gallery, 2003.
    "Born 1959 in West Germany. I grew up in Cologne and Hamburg, writing extensive secret diaries about this troubled family of mine: because my granddad was a Nazi SS-General and my father was a vehement anti-Nazi. As a child I had nightmares about getting shot from behind and I also imagined bombers (ordinary airplanes) flying over our house; my grandfather was always telling me stories about war - Germany's goddamn Nazi past, a violent mother and suffering father overshadowed my childhood."
• Even Lorch-Falch (f.1934) :
  • "Eystein Eggen : Et NS-barns geniale metamorfose. Resultat : En litterær lanseknekt av Guds nåde" i Alternativt Samfunn nr. 4 1994
  • "NS-barna og den indre eksil" - leder i Alternativt Samfunn nr. 1 1995 i anledn. fredsjubileet
  • "The first all-Norwegian meeting after WW II among NS-children Sept. 14 1996" i International Bulletin nr. 3, Werkgroep Herkenning
  • "Gjennombrudd for NS-barna" i Alternativt Samfunn nr. 1 1997 (Lorch Falch stadfester at det var Gutten fra Gimle som skapte gjennombruddet)
  • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
• Andor Lundberg (f. 193 ) :
  • "Vi som var blant de 1/2 million forfulgte NS-barn, tyskeravkom og tyskerarbeiderunger" i Alternativt Samfunn nr. 2 1995 (En alternativ anmeldelse til Even Lorch Falchs omtale av Gutten fra Gimle. Lundberg anerkjenner Eggen som en pioner, men etterlyser mer om "de titusener som i angst og beven virkelig opplevde hvordan bermen i Norge oppførte seg mot taperne".)
• Per Arne Löhr Meek :
  • "En kommentar til LSD-testene" i Tidens Krav 12.9.00. (Löhr Meek er tyskerunge og gründer av Norsk Krigsbarnforbund.)
• Charlotte von Mahlsdorf (f. 1928) :
  • "I am my own woman", documentary by Rosa von Praunheim 1993. "Charlotte von Mahlsdorf (born Lothar Berfelde in 1928) was brought up by her Nazi father who wanted to make her into a proper soldier. She grew up in Nazi Germany, survived World War II, the East Germany of the Stasis and now the re-united Germany of the skinheads. Filmmaker Rosa von Praunheim relates the incredible life story of a warmhearted human being who is also a courageous outsider and born fighter."
• Hannah Miettinen (3. generasjon) :
  • "100 cloches" - kortfilm om Hannahs bestefar, Finland 1999
• Max Rufus Mosley (f. 1940) :
  • We have no document proving Max Mosley's initiative to speak or write officially about his Fascist history or burden, being the second son of British Fascist leader sir Oswald Mosley. But internet dictionaries show that he was engaged in his father's post-war Fascist "Union Movement", even was arrested for street turmoils in East End of London in 1962. We consider him therefore being an official Nazi/Fascist child, conscious of being 2nd generation Nazi/Fascist.
    His Nazi connection became world famous in the spring of 2008 :

    "Uder his father's shadow : The truth about disgraced Max Mosley, son of Nazi-syppathiser Mosley" by Geoffrey Levy in Daily Mail, 2nd of April 2008
    "Were it not for his parenthood, he might today be viewed simply as a foolish and rather depraved man" (...)
    "But Max Mosley bears a name that carries a disturbing World War II resonance. His father was Sir Oswald Mosley, the odious Blackshirt fascist leader and Hitler sympathiser." (...)
    "He has always claimed his parents were "horrified" when they learned of the Holocaust and, astonishingly, says they felt "that if there hadn't been a war it would never have happened". In other words, the Allies were responsible for the Holocaust." (...)
    "It is instructive here to compare Max's degenerate behaviour with that of his own elder half-brother Lord Ravensdale - the distinguished author Nicholas Mosley.
    When Nicholas wrote a revealing and critical two-volume biography of their father, Rules Of The Game and Beyond The Pale, Max refused to talk to him for years.
    According to Nicholas, the reason for the falling out was Max's 'idea that one day his (Oswald's) policies in the Thirties would be totally vindicated. Well, that just isn't on.'"
    "Oswald's legacy : Fast cars and fascism" by Cahal Milmo, The Independant, 2nd of April 2008
    "As young man, Mr Mosley became involved with his father's new political party, the Union Movement and, in the early 1980s, considered standing as a candidate for Margaret Thatcher's Conservatives. But when his interview dwelt on his father's political views, Mr Mosley decided his natural urge to become a politician would be permanently handicapped by his family history. At the time, he said: 'If I had a completely open choice in my life, I would have chosen party politics but, because of my name, that's impossible.'"
    "Explaining the attractions of the daredevil world of car racing in the late 1960s, he said: 'There was always a certain amount of trouble [being the son of Oswald Mosley] until I came into motor racing. And in one of the first races I ever took part in there was a list of people when they put up the practice times and I heard somebody say 'Mosley, Max Mosley, he must be some relation of Alf Mosley, the coachbuilder'. And I thought to myself, 'I've found a world where they don't know about Oswald Mosley'. And it has always been a bit like that in motor racing: nobody gives a darn.'"
    "Max Mosley backstory" in The Guardian, 4th of April 2008
    "Max Mosley is the son of Sir Oswald Mosley, the leader of the British Union of Fascists, and his second wife, Diana Mitford. The couple married at the family home of the Nazi propaganda chief Joseph Goebbels in Berlin in 1936, with Diana's friend Adolf Hitler as guest. That same year, Mosley and his blackshirts attempted to march through a largely Jewish section of London's East End but were met with resistance in what became known as the Battle of Cable Street."

    (What can we other Nazi children learn of Max' story ? As long as Holocaustism is religion among the reigning "secular" Humanists in the West, Nazi children have to build a platform on own generation, based on the premise that we constitute an own generation and therefore are independent and free from other generations' sins and failures. Nazi children who politically stand with their parents are humanistically smeared with Holocaustism. They become socially isolated and are generally destroyed unless they join some vindictive and repetitious neo-Nazi movement made up by deceived post-war youngsters, often descendants of the war victors. If Nazi children choose to hide their background but anyhow play with the rich and wealthy, they will be tracked down sooner or later, and at once if they start to think they are somebody.
    Max Mosley has probably never thought of the plight of the other European Nazi children, of those living in Germany or in Nazi-Fascist associated countries. He has never thought it necessary to sympathize or to show solidarity. He has just been a talented looner, Mad Max. He ran into the two typical traps for Nazi children, the first trap being parent admiration, the second being the choice of mental life in the closet. How can a son or daughter develop life forces when admiring losers of world history's greatest battle ? How can a child become mentally healthy when storing his parents' history into the darkness of a closet ?
    Max ran into the first trap by entering his father's Fascist post-war movement, the Union Movement. Then he fell into the second trap by becoming a world star as president of the Formula One races - hiding who he in fact was. Now he has failed in his two attempts of living with Nazi history.
    Will his status as a member of the European aristocracy help him ? Certainly not. This aristocracy has enough with Nazi specters inside own families. Aristocrats are unable of facing the ongoing auto-flagellation of European old families in order to abide by Holocaustism, themselves giving examples of this exercise.
    Shall we still let the Humanists reign over our lives ? Are we slaves of Humanists with their doubtful morals, with their needs of torturing Nazi descendants ? I don't condemn Max for eventual depraved habits. People who are harassed by the moral majority do in fact often fall into pitiful situations. Isn't that planned by the post-war moralists ? Why should otherwise millions of European Nazi descendants be constantly harassed with Holocaustism ?)

• Herta Müller (f. 1953) :
  • "Herta Müller Wins Nobel Prize in Literature" - article by Motoko Rich and Nicholas Kulish in New York Times October 8 2009
    "Ms. Müller was born and raised in the German-speaking town of Nitzkydorf, Romania. Her father served in the Waffen-SS in World War II, and her mother was deported to a work camp in the Soviet Union in 1945."
  • "Å tie er å lyve" - kronikk av Gabi Gleichmann i Aftenposten 18.10.09
    "Så slår det meg plutselig at i de bøkene jeg har lest av Herta Müller, finner jeg nesten ingen referanser til hennes fars opplevelser. Det han og hans generasjons kamerater fra Banatet hadde vært med på under krigen, nevnes bare i korthet, liksom i forbifarten, vagt. Kan jeg ha lest feil bøker av henne? Eller er det hun som ikke har gravet tilstrekkelig dypt i historien?
    'Faren hadde under annen verdenskrig tjenestegjort i Waffen-SS,' meddeler Det svenske akademi lakonisk i sin presentasjon av Herta Müller." (...)
    "Herta Müller har sagt at hennes arbeid er et forsøk på å forstå hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke og å vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv.
    Mot den bakgrunnen virker det underlig at hennes behandling av farens og hans kameraters rolle i Waffen-SS har så liten tyngde i forfatterskapet sammenlignet med tyskrumenernes lidelser i GULag etter krigen."
    (Herta Müller must be the first Nazi child to win a Nobel Prize. Is her literature impregnated with Nazi perpetrator consciousness, with Holocaustic guilt consciousness ? The answer must be that her literature emanates life sorrow, life bewilderment, sentimental feelings with insignificantly intellectual link to the Holocaust. Herta grew up in Eastern Europe, a European area with no obligatory Holocaust expiation, at least not until the European Union conquered the countries in the 21st century. We do not know if her mother was a Nazi, only that her father was an SS soldier. Her grandfather however, an important merchant, was certainly a Nazi.
    She sought freedom from oppressing Communism in Romania and fled together with her husband to Germany in 1987. Instead of finding freedom of belief and thought she found repressing Holocaustism. But the character of Holocaustism is so insidious in Western mindset, that nobody, herself included, is not allowed to think about it that way. Her search for love and joy is obstructed as long as Holocaustism reigns in the West. The atmosphere of overwhelming sorrow in her books is probably the main reason why she got the Nobel Prize of Literature. German literature is doomed to dolefulness even new generations of writers have no responsibility for war crimes in the past century.
    Her Holocaustic task in the future will be to accuse her father of anti-Semitism and of war crimes. This is what the Jewish journalist Gabi Gleichmann suggests in his article mentioned above. Gleichmann is right when he agrees with Günter Grass who once said that "To keep silent is to lie". Millions of European Nazi descendants have become mental dwarfs because they hide their families' inner truths and beliefs. What Gleichmann is not interested in understanding is that European Goyim today are mentally moving toward a reconciliation with their anti-Communist combatants of the last century.)
  • "Nobel lecture", Stockholm December 7. 2009
    Excerpt : "My grandparents had a son named Matz. In the 1930s he was sent to study business in Timişoara, so that he could take over the family grain trade and grocery store. The school had teachers from the German Reich, real Nazis. Matz may have been trained as a merchant on the side, but mainly he was taught to be a Nazi—brainwashed according to plan. After he finished, Matz was a passionate Nazi, a changed person. He barked out anti-Semitic slogans, and was as unreachable as an imbecile. My grandfather rebuked him several times: he owed his entire fortune to the credit advanced by Jewish business friends. And when that didn't help, he boxed Matz on the ears several times. But the young man's faculty of reason had been erased. He played the village ideologue, bullying his peers who were dodging the front. Matz had a desk job with the Romanian army. Nevertheless he felt an urge to move from theory to practice, so he volunteered for the SS and asked to be sent to the front. A few months later he came home to marry. Wiser for having seen the crimes at the front, he used a then-current magical formula to escape the war for a few days. The magical formula was called: wedding leave.
    My grandmother kept two photos of her son Matz far back in a drawer: a wedding photo and a death photo. The wedding picture shows a bride in white, taller than he by a hand, thin and earnest—a plaster Madonna. On her head was a wreath made of wax that looked like snow-flocked leaves. Next to her was Matz in his Nazi uniform, a soldier instead of a husband, a brideguard instead of a bridegroom. No sooner had he returned to the front, the death photo came. It shows a poor soldier torn to shreds by a mine. The death photo is hand-sized: in the middle of a black field a little gray heap of human remains can be seen resting on a white cloth. Against the black, field the white cloth looks as small as a children's handkerchief, a white square with a strange design painted in the middle. For my grandmother this photo was a combination, too: on the white handkerchief was a dead Nazi, in her memory was a living son. My grandmother kept this double picture inside her prayer book for all her years. She prayed every day, and her prayers almost certainly had double meanings as well. Acknowledging the break from beloved son to fanatic Nazi, they probably beseeched God to perform the balancing act of loving the son and forgiving the Nazi."
    (Herta chooses to talk about a Nazi uncle instead of her Nazi father. Since she moved to Germany her Nazi anguish, a result of Western Holocaust Death Cult meant for producing guilt and fear, is slowly paralyzing her common sense. The Committee of the Nobel Prize in Literature should be accused of harassment against a Nazi child. The members knew perfectly well under which Holocaust stress Herta was put. Now the Committee is responsible for her sanity. Her stress after this Nobel speech might double.)
• Audun Myhre (3. generasjon, f. 1958) :
  • Innledning til konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig", holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17.9.09.
    Myhre er styreleder i Forum for Tro og Livssyn som hadde regien for forsoningskonferansen, sammen med Stiftelsen Arkivet.
    Myhre hadde forløsende innvirkning på hele konferansen da han i selve innledningen fortalte om oppdagelsen av NS'ere i egen familie, hans besteforeldre. Se også FAQ-siden #314.
• Ole Naumann (f. 1942) :
  • "Var 3 år i 1945 - først nå våger han å si at faren var nazist" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998
  • "Født skyldig" - "Brennpunkt", NRK1, 31.10.00
  • "Vokste opp som NS-barn" - Naumann intervjuet av Anders Wiik i Aftenposten aften i anledning NRK's "brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
• Jo Nesbø (f. 1960) :
  • "Jo Nesbo - The Redbreast", a 55 minutes interview in the BBC programme World Book Club, 3rd of April 2011.
    (In this programme Jo Nesbø admits officially for the first time that he is a Nazi child. His father was an SS soldier on the Eastern front. He had joined Hitler's army in 1941, at the age of 19. In 1945 he was sentenced to three years in jail.
    In the interview Nesbø tells that his father had planned to write about his war experiences after retiring from work. Because he died before, in 1994, his son took over the plan and published The Redbreast in 2000.
    We Nazi children who red the book that year were surprised by the important position a Nazi daughter got in the novel. She became the sweetheart of the main character Harry Hole. The turn of the story was so positively told that we were convinced the author himself was related to Nazis.
    We in the Organization of Norwegian NS Children express our gratitude to Jo Nesbø for telling the truth in this BBC interview. The more Nazi children who become overt the less the pressure will be upon the great number of hiding ones. At least that is what we hope.)
  • "Jo Nesbø: - Min far sloss for nazistene" - VG 7.4.11
    "- Jeg visste ikke om faren min og dette før jeg var 15. Faren min var en jeg beundret og respekterte. Jeg så ham for meg i den tyske nazi-hjelmen, og det var som om verden min raste sammen, sier Nesbø i intervjuet med BBC."
    (I BBC-intervjuet forteller Nesbø at hans familiebakgrunn er dobbel ved at faren var nazist mens moren var fra en motstandsfamilie. Det kan ha hjulpet Nesbø i hans ungdomstid. Han kan ha tatt morens parti og derved følt seg fri fra den verste sataniseringen i skole og på universitet. Vi håper nå at forfatteren kan gå fra krim til historiedrama i nyere bøker. Det er noe Norge trenger.
    Rødstrupe kunne vanskelig vært skrevet av noen annen enn et nazibarn. Hvorfor har ikke norske journalister for lengst diskutert forfatterens sosiale røtter ? Hvorfor måtte vi vente til forfatteren blir intervjuet i England med å få vite sannheten ? Norge trenger sannheten om krigen.)
• Kai H. Nielsen (f. 1947):
  • "Det gode - mot det onde ?" - Morgenbladet 28.8.09
    "Debatten omkring etterkommere av NS dreier seg stadig om sorgprosesser, forsvarsmekanismer og offerroller. Burde det ikke i stedet være ettertidens anliggende å finne ut hva som egentlig skjedde? Burde man ikke analysere og prøve å se ting i perspektiv? Etter krigen ble det skapt et bilde av «det godes kamp, mot det onde», men stemmer det?" (...)
    "Etter Stalins angrep på Finland i 1940, da statsledere i vest talte på knappene for å bestemme seg for hvilken djevel som skulle være hovedfienden, og hvem de eventuelt skulle samarbeide med, etterlyste paven en felles front mot 'nazikommunismen'. Det burde ideologisk og etisk sett vært det riktige standpunkt, sett fra de vestlige demokratienes ståsted." (...)
    "Å gå ut med navn og bilde av frontkjemperne bidrar ikke til sannhet, bare til å demonisere en gruppe og å forsterke det bildet som passer venstresiden i norsk politikk. "
    (Begrepet "ettertidens anliggende" er uklart. Antinazistenes naziungeundertrykkelse foregår nå i samtiden, har foregått siden 1945. Da dreier det seg ikke bare om å finne ut hva som skjedde, men om hva som skjer... Det gjelder faktisk å avsløre tidens vestlige ideologi : Den svartmalende Humanismen.
    "De vestlige demokratienes ståsted" var kamp om verdensherredømme, på materialistisk, hedonistisk grunn. Paven så nok tre onder, ikke bare to.
    Demoniseringen av nazietterkommerne beror ikke på faktaopplysninger fra krigen. Tvert imot, nøkterne fakta om nazienes kamp avdemoniserer. Svartmalingen derimot demoniserer. Tausheten er demoniseringens tjener.
    På Foreningens vegne takker jeg journalist Kai H. Nielsen for artikkelen, for å stå frem som nazietterkommer. Jo flere vi blir i offentlighetens lys, jo bedre.)
• Beate Niemann (f. 1942) :
  • "Mein Vater, der Mörder" - ein film von Yoash Tatari, Redaktion : Heribert Blondiau, 2002.
    (The next time that Tatari, Blondiau or other film makers make a movie on a Nazi child's father we hope that a non-monster will be picked. Otherwise they utterly aggravate the burden of the Western Europeans of whom the half fought on the Nazi-Fascist side. Sixty years after the war it should be possible to make portraits in more shades than black and white, the horrific portraits with which we grew up. But we know that in order to cover up the horrors committed by the winners during and after the war the Humanists need to blacken the losers again and again. It's pathetic.)
  • "Quest for Nazi father shatters German myths" by Allan Hall in The Scotsman, 28.11.04.
    "At a time when Germans have begun to embrace victimhood about the Second World War, projecting themselves as having suffered equally under RAF bombs, from Red Army rapes and under their Nazi masters on a scale that somehow equates with the millions upon whom Germany inflicted its savagery, Niemann's story shatters this cosy attempt to retreat into shared pain." (...) "I came away from this project only wishing I had not been born a German and that I did not have parents such as these. It is my experience that Germans of this generation are all liars."
    (Of all texts on Nazis and Nazism this article by Allan Hall reaches the top of the kind. He goes beyond classical humanistic satanization of the first generation. He manages to drive the entire German second generation Nazis into depression, or at least expresses this wish. It's a highlight article on the topic of Nazi children, will soon be famous for its level of Holocaustic squeeze. Through his denazifying fanaticism Allan Hall is leader of Western correct journalists.)
  • "Special screening" by Allan Hall in totallyjewish.com 25.11.04. "Now it is on in select cinemas in Germany and being screen to schoolchildren and Jewish groups. The film is a journey that many of Mrs. Niemann's generation found too painful to take."
  • "Når den gode far er krigsforbrytar" - Portrett av Beate Niemann i Dag og Tid nr. 51 18.12.04, skrevet av Jørgen Norheim. "Ho har kjent kva for følgjer det får for eit barn når det usagde får styre samværet mellom folk. I dag har ho korkje kontakt med mora eller systrene."
    (Ja, hva skjer da, når naziungene får servert fedrene i djevleskrud ? Da får humanistene sannheten frem, da får de sentrert ondskapen, da får de skilt seierherrer fra tapere - på sekstiende året. Sannheten er vel og bra. Men hvis barn, uansett alder, får psykisk mén av sannheten, da skal humanistene ha et hjelpeapparat. Da skal familien rundt forbryteren enten skånes eller støttes. Med de modernistiske humanistene som kulturens bærere i Vesten virker det som om det applauderes når nazifamilier går til grunne. Det er et hav mellom etterkrigshumanisme og humanitet.)
• Eli Quisling Nordvik (f. 1933) :
  • "Arven etter gudfar" - intervju i Bilag til Aftenposten 28.4.95
• Rolv Olsen (f. 1941) :
  • "Den tause generasjon" i Aftenposten 23.2.98
  • "NS-etterkommere" i Aftenposten 17.3.98
  • "Rettsoppgjøret, var det rettferdig ?" - fordrag på "vennetreff" 9.1.00
  • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Inger-Cecilie Stridsklev
  • "Mine erfaringer som NS-barn" - foredrag på Lillehammer 27.7.01, i regi av brochmannianerne
  • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Inger-Cecilie Stridsklev
  • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
  • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
• Benedicte Orvung (f. 1966) :
  • "Nazijakt i familien" - Benedicte intervjuet av Torbjørn Løvland i Forsvarsforum 5.5.04. "Det var mens jeg gikk på filmskole i Stockholm jeg leste en avisartikkel om nazibøddelen Karl Marthinsen femti år etter hans død. Jeg begynte å bli nysgjerrig, og etter hvert fikk jeg bekreftet at Marthinsen var bror til min morfar. Men familien min ville ikke snakke om fortida. Flere andre i slekta hadde også vært nazister."
    (Her våkner 3. generasjon i Norge. Det er en generasjon som har lidd dobbelt i forhold til 2. generasjon. De fleste av krigens barnebarn har båret på diffus kunnskap om sin nazifamilie, de har vært utsatt for foreldrenes sykelige taushet og øvrig families historiefordreininger. Raseri kan bli et naturlig resultat. Gammelnazistene synes å skulle motta hovedutladningen, men det vil også komme til å hagle padder over oss av 2. generasjon.
    Kanskje det er på tide at lærerne og historikerne i etterkrigs-Norge tar medansvar for historietilsløringene, om ikke politikerne gjør det ?
    Men den største bøygen kvinnelige nazietterkommere har å stri med, er feminismen, særlig den akademiske. Feministene har gjort alt de har kunnet for å stoppe nazibarnas oppvåkning, av revolusjonær proteksjonisme. De frykter oppblomstring av nazisme som kan hindre dem i strevet med å revolusjonere samfunnet. Vi i Foreningen har opplevet de akademiske feministene. De driver satanisering av både første og andre generasjon. Feminist-inspirerte jenter i 3. generasjon risikerer dermed å finne rene djevler blant egne besteforeldre, fordi de leter med feministiske briller, ser bare det som kvinneideologien ber dem se. Radikal feminisme er avhengig av satanisering.)
  • "Skuddene som kostet 28 livet. Slektning lager film om NS-politisjefen." To sider i Afteposten 8.2.05. "Det har vist seg å være et sensitivt tema å grave i. Jeg opplever det provoserende at informasjon fortsatt holdes skjult og hemmelig, selv 60 år etter krigens slutt. Mange jeg har snakket med, ville ikke stille opp i filmen, forteller hun."
• Julia Reddmann (3rd generation, born 1980) :
  • "Generational Guilt of the Holocaust", written 1999 for the website of the German family von Stockhausen. Julia says about her history education in Germany : "There were no first hand reports and recollections from survivors. Personally I believe that this a deliberate effort by the German education system not to bring this dark past to much to the foreground for whatever reasons. The intentions are not clear to me. Is it because they don't want to burden us with guilt feelings or are there other sinister objectives? The reasons for this I will never know." (Miss Reddman takes the extreme opposite position of that of the Neo-Nazis. Thus she is a similar product, a sufferer of the same lack of German history openness and honesty as are the Neo-Nazis. She must bring out the Nazis in her own family and show them in their surrounding light both ideologically and familiarly before she can blame the other Germans. Noblesse oblige.)
• Turid Nystøl Rian (f. 1939) :
  • Deltok i debatten "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?", fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo, initiert av Erling Fossen.
    Åshild Eidem skrev referat i Aftenposten 10.1.09. Utdrag :
    "Har krigen sluttet ?
    Etter paneldebatten fikk publikum slippe til. Mens enkelste hevdet at Fossen lyver, ga andre sin støtte og takket ham for at han hadde startet debatten.
    'Naziunge' er og har vært et skjellsord. Alle NS-barn jeg har vært i kontakt med har sagt at de føler det hviler en forbannelse over dem. Nå føler jeg det er på tide å heve den forbannelsen, sa Turid Nystøl Rian, som hadde en far som medte seg inn i NS i 1941. Hun har skrrevet boken Far elsker fedrelandet - en skildring av krigen sett med en 6-årings øyne."
  • "Det store sviket", samfunnsessay over to hele sider i Morgenbladet 17.7.09
    "Det er en myte at tiden leger alle sår. Traumefeltet blir nettopp ikke borte med tiden. Det er en ekstrem belastning for et barn å vokse opp under trykket av en kollektiv demonisering. Så lenge Stortingets og regjeringens strategi er taushet, bidrar våre folkevalgte til å fastholde en prinsipiell holdning som innenfor all menneskerettslig tenkning for lengst er gått ut på dato, nemlig den at offeret skal bære skammen." (...)
    (Turid Nystøl Rian relanserer NS-barnsaken med bredde i dette essayet. Hun har rett, offentligheten trenger hele tiden å høre om oss. Hun overser imidlertid at andre NS-barn har kjempet for saken før henne. Hun skulle ha nevnt dem, for å styrke egen argumentasjon. Men et av NS-barnssyndromene er nettopp at egen ensomhet fanger tanken, minimaliserer de andre, usynliggjør allerede agerende skjebnefeller i nåtidskampen. NS-barn som står frem, ser andre NS-barn i skyggen av egen kamp, av egen exhibisjon, av eget brekk gjennom taushetsmuren. Og offenligheten gjør alt den kan for å styrke NS-barnas ensomhetsfølelse. Det er nemlig politisk korrekt, altså obligatorisk for norsk avis, å nedkjempe naziungers gruppefølelse.
    Journalistene i Morgenbladet for eksempel, hvorfor nevner de ikke i dette NS-barnsnummeret at det finnes to foreninger for NS-barn i Norge ? Hvorfor skriver de ikke at NS-barn selv kjempet seg inn i historien, uavhengig av akademikere ? Det var Eystein Eggen som skrev oss inn i 1993 med sin selvbiografi "Gutten fra Gimle". Men døtrene til Quislings forsyningsminister Eivind Blehr, Bente og Karin Blehr, hadde gjort tapre forsøk på 80-tallet. Ingen av dem nevnes. Hvorfor skriver ikke Morgenbladet at avisen tidligere har fokusert på temaet, men uten nytte, altså uten gjennomslag hos politikerne ? Tidligere avisredaktør Lasse Midttun - se under Midttun her i bibliografien - skrev en leder i 1993 og i 1995 om Eystein Eggens "Gutten fra Gimle" og en to siders anmeldelse i 2002 av Baard Borges bok "De kalte oss naziyngel" der Midttun roser NS-barnet Eggen og nedvurderer betydningen av akademikeren Borges bok. Men det er altså opportunt for nye redaktører å glemme hva tidligere redaktører har skrevet om NS-barnkampen.
    En slik schizofren holdning til NS-barna tærer ekstremt på vår mentale helse. Men å få publisert en artikkel i norske aviser som forklarer roten til NS-barnas indre mørke, som viser hovedårsaken til vår livslange depresjon, synes nytteløst tillike 65 år etter krigen. Kritikk av verdens beste demokrati er uhørt. Å påpeke at etterkrigsdemokratiet er et satanserings-demokrati, er selvsagt å spytte på makthaverne.
    Et godt voksent NS-barn med god stilling, nå i vår Forening, sa det til oss da vi møtte ham første gang: "Det er ikke morsomt å være djevel".
    Det offentlige Norge, altså politikerne, journalistene og akademikerne, ønsker at temaet står i stampe. Derfor nevnes ikke NS-barnas egen tilkjempede historie som del av Norges etterkrigshistorie. Etterkrigsdemokratiene er avhengige av demonisering av nazismen for å skape en forestilling om vestlig demokratisk godhet, altså makt. Journalister og akademikere gir med den ene hånden mens de sataniserer og stigmatiserer med den andre. De gjenoppdager oss i det uendelige for å synes synd på oss, for å bli selvgode. Men i neste nummer av avisen vil de slå til med ny satanisering av nazifamiliene, for å rendyrke ondskapen, for å vedlikeholde Holocaustiaden, Vestens irrasjonelle dødskult. Slik vil situasjonen være for naziunger inntil en forsoning blir gjennomført.)
  • "Vil bryte tausheten", Rian intervjuet over to helsider av Anders Breivik Bisgaard i Morgenbladet 17.7.09
    "Rian sier hun ikke nødvendigvis er ute etter en økonomisk kompensasjon fra staten. Hun vil gi NS-barna et ansikt, bryte tausheten og få med seg samfunnet på å bearbeide det hun kaller "den kollektive offentlige demoniseringen".
    - Temaet har aldri bitt bearbeidet kollektivt. Og kollektiv demonisering kan kun bearbeides i det offentlige rom." (...)
    Se også Morgenbladets leder i samme nummer, under Rossavik, her i bibliografien.
  • "Svar til John Berg" - Morgenbladet 7.8.09
    "Å bli kollektivt demonisert fra barnsben av på grunn av et politisk valg dine foreldre nå engang tok – gir ikke noen god selvfølelse, John Berg. Tvert imot. Mange NS-barn har måttet gjøre et mangeårig hardt indre arbeid for å gjenreise en selvfølelse så langt det går. Det er dessuten like vanlig for NS-barn som for andre traumatiserte å forbli i avmakten."
  • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
• Roar Rinnan (Baglemo) (f. 1937) :
  • "Et liv som Rinnans sønn" - helsides intervju i Aftenposten 17.9.95
• Svein Rønning (født 1949) :
  • "Utskuddene som fant sammen" - Kai Kristiansen intervjuer Svein Rønning for Adresseavisen 24.10.11
    "Historien om det uvanlige vennskapet mellom tatersønnen og nazisønnen er omtalt i Ole Jacob Hoels biografi om Åge Aleksandersen som er ute i dag. (...) – Da vi begynte på skolen var vi ofte sammen. Det var ingen andre som ville eller fikk være sammen med oss. De fikk streng beskjed hjemmefra om å holde seg unna; Åge var tater og jeg var sønn av et NS-medlem, sier Rønning."
• Christian Saxlund (f. 1954) :
  • "-Tusen takk, fru president !" - intervju i Østlendingen (?) 11.5.95
• Dierk Schäfer :
  • "Resolution : Deutsche Kriegskinder leiden unter Spätfolgen" - Bad Boll / Kreis Göppingen - Auf der Fachtagung "Kriegskinder - gestern und heute" in der Evangelischen Akademie Bad Boll verabschiedeten die Teilnehmenden heute (19.4.2000) einstimmig folgende Erklärung:
    Eine bislang unbekannte Zahl von Deutschen, die im 2. Weltkrieg Kinder waren, leidet an plätzlich aufbrechenden Spätfolgen dieses Krieges. Es sind Kriegskinder, die ungewähnlich schweres Leid auf der Flucht oder bei Bombenangriffen durchgemacht haben und bis heute keine echte Chance bekommen haben, diese Traumatisierungen aufzuarbeiten.
• Gonda Scheffel-Baars (f. 1943) :
  • Redaktør av International Bulletin for Werkgroep Herkenning, Utrecht, Holland
  • Artikkel om NSB-barn i Nouvel Observateur 17.10.91
  • Intervjuet av Pierre Rigoulot i "Les enfants de l'épuration" 1993
  • Flere foredrag
• Cornelius Schnauber (f. 1939) :
  • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
    "After moving to Los Angeles, Schnauber co-founded a German-Jewish dialogue group. A professor at the University of Southern California, he directs the Max Kade Institute on campus and researches Jewish émigrés. He has raised money for synagogue construction and written novels dealing with war and Holocaust experiences."
• Hilde Schramm (f. 1936) :
  • "Der lebenlange Schatten", erzählt von Mia Raben in Der Spiegel, 2.7.04. "Weil Hilde Schramm sich für jüdische Frauen und ehemalige NS-Zwangsarbeiter einsetzt, soll ihr der Moses-Mendelssohn-Preis verliehen werden. Aber nicht, wie zunächst geplant, in einer Berliner Synagoge - der Chef der jüdischen Gemeinde hatte dagegen protestiert. Schramm ist die Tochter des NS-Architekten Albert Speer."
  • "I feel ashamed" in The Guardian, April 18 2005. Albert Speer's second oldest child interviewd by Henrik Hamrén.
    "Instead of using guilt, there is a better word to describe my feelings, and that word is shame. I feel ashamed of what happened in the past, and of course I feel ashamed that it happened so close to me, in my own family. For that I still feel shame."
• Arnold Schwarzenegger (f. 1948) :
  • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
    "Gov. Arnold Schwarzenegger, 56, is one of the most prominent children of a Nazi. His planned visit this week to Jerusalem to help the Simon Wiesenthal Center, a Holocaust remembrance group, break ground on a center for social tolerance, is renewing interest in his late father's affiliation and in the governor's own efforts to make amends by embracing Jewish causes."
• Rabbi Aharon Shear-Yashuv (f. 1940) :
  • "The Sins of their Fathers" - Tanya Gold for The Guardian, 6.8.08
    "He was, he explains, born in the Ruhr Valley in 1940. During the war, his father served on the eastern front with Hitler's elite troops. What did his father do in the Waffen-SS? 'I don't know,' he says calmly. 'When I grew up I tried to ask, but there weren't really answers.'
    He was four when he first met his father. 'I don't remember anything about that,' he says. It seems he doesn't want to talk about his father; he doesn't describe his conversion in psychological terms but in grand theological and historical ones. 'During my theological studies at university it became clear that I couldn't be a minister in the church,' he says. 'I concluded that Christianity was paganism. One of [its] most important dogmas is that God became man, and if God becomes man then man also can become God.' He pauses. 'Hitler became a kind of god.'
    So would he have become a Jew even if the Holocaust had never happened, even if his family had been anti-Nazi? He looks surprised. 'Oh yes.' I try to draw him back to his father, but he seems exasperated. (...)
    Today, he believes Germany is doomed. 'People there don't get married, and if they do they have one child,' he says. 'But the Turks and the other foreigners have many children. So it is a question of time that Germany will no longer be German.' Why does he think this has happened? 'I think it is a punishment for the Holocaust,' he says, matter-of-factly. 'Germany will leave the stage of history, no doubt about it.' But the Jews, by contrast, will never die. This is a neat irony of history that he loves. 'All the great cultures have left the stage of history,' he says. 'The Romans, the Greeks, the Egyptians, the Babylonians. But this little people, who gave so much to the world, do not.' He chuckles. 'That is something.'"
    (There is another irony in modern Western history - regardless of the Holocaust - which Shear-Yashuv forgets to mention when interviewed by Tanya Gold. If the anti-Nazi and semitophile offspring of Nazis had wished a prosperous Europe for the future, they should have sympathized with their parents' struggle. They should have continued the fight against American-Zionist ideology after 1945 in order to save European culture. The war victors' policy caused the opposite effect, following Shear-Yashuv's judgement : Germany and the other Western European countries are doomed even when the war-victors are the best of humanists in history.
    Of course, with the harsh de-Nazification program led by Americans and Zionists after the war, the European Nazi offspring was too paralyzed for offering any resistance to the war victors' obnoxious policy. Therefore Nazi kids in Israel should today gather orthodox Jews to help Europe against the devastating Zionist and Modernistic culture which destroys the continent.)
• Silvia, dronning av Sverige (f. 1943) :
  • Brev til Jan Scherman, administrerende direktør for TV4 den 13.12.10, gjengitt av Sun Iren Bjørnås, NRK Nyheter, 21.1.11 :
    "Rasende Silvia sendte brev til TV4"
    "I et brev til TV4 skriver dronning Silvia at hun føler seg sammenlignet med en av nazi-Tysklands verste bødler, etter at TV-kanalen sendte et program som tok for seg farens tilknytning til nazistpartiet."
    (Vi i Foreningen av norske NS-barn føler selvsagt sympati med dronning Silvia. Vi takker for hennes brev, hennes reaksjon, - nødvendig for at naziunger blir seg selv bevisst. Neste gang vil dronningen kanskje ha i tankene de millioner av andre europeiske naziunger som seremonielt plages av historikernes og journalistenes satanisering av tapersiden. For de humanistiske mediasatanistene er det et hovedpoeng å knytte avkommet til foreldre, uskyldige til skyldige : Slik opprettholder Vestens humanister sin forestilling om egen godhet.)
  • "Dronning Silvia gransker farens nazifortid" - Hans Henrik Torgersen i VG 16.5.11
    "Tidligere har dronning Silvia unnskyldt farens engasjement med nazistene ved å si at han hverken var politiker eller soldat."
    (Dronning Silvia virker litt sjokkert, i etterkant. Det tyder på at nazisme har vært et ikke-tema i familien. Tause foreldre har nok gjort barna en bjørnetjeneste. Var ikke lenger sannhet en dyd ? I denne ikke-tema-verden har selvsagt barna heller ikke lært noe. Også nazibarn foretrekker taushet - til skade for 3. generasjon, osv.
    Årsaken til tausheten og kvalen i etterslekten burde være klar for de fleste : Alle nazister er skyldige, alle er onde, alle er verdenshistoriens verste. De som ikke visste om 6 millioner gassede jøder, burde ha visst. I Norge ble som kjent også passive nazimedlemmer dømt, sannsynligvis ut fra tanken om at de visste, at de indirekte deltok. Bare humanister tror at det er greitt for nazibarn å leve med denne skyggen.
    Etterkrigsdemokratiet står eller faller med nazifortellingen som absolutt ondskap. Det vil si at delvis ondskap ikke er nok for humanistene. Dronning Silvia kunne ha lært mye av å snakke med andre naziunger.
    Hvis en nazist har hatt tilknytning til jøder før 1945, er det kroken på døren for litt humanitet tilbudt av de gode seierherrene. Det lærte Untersturmführer og ungdomsleder Bjørn Østring sent i livet. Han hadde under krigen bodd i en leilighet som var konfiskert jødisk eiendom. Silvias far Walther Sommerlath overtok en metallvarefabrikk etter en jøde i 1939. Østring og Sommerlath er derfor ikke-mennesker for humanistene.
    Hva kan dronning Silvia gjøre ? Abdisere som dronning ? Da vil humanistene som styrer Vesten gå i baret. Uskyldige barn skal ikke straffes. Derimot kan Dronning Silvia betale til Israel. Da vil hun manifestere at hun er humanistisk og anti-nazistisk.)
  • "Dronning Silvia gransker farens nazifortid" - Ralf Lofstad i Dagbladet 16.5.11
    "Eichmann var en av hovedmennene bak nazistenes folkemord på jødene under krigen, og ble dømt til døden og hengt året etter. Under rettssaken erklærte han seg ikke skyldig, med henvisning til at han bare fulgte ordre. Dronning Silvias unnskyldning av farens nazisympatier ble oppfattet som en ansvarsfraskrivelse på linje med Eichmanns."
• Rune Slagstad (f. 1945) :
  • "Motet til å ta det store ansvar" i Aftenposten 31.10.06.
    "Łpenheten, også i det eksistensielle, gjorde ham til en venn for meg. Til tross for alt som skilte - og på grunn av det. Da jeg på et tidspunkt gikk hardt ut i Aftenpostens spalter mot Hans Fredrik Dahl for hans oppgradering av Quisling som politisk tenker, hørte jeg agitasjon i buskene: 'Rune Slagstad er så skarp i sin kritikk fordi hans far var medlem av NS under krigen' (far var blant dem i politiet som gikk inn i NS i desember 1940). Jeg søkte Hauges råd: Skulle jeg rykke offensivt ut for slik å punktere buskagitasjonen som buskagitasjon? 'Nei, det skal du ikke gjøre. Enhver vil ved nærmere ettertanke innse irrelevansen i denne problemstilling. Du er født i 1945.'"
    (Vi i foreningen takker professor Slagstad for å gi et hint til NS-barn som fortsatt skjuler seg. Ingen kan løpe fra historien, heller ikke NS-barn, selv om Jens Chr. Hauge av forståelige grunner foretrakk tause NS-etterkommere. Tredje generasjons lokalhistorikere skriver mer og mer åpent om NS-familiene. Det skulle bare mangle.)
• Albert Speer Jr. (f. 1934) :
  • "Hitler's dream city comes alive in East" in The Scotsman 14.2.03, written by Albert Hall in Berlin, copied by History News Network. "THE SON of a Nazi father - the man designated by his Fuehrer to rebuild Berlin as the greatest city in the world - has the same designs on modern Beijing.
    Albert Speer jnr, who was born a year after Hitler came to power, is among three contenders for a multi-billion pound contract hailed as the architectural Holy Grail of the new millennium."
• Inger Cecilie Stridsklev (f. 1948) :
  • "Min far var nazist" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Dagen 16.12.93
  • "Et meget spesielt NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folk og Land nr. 10 1993
  • "NS-barnet som hadde en nazist til far" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Alternativt Samfunn 1993
  • "NS-barna og ytringsfriheten" i Dagbladets "kort & godt" 13.6.96
  • News from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 3 1996
  • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • "M/S Theklas himmelferd" - foredrag på "vennetreff" 21.3.98 om egen bok. Se "vennetreffenes" egen hjemmeside.
  • "Mellom foreldre og samfunn" - innlegg mot Klüwer i Aftenposten 21.3.98, og under tittelen "NS-barn mellom foreldre og samfunn"i Alternativt Samfunn nr. 2 1998
  • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
  • "Når nazismen skal reinvaskes" - intervju i Telemarksavisa 16.6.00
  • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Innlegg fra salen hvor hun distanserte seg fra Klüwer og berømmet forskningen til historikeren Bård Borge.
  • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Rolv Olsen
  • "NS-barna og skammen" i Aftenposten 13.11.00
  • "Historisk møte mellom tre av Norges utgrupper" på nettsiden til "Vennetreff for NS-barn" februar 2001
  • "NS-barna - de glemte krigsbarna ? i Alternativt Samfunn nr. 2, 2002
  • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Rolv Olsen
  • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
  • "Tilgivelse som fornærmelse" i Morgenbladet, 11.4.08
  • Deltok i debatten "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?", fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo, initiert av Erling Fossen.
  • "Korn og fett til Norge" - Morgenbladet 24.7.09
    "Forutsetningen for at NS-barn skal godtas av det norske samfunnet, er at de bryter det fjerde bud, og aksepterer samfunnets svarte bilde av foreldrene."
  • "- Ikke naziforsvar" - Stridsklev intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
  • "Debatt 14. august 2009 : Inger Cecilie Stridsklev" - Morgenbaldet 14.8.09
    "Vi er et uavhengig fellesskap, og har heller ikke noen tilhørighet/avhengighet av Stiftelsen for Norsk Okkupasjonshistorie (SNO), uansett hva andre må ha påstått. Vi har alltid forsøkt å unngå strid med andre NS-barn."
    (Stridsklev er konsekvent i sin kamp sammen med foreldrene. NSUF, Nasjonal Samlings Ungdoms Fylking, som ledet SNO de siste årene, ville heller ikke ha noe med foreldrene å gjøre. Foreldrene var jo nazister ! SNO, "Stiftelsen for Norsk Okkupasjonshistorie", ble opprettet av NSUF'ere på slutten av 80-tallet for å manipulere historien og gjøre NS til et anti-nazistisk, derved korrekt og spiselig parti. Med slikt anti-nazistisk selvbilde prøvde NSUF'erne å tiltrekke seg unge akademikere som kunne kunne skrive om norske nazister i et mer flatterende lys. Således kom historikerne Hans Fredrik Dahl og Baard Borge til SNO. NS-barnsaken ble ytterligere forvansket.
    Det hadde vært mye enklere for stridsklevianerne selv å ta et generasjonsopprør, bryte med foreldrene som var oppreisningsvanvittige på egne veine, ikke på barnas. Særlig blant nedslåtte nederlagsmennesker er det viktig å tenke selvstendig, forhåpenligvis klart. NS-barnsaken har ligget lenge nok i sumpland, både offentlig og internt.)
  • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
  • "En historie om helter IV", A-magasinet nr.22, 4.6.10
    "I den offisielle historien ser det ut til at man i stor grad har benyttet metoden med å stryke det som ikke passer."
  • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
  • "Samtaler om forsoning i Kristiansand" - Agderposten 4.10.10
  • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
• Dordi Skuggevik Tande (f. 1945) :
  • "En ikke skuggeredd Skuggevik" - intervju i Adresseavisens ukemagasin 19.2.00. (Farfaren Skuggevik, død 1949, var nestleder i Norges Bondelag.)
  • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Skuggevik Tande vitnet fra salen med fortellingen om det norske hus som NS-barna og tyskerungene står på utsiden av. Hun uttrykte vår generasjons eksilfølelse. Så har hun også øvd seg på brytninger med autoritetene. Som katolikk har hun gitt den katolske trønderbispen så ørene flagret. (Slik går det når bispen ikke skjønner NS-barndimensjonen.) Det virker som om slike øvelser er nødvendig opptakt for at NS-barn skal klare å stå frem.
  • "Fortsatt demonisering av NS" i Aftenposten 26.8.06
  • "Dordi Skuggevik Tande i debatt med Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaustsenteret" - NRK P2 29.08.06, Kulturbeitet kl. 08.15.
  • "Sa han var krigshelt - så skriv krigshelt !" - Aftenposten 27.10.07.
    "Arvid Bryne, som har skrevet bok om Linge-mannen Svein Blindheim og fronkjemperen Bjørn ¯string, får virkelig bryne seg om dagen - for hans to intervjuobjekter rokker ved den sjablongen av 1945 som fremdeles klaskes i bord og kateter når annen verdenskrig skal beskrives fra norsk blikkpunkt - 62 år etter at krigen sluttet."
  • "Forferdelige sjablonger" - Morgenbladet 21.8.09
    "Vi NS-barn kjente NS-medlemmene, våre foreldre og andre, vi visste hvordan og hvem de var, vi visste at livet er mangfoldig, at verden er sammensatt og at ingen kan lese historien på forhånd. Men, NS-barnebarna har det verre fordi demoniseringen og sjablongifiseringen nå har pågått så lenge, og nærmest er blitt en karikatur, slik at barnet/ungdommen ikke kan sortere fasettene slik som vi kunne." (...)
    "Men, de som nå fortsetter med demoniseringen i harde tak her i landet, bør nå vite at de tråkker flere hundre tusen NS-barnebarn ned i en enda verre gjørme enn den vi barna ble tråkket ned i.
    Når skal andre verdenskrig i Norge ta slutt? Har ikke våre foreldre og besteforeldre gjort opp for seg?"
    (Dordi poengterer det viktige i debatten. Hun stiller de riktige spørsmålene. Visst får nazibarnebarn det verre enn nazibarn, på sikt. Selvsagt er det på tide at krigen tar slutt, ved en oppriktig forsoning.
    Våre "landsmenn" i styre og stell, jøssingungene, vet ikke hva de gjør. De bare må. De bare må satanisere. Det blir verre og verre å være hvit nordmann, for om noen generasjoner har alle noen nazier i sine familier. Alle går mot skamplikt. Vi er ikke så mange hvite nordmenn.
    Humanismen som vestlig ideologi etter 1945 er en perversjon av kristendom og renessanse-humanisme. Målet for etterkrigs-humanistene er er å skape et verdensdiktatur under amerikansk-sionistisk ledelse. Under dette fremtidsdiktaturet skal samfunnet være todelt : Skyldige og uskyldige, massemennesker og elite, goyim og sionister. Religionene er degradert til personlig mental dekor. Gamle kulturer er oppløst. Rasene er blandet, dog ikke rasen til eliten.
    Detter fremtidsdiktaturet er så universelt mektig at jøssingbarna er skjelvende, underdanige. De sataniserer for harde livet for å tekkes eliten som de tror er uselvisk og god.
    Jøssingungene er kommende tapere. Etterkrigshumanistene er snart tapere. Klodens folk er i ferd med å reise seg mot diktaturet, mot humanisttullingene.)
• Berulf Taraldsen (f. 1945) :
  • "I skyggen av freden - om å være barn av en NS-mann" - intervju i Hamar Arbeiderblad 20.5.95
• Dan Tetsell (third generation, born 1974) :
  • "Sins of the Grandfathers" - one-man show by Dan at Iron Belly, Edinburgh, August 2005.
    "Grandparents are embarrassing - especially if they were in the SS. Dan Tetsell, star of Radio 4's Museum of Everything and BBC2's We Are History, presents a one-man show about guilt, Nazis, self-loathing and the basic inability of one-man shows to deal with guilt, Nazis and self-loathing."
  • "My Granddad the Nazi", BBS News, 1.8.05.
    "Growing up half-German has its fair share of drawbacks. I'm marked out by my Germanic pronunciation of marzipan, for giving Porsche two syllables and for putting an F and a V in Volkswagen." (...)
    "As a soldier he seems to have been a steady hand, promoted three times, decorated twice including the Iron Cross. This means he was never a concentration camp guard or a member of the Einsatzgruppen death squads." (...)
    "A few years ago my mother uncovered a few rolls of undeveloped film that my grandfather had brought back with him while on leave from the front. They are a fascinating insight into a angle on the war we rarely see - the Waffen SS at play."
    (It's fascinating to see the photo of SS officer Kurt Martens' grand child, living in England. They are so alike. But where granddad has a smile on his lips, Dan has a Holocaust look when appearing beside the Evil Granddad, prevented from happiness when looking back in history, his eyes belonging to a person haunted for family sins and guilt. BBC is of course happy that the Holocaust hits the third generation, as all Western broadcasting companies. It's so fascinating with ghost spectacles in England, and elsewhere. Hitler pays, together with the Holocaust. It's an industry of Evil, indeed harmful to the postwar Nazi generations, therefore detrimental to all Europe.
    But this situation is as it is, for the moment. More the Nazi children express themselves, better it is. We welcome Tetsell's one-man show and wish him luck. Silence is what most harms the Nazi offspring.)
• Per Tomter (f. 1939) :
  • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
  • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand, 30.4.11
• Lasse Tur (f. 1954) :
  • "Den norske Legion", webside fra 1999 om Legionen og dens virke ved Leningradsfronten der Lasses far var krigskorrespondent og fotograf.
• Chris Tvedt (3. generasjon f. 1954) :
  • "Portrett : Heltidskriminell" - intervjuet av Sissel Hoffengh i Dagsavisen 16.4.11
    "Chris Tvedts morfar var NS-mann og ble dømt for landssvik etter krigen. Han opplevde det først som ganske skamfullt, men i 2009 ble det stoff til boka «Rottejegeren».
    Han hadde hatt en ørliten anelse om den historien i oppveksten, slik som barn ofte har. Det var liksom noe som skurret, noe som ikke stemte helt. Bruddstykker av de voksnes samtaler, merkelige reaksjoner, morens nesten paniske angst for oppmerksomhet – til slutt falt bitene på plass. Da var Chris Tvedt godt voksen, og opplevde til alt overmål at han satt og skammet seg over det han fant ut. (...)
    Hemmelighold er ikke bra, altså. Det kommer det lite godt ut av, men samtidig er det forståelig. Jeg vokste jo selv opp rett etter krigen, og visste godt at for oss var verden totalt svart/hvit. Det fantes ikke gråtoner. Lekte vi good guys og bad guys, var alltid tyskerne bad guys og taperne, vi ropte «achtung! achtung» og «sweinhund» og sånn til dem, sier han."
• Sytze van der Zee (f. 1939) :
  • "One Child's War" - John Peel discusses with Sytze on BBC Radio 4, Home Truths, 2000. "Sytze van der Zee was born in 1939 in Holland. In 1940, his father joined the NSB, the Dutch equivalent of the Nazi party. Sytze talks about the consequences of his fatherÕs political choice on the whole family... " (...) "Instead of being a joyful occasion, liberation was a frightening and miserable time for the van der Zee family who were left hungry and penniless, and social outcasts."
• Rigmor Vines (f. 1932) :
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
• Harry Vissers (f. 1953) :
  • "In vreemde dienst" in his home page since 2001. Muziek
• Bjørn Westlie (f. 1949) :
  • "Historieløst om Holocaust" i Dagens Næringsliv 8.1.00. Anmeldelse av "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999.
  • "Ł leve med fedrenes synder, og å bære skammen uten bitterhet" - foredrag holdt på "vennetreff" 6.5.00, Norrøna restaurant, Oslo
  • "NS-barnet som avslørte jøderanet" - intervjuet over to helsider i Dagbladet 22.9.02 (av Maria Brit Espinoza) i anledning sin bok "Oppgjør - I skyggen av Holocaust". "Nazihistorie: Bjørn mener at mange NS-barn er opptatt av å holde fast på den gammelnazistiske historien om krigen." (Foreningen av norske NS-barn må dessverre si seg enig med Bjørn. Hvorfor skulle ellers så skremmende mange av de over 100 000 NS-barna i Norge være så innadvendte og tause om sin oppvekst i det vinnerglorifiserende freds-Norge ? Bjørn bør komme tilbake til hvordan han kan være med på å få hull på den smertefulle taushetsbyllen til skjebnefellene. Han blir automatisk en talsmann for NS-barna når han nå uttaler seg om samfunnsproblemet med full mediadekning.)
  • "Grusomheter begått av Nazi-nordmenn" i NRK's Redaksjon En 8.11.04. Tekst av Tonje Bergmo.
    (Bjørn viser mot ved å stå frem som naziunge i et forum hvor våre familier blir stigmatisert på sekstiende året. Det er vanskeligere å se hvordan nazibarnsaken blir hjulpet videre av lignende programmer. NRK avleder oppmerksomheten fra de levendes behov, behovet for forsoning, og deltar i etterkrigs-sivilisasjonens grusomhetsnydelse på nazifamilienes bekostning. Bjørn blir et gissel.)
  • "Samfunn : NS-barn - Vil ikke ha noen unnskyldning" - Bjørn Westlie intervjuet i Morgenbladet 7.-13. august 2009 av Anders Breivik Bisgaard og Siv Dolmen
    "Han (Westlie) mener NS-barn og forfatter Turid Nystøl Rian plasserer skylden på feil skuldrer når hun i Morgenbladet 17. juli tar til orde for at NS-barn bør få 'en form for oppreisning' fra staten." (...)
    "Westlie mener NS-medlemmene må ta hovedansvaret for hvordan det har gått med barna deres. En unnskyldning fra staten vil bare gi NS-barna et stempel som tapere og bidra til å stigmatisere dem ytterligere, hevder han."
    "Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille. At det ikke var noen forskjell på rett og galt, sier Westlie."
    "Stridsklev og Klüwer har ingen rett til å uttale seg på vegne av oss" (...)
    (Bjørn Westlie, men også Knut Engelskjøn - se her i bibliografien, er NS-barn som begge tidligere har uttrykt seg i pressen, og som uttrykker i Morgenbladet sommeren 2009 at de er takknemlige for seierherrenes fredsforvaltning. De utgjør da et ørlite mindretall som likevel utroper de seg til talsmenn for de mange NS-barna som ikke har funnet seg til rette i jøssing-Norge. For den øredøvende taushet som råder blant de uskyldige i 2. generasjon, kan bare bety manglende tilpasning i "velferds-Norge". Westlie og Engelskjøn driver politikk på seierherrenes premisser. De driver avnazifisering av avkommet.
    Er det ikke denne konstante avnazifiseringen som nå pågår på 65. året, som nettopp stigmatiserer og belemrer naziavkommet ? I denne avnazifiseringsprosessen vedtatt av seierherrene i 1945 ofres fortsatt den mentale helsen til millioner av europeere. Seierherrene vil ikke bare ha den materielle seiersgleden på 65. året. De vil også ha moralen på sin side. Moralen har de imidlertid skuslet bort ved at de bevisst har unngått forsoning.
    Westlie har da selvsagt rett i at NS-barn ikke trenger noen oppreisning fra jøssing-staten. Oppreisning ville bety anerkjennelse av et Norge som på 65. året lever i seiersrus, en lakeistat for USA som også lever i konstant seiersrus.
    Hva mener Morgenbladet med å relansere NS-barnsaken sommeren 2009, etter tidligere brede lanseringer både under Eystein Eggens utgivelse av Gutten fra Gimle i 1993, under fredsjubileet i 1995 og under Bjørnsonfestivalen i 2000 ? Er Morgenbladet klar for å støtte en forsoning ? Klarer de å relativisere nazismen og se det menneskelige i nazister ? Det kreves for å skape sann forsoning. Det klarer ikke en humanistisk og akademisk avis. En slik avis står last og brast med tidens humanistiske ondskapsdyrkning og påfølgende praktiske avnazifisering - eller avisen forsvinner.)
  • "Oppgjør med oppgjøret" - debatt i Litteraturhuset onsdag den 28.10.09. Bjørn Westlie i debatt med Mona Ringvej og Ingerid Hagen i anledning sistnevntes utgivelse av boken "Oppgjørets time - Om landssvikoppgjørets skyggesider".
    Se kommentar til boken under Ingerid Hagen her i bibliografien.
    (Westlie ser ikke NS-barnsakens historiske tyngde. Han har valgt seierherrenes moralisme som eget ståsted. Han er et NS-barn på flukt fra seg selv. Hvor mange NS-barn er ikke på flukt ? Det koster å bære, ved tilknytningsskyld, gassing av seks millioner jøder. Debatten gikk derfor i retning av et mekanisk-akademisk historikertreff uten relevans for nåtiden, til tross for Ingerid Hagens avsløringer. Bare NS-barn som er villige til å bære historien, er i stand til å knytte slik tabu-historie til nåtiden, til å gi debatten mennskelig relevans i dag.)
• Wolfhart Willimczik (f. 1941) :
  • "Meine erste Flucht" - aus der Buche "Codename Einstein", in internet seit 22.5.01. "Meinem Vater, der inzwischen auch von irgendwoher zu uns gekommen war, fuhr der Schreck in die Knochen und er versteckte sich vor den Russen. Jedesmal, wenn er mit vollen Hosen nach Hause kam, wusste ich, dass er wieder welche gesehen hatte. Später traute er sich überhaupt nicht mehr vor die Tür, schaffte nichts mehr zu Essen heran und wir hungerten nun richtig - kalt wurde es auch. Es wurde ein strenger Winter. Dafür gab es neue Parolen, die mir noch heute in den Ohren klingen: "Keiner soll hungern ohne zu frieren", sagte er nur zu uns. (Die Kinder der Nazis, die einmal die "Weltherrschaft" übernehmen sollten, waren jetzt nicht mehr gefragt.) Konnte man denn von Parolen leben? (Das wurde - wie die Geschichte beweist - jedenfalls probiert und bekam den wohlklingenden Namen: "Sozialismus.")"
• Margrethe Yri (f. 195 ) :
  • Foredrag på "vennetreff" 9.1.99 om Rigstula. "Det er kanskje Norges eldste fortelling. Den gir en forklaring på hvorfor det er forskjell på folk."
• Arne Øland (f. 1945) :
  • "Født som utyske" - kronikk i Jyllands-Posten 3.5.97. (Tyskerbarnet Øland var med å stifte Danske Krigsbørns Forening 12.10.96. Han er også redaktør for medlemsbladet "Rødder".)
  • ""Usynligt retsopgjør" i Berlingske Tidende 17.2.99
  • "Arv og tarv" - kronikk i Politiken søndag 26.3.00.
  • "Barn af fjenden" - Øland blir portrettert av Lisbet Holst i Univers, Berlingske Tidende 16.9.00
  • "Herreværelset" - Øland og Mitzi Engedal i samtale med Nicolaj Ifversen i Dansk Radio P1 4.10.00
  • "Database over danske tyskerbørn" - Lisbet Holst presenterer Ølands forskningsprosjekt i Univers, Berlingske Tidende 5.5.01
• Sissel Aabel Aaby (f. 194 ) :
  • "NS-barn usynlige ?" i Asker og Bærum Budstikke april 95
• Dag Aandstad (f. 1943) :
  • "Salig søndag" - intervju i NRK-Fjernsynet 26.3.95
  • "Hva gjør minnene med oss" - sogneprest Aandstad, som NS-barn, holdt innlegg 17.09.09 under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig". Konferansen, i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet, ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009
• Anonyme NS-barn som har presentert seg på internett :
  • Antonia D., Antje K., Dirk K., Ingrid S., Renate R., Roswita W., Doris, Birgit, Peter, Eleonore. (Vi i FNNSB beklager at NS-barn som samarbeider med forskere og journalister ikke blir hjulpet til å tre ut av anonymiteten. Anonyme NS-barn trenerer arbeidet med kontakt og frigjøring.)

  Bøker av andre :

• Gabriele von Arnim (f. 1946) :
  • "Das große Schweigen. Von der Schwierigkeit, mit den Schatten der Vergangenheit zu leben", Kindler, München 1989
• Dan Bar-On :
  • "Legacy of silence", Harvard University Press 1989. (Psykolog Bar-On presenterer mest anonyme NS-barn, gjennom intervjuer)
• Naomi Berger and Alan L. Berger :
  • "Second Generation Voices: Reflections by Children of Holocaust Survivors and Perpetrators", Syracuse University Press, March 2001. See review by Lev Raphael in Forward. (We are grateful to the six from Germany who speak out, a couple of them possibly Nazi children, and to the editors who have included these testimonies. Most of the texts, 29 authors in total, are of second generation Jews who try to understand how their sensitivity depends on their parents', a generation deeply involved in the European conflict and tragedy. The preliminary thought regarding the Nazi children, is in a quotation of Elie Wiesel : "the children of perpetrators are not guilty of the crimes, but they are responsible for perpetuating the memory of what their parents have done."

    As a consequence of this thought the second generation of Germans participating in this book are empathetically engaged in the Jewish culture and religion; they feel USA and Israel being lands of freedom and restoration. One of them has converted to Judaism. We don't think this is the way to go for the German people nor for the European Nazi children. Millions of converts would be a catastrophy for the Judaism, which is partly building on biological transmitting. Only people with self esteem and secure roots are able to communicate on a decent level. A perspective of a reconciliation celebrated between the parts involved is absent in the book. Instead, some authors have diluted the notion of reconciliation to become a perpetual remembrance, nizkor, in fact an endless expiation. The German contributor Christian Staffa writes : "it is not reconciliation like a shining light at the end of the path, but it is the path itself that becomes a perceptible experience of mercy..." The book's remedy proposal is dangerous for both sides. An ongoing concentration on evil blood might create evil blood.

    The Nazi children have mainly three choices of living their legacy or coming to terms with it. The first and worst choice, the actually dominating one, is silence. This one is also hiding potential Nazi repeaters, although age is making them pathetic. The second choice is the one proposed in the book : expiation through a break with own culture. Uprooted Germans might end up as drifting, unpredictable individuals. Our Organization proposes a third way : First of all the Nazi children have to find back to our roots in prewar, pre-Nazi Europe, by going through all information on the Nazi era and the post-nazi era, our childhood years. Through a work of consciousness we will be competent to confront the past and the future, to restore broken bridges. We Nazi children are able to start a new culture for our descendance, based on own reflections and initiatives, once we feel welcome to live as citizens in Europe.)

• Baard Borge :
  • "De kalte oss naziyngel" - "They called us Nazi brood" edited by Det Norske Samlaget, Oslo 2002.
    (The author received money from the old Nazis' organization INO while writing the book. It follows that the book's intent is to clean from guilt, to give satisfaction to the still living Norwegian NS members. The child organization "Friends' meeting", initiated by the INO in 1995 in order to stop the liberation efforts of our Organization of Norwegian NS Children, supports the INO's self image of not being a Nazi organization. Baard Borge makes this falsifying of the history his own. He argues in his book that there is a difference between the NS romanticists in "Friends' meeting" and the Neo-Nazis, between Neo-Nazism and old Nazism. Borge falsifies the history intentionally.
    Such a book is not only detrimental to the NS children. It is harmful for a true reconciliation between the two sides of the Norwegian civil war. The INO and the University as well are responsible for additional psychical torment brought upon unaware NS children. Dangers are threatening them : When history liars like the INOits and a bunch of opportunist university professors denazifie the NS, how then can the Nazi children understand their own history, accept their history ?
    When we call ourselves Nazi children, not NS children, in presence of NS romanticists from "Friends' meeting" born in the 30s, we provoke necessarily enormous anger. We sully their vision of the NS. Reconciliation can not be obtained through lies. All the decades gone without reconciliation have occasioned that both our still living parents and many winners have become mentally damaged.)
• Wibke Bruhns :
  • "Mein Vaters Land. Geschichte einer deutschen Familie" . Econ Verlag, München 2004.
    (Wibke Bruhns is not a Nazi child. Her father Hans Georg Klamroth stopped being a Nazi at the moment he was hanged. He was then transformed into a hero by the Nazis' enemies even if he was de-Nazified through Nazi execution late in the war, in 1944. Thus Wibke can address her father :"You have your Mount of Olives behind you and you are a hero in death. You lived through an awful period, and if it was to get better for the children, then it has been successful. You have paid the toll of your life, which I do not have to pay anymore. I have learnt from you what I have to protect myself from. That is what a father is there for, isn't that true? Thank you."
    Wibke's writing can be flourishing, free from restraining anguish.

    Nazis who tried to kill the Nazi-Devil Hitler himself, were by the Nazi enemies raised to heroes, what they still are. Claus von Stauffenberg is the best known. It doesn't matter if the Hitler-haters surpassed Hitler in German-nationalistic fervour.

    The de-Nazification hysteria which is still in vigor decides whether you have normal access to the history or not. Wibke has normal access. Millions of Nazi children have not. These have to go through a de-Nazification process of smearing own life with the guilt of their parents. The Organization of Norwegian NS Children refuses this anti-humane satanic play. Books about Nazi children must stop to be depressive if the aim is to drag the children out of depression.

    So, why do we add Wibke's book in this bibliography for Nazi children ? In a hopefully not too far future there will be no difference between her story and Nazi children's stories. We are all children of history. Western post-war Satanism destroys normality.)

• Ingerid Hagen :
  • "Oppgjørets time - Om landssviksoppgjørets skyggesider", Spartacus Forlag 2009
    "I stedet for å finne veien til forsoning fullbyrdet oppgjøret splittelsen i folket. Landet ble delt i to for mange år framover. Det var jøssingene på den ene siden og svikerne på den andre. Dem og oss. Men noen ro synes det aldri å ha blitt."
    (Dette er en uhyggelig farlig bok - for jøssingene og deres vedvarende "humanistiske" regime. Jøssingene og deres idéleverandører, amerikanerne og sionistene, har fra krigens første stund operert som middelmådige cowboyer i gamle Hollywood-filmer. De har delt menneskeheten i to : De gode og de onde, de hvite og de fremmede, de siviliserte og de usiviliserte. Naziene og fascistene var de onde. De ble de fremmede. Yankeene måtte derfor erobre det nazistiske og fascistiske Europa etter at de hadde erobret det amerikanske Vesten. Slik bombet de sønder det nasjonale og etniske Tyskland og sataniserte nasjonalistenes og rasistenes etterkommere. De sataniserte samtidig som de påstod at de selv var feilfrie og snille. Jøssingene har i alle etterkrigsårene operert som amerikanernes og sionistenes lakeier.
    Når godheten revner som i Ingerid Hagens bok, revner også ondskapen som seierherrene pakket taperne inn i. Når Ingerid Hagen menneskeliggjør seierherrene ved å dokumentere deres evne til ondskap, ved å vise til avstand mellom deres englestatus og deres virkelighet, da er det naziene som vokser i menneskelighet. Naziene var altså i stand til å lide, lide under "befriernes" svøpe. Djelvler kan ikke lide. De er gjennomført onde. Men nazister kunne lide, deres etterkommere kan lide.
    Det politiske paradigmeskiftet som alle venter på, som også naziungenes undertrykkere ubevisst venter på, nærmer seg implementering, gjennomføring.)
• Ursula Hegi :
  • "Tearing the silence : being German in America", New York : Simon & Schuster, 1997. "Hegi interviewed 233 German-born Americans of varied backgrounds to speak about their lives in the U.S. Then she selected 15 of them as a cross section. These longtime U.S. citizens, children of Hitler-generation Germans, emigrated after WWII with their parents, with American husbands or alone. All were born between 1939 and 1949 and thus were aware of the war's effects, yet they often remembered happy childhoods. About the Holocaust, their parents almost universally maintained silence or, when questioned later, responded typically, "We suffered too." Almost all describe their shock after arriving in the U.S. at learning that being German meant they would be treated as pariahs and were assumed to be Nazis and Jew-killers." (Publishers Weekly, 06/16/1997)
• Roar Henriksen :
  • "Brennpunkt egroN - etterkrigstidens moralske dilemma", Falkenberg Forlag, september 2005.
    Bokanmeldelser i Tønsbergs Blad og Telemarksavisa.
    "I voksen alder vet Geth at kombinasjonene jødeforfølgelse og skyldfølelse skapte det ekstreme og livstruende i hennes egen tilværelse; skapte tankene om at hun selv fortjente døden. At det var hennes plikt å sulte seg til døde." (s. 86)
    (Roar Henriksen forteller i Brennpunkt egroN detaljert og med innlevelse om sin kones vanskelige oppvekst som NS-barn. Mange fotografier både av Geth (Else-Margrethe), av foreldrene og av familie-dokumenter fra tiden gir boken tyngde, gjør den lesevennlig. Boken et godt bidrag til NS-barnshistorien i Norge.
    Det er ikke mange ektefeller som er i stand til å stå åpent frem med partnerens NS-herkomst, særlig i hjelpende hensikt. Det motsatte finnes det for mange eksempler på, at en ektefelle har tillatt seg undertrykking av NS-barnet i selvsikker visshet om at innlært selvtukt blir svaret på tukt. La oss håpe at Roar Henriksen åpner for bedre forvaltning av tragisk historie inne i utallige norske ekteskap.
    Det er likevel synd at Henriksen ikke inkluderer de tyske naziungene i sitt menneskeforsvar. Ved et noe anstrengt skille mellom "norsknazisme" og tysk nazisme prøver forfatteren å skape en etisk gradering som bare kan gi økt byrde til andre europeiske naziunger. Etter seksti år skulle det være unødvendig å opprettholde et slikt skille. Men, derved er iallfall Holocausten som vedvarende angstskaper bevist.
    Skillet norsk/tysk nazisme er en mental reaksjon på manglende skille foreldre/barn. Det finnes sjelden et gjennomført generasjonsopprør blant NS-barn, og det er forståelig. Men fraværet av opprør er hovedårsak til deres dårlige mentale vilkår. Barna får ikke noe nytt rom i historien, blir fratatt egendynamikken. Barn og foreldre bindes i en fellesskjebne, noe som blir tragisk når foreldrene er aktører i verdenshistoriens største nederlag. NS-barn mer enn andre trenger opprør mot både foreldrene og samfunnet - paradoksalt for å finne både foreldrene, seg selv og samfunnet.
    Boken til Henriksen ender i et snevert småbyperspektiv med uendelige intriger og knugende mobbehistorier i stedet for at NS-barnet blir løftet opp i den store internasjonale historien der alt er mulig. Boken blir derved et utilstrekkelig redskap for andre NS-barn som søker vei ut av det inngrodde og trange. Uansett, vi takker for Henriksens arbeid og for Geths åpenhet.)
• Matthias Kessler :
  • "Ich muss doch meinen Vater lieben, oder ? Die Lebensgeschichte der Monika Göth, der Tochter des KZ-Kommandanten aus 'Schindlers Liste'" - Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2002, ISBN 3821839147 Gebunden, 256 Seiten, 19,90 EUR . Klappentext : "Amon Gäth wurde bekannt als Symbol unmenschlicher Grausamkeit in Steven Spielbergs Film Schindlers Liste. Er war ein Massenmörder, 500 Juden soll er eigenhändig erschossen haben. 1946 wurde der "König von Plaszow" zum Tode verurteilt und gehängt. Monika Göth wurde 1945 von der Geliebten Amon Göths, genannt Majola, zur Welt gebracht. Als Teenager beginnt sie Fragen zu stellen, aber erst Anfang der 80er Jahre, als ihre Mutter dem englischen Fernsehen ein Interview gibt, bestätigen sich Monikas Ahnungen. Die Mutter vergiftet sich mit Schlaftabletten. In einem Interview-Experiment, das von Matthias Kessler für die Buchausgabe bearbeitet und mit bislang unveröffentlichtem Archivmaterial ergänzt wurde, stellt Monika Göth sich erstmals der Öffentlichkeit. Schonungslos sich selbst gegenüber erzählt sie ihre Geschichte."
• Norbert u. Stephan Lebert :
  • "Denn du trägst meinen Namen", Das schwere Erbe der prominenten Nazi-Kinder, Blessing-Verlag, 2000. English translation : "My Father's Keeper". Richard's book review.
    (Stephan Lebert has limited his interviews to the children of the most famous Nazis like Hess, Himmler, Bormann, Gäring. They all wear their real names, following up his father's stories printed 1959. His father was a member of Hitler Jugend. How much are his interviews helpful for the rest of us millions of European Nazi children ? So few Nazi children have expressed their pains officially. Each testimony is important. Stephan formulates the imperative question in our post-war culture : Why are the Germans still so unwilling to speak about what matters in recent German history ? We know that the Nazi children are reluctant to speak because of the ongoing satanization of their families. But what about the others, why are they hesitating ? It should be easy to understand that the Nazi children's life conditions need to be discussed. More their fate becomes generally known, easier it will be for these children to tell who they are, to get out of their mental isolation. Or the post-war democracies want to help, or they prefer to satanize.
    Lebert's book is helpful. We in the Organization of Norwegian NS children do not agree with his praise of Niklas Frank's choise : to commit a mental parricide. It's too elementary dialectic. Stephan says Niklas has the most human voice of his interviewees. To show love, including toward our originator, is more important than to have a familiar voice. The Nazi children need to become warm humans, not to become ordinary, limited Western Leftists. Stephan tells about two types of Nazi children : the petrified ones and the more or less patricidal ones. The petrified start "a high-wire walk, a walk without a safety net over a deep abyss" once they take a step out of their stony protection. For a lonely Nazi child in a satanizing culture, any strategy for surviving might be as good as an other. Our Organization wants to reach all the Nazi children, to bring them out and over to safe ground.
    The postwar satanizing humanists now in reign in the Western culture are first of all interested in the Nazi children as to see if the Devil has embodied also them. They read books about us as they read a horror text, watch a horror movie, see a horror peep show. They take pleasure in observing Satan. The postwar humanists are dependant on their Satan cult. Although such readers misuse books on Nazi children for their devil addiction, an addiction which partly explains the sale success of this kind of books, we welcome all books on our topic. The postwar humanists need occasions to reveal their true nature.)
• Jürgen Müller-Hohagen :
  • "Geschichte in uns", München 1994. (Forfatteren er psykolog)
• Liv Mørland :
  • "Veier til forsoning - etter krig", Portal Forlag november 2010
    (Liv Mørland har intervjuet ni krigsbarn, hvorav bare to er NS-barn og tre er tyskerbarn. De fire andre er flyktninger til Norge fra nylige eller pågående kriger og stridsområder. Mørland hadde vunnet på å skille disse skjebnene i to forskjellige bøker. Naziunger er på flukt fra fred, sataniserende fred.
    Seiersmaktene etter andre verdenskrig driver hets mot nazister og fascister på 65. året - indirekte på deres etterkommere. Grunnen er åpenbar : Seierherrenes globalistiske ambisjoner som de kaller "humanisme", ettefølges selvsagt av vestlige kommers- og geo-politiske interesser. Det burde være åpenbart at verdenshumanistene har urent mel i posen og trenger sosiale skremsler, søplebøtter og søplemennesker som de rituelt kan skjelle ut.
    Til dette formål har de i noen tiår bygget ut holocaustsentre hvor akademikere tar seg av utskjellingen. Liv Mørland har selv jobbet for et holocaustsenter : Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Hun gjorde et klokt steg da hun valgte å bli koordinator for Stiftelsen Tro og Livssyn i stedet. Der arbeider hun med forsoning. Holocaustsentrene gjør alt de kan for å unngå forsoning.
    NS-barnsaken er historisk eksepsjonell og krever mye av dem som vil gå inn i den, skrive om den. Aldri før i historien har seierherrer opphøyet seg til talsmenn for verdensmoral, universelle menneskerettigheter, ekte demokrati og humanisme samtidig som de driver djeveldyrkning ved å stemple alle nazister som djevler, ved å fortelle historie i svart og hvitt. Djeveldyrkningen tar sats gjennom dødskulten Holocaust. Tidens modernisme, kjendishysteri og kunstnerisk abstraksjonisme gjør alt for å hindre enkeltmenneskets oversikt over Vestens råskap og kulturforfall.
    Halvparten av vesteuropeisk befolkning, etterkommerne av nazister og fascister, blir uthengt som blodsknyttet til menneskehetens verste, til rene mordere, til umennesker. Rasevirkelighet, folketilhørighet, religion som fellesskapsanliggende, våre foreldres inderligste verdier, blir ikke bare ignorert av såkalte sosialvitenskapelige vitenskapskvinner og menn - opphøyet til guruer i Vesten. Rasevirkelighet, folketilhørighet og folkereligion blir tvert imot kalt ondskap. Personer som har slike verdier blir diabolisert, nazifisert. Idealmenneskene for våre falske demokrater er pluralister med flytende identitet. Europa har ikke hatt fred siden 1945. Europa driver krig mot seg selv.
    Andre generasjon NS'ere vil gjøre alt vi kan for forsoning. Men vi må få bedre tilgang til media og kulturfora. Uten at vi får tale fritt, blir det iallfall ingen forsoning. Det vet Liv Mørland.
    Det er hyggelig å treffe vår gamle venn Nicolas Jevanord som over 15 sider forteller om sitt liv som NS-barn. Men vi savner opplysninger om Nicolas tidligere forsøk på å publisere sine meninger og å arbeide seg gjennom sin skjebne. Han var med på NRK's Brennpunktprogram om NS-barna 31.10. i 2000. Han har også vært aktiv i NS-barnas to foreninger. Andre generasjon NS'ere vil gjerne ha støtte for å gjenerobre egen historie i etterkrigshistorien. Seierherrene har lenge nok hatt glede av å sensurere oss vekk.)
• Asbjørn Olden :
  • "Fødd skuldig", Samlaget 1988, (elleve intervjuer med NS-barn, alle anonyme unntatt Bente Blehr)
• Jean-Paul Picaper/Ludwig Norz :
  • "Nés maudits" - Editions des Syrtes, mai 2004.
    "Deux cent mille Françaises et Français nés de soldats allemands pendant la Deuxième Guerre mondiale sont en quête de leur identité." (...) "des millions de soldats allemands ont occupé l'Europe. La Wehrmacht n'a pas seulement mis notre pays en coupe réglée. Jusqu'en 1942-43, les relations étaient généralement assez détendues entre ces soldats étrangers et la population." (...)
    "Ils souffrent de ce qu'on pourrait appeler le 'syndrome de la naissance maudite' parce qu'antipatriotique. Leur situation est cependant plus confortable que celle des 'enfants de Russes', les 'Russenkinder', de Berlin nés après le viol en masse des femmes berlinoises par l'Armée soviétique en mai juin 1945. Ces liaisons avec les femmes franaises s'étaient nouées par consentement mutuel, souvent par amour, car le viol et le pillage étaient sévèrement réprimés par les règlements de la Wehrmacht."

    (After 60 years with democratic lies in Europe, this book stirs a stereotype idea of our recent history, of the winners' history, and helps people to start to think by themselves. The French with a traditional talent to rationalize in order to understand the behavior of the unstable mankind, have after WW II been far behind in understanding, and have been in the very front of manipulating the history.

    Why are the French so behind in dealing with the reality of the WW II ? Surely because its post WW II history is based on lies. France was in the beginning of the war sharing with Germany its fear for excessive modernist social models like international Socialism and aggressive Communism. Possibly seventy per cent of the French population supported the French Fascist regime under Maréchal Pétain and agreed with collaborating with the Germans in their fight for Traditionalism and European integrity. This background is necessary if the French want to understand why 200 000 kids were born in France with German soldiers as fathers. Up to one million French women loved or had love affairs with German soldiers, like 10 000 Norwegian German kids point to 100 000 "German hors" or "tyskerhorer" among the Norwegian women. So much love contradicts the hatred practiced after 1945.

    The love and collaboration reality was unbearable for the French Liberalists, Communists and Socialists who popped up when they knew who were going to win. They started to play that they represented the real France and the majority of the French. After the war the number of anti-Germans and anti-Fascists increased continuously, more and more became "democratic" Humanists under the influence of the winner organization United Nations. In the 60s came a new generation of Liberalists, but also great numbers of academic Marxists and even Anarchists and other illusionists, specially after the Western Cultural Revolution of 1968.

    All these post-war opportunists have managed, by means of physical and mental terrorism, to silence both the German loving women and their children for the rest of their lives. The mental terrorism came to a climax in the early 60s when the Holocaust was launched. The Holocaust campaign transformed every single Nazi and Fascist into monsters of non-human origin.)

• Gerald L. Posner :
  • "Hitler's Children: Sons and Daughters of Leaders of the Third Reich Talk About Their Fathers and Themselves", Random House, 1st ed. 1991. Se 1. kapittel
• Mette Ravnskov :
  • "Den korte reise, den lange skygge", Høst & Søn, 2000.
    (En svigerdatter forteller om sin svigerfar flyveren Knud Erik Ravnskov som meldte seg til tysk krigstjeneste, men også om fortielsen blant slekt og venner i tiårene etter krigen.)
    Bilder
    Omtale av Aage Trommer
• Margit Reiter :
  • "Die Generation danach. Der Nationalsozialismus im Familiengedächtnis." Studienverlag, Mai 2006. Buchpräsentation in KulturServer, Stadt Graz
    (At last we get an overall introduction and general analysis of the Nazi children's mental situation in Austria. We are grateful to Miss Reiter for her innovatory work.
    But is this research really up to the level of contemporary political and cultural global situation with regards to Nazism and Traditionalism ? It is not easy for an academic researcher born in the sixties to get free from antiquated clichés of sixty-eighters who continue to see history and the world in two colors : Black and White. As we Europeans know, these sixty-eighters dominate schools and universities in the West. As long as Hitler-Germany's fight is withdrawn from the reality of the Nazis' fight against devastating Communism, the one-sided demonization goes on. Indeed Miss Reiter demonizes the Nazis. They are so horrific that she can only mention their brood anonymously. Thereby she avoids to take any stance toward the satanizing pressure which is subduing the Nazi kids sixty-one years after the war. On the contrary, she is by her conventional academic research assuring the permanence of the Nazi children's mental torture.
    We are sure however that Miss Reiter will develop her questionings in future research. European mentality is sick when over one hundred million Europeans are fit to be Miss Reiter's patients or anonymous interviewees. Europeans need a reconciliation between Nazi descendants and Communists/Capitalists when the number of full-blooded European Nazi and Fascist children reach to such an amount. So many mute persons is a tragedy, represent a political reality and a political challenge, whatever the sixty-eighters think about it. Such a number of non-integrated individuals makes Western democracy an illusion and a joke.
    Miss Reiter mentions in her introductory chapter that she does not automatically consider "the children of perpetrators" as innocent. I am bound to agree with her, on the condition that she limits the children to those who act as executors for the sixty-eighters' ideology. These anti-Nazi Nazi children are the most fanatic sixty-eighters, since they have to satanize in order to hide themselves from satanization.
    Margit Reiter omits to mention Nazi children who have by own means, independantly of academics, declared themselves in public. She knows that she has a double role, that of researcher and that of denazifier. Western academics repeat the practices of Soviet humanistic psychologists. They all want to clean people's mind in order to make it fit the political system.)
• Pierre Rigoulot :
  • "Les enfants de l'épuration", Plon 1993, (intervjuer med franske NS-barn)
• Ari Roth :
  • "Born Guilty" - Teaterstykke basert på Peter Sichrovsky's bok av samme navn. Stykket ble bestilt av Arena Stage, Washington DC, 1991. Det ble på nytt satt opp på Theatre J i Washington i mai 2002. (Directed by John Vreeke. Design: Dan Conway (set and lights) Mark Anduss (sound) Susan Chiang (costumes) Dale Nadel (properties.) Cast: Rick Foucheux, Michelle Shupe, Jennifer Mendenhall, Jim Jorgensen, Irving Jacobs, Julie-Ann Elliot, Michael Russotto, Christopher Lane.) Austrian Information. Potomac Stages.
• Peter Sichrovsky :
  • "Schuldig geboren", Köln 1987.
• Mona Sue Weissmark :
  • "Justice Matters: Legacies of the Holocaust and WWII". To be published by Oxford University Press in 2003. "Justice Matters is about hearing the other side, seeing the other view. The story of how children of the Holocaust and children of the Nazis struggled to come to terms with their past has universal applications for any people, and culture, riven with a legacy of resentment."
• Chanoch Zeevi :
  • "Hitler's Children" - a documentary of 2010.
    See Allan Hall's article written for The Scotsman the 20th of February 2010 : "Children of the Reich tell of shame at being related to Hitler's men".
    (Children and relatives of famous Nazis are put under Holocaustic pressure and collapse to honor the war victors and the post-war Western democracies.)

  Artikler av andre :

• Finn Abrahmowitz :
  • "Arven fra Quisling" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Information 18.11.93
• Zeca Afonso :
  • "Os meninos nazis", Brazilian song from 1983.
    (At the end of his life José Afonso peddles the myth that the Nazis wanted to eliminate all races except the white one. Strong of this conviction he satanizes children. It is a nasty proclivity to evoke children as murderers, they be Communist children, terrorist children, Capitalist children or Nazi children.)
• Aftenposten :
  • "Kirkelig forsoning med krigsbarna", 31.10.99
  • "Krigens ekko og barnas skjebner" - leder 7.7.01
  • "Løgnens ofre" - leder 26.4.02
  • "Wiesenthal" - leder 21.9.05. "At vi ikke er ferdig med denne forbrytelsen, som virker inn i vår egen samtid, viser arbeidet med å etablere også et norsk Holocaust-senter, i Oslo. (...) Og oppgjøret med fortiden kom som et krav fra nye generasjoner.
    Simon Wiesenthal var jegeren som manet til at dette oppgjøret aldri må ta slutt."
    (I slike ettertanker etter Simon Wiesenthals død høsten 2005 registerer vi at Aftenposten ignorerer naziungenes behov for forsoning. Avisen henviser til "krav fra nye generasjoner". Europeiske naziunger er ikke med i Aftenpostens generasjonsbegrep. Og "forsoning" er forbigått, som et foreldet sosialt rituale som Holocausten har gjort ubrukelig for all fremtid. Det nye norske Holocaust-sentret blir opphøyet til et uforsonlighetens tempel. Vi har å gjøre med humanistisk etikk. Den favoriserer de sterke, kapitalistene, oligarkene. De har mange imot seg og kan bare manipulere verden ved bruk av gjeld og skyld.)
• Aftonbladet :
  • "Han gjorde upp med sitt färflutna" - presentasjon av Eystein Eggen i Aftonbladet 12.7.00 i anledning TV-portrettet i "Cityfolk 2000 Oslo" på SVT 1 samme måned.
• Herbert Ammon :
  • "Die heile Welt der Revolutionäre" - Die Welt 8.01.01. "Der Anteil der Nazi-Kinder unter den Revolutionären war beträchtlich, seit dem Auschwitz-Prozeß litten auch jene, die sich familiär unbelastet fühlen möchten, unter Identitätsnöten. Die kollektiven, imaginären und subjektiv-realen Schuldgefühle ließen sich jetzt, überhöht und inspiriert von Blues und Rock'n Roll, von den "Stones", von Janice Joplin und Jimi Hendrix, ins Revolutionäre wenden."
• Ulf Andenæs :
  • "Når far var nazist og morder" i Aftenposten 7.7.95, om Niklas Frank, sønn til Hans Frank, generalguvernør i det okkuperte Polen
• Ola Lars Andresen :
  • "Født som skyldig" i Klassekampen 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
• Anne Applebaum :
  • "A Dearth of Feeling. An essay about the absence of memory of communist crimes" - in The New Criterion, October 1996.
    "A small part of the Western Left struggled to explain and sometimes to excuse the purges from the 1930s onwards: even in the 1980s, there were still academics (for some reason, they often tended to be British academics) who went on describing the advantages of East German health care or Polish peace initiatives. The fact of the matter was that the founding philosophers of the Western Left were the same as those of the Soviet Union. (...) In fact, Rosenberg's argument, like that of Thurston or Getty, appears to be rooted not in actual observation of life in Central Europe, but in a deep desire to protect the legacy of the Western Left..."
    (Many Nazi children wonder why Western intellectuals do not transfer guilt on the Communist families like they do on the Nazi families. Applebaum's answer ends up with accusing the Western Left for immoral self defense, having become a Holy Left protected by most Western academics. We very much appreciate her honest essay. She misses though to present the historic foundation of the 20th century's conflict by omitting to say that the Nazism was a logical reaction to the Communism.
    To combat the Holy Left is difficult as long as the Nazi children are mentally distroyed by the guilt for the Holocaust. The Left pretends that there is no European Traditional Right any more due to the Holocaust. This pretense functions as long as the Nazi children remain silent. The European Traditional Right is sick. It is not nonexistent. The time for leftist intellectual hocus-pocus has to come to an end. Notwithstanding the reigning mess in our communal life due to the cultural onesidedness, sixty years after the horrible world war the intellectuals should stop distributing guilt to any side.)
• A-pressens Oslo-redaksjon :
  • "Biskop-ja til NS-møte" i Dagsavisen 29.9.00
• Arbeitsgruppe Kriegskinder einst und jetzt :
  • "Kriegskinder - gestern und heute" - "Die Arbeitsgruppe ging hervor aus Teilnehmern einer überkonfessionellen, internationalen Tagung von Betroffenen und Therapeuten in der evangelischen Akademie zu Bad Boll vom 17.-19.4.2000 unter dem Thema: "Kriegskinder einst und jetzt." On the web 2000
• Paul Arnoldussen :
  • "NSB-kinderen: laat Niod eens naar ons kijken" in Het Parool 3.9.02. "Vijfentachtig procent van de kinderen heeft na de oorlog psychische klachten gekregen, weer 85 procent zocht daarvoor professionele hulp."
• Håkan Arvidsson :
  • "En katt er en katt..." - debatt om Brylds bok i Svenska Dagbladet 12.4.95
• Tone Foss Aspevoll :
  • "Dyrket NS-hatet" - Klassekampen 7.5.02
• Tor Bach :
  • "Lurte biskopen i Nidaros opp i stry" i Fri Tanke nr. 4/5 september 2000
  • "Biskop møtte Quisling-revisjonister" i Fri Tanke nr. 6 oktober 2000
• Ayhan Bakirdögen :
  • "Besatzungskinder in Norwegen: Heimatlos und kulturell entwurzelt" - Berliner Morgenpost, 4.7.01. "Norwegische Spitzenpolitiker bringen ihr Bedauern über die Leiden der Kriegskinder zum Ausdruck und nehmen demonstrativ an Veranstaltungen zu diesem Thema teil, so auch an der heute von der deutsch-norwegischen Willy-Brandt-Stiftung im Berliner Rathaus Schöneberg organisierten Tagung."
• Ivar Bakke :
  • "Bondefascisme og storslagne feiltagelser" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Nationen 12.9.94
  • "NS-barn og historiens lærdommer", - debatt med Klüwer om "Gutten fra Gimle" i Nationen 7.10.94
• Balder :
  • "Tro bare ikke at man blir kvitt oss så lett !" i Folk og Land 1991 (NS'eren Einar Rustads tordentale mot NS-barnas forsøk på å gå sin egen vei. Rustad, historikeren Hans Fredrik Dahls hovedkilde, understreker : "Da det yngste medlem av Nasjonal Samlings ungdomsfylking var hele 10 år i 1945, vil mange i våre rekker ha kraft til å kjempe for vår sak i lang tid fremover.")
• Dan Bar-On :
  • "Encounters between descendants of Nazi perpetrators and descendants of Holocaust survivors". Psychiatry, 58, 3, pp. 225-245, 1995.
  • To Reflect and Trust - an organization founded 1992 by Dan Bar-On. "Transitions from War to Peace: Understanding Trauma Across Generations in Face-to-Face Encounters. To Reflect and Trust (TRT) is an international organization that has grown from its 1992 beginning as an encounter between the grown children of Nazi perpetrators and of Jewish Holocaust survivors, to an organization which sponsors and learns from annual encounters between former enemies from Northern Ireland, from Palestine-Israel and from South Africa."
    (The Organization edits interesting documents for all Nazi children.)
  • "We suffered too", Nazi Children's Inability to Relate to the Suffering of the Victims of Holocaust - written together with Amalia Gaon for Journal of Humanistic Psychology vol. 41 no. 4 Fall 1991
    From the abstact : "Genuine and explicit empathy for the victims of one's predecessors' wrongdoings could be a psychological mechanism for preventing future similar atrocities. However, such empathy requires a lot of personal and societal working through that did not take place in Germany during the first 40 years after WWII. 'We suffered too' was a major moral argument and normalization strategy found among descendants of Nazis in West Germany. This strategy kept them from relating to the outcomes of their parents' direct or indirect involvement in the Holocaust."

    (How can the Zionists manage to maintain the international Cult of Death called Holocaust without forcing Nazi children to accept that there is a difference between sufferings and sufferings, between war and war, between death and death - between Jews and Goyim in war ? Germans are ridiculed by Israeli psychologists when the say that they suffered of war and pain as well when the Zionist-American forces carpet bombed German towns - another holocaust.
    When shall Jews and Zionists accept that they wear war guilt just like the other war participants ? Now we Nazi descendants know that our worst oppressors in times of peace are not Jews or Israelis. They are our own pseudo-Zionists, the war victors. We invite Jews to engage themselves for a reconciliation with the Nazi descendants instead of pushing guilt for the eternity. Our own "Humanists" and post-war "democrats" seem unable to take a step toward reconciliation.)

• Poul Behrendt :
  • "Slægtssoning" - anmeldelse av Brylds bok "Hvilken befrielse" i Weekendavisen 3.-9. mars 95
• John Berg :
  • "'Krigsbarn' og norsk selvforståelse" - kronikk i Aftenposten 18.8.04. "Nordmenn med en hard barndom under krigen og i årene etter, fra begge sider i kampen, var den gang ikke annet enn en liten flokk i en malstrøm der titalls millioner barn bukket under eller mistet alt." ... "Store påkjenninger og mobbing i sin alminnelighet kan ikke anses som annet enn følger av at krigen og etterkrigstiden satte dype spor."
    (John Berg skal ha takk for at han prøver å sette nazi- og tyskerungenes skjebne i perspektiv. Berg er selv en seiersunge, født i 1938, og omsider kan seiersungene og taperungene begynne å orientere seg - nødvendigvis i forhold til hverandre. For krig består av seier og tap. Fred burde åpne for samtaler og forsoning, noe den ikke har gjort. Veteranene og deres etterplaprere ønsker selvsagt at krigshistorien fortelles i svart-hvitt bilder for all fremtid. Men nye generasjoner har kommet til. De kan ikke orientere seg etter banal svart-hvitt tenkning. De må få vite at vi naziunger ikke har oppdaget freden, ikke føler freden - etter 60 år. I beste fall blir orienteringsarbeidets utfall begynnelsen på en etterlengtet forsoning.
    Dessverre ser ikke Berg at den ideologiske kampen fra 20- og 30-tallet, kampen mellom tradisjon og modernitet, fortsatte etter 1945 og ble ideologisk tilspisset utover i fredsårene. Han nevner ikke avnazifiseringen. Avnazifiseringen var en følelseskald overvalsing av naziungene i fredstiden. Han skjønner ikke at Holocaust - slik Holocaust ble lansert på 60-tallet - ble en samvittighetsbyrde for naziungenes sjel, knusende for deres selvbilde, og førte til en varig stopp i deres etterkrigsforsøk på å gjenopprette sjelefred. Berg forstår ikke at 60-tallsbegrepet Holocaust og medialanseringen av begrepet var og er bevisst vestlig martring av de europeiske taperfamiliene for å gjennomføre kapitalismen og pengedominansen uten motstand innad og utad, like til å gjennomføre vestlig kapitalisme i globalt perspektiv, for å skape et massesamfunn som i dag eufemistisk blir kalt "global landsby". "Global landsby" betyr enkelt og greitt "hvit manns verdensimperium", for konseptet er helt og holdent skapt av den hvite mann og blir i hovedsak implementert av den hvite mann. Den imperiale hvite mann kaller seg selv "humanist" og er ikke lenger hvit men antirasist.
    Det er fint at Berg inviterer naziungene til perspektivtenkning. Det er flott at han gir oss en rolle i historien, at vi skal få være med på å uttrykke nasjonens selvforståelse, at han innrømmer oss en egen identitet. Mange tror at naziungene ønsker å smelte inn i det humanistiske moderne fellesskapet, at vi skal bli deltagere i den kapitalistiske massekulturen. Det vil vi selvsagt ikke. Når vi får slippe til etter å ha vært ekskludert i seksti år, skal vi bruke vår stemme til å representere den gamle europeiske tradisjonen. I denne tradisjonen skriver Eysten Eggen som har "tatt krigen tilbake", ikke bare for seg selv men for alle NS-barna.
    Men tyskerungenes ufortrøstelige skjebne må ikke glemmes i alt perspektivstrevet.)
  • "Forstår forskerne krigsbarnas skjebne ?" - Aftenposten 5.9.04.
    "... det har vært vanskelig for dem (krigsbarn, NS-barn og barn fra motstandssiden) å finne fotfeste ved å se seg selv som verdifulle vitner fra en enestående epoke i vår historie."
    (Berg slår til med et gnistrende spørsmål. Forskerne som er satt til å forske i vår historie er ikke en gang i stand til å se seg selv i perspektiv. De er selv tapere i historien - marxist-leninister, maoister eller trotskister som de er - ute av stand til å innrømme sine menneskefiendlige idealer. De skulle ha mer enn nok med å skrive om seg selv, forske i seg selv. Men humanist-Norge trenger dem for å forfalske alles historie. De er betalt for å surre rundt i humanismens lekekasse og drive med akademisme. Hverken tyskerungene eller naziungene trenger dem. Som Berg skriver, vanskeliggjør de vår egentlige rolle som er å være vitner fra Europas største katastrofe. Forskerne hindrer oss i å komme til uttrykk. De driver og forvalter oss, sensurerer oss. De kaller det godhet. De er redde for at vi skal gjenopplive Hitler, for de tror at vi er åndemanere. De ser seg selv som anti-nazister med anti-nazisme som en i-seg-selv-nok-ideologi som de skal redde verden med. De opprettholder den andre verdenskrig i stedet for å innrømme at de selv har forrådt verden med ideologisk tøv. Forskerne driver et dobbeltspill med hensyn til forskningsmålet. De er kanskje først og fremst redde for å miste sine statlig-"kommunistiske" stillinger som de tilranet seg på 70-tallet. Det er underlig å vite at det er våre "demokratiske" partier som finansierer slike forskere.)
  • "Krigsbarn og frontkjempere - uten historie" i Aftenposten 14.11.04. "Krigsbarna får ikke det de utvilsomt trenger mest, en historisk identitet."
    (Vi takker John Berg for å påpeke historikernes manipulerende omgang med historien når de tåkelegger krigsbarnas historieidentitet, blant annet ved ikke å gå i debatt med dem angående deres identitet. Men han tar feil når han bruker krigen som referanseramme for tyskerungenes og naziungenes kampsak. Under krigen led alle, utvilsomt. Det var etter krigen at taperungene ble stigmatisert, særlig da Holocaust kom på begynnelsen av sekstitallet. Hverken jødebarna, krigsseilerbarna, bombeofferbarna eller andre krigsbarnsgrupper ble stigmatisert etter krigen, selv om mange sikkert nok ble ignorert av de nye makthaverne.)
  • "Ble NS-barna sveket ?" - Morgenbladet 24.7.09
    "Jeg forstår for så vidt at NS-barnet Turid Nystøl Rian i Morgenbladet 17. juli, NS-barnas talsmann Ole Wilhelm Klüver og andre, ved livets korsveier åpenbart aldri har stanset og ristet seg selv. Men det betyr ikke at de ikke har hatt valget, og fortsatt har det.
    De har grodd fast i offerrollen og snevret inn perspektivet på sine liv til puslete selvmedynk og tilløp til tidvis ganske innbitt revansjisme." (...)
    "Etter krigen delte NS-medlemmene seg grovt i to leire, én revansjistisk som dyrket sin angivelig urettferdige skjebne og én som la krigen bak seg. NS-barnas opplevelse av sin oppvekst er nok mye en konsekvens av foreldrenes holdninger. Her finner vi mye av forklaringen på at bare ett NS-barn har stått frem med virkelig mot, perspektiv og intellektuell kraft – forfatteren Eystein Eggen med boken Gutten fra Gimle. Forlaget hans må være hjernedødt som ikke forstår at boken for lengst burde vært ute i nytt, stort opplag."
    (Vi utadvendte NS-barn trenger inderlig vel den kritiske og rosende røsten til John Berg. Eystein Eggen fortjener og trenger rosen. Jeg, O.W.K., trenger risen. Selvsagt kan NS-barn være håpløst navlebeskuende. Vi er vel blitt litt fremmedgjorte i eget land og har mistet evnen til omtanke for helheten i samfunnet, omsorg for motparten. Berg knytter oss sammen. Det er det sannelig ikke mange som gjør.)
  • "NS-forskning uten hold" - Morgenbladet 7.8.09
    (Berg skriver om krigens store drama. Han berører ikke etterkrigshumanistenes opportune satanisering av taperne i fredstid. Det håper jeg han gjør i kommende artikler. En forsvarsanalytiker bør kjenne til forsoningens betydning. Premisset for forsoning er at andre verdenskrig aksepteres som borgerkrig.)
  • "Debatt 14. august 2009 : John Berg" - Morgenbladet 14.8.09
    "Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille», sier Bjørn Westlie i Morgenbladets intervju med ham 7. august. Dette er sakens kjerne. Sammen med Eystein Eggen (samme avis) og Knut Engelskjøn (Morgenbladet 31. juli) har han satt NS-barnas skjebne i perspektiv. NS-barna Inger Cecilie Stridsklev og Turid Nystøl Rians lidelsesdyrking og myter om overgrep, vil nok i rendyrket form forbli innen sektens grenser."
    (John Berg og de politisk opportune NS-barna Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn må gjerne engste seg. Historien ruller fort. Satanisering av en slagen fiende lønner seg aldri.)
  • "Krigsbarnas verdighet" - Morgenbladet 11.9.09
    "Men krigens holdningskamp var de vergeløses eneste utvei for å bekjempe Quisling-diktaturets forsøk på å nazifisere samfunnet, ikke minst barna. Det fantes ikke noe alternativ til isfronten."
    (Morgenbladets debatt fra juli 2009 endte opp med jøssingfisering av nazibarnsaken og andre manipulasjoner og feilskjær. NS-barnsaken ble for eksempel forklart ut fra krigsårene. Men NS-barnsaken oppstod i fredstiden, som resultat av fredsstigmatisering og fredsdemonisering. Det er ikke lett for John Berg å holde hodet klart.)
• Egil Berntsen :
  • "Krigsbarn" i Aftenposten 16.6.02. "At gruppene tyskerbarn og NS-barn har krav på spesiell oppmerksomhet, fortoner seg uanstendig."
• Harald Berntsen :
  • "NS-barnets historie" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Klassekampen 14.10.93
• Stig Berntsen :
  • "Når nazismen skal reinvaskes" i Telemarksavisa 23.6.00. (Innlegg hvor Berntsen går i rette med Inger Cecilie Stridsklev for hennes uttalelser i samme avis 16.6.00.)
• Atle Bersvendsen :
  • "Et tragisk liv er ikke nok" i Adresseavisen 19.12.01
• Bjørgulv K. Bjåen :
  • "Krever raskt oppgjør" i Vårt Land 21.11.02. "Om det går an å be om unnskyldning på vegne av noen, så ber justiskomiteen krigsbarna om unnskyldning for den urett og den smerte de er påført gjennom livet som følge av de var krigsbarn, sier stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen. KrF-politikeren er saksordfører for "tyskerbarn"-saken."
    (Stortingsrepresentant Marthinsen har en riktig formulering når han sier "smerte de er påført gjennom livet". Mange politikere og journalister hopper over den tiltagende smerten som tyskerungene og NS-barna ble utsatt for under Holocaust-bølgen på 60-tallet, den bølgen som de norske sosialistene, liberalistene og modernistene surfet og surfer på. De nøyer seg med å beklage barndomslidelsene. Holocaustlidelsene vedvarer i dag og er den egentlige utfordringen for politikerne. Under krigen led barn som voksne. Men krigen varte i fem år mens freden for naziungene har vart i snart 60 år. Det er mer motbydelig å mishandle unger i fredstid enn i krig. Kompensasjonsmalen for et oppgjør for tyskerungene kan derfor ikke være krigsofre, slik enkelte politikere antyder.)
• Willy Black :
  • "Ingen forakt for egne barn" i Folk og Land nr. 7 1996.
    "Jeg tror ikke at Eggen og Klüwer har forutsetninger til å komme med ordene 'forakt for egne barn'. For meg står det slik at disse to er oportunister som vil ha blest om sitt liv..."
    (De fleste gammelnazister forsto aldri at etterkommerne, i den grad disse ønsket å være tydelige i samfunnet, måtte bryte både med taperne og med seierherrene. Et kompakt krigsmønster gav ingen plass for etterkommere - for krigen skulle vare evig, krigen skulle legge premisser for all fremtid. Men etterkommere er ikke slaver av fortiden. Vi var foraktet fordi vi var fratatt egenrespekten, vår fri vilje, vår verdi som nye samtalepartnere. Vår vilje er å reparere sivilisasjonsbruddet som krigen førte til.)
• Svein Blindheim :
  • "NS-barna og togna" - kronikk i Dag og Tid 7.7.94, med utgangspunkt i "Gutten fra Gimle".
• Sabine Bode :
  • "Uns hat nie jemand gefragt" i Süddeutsche Zeitung 12.2.00
• Bjørn K. Bore :
  • "Biskop i NS-bråk" i Dagbladet.no 29.9.00
  • "På siste" - intervju med Nidaros-bispen Finn Wagle etter hans besøk på NS-barnas "vennetreff", i Dagbladet 1.10.00
• Baard H. Borge :
  • "Forskningsprosjekt på NS-barn" - intervju i TV 2 søndag 3.9.00 kl. 21.00
  • "Naziyngel på nasjonaldagen" i Syn og Segn, hefte 3 2000. (Borge skiller ikke mellom NSUF'ere og NS-barn. Han skriver som om han var en NSUF'er selv, som om han vil hevne seg på samfunnet. Artikkelen er lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff".)
  • "Biskopen og NS-barna : Wagle handlet riktig" i Fri Tanke nr. 1, januar 2001 (lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff")
  • "Bondevik må be om unnskyldning" - Borge intervjuet av Kjetil Mæland i Nettavisen 6.5.02
  • "Dei uverdige offera" - kronikk i Dagbladet 23.7.02. (Borge forsøker å definere nazibarna ved å sammenligne oss med tyskerbarna. Forskeren må gå dypere. Den humanistiske forskningen har selv vært med på å utdefinere en menneskegruppe fra samfunnet ved bruk av holocaust, historisk grusomhet som er blitt til en ondskapskult, den antitetiske kraften bak tidens streben : demokrati og individbaserte menneskerettigheter. Forestillingen om det seirende demokratis godhet synes avhengig av skrekkdyrkingen av det godes motsetning. Borge fanges av sin egen ideologiske sfære og har i kronikken følgelig ikke nevnt holocaustkraften som ren psykisk lidelse for oss naziunger. Når Vestens humanistiske forskningsinstitusjoner er med på å satanisere vårt miljø, til hvilket fristed vil da forskerne lede oss naziunger ? Er penger og unnskyldning løsningen ? Vi er Vestens nye hjemstedsløse. Vi regner med at Borge som alle andre akademikere får sitt rom i holocaustsenteret på Gimle. Forskningen trenerer frigjøringen av naziungene. Tyskerungene har erfart hva vi mener. Å bryte ned de ødeleggende dødskreftene i holocaust-kulten er den eneste redningen for europeerne, europeiske jøder inkludert. Vi er nye generasjoner europeere. Både akademikerne og naziungene er fanget av en lummer gammelsekulær humanisme. Nynazisme er symptom på tidens sjelelige sykdom, på det ulidelige ved at forsoningstanken synes vraket.)
  • "De gamle eier ikke krigen", - Borge intervjuet av Tina Eilertsen i Harstad Tidende 19.11.07.
    "Han (Borge) mener Norge har brukt krigshistorien til å reise et monument over "gode nordmenn". – Samtidig har vi utelatt det som er ubehagelig. For eksempel behandlingen av tyskerbarn og NS-barn. Eller at det norske samfunn aldri har forsonet seg med NS-medlemmene, sier Borge."
    (Etter at den dekorerte krigsaktøren Svein Blindheim i senere år som forsker har hoppet av den jålete og forvridde offentlige krigshistorien - historie som middel til å opprettholde illusjonen om seiers-Norge, er turen kommet til en yngre forsker. Borge forstår også at konsensus-dyrkning og historieskrivning er inkompatible virksomheter. Se Eystein Eggens dokumentasjonssider 99, 100 og 101.)
  • "Mor og fars valg" - Morgenbladet 24.7.09
  • "Vanskelige liv" - Morgenbladet 31.7.09
    "Mine egne data om 376 NS-barn (2002) tyder da også på at det er en klar overhyppighet av stressymptomer og nedsatt psykisk helse i denne gruppen. Og dette henger ikke bare sammen med den direkte diskrimineringen mange har opplevd, men må også sees som en mer generell konsekvens av å være barn av foreldre som av samfunnet omkring ble fordømt som 'nazister og landsvikere'."
  • "- Kan si unnskyld" - Borge intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
  • "Krav på vår sympati" - Morgenbladet 21.8.09
    "Her vil jeg imidlertid dvele litt ved utgangspunktet for Morgenbladets dekning av saken, nemlig spørsmålet om NS-barna bør få en uforbeholden, offisiell unnskyldning slik tyskerbarna («krigsbarna») for lengst har fått. Det er etter min mening urimelig at de to gruppene hittil ikke har fått lik behandling. Enkel humanisme sier oss jo at alle mennesker som lider urett har samme krav på vår sympati."
    (Borge burde vel vite at vi naziunger fikk unnskyldning av et samlet storting i 1995. Den saken er klar. Det er oppfølgingen det er noe i veien med. Vi får tro at forsoningsbehovet kommer på sikt, også hos jøssingetterkommerne.
    Verre er det med tyskerungene. De tapte så det smalt erstatningssaken ført for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Forøvrig blir de bare syntes synd på, en og annen sjelden gang, alt etter medias godhetsføleri.)
  • "Hva gjorde du under krigen far ? Om NS-barnas vanskelige forhold til sine fedre" - Nordisk historikertreff ved Linköping universitet 2011
    "I den sammenhengen, hva betød det at barna vokste opp med en far brennemerket som nazist og landsviker (jfr.Borge 2009)? Klarte de som barn å danne seg et positivt bilde av ham, og klarte de siden å beholde det? Tendenser til stigmatisering av NS-folk og deres familier viste seg allerede sommeren 1940, og ble senere forsterket av Hjemmefrontens oppfordringer om å ”fryse ut” alle partimedlemmer. At eksilregjeringen i London kriminaliserte NS-medlemskapet og betegnet det som landsvik, bidro også til kollektiv stempling. Etter krigen ble tidligere NS-folk verken tilgitt eller glemt av samfunnet. De hadde valgt ”feil” og sto derfor utenfor det nye fellesskapet som bygget på at nordmenn nærmest unisont hadde avvist nazismen (Borge 2002:251-252)."
• Roger Boyes :
  • "Norway sued by Himmler survivers" in The Times, 31.10.2001. "Lebensborn homes - three orphanages and six maternity homes in Norway alone - are frequently referred to as having been stud farms for SS troopers encouraged to create a nucleus of Aryans for the new world order. In fact, most were simply shelters for illegitimate children."
  • "Krav på vår sympati" - Morgenbladet 21.8.09
    "Her vil jeg imidlertid dvele litt ved utgangspunktet for Morgenbladets dekning av saken, nemlig spørsmålet om NS-barna bør få en uforbeholden, offisiell unnskyldning slik tyskerbarna («krigsbarna») for lengst har fått. Det er etter min mening urimelig at de to gruppene hittil ikke har fått lik behandling. Enkel humanisme sier oss jo at alle mennesker som lider urett har samme krav på vår sympati."
    (Borge burde vel vite at vi naziunger fikk unnskyldning av et samlet storting i 1995. Den saken er klar. Det er oppfølgingen det er noe i veien med. Vi får tro at forsoningsbehovet kommer på sikt, også hos jøssingetterkommerne.
    Verre er det med tyskerungene. De tapte så det smalt erstatningssaken ført for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Forøvrig blir de bare syntes synd på, en og annen sjelden gang, alt etter medias godhetsføleri.)
• Ingrid Brekke :
  • "Annen verdenskrig med nye øyne" i Aftenposten 19.2.05. "I boken 'My father's keeper' av Stephen Lebert (Min fars vokter) møter vi flere av de største nazistenes barn. Noen tok oppgjør og forsøkte å sone sine fedres synder, andre lever sine liv i taushet. En av de mer groteske historiene er om Wolf Rüdiger-Hess. Rudolf Hess satt fengslet i Spandau til han døde i 1987, 93 år gammel. Sønnen brukte hele livet sitt på å forsøke å renvaske faren. Hans sønn igjen laget en nettside til ære for sin bestefar."
    (Det er ikke grotesk at barn prøver å renvaske sataniserte fedre. Det er høyst menneskelig. Men satanistkulturen har fortsatt hegemoniet i Vesten, og Ingrid Brekke er som journalist tvunget til å føle, tenke og skrive moralsk korrekt.)
• Verena Brunner :
  • "Die Kinder der Täter und deren Umgang mit der NS-Beteiligung der Eltern" - Proseminar Generation und Gedächtnis, Universität Wien, April 2002. "Wenn der Betroffene aber erkennt, welcher Mechanismen sich seine Psyche bedient, so kann die vererbte Schuld besser verarbeitet werden."
    (Ist der Begriff "vererbte Schuld" als eine Diagnose anzusehen, die man für die Kinder eines Massenmörders angewandt werden kann ?)
• Ola Bruun :
  • "Banebrytende om NS-barn" i Harstad Tidende 10.6.01
• Jan Brøgger :
  • "Frontkjempere og idealer" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Kulturelt Perspektiv nr. 4 1993
  • "De brennemerkede kommer ut av skapene" - kronikk i Aftenposten 3.4.00
  • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Brøgger var med i paneldiskusjonen.
• Bjørgulv Braanen :
  • "Arbeids uhellet Gabriel Homme" i Dagens Næringsliv 15.1.00. (Skarp kommentar til nullingen av Eggens "To konger")
• Bund der Vertriebenen Kriegskinder :
  • "Ostpreußen/East Prussia" - "Ursula Otten und den vielen anderen Vertriebenen gewidmet, denen ihr geliebtes ostpreußisches Heimatland entrissen wurde." On the web 2001
• David Byers :
  • "Norway's Nazi offspring claim compensation" - Times Online, 8.3.07.
    1. "They were conceived because of the desire of invading Nazi troops to create an Aryan master race to rule the world" (...)
    2. "...a group of Norwegian war children whose mothers were deliberately impregnated by German soldiers as part of a Nazi plan to build a blond-haired blue-eyed race, are today demanding a payout from Oslo" (...)
    3. "...claim that the Norwegian Government was guilty of failing to protect them from the Nazis' Lebensborn scheme during the German invasion of Norway" (...)
    4. "Up to 12,000 children with a Norwegian mother and German father were born under the scheme, meaning Fountain of Life" (...)
    5. "...children of German troops from neighbouring Sweden, which was also part of the scheme."
    6. "...we are asking for financial damages," Randi Hagen Spydevold, a lawyer for the group, said." (...)
    7. "Norwegian courts have always ruled against any compensation claimants in the past, saying the country's government cannot be held responsible for failing to sufficiently protect the Lebensborn children before 1953, when it signed the European Convention on Human Rights" (...)
    8. "'They claim the violations are continuing in the sense that they are still reminded in negative terms of their origin and value,' the European Court of Human Rights (ECHR) said in a statement." (...)

    (The above series of statements taken from Byers' article need commentaries. I have numbered his statements, coming from different paragraphs in his article, as well as my commentaries, with corresponiding numbers beween parentheses :

    (1). National Socialism was national in contradistinction to globalistic Communism or globalistic Capitalism. Western powers seeking world domination in the 21st century have always accused Germany for a mentality which they convey themselves.
    (2). Need of love increases during war, in order to fight growing death numbers. Norwegian Lebensborn homes were nursery homes, not human stud centers. In 2002 a professor of London School of Economics told a student from Oslo that there were no German soldier kids in France. This professor thought probably that the offspring of French girls would not be blond enough. Mr. Byers might have listened to false academic assertions.
    (3). Since there was no Lebensborn scheme practiced in Norway there were no such children to protect. German kids needed protection from the harassment of victors after the war. How can anyway a journalist mean that a Norwegian Government which had fled to England should control German-Norwegian administration in power in Norway ? This paragraph is nonsense.
    (4). They were born of love. In Communist-Capitalist occupation zones at the end of the war kids were born of rape perpetrated by Allied soldiers.
    (5). This utterance seems written by a brainwashed school child. If most Swedes were pro-Nazi in 1940, their land was never home for German soldiers.
    (6). We Second Generation Nazis understand that the soldier kids want some compensation. However, material compensation will not protect them from Western institutional mental harassment in the future.
    (7). This is an interesting statement. The paragraph utters that Norway was occupied by Allied forces between 1945 and 1953 - since the Norwegian Government had no responsibility during this period of time.
    (8). At last a correct statement. Since we Nazi children live under the heals of Western Materialistic ideology and the new religion of Holocaustism imposed all over Western Europe after 1945, we will be objects to de-Nazifying harassments as long as Europe is dominated by this mainstream, obligatory, holocaustic ideology.
    This article seems written with the intent of influencing the judges of the European Court of Human Rights in order to pre-empt official willingness of compensation.)

• Inger Lise Børringbo :
  • "Ser frem til rettssaken om erstatning for krigsbarna" i Tønsberg Blad 23.7.01
• Donis Canisales, Jessica Corwin, Karen Burnam, and Monica Madrid :
  • "Effects of the Holocaust on Jewish and German Children and Their Descendants" - on the web since some years
• Gunnar Helge Carlsen :
  • "I skyggen av NS" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Bergens Tidende 4.11.93
  • Anmeldelse av Eystein Eggens bok "Generalen" i Bergens Tidende høsten 1996, (Generalen er Fleischer, helten fra Narvik. Anmelderen foretar en reaktiv nazifisering av NS-barnet Eggen)
• Christen Christensen :
  • "Fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Arbeiderbladet 13.10.93
• Werner Christie :
  • "Verdifull beretning fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Aftenposten 28.10.93
  • "NS-barn bryter tausheten" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Befalsbladet nr. 3 1993
• Annick Cojean :
  • "Les mémoires de la Shoah" dans le Monde le 29 avril 1995
  • "Papa était un nazi..." dans Le Monde 15.3.00 (Cinq anonymes enfants NS d'Autriche, et un Juif de père lituanien, racontent)
  • "Pappa var nazist..." i Dag og Tid 30.3.00 (Tre anonyme østerriske NS-barn forteller)
• Kate Connolly :
  • "German rape victims find a voice at last" in The Observer 23rd of June 2002. "In his book, Beevor, a Sandhurst recruit turned writer, uses previously unpublished material from Russian archives in Moscow to describe vividly the horrific suffering of an estimated two million German women and girls who were gang-raped by drunken Soviet soldiers as they made their way across the country with the aim of forcing the Nazis to retreat."
    (How many Nazi children have been conceived by rape ? How many of them have grown up with depressed and mute mothers ? How many Western privileged intellectuals/artists have cared ?)
  • "Torment of the Abba star with a Nazi father" in The Observer 30th of June 2002
• Jean Crépu :
  • "Enfant de collabo" - film réalisé par M. Crépu d'après "Les enfants de l'épuration" de Pierre Rigoulot. Production 2000 (Théophraste et France 2)
• Maureen Dabbagh :
  • "Lebensborn : from Inception to the New Millennium. Germanization of Abducted Children - Alienation & Estrangement" (P.A.R.E.N.T. International Inc., P.O. Box 62585, Virginia Beach, VA 23462. A non-profit 501 (C) (3) organization leading assistance in international child abduction.)
• Dagbladet :
  • "Eggen nullet", 8.12.99. (Den hegemonistiske kultursektoren gjør det : mobber NS-barn)
  • "Ufyselig debattform" - Dagbladets leder 26.11.00. (Når kommer Dagbladet til sakens kjerne, spør om hvorfor NS-barnjournalistene forblir tause 55 år etter krigen ? Hvorfor opphisser avisredaksjonene seg over at Arnfinn Moland påpeker faktum ?)
  • "Norsk selverkjennelse" - leder 3.7.04. "Riktignok glimrer en annen gruppe med sitt fravær, nemlig barn av norske nazister under krigen, men under pressekonferansen åpnet justisminister Odd Einar Dørum for at regjeringen vil komme tilbake til dem."
    (Vi takker Dagbladet for å inkludere NS-barna i historien om tragedien som skjedde og skjer med tapernes barn. Det er forståelig at regjeringen og øvrige humanister omgår NS-barna. Nazisme er illegitimt i demokratiet. I demokratiets navn har Europa drevet avnazifisering i 60 år. Ingenting tyder på at etterkrigsdemokratiene har tenkt å stoppe avnazifiseringen. De fleste vet vel at avnazifisering betyr satanisering. Siden våre foreldre forlot banen eller holder på å gjøre det, retter nå avnazifiseringen seg særlig mot naziungene. Derfor har regjeringen tatt initiativet til holocaustsenteret i Quislings bolig. Derfor omtales vi i avisene som "barn av norske nazister" og ikke som "NS-barn". Ved det passive begrepet "barn av ..." er vi i deres øyne lykkelig avnazifisert. Men holocaustsenteret skal være en svøpe for evig tid slik at ondskapen blir utpekt og passivisert. NS-barna skal for alltid vite hva de slekter på, hvem de i sannhet er - i taushet.

    For "barna til norske nazister" er tause. Hvordan skal tause og usynlige mennesker nåes ved en humanistisk håndsrekning ? Barna fra NS-siden som har gjort opprør mot den demokratisk pålagte tausheten, har kalt seg og kaller seg NS-barn eller nazibarn. Det gjør vi fordi vi ikke lenger tåler å befinne oss i seierherrenes historiske svarte hull. Seierherrene er så opptatte av å skrive historien etter deres moralske imperativ at utviskelse av 10 % av den norske befolkning har fallt dem lett.

    Vi NS-barn er uenige med seierherrene. Virkeligheten skal ikke skjules, ikke undertrykkes, når det er gått 60 år. Men derved er vi også en utfordring for tidens rettroende ideologer. Statsminister Bondevik uttrykte ønske på Bjørnsonfestivalen i 2000 at etterkrigsstaten måtte komme til en forsoning med NS-barna, en sann forsoning som måtte koste noe for begge parter.

    Tiden trenger nazibarn som kan fortelle historien anderledes enn makthaverne. Det er særlig viktig for innvandrerne som uten vår synsvinkel får et usant bilde av norsk historie.)

• Hans Fredrik Dahl :
  • "Mer enn NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Dagbladet 11.11.93
  • "NS-barn" i Norsk Krigsleksikon, Cappelen 1995
  • "Gi oss navnene, Moland !" - Dahl intervjuet i Dagbladet 26.11.00.
    (Hans Fredrik Dahl tilhører en gammel proprietær-slekt med flere sterke anti-kommunister og fascister. I sin lange karriere som nazi-forsker, pseudo-nazist, krypto-nazist og anti-nazist har han omhyggelig unngått å nevne egne brune i slekten. Han eier derfor ikke ståsted, er en historiker på flukt fra historien, skriver da heller ikke historie men historiefortellinger tilpasset tidens mote. Hans historieskrivning er hans fluktmiddel, hans opportune tilpasning. Og han vet at diabolsk nazisme selger. Han sprader som elegantier blant raddiser og kjøpmenn og tror han representerer gammel familiekultur. I virkeligheten forråder han de gamle. Særlig har han lurt gammelnazistene trill rundt. "Så fint", tenker anti-nazistene. Men naziungene får problemer med foreldreforsoningen. Det er ikke for ingenting at både Hans Fredrik og broren Jacob er blitt katolikker, den siste tillike som kontemplativ munk. Se også "Hvem torde og hvem tør tilgi de utstøtte".
    I anti-nazistisk perspektiv er hele Hans Fredriks slekt en fare for det "åpne" etterkrigs-demokratiet. Da lyder det spesielt hult at han angriper Moland for ikke å nevne nazibarn ved navn. Dahl burde vært den første til å forstå naziungenes kamp for historisk erkjennelse og sosial integrering. Han har aldri tatt kontakt med vår organisasjon. Fortrengning er forutsetningen for sataniseringen av nazifamiliene i Europa. Hans Fredrik er dessverre ikke den eneste europeiske historikeren som lefler med ondskap og sataniserer for personlig å tilpasse seg den materialistiske etterkrigsmodernismen. Slike "historikere" forsøpler vestlig kultur, er en klamp om foten for alle sønner av gammel familie. For videre informasjon rundt fenomenet Hans-Fredrik Dahl, se Eystein Eggens dokumentasjonsside 66 og 135.)
  • " Rettsoppgjøret og de uskyldig dømte: NS-barn og tysker- eller krigsbarn" på mediainstituttets webside 16.8.01, Universitetet i Oslo
• Dahl, Ørnulv :
  • "Anti-rasismen, NS-barna og skyldfølelsen" i www.honestthinking.org/no/, 15.9.07.
    "Skyldfølelsen over foreldrenes gale holdninger og manglende oppgjør med dem, har ført til at de (NS-barna) vil overføre sin egen skyldfølelse til resten av samfunnet." (...) "Årsaken er nemlig skyldfølelsen for nazismen. Derfor finner man de mest velvillig innstilte til innvandring i Norge hos barn og slektninger av NS-medlemmer."
    (Endelig noen fornuftige tanker fra en jøssing-etterkommer. Hevn-oppgjøret i 1945 med satanisering av nazifamiliene i sin helhet og uten perspektiv henimot forsoning, har nødvendigvis ført til ubevisste tanker om gjengjeldelse og hevngjerninger hos mange NS-barn. Det er også av denne grunn at Foreningen av norske NS-barn prøver å invitere jøssingetterkommerne til forsoning. Resultatet lar vente på seg. Ørnulv Dahl klarer iallfall å påpeke det negative ved skyldfølelsen. Men han ser ikke at denne skyldfølelsen er orkestrert, påtvunget oss av selvrettferdige seierherrer. Han forstår ikke det negative i etterkrigssataniseringen av NS-familiene, iallfall ikke i dette skrivet. Det er jo også en hard kneik for jøssingbarna å se noe negativt hos seierherrene, for seierherrene er jo deres foreldre, besteforeldre, onkler etc.
    Det er noe hysterisk over det å gi naziungene skylden for oppløsningen av Norge som homogent samfunn. Er det ikke de anti-rasistiske humanistene, de som vant over de fæle rasistene, som utformet etterkrigspolitikken for Europa ? Våre foreldre kjempet for et Norge for nordmenn under trusselen av kommunistvirvaret og den internasjonalistiske yankee-kommersialiseringen på 20 og 30-tallet. Kongen, London-regjeringen og Hjemmefronten, m.a.o. hele jøssingveldet ville det anderledes. De ville et internasjonalistisk og "demokratisk" Norge, et Norge åpent for verden, grenseløst... Våre foreldre hadde ikke "gale holdninger", slik Dahl skriver. For slike holdninger hadde jødene også. Jødene kjempet for et Israel for jødene, og palestinerne kjemper nå for et Palestina for palestinerne etter FNs opprettelse av Israel på stjålet jord.
    200.000 NS-etterkommere kan nok ikke bare plasseres i ymse rare sekter, slik Dahl gjør det. Den skrikende tausheten til flertallet av NS-barna tilsier at de ikke får lov til å tenke høyt. Deres nedarvede tradisjonalisme er enkelt nok ikke tillatt, korrekt som det heter, her i Jøssingland. Og hvem har skylden for det ? Hvis 200.000 nordmenn ønsket å nedlegge Norge pga. skamfølelse, ville de kunnet boltre seg på NRK og i pressen med slike anti-nazistiske holdninger. Forvandling av det norskeste konservative segment til rotløse modernist-tullinger ville vært ein gefundenes Fressen for jøssingadel og andre storhumanister som nå styrer Norge og massemedia, media som elsker å boltre seg i andres fornedrelse. Men naziungene er fraværende fra hele det offentlige Norge. Derfor er det tvilsomt at NS-barn generelt er blitt multikulturalister. Det er forskjell på skamfølelse og hevntanker. Jøssingbarna driver med skam og multikulturalisme for å sone - offentlig gjennom media. Mange NS-barn driver med hevn. Begge holdninger er skadelige for landet.
    Men hvorfor vil ikke nordmenn være nordmenn mer da ? Kanskje jøssingene er ofre for egen satanisering ? De har fått demoniseringen av NS-familiene i rekyl, i fleisen som det også sies, slik at de har mistet retningssansen. De er innhentet av Nemesis. Jøssingene har nok større skyldfølelse enn NS-barna, i likhet med noen hundre millioner hvite over hele Vesten som skammer seg fordi de er hvite.
    Intens holocaustdyrkning gjennom flere tiår har slått ut holocaustdyrkerne, etterkrigsdemokratene. Det er ikke bare bare å konstituere seg som pseudo-sionister og drive med dødsdyrkning på sionistenes vegne. Resultatet er at alle hvite føler skyld og behov for soning gjennom selvutslettelse. Når de hvite sonerne visker ut egenkulturen, historien, når de ignorerer all hvit arv, da føler de seg plutselig gode. Ikke rart, med all ballasten de har av skyldfølelse fra misforstått kristendom. Lugubre kristensionister og kristenapostater/humanister føler seg ekstra gode når de kan stigmatsere djevler. Nazifamiliene har i over seksti år vært de rettferdiges djevler. Om ikke djeveldyrkningen var nok for å vise de renes renhet, har seierherrene også dyrket Menneskerettigheter og Demokrati i universell målestokk. Stoltheten har gått til hodet på de hvite holocaustianerne, gjort dem til riktig overmennesker i godhet.
    For å være fullt ut anti-nazister og pro-sionister/pseudo-sionister, har de hvite stress-humanistene nedlagt en virkelighet som rase, etnisitet. "Vi er alle like", synger de som små ubevisste barn. Slike rotløse hvite tenker bare på penger, fotball, eksotiske reiser, stygge nazister og andre korrekte meninger. De gjør hvite til latter over hele kloden. De er livsfarlige for alt som heter sivilisasjon, sammenheng, ansvar, verdighet.
    Ørnulv Dahls artikkel har en litt sviktende analyse av NS-barna. Det betyr ikke så mye. Det viktige er hans påpekning av den negative kraften som utgår fra en irrasjonell skyldfølelse. Den har grepet Vestens mennesker inntil margen. Det er på tide med kritikk av hele det kvelende soningssyndromet som preger hvite. Syndromet avstedkommer irrasjonell innenrikspolitikk, slik som satanisering av tradisjonsbundne medborgere. Og syndromet avstedkommer irrasjonell utenrikspolitikk, slik som global krig under påskudd av å spre demokrati. For ikke å snakke om at soningsvanviddet skaper koma-kultur og individuell vakuum-psyke. Usunn skyldfølelse som tema burde ildne alle hvite til debatt.)
• Rolf Dahlø :
  • "Tyskerbarn og krigsbarn : Erstatning er til liten nytte" - kronikk i Aftenposten 18.9.04. "Dette er en ryddeprosess som en ikke kan overlate til forskere og statsinstitusjoner. En må gjennomføre den selv, og den er mer verdifull enn noe kronebeløp hvis en våger å trenge inn i den tapte fortid så langt det fortsatt lar seg gjøre. Mange oppdager mye som pårørende aldri snakket om. Men en må gjøre det uten å falle for fristelsen til å konstruere en ondskap rundt seg som aldri var til stede utenom i den fantasi noen har spunnet om sin såre fortid."
    (To kronikker om tyskerunger og naziunger i løpet av en måned vitner om at nordmenn sliter med sin fortid. Ikke bare de nevnte ungene sliter, men også vinnerungene. For det er vinnerungene som skriver kronikker. Bare vinnerunger kan ignorere ondskapsdyrkelsen og stigmatiseringen av taperfamiliene som det nye Holocaustmuseet på Gimle representerer og perpetuerer. Dahlø skriver om individuell forsoning som han selv har maktet etter oppdagelsen av at han er krigsheltbarn og ikke tyskerunge slik han tidligere trodde. Holocaust holder ikke lenger hans sjel i en jernklo.
    En sosial og kulturell forsoning, ikke bare individuell forsoning, er nødvendig etter 60 år. Den andre verdenskrig var ikke en naturkatastrofe. Den var en kamp mellom to livsformer, to livsidealer : liberalisme kontra tradisjon. Når liberalistene vant, skal de ikke evig ignorere de nedkjempede. For den europeiske tradisjonen er ikke død. Dens tilhengere lever. Fred og forsoning, nødvendig for et godt samfunn, betyr tilpasning til dem som tenker anderledes. Et fredssamfunn skal være romslig. Tyskerungene og naziungene savner romslighet og forsoning. Dahlø skriver kun hatefullt om tyskerne i sin bok "Skjebentråder". Han fører ikke debatten mot en politisk løsning for taperne - og for vinnerne. En sann forsoning fordrer en evne til å se egen utilstrekkelighet, en utilstrekkelighet som favner videre og som også inkluderer et kritisk blikk på etterkrigskulturen. Statsminister Bondevik sa på krigsbarnseminaret under Bjørnsonfestivalen i 2000 : "En forsoning må koste noe for begge parter".)
• Yael Danieli :
  • "International Handbook of Multigenerational Legacies of Trauma" in PTSD Research Quarterly Volume 8, Number 1, Winter 1997. ("The children of Nazis often had been the objects of projection and projective identification of their parents; having grown up in a quasi-psychotic world, they developed fragmentary and distorted ego boundaries without a stable sense of reality.")
• Mats Deland :
  • "Historien om en tysk nazist i Brasilien" i Arbetaren nr. 29, 19. - 25. juli 2002. "Familjen Sommerlaths roll i det nazistiska Tyskland har egentligen aldrig diskuterats. Det är märkligt, med tanke på det inflytande kungafamiljen, och inte minst Silvia Sommerlath personligen, har i det svenska samhället. Monarkerna här till Sveriges viktigaste offentliga personer." (Artikkelen handler om gammelnazisten Walter Sommerlath. Men naziungen Silvia blir, som utdraget viser, artikkelens egentlige hovedperson. At faren til dronning Silvia var løgner, er ikke en opplysning vi naziunger er forundret over. Våre foreldres løgner er i høyeste grad vår smerte. Hvilket alternativ hadde mange nazister i fredstiden ? Deland er selvfølgelig klar over at nazierkjennelse var det samme som uthengning og isolasjon av oss unger. Denne ulidelige klemmen hadde det vært fint om forfatteren fulgte opp i en utdypende arikkel, av respekt for Sveriges dronning, av medfølesle for de millioner av naziunger som er ubekvemme i Europa.)
• Den norske kirke :
  • "Krigsbarna og kirken" i Pressemeldinger 14.12.99
• Deutsch-norwegischen Willy-Brandt-Stiftung im Berliner Rathaus Schäneberg :
  • En stor presentasjon av tyskerungenes skjebne i Tyskland, ved hjelp av seminar og foto-utstilling (Einar Bangsund), Berlin 4.7.01
• Sam Donaldson og Harry Phillips :
  • "20/20 Team Share Their Experiences" in ABCNEWS.com 27.4.00. (Harry Phillips har, etter å ha laget dokumentarprogrammet The "Master Race", en underlig forklaring på lebensbornbarnas lidelser etter at freden var opprettet. I stedet for å bli hjulpet ble barna planmessig offer for avnazifiseringen. Avnazifisering betyr satanisering av nazistene og deres barn. Denne psykiske krigføringen blir kalt humanisme :
    "The lesson might be that the creation of a "super race" as planned by Himmler and Hitler was a terribly demented idea, indicative of the extent of their obsession with Aryan superiority and Nazi supremacy. And that the terrible results of Nazi Germany continue to reverberate even today - as evidenced in the shattered lives of the Lebensborn children." Sam Donaldson og Harry Phillips arbeider begge for ABC News, den ene som "20/20 anchor" og den andre som producer).
• 3sat :
  • "Die Kinder der Feinde" Kulturzeit 29.10.2001. "Die norwegischen Lebensborn-Opfer berichten über ihre Kindheitserlebnisse." (Diese Kinder sind nich Lebensborn-Opfer sondern Friedens-Opfer der Demokratie.)
• Hege Duckert :
  • "Lady og landstryker" - helsides portrett og intervju med tyskerungen Gerd Fleischer i Dagbladets helgemagasin 13.5.00
• Agencia EFE :
  • "Arnold Schwarzenegger es hijo de un nazi" en Diario Libre 3.5.03. "Arnold nunca ha mantenido "buenas relaciones" con su padre, y ha manifestado "aversión" por la ideología de Hitler. En 1984 donó 4,5 millones de euros a una organización de derechos humanos que preserva la memoria del holocausto."
• Arnljot Eggen :
  • "Skummel overdriving" i Dagbladet 27.10.94 (forsøk på å gjendrive at det var nazister i familien Eggen)
• Bjørn Eggen :
  • "Underlig oppgjør med SS-far", Aftenposten 10.9.08
    "Forrige uke ble vi i flere aviser gjort kjent med bokutgivelsen 'Fars krig' skrevet av journalisten Bjørn Westlie. Boken dreier seg om Westlies far som gikk i tyskernes tjeneste under krigen og deltok som SS-soldat blant annet i Ukraina. (...)
    Forfatteren har altså kjempet et langt liv for å bearbeide og komme over farens deltagelse i nazistenes myrderier, men selv valgte han å støtte en rekke morderregimer med langt flere liv på samvittigheten enn nazistene. Forstå det den som kan."
    (Kankje man må være NS-barn for å forstå Bjørn Westlie. Seierherrenes satanisering av alle nazister, av alle våre naziforeldre, driver selvfølgelig noen av oss til å løpe langt i motsatt retning - for å slippe unnav humanistenes evige stigmatisering av våre familier.)
• Mary Johanne Eide :
  • "Forsoning" i Aftenpostens "Kort sagt" 30.5.95
• Åshild Eidem :
  • "Ingen var på feil side - Engasjert debatt om norsk krigsmotstand", Aftenpostens referat den 10.1.09 fra debatten om krigen i Litteraturhuset kvelden før.
    "Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen, sier skribent Erling Fossen. Etter snart en måned med krasse kronikker og debattinnlegg holdt Litteraturhuset i går debatt om norsk okkupasjonshistorie og motstndskamp.
    Grunnfortellingen er i dag like svarthvit som den har vært siden Max Manus skrev Det vil helst gå godt i 1945. Alle forsøk på grå nyanser blir skutt ned, sa Erling Fossen i et lokale så fullt at flere måtte stå i gangen utenfor." (...)
    "Har krigen sluttet ?
    Etter paneldebatten fikk publikum slippe til. Mens enkelste hevdet at Fossen lyver, ga andre sin støtte og takket ham for at han hadde startet debatten.
    'Naziunge' er og har vært et skjellsord. Alle NS-barn jeg har vært i kontakt med har sagt at de føler det hviler en forbannelse over dem. Nå føler jeg det er på tide å heve den forbannelsen, sa Turid Nystøl Rian, som hadde en far som medte seg inn i NS i 1941. Hun har skrrevet boken Far elsker fedrelandet - en skildring av krigen sett med en 6-årings øyne."

    (Vi var flere NS-barn som deltok i debatten den 9.1. på kvelden i Litteraturhuset i Oslo. Fossen-debatten fikk en verdig avslutning da fokuset gikk fra de velfeirede antinazistiske heltene til de sønderknuste nazibarna, genialt oppsummert i referat-overskriften til den unge Aftenposten-journalisten Åshild Eidem. Grunnen til trengselen i lokalet var selvsagt at nordmenn flest er lei av svart-hvit historiefortelling - basert på amerikanske myter om helter og skurker. Vårt nye århundre viste seg i opprørsstemningen mot den amerikaniserte kultureliten i etterkrigs-Norge.)

• Kai Ekanger :
  • "Opplevelser som har satt spor i barnesinn" i Aftenposten-Aften 10.4.00. (Ekangers behov for å uttrykke smerte som barn av en krigshelt gjør at han føler tyskerungene og NS-ungene som en trussel. Vi NS-barn forstår ham. Krigsveteraner uansett side suger krefter av egne barn.)
• Dag Ellingsen :
  • "Hvorfor ny analyse av krigsoppgjøret ?" - kronikk i Aftenposten 5.10.01
• Bård Engh :
  • "Klargjør oppgjøret mot seierherrene" i Glåmdalen 18.2.01
• Arvid Erlandsen :
  • "Fødd inn i NS" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Trønder-Avisa 29.10.93
• Ivo de Figueiredo :
  • "Skammens barn" i Dagbladet 17.6.02.
    (Ivo de Figueiredos bokomtale er i avisens papirutgave utstyrt med et gigantfotografi over to sider - av våre foreldre i uniform. Hvis vi har lidd overlast som skammens barn, er det da en mening med å magnifiere skammen ? Vi registrerer de Figueiredos sans for vårt tause flertall fremfor de få som har stått frem med navn. Noen forskeres preferanser synes stikk i strid med de levendes behov. De er blitt holocaustianere, dødsdyrkere, satanister i et industrisystem. Da kan man heller ikke vente at forskerne holder seg til sannheten. Figueiredo skriver : "Denne gruppa (NS-barna) er langt større enn de såkalte krigsbarna, barn med norsk mor og tysk far, som har fått myndighetenes beklagelse for den overlasten de har lidd." NS-barna ble nevnt først i talen til stortingspresidenten da hun i 1995 gav oss Stortingets beklagelse.)
• Karin Lillian Fladberg :
  • "Dumpet i Sverige" - føstesiden og ytterligere to helsider i Dagsavisen 27.3.00. (Om tyskerungenes skjebne, med et nært portrett av Walter Bjarne Abrahamsen, forsvensket til Sune Norrman. - En dag vil forskerne oppdage det demokratisk forvaltede hatet.)
  • "Får bli norsk igjen" - førstesiden og ytterligere to helsider i Dagsavisen 1.4.00 (Sune Normann : "For meg betyr dette at jeg får identiteten min tilbake")
• Christian Flandera :
  • "Exkurs : Die Generation" - diplomarbeid på Salzburg universitet
• Folk og Land :
  • "Foreldrehets" - lederen i Nr. 6 2000. (Gammelnazistene tar avstand fra barna i "Foreningen av norske NS-barn", de som ikke underkaster seg NSUF-perspektivet. De gjenlevende gamle tror at NS-barna ikke har røtter som går dypere enn til den andre verdenskrig.)
• Erling Fossen :
  • "Ugler i den norske mosen" i Aftenposten 18.12.08
    "Det som var vært sårest for meg under denne debatten er å få historien til mange mennesker i dag som har fått sine liv ødelagt fordi en eller annen i familien meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) tidlig i krigens gang. Når jeg blir kalt landssviker fordi jeg vil at norske aksjoner skal ramme tyskere og ikke nordmenn, er det fullt forståelig at det er kort vei til skafottet. Det er skammelig at medlemskap i NS skulle føre til at man ble dømt som landssviker. Det er skammelig at Milorg skjøt en anselig antall «stripete» uten rettergang. Det er skammelig hvordan vi behandlet 'tyskertøsene' og 'tyskerbarna'."

    (Erling Fossen forsvarer i denne artikkelen sitt ukorrkete syn på verdenskrigen i Norge. Han forsvarer seg mot et angrep fra superhelten Gunnar Sønsteby som "slaktet" Fossen den 16.12. under tittelen "NS-argumentasjon". Sønsteby har hele det vestlige seiers-establishmentet etter verdenskrigen i ryggen, med mengder av akademikere som støttespillere. Akademikerne er, med få unntak, politiske lakeier som i dag sitter tett i den norske kulturen og sentrale institusjoner for å forsvare seiersideologien : Gjør alle klodens folk til individløsrevede markedskonsumenter.
    Men Erling Fossen har nye generasjoner i ryggen. Disse generasjonene viser sitt ansikt nå i vårt nye århundre. De ser at verden er skakkjørt av vestlig pretensiøs humanisme. Humanistiske floskler om menneskerettigheter skjuler kapitalistisk imperiebygging. Den har som mål å knuse gamle religioner og kulturer for å erstatte disse med humanetikk, pengevelferd, sosialvitenskap. Mennesket lever ikke av vitenskap men av kjærlighet og forsoningsvilje etter konflikter. Her er det seiersideologien feiler.
    Her er det Fossen kommer inn som et friskt pust i vårt akademiske sumpland. Som hovedargument mot seiersoldingenes hysteriske egenfeiring forsvarer Fossen tapernes barn. Det gjør han klokt i. Naziungene er seierherrenes akilleshæl.)

  • "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?" Fossen var opphavsmann til debatten fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo. Se uttdrag fra Åshild Eidems referat i Aftenposten ved å rulle oppover til Eidem. Rull også nedover til Litteraturhuset for ytterligere kommentar.
• Sofia M. Fossum, NTB :
  • "Opprørte krigsbarn" i Dagsavisen 28.6.00
• France 2 :
  • "'Enfants de Boches' : témoignage" - clip de vidéo de France 2, Télévision française, mai/juin 2004. Si le clip ne marche pas, cliquez sur le titre dans la liste à droite sur cette page.
    (Dans ce clip on peut enfin écouter une enfant de Boches française, Marie-José, exprimer son malaise existencielle dans son pays. Un journaliste, Jean-Paul Picaper, qui paraît vers la fin du clip, dit : "On s'est vengé sur les plus faibles. Il y a quand-même là quelque chose à réparer. Et maintenant nous voudrions que l'Allemagne leur donne la double nationalité, la nationalité allemande en plus de la nationalité française. Ça serait une reconnaissance par la nation allemande."

    L'on comprend que ce journaliste veut aider les enfants de Boches. Mais il abîme par les paroles citées la voie à prendre. En 2004 il ne s'agit plus pour les autres Européens de noircir les Allemands, de repousser sur eux toute responsabilité pour les maux de l'histoire. On a déjà trop excellé en ce jeux. Il s'agit de venir à bout de ses propres contradictions, de ses propres mensonges, en France, en Hollande, au Danemark, en Norvège et caetera. Il s'agit de réparer une guerre civile, la plus grande de tous les ages. Marie-José a souffert et souffre en France à cause de célebrations cyniques durant 60 ans pendant lesquels elle n'a pas existé, ni en tant que Française, ni en tant qu'Européenne, ni en tant qu'individu. Octroyer aux enfants de Boches des nationalités supplémentaires leur servira à peu de choses. Les Bons Victorieux ont exclu la moitié des concitoyens en toute l'Europe d'une reconnaissance pendant trop longtemps. Les perdants n'ont même pas eu le droit d'être perdants, de dire qu'ils sont perdants, tellement qu'ils ont été terrorisés par les moralistes. Les journalistes nous font rigoler s'ils prétendent que les "sales pères Boches" auraient dû se présenter en France auprès de leurs bébés pour réparer les dégâts. Leur présence aurait éveillé la haine contre et papa et enfant. Le rôle de beaucoup de journalistes paraît être de soustraire de l'histoire toute responsabilité qui relève de la démocratie instaurée en 1945. C'est une fourberie compréhensible tant que nous vivons dans l'ère de la dénazification qui rend délirant tout ce qui est démocratique. Ces journalistes perpétuent la démocratie manipulée.)

• Mariann A. Fredin :
  • "Et liv med tilhenger" i Dagbladet 9.8.00 (kommentar til krigsbarn seminaret på Bjørnsonfestivalen)
• Volker Friedrich :
  • "The Internalization of Nazism and its Effects on German Psychoanalysts and their Patents" - American Imago, 52.3 (1995) 261-279, Copyright © 1995, 1996 The Johns Hopkins University Press. (As Anita Eckstädt, a colleague, put it: "Even if one had every reason to suspect that someone's father was a Nazi, to say so in an analytical seminar or to an analysand would have meant violating a taboo.)
• Bjørgulv Froyn :
  • "For noen år siden ble det her i Stortinget lest opp en erklæring med en beklagelse overfor NS-barna i Norge. Det var en viktig hendelse i arbeidet med å legge 2. verdenskrig bak oss. Og den som på mange måter har stått i front og satt ord på NS-barnas skjebne og behandlingen av dem, er forfatteren Eystein Eggen. Gjennom boken " Gutten fra Gimle " fikk han fortalt sin historie.
    Jeg vil derfor be statsråden om nøye å vurdere forfatteren Eystein Eggen neste gang det legges fram forslag om tildeling av statsstipender." Stortinget : Møte fredag den 14. desember kl. 10 2001
• Anne-Lene Frølandshagen :
  • "Står bak 130 gjenforeninger" i Fredrikstad Blad 5.10.01 (Intervju med Ragnhild Klüwer Führer. Ragnhild elsket en tysk soldat. Derfor blir hun av mange i samfunnet og i Klüwer-familien betraktet som "tyskertøs".)
• Finn Fuglestad :
  • "Vi som arvet skammen" i Samtiden nr. 6 1991. (Fuglestad skriver for "vi som er etterkommere etter og/eller nære slektninger av de som var på den 'gale' siden under krigen".)
  • "Mine foreldre var ikke 'fine' nok nazister" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998 (Fuglestad er nevø av en nazist)
• Berge Furre :
  • "Tida lækjer visst ikkje alle sår" i Aftenposten 20.5.95
• Fædrelandsvennen :
  • "På 'feil' side under krigen - Vi tror åpenhet gir økt kunnskap og forståelse ... og er den beste medisinen mot eventuell stigmatisering." - lederen 16.11.10
    "Fortellingene om det sørlandske holocaust i boka «Jakten etter jødene på Agder» har ført til sterke reaksjoner.
    Årsaken er at flere av dem som var med på jødeforfølgelsene, omtales med fullt navn.
    At familiemedlemmer reagerer skarpt, er ikke overraskende. Når forfedrenes navn blir kjent, kan det oppleves brutalt for etterkommerne.
    (Endelig tar lederen i Fædrelandsvennen opp behovet for større åpenhet også når det gjelder NS-siden. Nazinavn bør frem; faktisk bør NS' medlelmslister offentliggjøres. Nazietterkommere bør inviteres til blader og aviser for å fortelle sine historier. Kunne vi få en fast spalte i avisen for å bryte ned tabu og utgyde våre innerste tanker og følelser ? Jøssingene trenger våre meninger.
    Første tema blir selvsagt taushetens årsaker. Stigmatisering av unger skaper tause unger. Til og med tredje generasjon blir berørt. De synes ikke foreldrenes forsiktighet med historien er et godt signal til egen tydelighet. At NS-barnebarnet Morten Eriksen stod frem i Morgenbladet for over et år siden, var et tappert unntak, dessverre. Seierherrene som bedrev uthengning av naziunger burde gå i seg selv, også i en leder som den jeg nå kommenterer.
    Et annet tema som ligger nazietterkommere på hjertet er holocaust-hierarkiet. Kommunismen som våre foreldre prøvde å nedkjempe, står for flere sivile drap enn nazismen. Jødenes holocaust er en av flere under krigene i forrige århundre. Men et holocaust-senter som Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, har forutbestemt prioritering. Her har vi også et tabu som Fædrelandsvennen burde interessere seg for. Ingen avis ønsker seg lenger krigshistorie i svart og hvitt.)
• Arne Gausdal :
  • "Bannlyste barn" - innlegg i Folk og Land nr. 4 1994 etter Albert Henrik Mohns kåseri om Gutten fra Gimle i NRK Middagsstunden
• Martha Gellhorn :
  • "Is There a New Germany ?" in The Atlantic Online, february 1964.
    "In my opinion there is no New Germany (1964), only another Germany. Germany needs a revolution which it has not had and shows no signs of having; not a bloody, old-fashioned revolution, with firing squads and prisons, ending in one more dictatorship, but an interior revolution of the mind, the conscience." (...) "From observation, I would say that the only people in Germany who believe wholeheartedly in the democratic process as a form of government are socialists."

    (Democracy and Socialism seem to be synonyms for Gellhorn. The Nazi children shall be forced to become socialists through continuous denazification, which Gellhorn calls "inner revolution". A free Democracy does not force the inhabitants to become socialists. As long as the denazification program is in vigor there is no real Democracy in Europe.)

• Robert Gjerde :
  • "Rapport antyder justismord" - 1. og 3. side i Aftenposten 14.8.00
  • "Sakkyndig om Moen under rettsakene : Forsto ikke spørsmålene" i Aftenposten 15.8.00. Etter at NS-barnet Per Liland fikk sin drapsdom omgjort til norsk justismord, dukker det frem indisier på et nytt justismord begått mot tyskerungen Fritz Moen. Mange nazibarn har et smadret selvbilde, bærer på kvelende følelse av skyld for Holocaust, for hele den andre verdenskrig. For å sone sin blodsondskap, tar de gjerne på seg andres skyld. Rettsvesenet har til i dag ignorert nazibarnas indre tragedie.
• Glåmdalen :
  • "En skamplett" - leder 13.5.02
• Anders Gokstad :
  • "Det uutryddelige hatet" - Aftenpostens kronikk 3.11.02. "Den menneskelige natur er heller ikke slik at motforestillinger kan hindre oss i å begå inhumane handlinger og vise brutalitet så lenge vi står under innflytelse av legitime autoriteter som anvender massepsykologiske metoder."
    (Gokstad viser vei mot sann forsoning i en noe forsinket prosess. Seierherrene har ved sin barnestigmatisering for lengst tapt freden. Da finnes det to tapere på søk mot noe sant og riktig. Som Baard Borge unngår også Gokstad å nevne Holocaust - NS-barnas egentlige svøpe. De "massepsykologiske metoder" hadde og har sin politiske beveggrunn. Tiden trenger djevler til tross for eller på grunn av helvetets svake stilling i nåtidssinnene.)
• Bobbie Goldman :
  • "Five Austrian Encounters" - "The Austrian encounter is a unique intensive dialogue between children of Austrian victims and perpetrators of the Holocaust. Our first meeting took place on Saturday-Tuesday, July 1-4, 1995, after 2 years of recruiting by Samson Munn, a Boston radiologist." Reported on the web 1995 - 2000.
• Katy Gosselin :
  • "Le devoir de mémoire" - éditorial dans Le Chichois, Le Journal d'Information de Sète et du Bassin de Thau sur le Net. N°16, le 28 mai 2001. "Le devoir de mémoire implique également de mettre en lumière l'épuration pratiquée par les " gaullistes " de dernière minute. Sans jugement aucun, ces exactions n'ont pas, hélas, frappé que les " collabos ". La liste n'est pas exhaustive : tonte des femmes, tuerie d'infirmières, religieuses ou non, docteurs qui ont soigné des Allemands (eux, soignaient simplement des hommes), de commerçants ne vendant, pour certains, que de simples lacets de chaussures... Il ne fallait pas grand chose pour se retrouver devant le poteau d'exécution ou être balancés, tête première, dans un puits. Cela a bel et bien existé dans n'importe quel coin de France. Et les générations montantes ont le droit de savoir que les méchants n'étaient pas exclusivement chez l'ennemi ! C'était la guerre vont objecter certains. Qu'éprouvent ces braves gens, aujourd'hui parents, grands-parents ?"
• Sverre Bjørstad Graff :
  • "Jeg ville ikke spre blodet til et monster" - forhåndsanmeldelse av dokumentaren "Hitlers barn" av Chanoch Zeevi, i abcnyheter.no 28.2.10
    "De er de glemte barna fra Det Tredje Riket, etterkommere av nazi-Tysklands mest beryktede personer - brennmerket med navn som Göring og Himmler og med et blodsbånd de helst skulle vært foruten.
    Nå snakker barna for første gang ut om slektskapet med noen av verdens mest uhyggelige menn og om hvordan det er å bli revet mellom hat og kjærlighet."
    (Barn og slektninger av kjente tyske nazister settes under holocaustisk press og bryter sammen til ære for seierherrene og etterkrigsdemokratiene.)
• Tove Gravdal :
  • "Riktig å få frontkjemperne ut i lyset" - Morgenbladet 21.8.09
    "NRK-journalist Eirik Veum og fotodokumentarist Geir Brenden lanserte denne uken boken 'De som falt', der 836 nordmenn som døde i krigshandlinger på tysk side, identifiseres med navn, alder, hjemsted og tjenestested." (...)
    "Åpenhet om denne delen av krigshistorien er eneste vei å gå for å rydde opp i grumsete, nedarvet bitterhet over stigmatiseringen av 'brune' familier eller familiemedlemmer."
• David Gress :
  • "Das letzte Tabu" - excerpts from articles by David Gress, Professor of History & Ancient Languages at Aarhus-University, UNIVERSITAS - Neuausgabe 2000, München. ("Between 1944 and 1950 20 million people, mostly children, women and old men, were expelled – chased out of their homeland – in the middle of Europe - . Approximately 3 million vanquished during the flight and the aftermath. Most survivors carried forever physical and psychological damage from this.")
• Kirsten Grieshaber :
  • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Associated Press 14.5.11
    "'From the outside, the third generation has had it all — prosperity, access to education, peace and stability,' said Sabine Bode, who has written books on how the Holocaust weighs on German families today. 'Yet they grew up with a lot of unspoken secrets, felt the silent burdens in their families that were often paired with a lack of emotional warmth and vague anxieties.'
    Like others, Hoess had to overcome fierce resistance within his own family, who preferred that he 'not poke around in the past.' Undeterred, he spent lonely hours at archives and on the Internet researching his grandfather."
• Rebecca Griffin :
  • "Mending wounds of past" in Eagle-Tribune, Massachusetts, 5.7.00. (About an encounter group of Nazi children and children and grand-children of victims of the Holocaust, founded by Sampson Munn, Brooklyn, who has participated in a similar group created by Dan Bar-On.)
• Ole Kristian Grimnes :
  • "Nytt lys over det norske rettsoppgjøret ?" - kronikk i Aftenposten 28.9.01
• Per Magne Grue :
  • "Sterkt vitnesbyrd fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Østlendingen 29.10.93
• Julie Grødal :
  • "Tid for tale" i jusstudentenes tidsskrift Stud.Jur Nr. 3 2002
• Axel Gyldén :
  • "La révolte des 'bâtards'" dans L'Express le 7 août 2002. "Certains krigsbarn («enfants de guerre») sont placés dans des institutions sordides. D'autres dans des familles qui les maltraitent. Harcèlement moral et physique, humiliations, violences, viols: pendant des décennies, aucune persécution n'est épargnée à ces indésirables «bâtards». Sans que, jamais, les services sociaux de la social-démocratie scandinave ne s'en inquiètent." (Nous félicitons un grand magazine français d'enfin découvrir ce tabou, de s'apitoyer sur nos amis du destin que sont les enfants de boches. L'Express semble croire que ce tabou-misère est limité à la Norvège. Ou le magazine croit qu'il n'y a pas d'enfants de boches dans la population française ou il croit que leurs propres enfants de la honte n'ont pas souffert d'une discrimination vengeresse après la guerre. L'Express se permet dans son exposé de perpétuer un mensonge général et opportun parmi les moralisateurs victorieux : Les maisons lebensborn en Norvège devraient être des centres producteurs de bébés de la super-race aryenne grâce à des couchages systématiques entre exemplaires superbes de cette race. Les nazis ont fait beaucoup de mal, mais ils ont quand même su protéger les plus pauvres pendant la guerre, c'est à dire les enfants multiples produits par leurs simples soldats et nos simples filles. Qu'ont fait les alliés de leurs soldats-bébés à travers l'Europe ? Qu'ont fait les vainqueurs véritables du moment, les Soviétiques, des enfants résultats de millions de viols perpétrés par les soldats rouges sur les femmes allemandes ? Il reste à l'Express un grand chemin à faire.)
• Göthe Institut and German Fund for Cultural Education in Bonn :
  • "Los niños encargados por Himmler: el proyecto Lebensborn en Noruega." "Los niños encargados por Heinrich Himmler siguen vivos. Por orden suya, se engendraron más de 12.000 niños en Noruega ocupada por los nazis: fruto de una idea delirante, el proyecto Lebensborn, sus madres fueron violadas por soldados alemanes rubios y de ojos azules." (Investigación, Francia 2001, arte - martes, 30/10, 20.15 h - 20.45 h.) This text, written in "Learning from History" for introducing the TV documentary to the European cultural channel Arte, keeps on with satanization instead of search for reality and reconciliation. If the Norwegian Nazi soldiers' kids had been engendered by violence instead of love, the kids would have won their lawsuit against the State of Norway in october 2001.
• Kari Gåsvatn :
  • "Offer og aggressor" i Nationen 18.3.02. "Jødene strever med å innse at de har begge rollene"
• Sverre Gunnar Haga :
  • "Vil ikke navngi" i Dagbladet 26.11.00
• Anders W. Hagen :
  • "Et liv i skam" i Dagbladet 28.10.01
  • "- Pinlig å måtte gå til rettssak" i Dagbladet 30.10.01
• Cecilia Hagen :
  • "Halva adelskalendern och stora delar av hovet med i nazistbok", skriver Hagen om "Den svenska nationalsocialismen, medlemmar och sympatisärer 1931-45" i Expressen, 15.8.02. "28 000 namn. På personer som i de flesta fall är däda, men som har nära släktingar och vänner i livet". (Det måtte et adoptivbarn fra Korea til, Tobias Hübinette, for å brette ut den svenske nazismen i navns form for et folk forført av nymoralister. Det gjør vondt for de svenske ubevisste nazibarna. Hva er verst for nazibarn, leve i usikkerhet eller få dokumentert fortiden ? Angst oppstår og trives der løgn og fortrengning råder. Skal man plage nazibarn, skal man derfor lyve om fortiden, slik mange av våre gammelnazistiske foreldre har løyet i et halvt århundre, for øvrig i god pakt med mange stressmoralistiske journalister. Skulle noen ta initiativ til å legge ut nazinavnene i Norge ? Hvordan knekker man formelen på angsten som råder i Europa siden verdenskrigen ?)
    "Ingen fråga är så känslig som denna, den om hur vi har det med vårt nationalsocialistiska färflutna. Att gräva i det betraktas som likskändning, som hädelse, som snaskigare än snaskigt. Det är bara verkliga hyenor som bäkar i just den här bråten."
• Bernt Hagtvet :
  • "Dei sjølvrettferdige dommarane" i Dag og Tid nr. 21, 25 mai 2002"
• Klein Halevi, Vince Beiser, Megan Huber :
  • "Peter and the Wolves" i The Jerusalem Report.com februar 2000. (Om nazibarnet Järg Haider og hans partifelle jøden Peter Sichrovsky)
• Hamburger Abendblatt :
  • "Why 7000 children had to die", 26.5.99. (Translated by Arnim Johannis and published here with permission.)
• Anders Sømme Hammer :
  • "Julegave til krigsbarna" i Dagsavisen 20.12.00
• Joshua Hammer :
  • "Hitler's children" - fire sider om tyskerungene i Newsweek 20.3.00. En español
• Leif I. Hansen :
  • "Bødlenes barn" i Aftenpostens "Kort sagt" 1997 (?) om Josef Terbovens datter Inge
• Robert O. Hardy :
  • "The sinking of the Wilhelm Gustloff" in the web text "The World War II Preservation Society" 5.10.99
• Sven Hasselberg :
  • "Dänemark auf Vatersuche" i Focus Online, 28.8. 2000
• Anton Hauge :
  • "Arv og skjebne"- kommentar i Aftenposten 14.11.01. (Om kvinner som hadde hatt omgang med tyskere : "Av de 1100 som var internert på Hovedøya, ble så og si samtlige funnet å være åndssvake.")
• Børre Haugstad og Janne Møller-Hansen :
  • "NRK sviktet krigstaperne - hevder forfatter" i VG 18.4.01
• Ingvar Hedlund :
  • "Silvias pappa var en karriärnazist" i Expressen 19.7.02. (Europa får sin nemesis takket være løgnene om fortiden. Journalistene føler seg etter all sannsynlighet som moralens pionerer til tross for at de ved hatdyrkning av krigens tapere har skapt grunnlaget for løgnene.)
• Per Egil Hegge :
  • "Fedres misgjerninger" i Aftenposten 1.7.02
  • "Ærlig og tankevekkende selvoppgjør" - omtale av Bjørn Westlies bok "Oppgjør. I skyggen av Holocaust" i Aftenposten 9.10.02. "Ikke minst tankevekkende er skildringene av møter med det norske gammel-NS-miljøet, hvor Bjørn Westltie blir møtt med verteranenes sinne når han ikke slutter opp om farens handlinger under krigen, og hvor han møter mennesker som kan fortelle ham at det var jo ingen jøder som ble drept av nazistene, hverken i Tyskland eller andre steder."
    (Det er pussig og tankevekkende at Hegge tolker Westlies møte med Vennetreff-NS-barna, en sentral hendelse i boken, som et møte med gammelnazister. Hegge har på en måte rett, mange av barna er som kloninger av foreldrene. Når noen av barna fornekter de tyske nazistenes jødedrap, går barna faktisk lenger enn INO-ittene. Vi i Foreningen av norske NS-barn regner med at INO-ittene snart bryter samarbeidet med Vennetreff-barna, slik de tidligere brøt med medlemmene av Norsk Front. Et problem for mange seiers-nordmenn og for jøssingbarnet Hegge er det at de ignorerer et faktum : NS-barn er ikke gammelnazister. Westlie har aldri vært på et møte med gammelnazister. Når det kan virke som om NS-barn er gammelnazister, dreier det seg om menneskelige tragedier, om mennesker som i ungdommen aldri fikk anledning til noe sunt generasjonsopprør og ble redde for seg selv. Når noen NS-barn stålsetter seg i troen på at de befinner seg i foreldrenes sted, at de må kjempe foreldrenes sak videre, gjør de det ikke av fri vilje, men av angst for friheten som de aldri har følt. Barna perpetuerer foreldrenes store tap, blir dobbelt tapere.
    Avnazifiseringen av NS-barna etter krigen har vært en fiasko. I stedet for at de ansvarlige myndighetene nennsomt avnazifiserte de uskyldige naziungene , brukte de alle sine krefter på å satanisere dem. Tyskerungene kan også bekrefte elendigheten av sataniseringen på kropp og sinn. Ansvaret for tilstanden har også 2. generasjons lærere, akademikere og journalister, noen er sørgelige kloninger av den første fredstidens selvrettferdige. Føler Hegge et ansvar for at naziungen Westlie bærer skyld for noe han ikke har gjort ? I boken klarer vel Westlie å ta et oppgjør med sin kommunistfortid. Han klarer ikke å finne ut av sin naziuskyld. Hegge hopper bukk over problematikken.)
• Liv Hegna :
  • "Tyskerbarn og NS-barn er mobbofre" i Aftenposten 13.2.96 (Om prosjektet "Norge under okkupasjonen" av rektor Jan Eidi
• Marit Heiene :
  • "Alt om min barndom er sant" i Romsdals Budstikke 26.7.00
  • "Sant eller usant om tyskerbarn ?" samt forside i Romsdals Budstikke 26.7.00
  • "Vi har aldri hørt til" og "Tyskerbarn gir Bondevik støtte" - forsiden pluss to sider i Romsdals Budstikke 9.8.00 etter krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen 2000.
  • "En åpnere jubileumsfestival ?" i R.B. 14.8.00
• Roald Helgheim :
  • "Kampen om NS-barna", Dag og Tid 7.5.98
  • "Den seigliva fascismen", Dag og Tid 4.6.98
• Dag Hellesund :
  • "Storm av søksmål fra 'tyskerbarna'" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 17.4.00. (Nært portrett av Gerd Fleischer)
  • "Urinerte på tyskerunger hver lørdag" - helside i Dagsavisen 7.6.00
  • "Eksperimenterte med krigsbarn" og "De norske krigsbarna" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 4.9.00
• Roar Henriksen :
  • "Grumsete spekulasjoner ?" - Telemarksavisa 6.7.09
    "'Londonregjeringen' gjorde mye som de allierte nøt godt av, eksempelvis opprettelsen av Nortraship. Men at slike goder skal glatte over det faktum at man ved rømningen overlot landet til diktaturet og okkupasjonsmaktens vilje til brutal framferd, reiser flere spørsmål enn det løser. Det er et faktum at omskrivninger og fortielser førte til summariske dommer mot NS-folket, der svært mange av såkalt 'gode nordmenn' førte skylden videre til NS-medlemmenes uskyldige barn, slik at noen av dem ble mobbet til døde. Andre av disse barna har levd hele livet kuet av 'gode nordmenns' piskende fanatisme."
• Silvestre Hernández Carné :
  • "Cruzando el puente con el diablo" - novela, Egido Editorial 2004.
    (Los malos y los buenos están irremediablemente opuestos en ésta ficción, como en los libros sobre indios y cowboys al comienzo del siglo 20. Los indios son primitivos, violentísimos, horrorosos. En la ficción de Hernández los indios son los nazis. Los buenos son los árabes y los africanos inmigrantes en España, pero ayudados por - gran sorpresa - un niño nazi y un niño de soldado alemán de Noruega. El niño nazi se llama Klaus Quisling ! Una organización nazi internacional parece equipada de dinero y hombres suficientes para ganar las elecciones democráticas en España. Gracias a los niños nazis se quiebra el proyecto diabólico. El proyecto es malísimo porque los nazis quieren matar a todas las razas distintas de la raza aria. El autor no hace caso del enigma de que si Hitler quiziera matar a todas las razas no existiera ninguna sobre la cual reinar. Los nazis, entre los cuales figura Gerhard von Frogner, el padre de uno de los niños nazis, están también detrás de las violencias que se despliegan en Medio Oriente entre israelíes y palestinos. Los judíos están de nuevo atacados por los nazis, por los viejos.
    En la narrativa hay una separación estricta entre las generaciones. Los padres son guerreros que nunca acaban sus diabluras terrorísticas. Los hijos son héroes en la lucha por el mundialismo humanista. Son seres opuestos. Hernández no entra en la complejidad de explicar cómo es posible tener una identidad de ser bueno cuando el orígen paterno es de otro mundo diabólico.
    De todos modos, por lo que sepamos es la primera vez que el tema de los niños nazis sea tratado en una ficción española. Y debe de ser por primera vez en el mundo que los niños nazis son presentados como héroes. Muchas personas no son capaces de ver la prole nazi como distinta de los nazis viejos. No son capaces de comprender que las generaciones son iguales y distintas a la vez. Aunque Hernández no entra en la complejidad psicológica de los niños nazis, lo que no es su proyecto en esta novela picaresca-policíaca, entra al nivel social e interrumpe un tipo de fatalismo en el pensamiento común de la posguerra. Obstaculiza los prejuicios dirigidos contra los niños nazis. Por eso quedamos muy agradecidos al autor.
    Pero el autor no se atreve a aplicar la expresión "niño nazi" que tan bien utilizaban los vencedores demócratas después de 1945 para delectarse en la demonización de niños. Los españoles no conocieron esta desgracia por tener en la misma época un régimen fascista. ¿ Quizás el taco "niño comunista" fuese utilizado durante los años franquistas en España con el motivo de intimidar e inmovilizar a la descendencia comunista ? En aquel caso tenemos apodos análogos que podrían evidenciar para los hispanohablantes la eficacia y la malicia de tales apodos cuando practicados en la sociedad.
    El escritor hubiera perdido los efectos de su separación feroz entre lo bueno y y lo malo, característica por su novela y por tantas otras en la historia, si él hubiera aplicado la expresión "niño nazi" y así hubiera participado en el juego humanista de satanizar a niños. Por éste motivo ha guardado la expresión "NS-barn" que sólo funciona como taco stigmatizante en Noruega.
    Nosotros niños nazis somos como los indios de los Estados Unidos y actuamos como ellos : Protestamos. No permitimos a los humanistas de escapar de sus propios defectos, de sus acciones malas. Los humanistas deberían reconocer y respectar a las razas, la raza blanca inclusiva, como los blancos en América hubieran debido respectar a la raza india en los siglos pasados. Así como los escritores blancos satanizaron a los indios, todos los intelectuales humanistas están hoy día satanizando a los nazis - y más allá a todos los blancos, haciendo del proyecto humanista un proyecto perverso de autodestrucción. Los humanistas piensan que la única manera para la descendencia nazi de escapar de la barbaridad paterna sea por vía humanista. En tanto los humanistas no permitan a nosotros ser nosotros mismos, a saber seres de identidad diferente, ellos continúan la práctica de stigmatización inaugurada en 1945 por toda Europa, aunque con excepción de España y Portugal. Los humanistas nos obligan a mal vivir dentro de su sistema exclusivista. Es una obligación no muy democrática. Una tal obligación transforma la democracia humanista en otra dictadura cualquiera, sólo con prácticas de represión más refinadas. No es tan fácil ser bueno en la tierra. El egoismo no está desterrado de la práctica humanista ni de su ideología.
    Nosotros niños nazis no salimos del hueco negro en la historia dónde los humanistas conscientemente nos habían relegado para exultar junto con nuestros sequestradores. Nuestro papel es de mostrar las debilidades de un sistema político que se pretende universal. Quizás Hernández un día quiera escribir otro libro sobre los niños nazis.)
• Terje Herrem :
  • "Det 'harde' oppgjøret" på VG's debattside 9.4.01. Høyesterettsadvokaten opprettholder de seirendes isfront, eller gnistfront : "Det er beklagelig, men min generasjon har gnistopplevelsen når vi treffer eller leser om personer som var på den gale siden, og det kan dessverre også gjelde deres barn."
• Tor A. Herseth :
  • "I orden å straffe krigsbarn ?" i Aftenposten 27. 6. 02
  • "Krigsbarn, pytt-pytt ?" i Aftenposten Aften 31.7.02
• Kjell Herskedal :
  • "Krigsbarna hovedtema" - NTB-melding i Romsdals Budstikke 30.5.00
• Tone Hertzberg :
  • "Skam å være NS-barn i dag" - NTB i Aftenposten 7.5.02
• Tage Hind :
  • "Dobbeltblik" - omtale av "Hvilken befrielse" av Claus Bryld i tidsskriftet "Bogens verden" nr. 2 1995
• Oliver Hirschbiegel :
  • Der Untergang" - a movie from 2004 produced in Germany by Bernd Eichinger.
    (This movie visualizes the ground zero and the time zero for all Nazi children in the world. The visualizations are interpreted following the historic needs of the Western establishment in 2005, but the visualizations will of course in coming movies be continuously modified following future historical needs. Various Nazi children are portrayed. It's an altogether useful movie for surviving Nazi children's self-comprehension and Vergangenheitsbewältigung.

    The movie or the novel we Nazi children are really expecting, is a succeeding one which will paint the reality of denazification. There would exist no Nazi child without the winners' denazification campaign; we are pure products of the winners' Humanistic anti-Nazi policy. In a movie following the short period of time shown in Der Untergang we would be able to see and confront the basic factors which created ourselves. We would see the starting point of our anguish ridden beings. With a honest movie the children should at last be able to practice what the winners ask of us : Vergangenheitsbewältigung, the process of coming to terms with our past.

    We must see and recognize the Communist rape of hundreds of thousands of our mothers and sisters; some say two million German women were raped by the Red Army during and after the liberation. In addition come the rapes committed by the Allied Forces. Then we must see how one and a half million of our fathers, brothers or relatives were killed by starvation and torture in Eisenhower's out-door concentration camps for German soldiers. Interestingly we have already been showed movies of our leaders trialed and hanged in Nürnberg. The movie of Hirschbiegel passes over such physical exercises of denazification. His story ends when Hitler's secretary Traudl Junge together with a little blue-eyed German boy from Hitler Jugend go on a bicycle in happiness toward the future, on a road with burgeoning trees on both sides.

    The adult secretary can handle her life through the mental hardship of the Marshall Aid governed new Capitalist Germany. She can talk about her life, explain herself in an interview taken a short time before she dies in 2002. Hirschbiegel does not indicate to the public that the young boy goes toward heavy brainwashing in schools and universities when he is bicycling in the woods, that he will forever be prevented from understanding himself and will die as a "happy" americanized man. The "liberation" was not a liberation for the Nazi children. It was the beginning of a Verfremdung, a defamiliarization and deculturalization.

    A movie really concerning us Nazi children must specifically investigate the mental denazification. The heaviest satanizing project of world history started after the war in order to make us feel as devils. The Allied Forces were more refined than the Soviets in their denazifying manners. The project was performed in schools, newspapers, books, movies, documentaries, comic strips, radio programs, in all official rooms. We were massively ridiculed and satanized. The paroxysm of this mental campaign happened in the early 60s with the launch of the Holocaust. At this moment the Nazi children got their real mental breakdown. The Nazi child novelist Eystein Eggen tells in his autobiography "The Boy from Gimle" that in 1963 the poison yellow flour carpet of his room flew to the ceiling; the room turned upside down.

    This denazification program has not ended sixty years later. Now we have the Humanist academics who ask the Nazi children for Vergangenheitbewältigung. There are even some persons who ask why the Nazi children still keep silent.)

• Haldis Hjort :
  • "Barna tar skylden" - Datteren til Johan B. Hjort, en av stifterne av det norske nazipartiet NS, blir intervjuet av Anders Breivik Bisgaard og Ellen Lande Gossner i Morgenbladet 21.8.09
    "Han (faren) var nestleder i NS frem til han gikk ut av partiet i 1937. Hjort innrømmer at hun ofte har lurt på hvordan oppveksten ville vært hvis faren hadde blitt i partiet.
    - Jeg tror jeg hadde hatt det mye verre, sier hun.
    I dag er Hjort spesialist i klinisk psykologi og forsker i SINTEF Helsetjeneste. Sammen med sosiologen Tone Schou Wetlesen har hun skrevet boken 'Spor etter krigen' (...)
    Psykologen tror manglende åpenhet gjerne skyldes skam, og at denne skammen kan overføres sosialt fra generasjon til generasjon, selv når en ikke vet hva den bunner i."
    (Faren I. B. Hjort ble en superjøssing etter at han gikk ut av partiet. Da blir det interessant det datteren forteller om hendelsen med naziavisene hun fant på loftet : Faren nektet å kommentere dem. Man kan anta at også superjøssingen var grepet av angst overfor datterens sannhetssøkning. Hvilken angst har ikke da preget de virkelige nazifamiliene, preget naziunger hvis foreldre ble gjennomkriminaliserte i 1945 ! Det er sympatisk av Haldis Hjort å stille spørsmålet om egen skjebne dersom faren hadde forblitt nazist krigen ut.
    Når det gjelder skammen som naziungene er systematisk innsmurt med, glemmer eller forstår ikke psykiater Hjort å nevne årsaken : Etterkrigshumanismen har bevisst påført naziavkommet over hele Europa skamfølelse. Avnazifiseringen, bestilt av seierherrene i Nürnberg i 1945, skulle påføre avkommet smerte, helst gjøre naziungene livsudugelige. Det sosialdemokratiske Norge har fulgt opp avnazifiseringsplikten. Avnazifisering og satanisering har vist seg å være synonymer.)
  • "Barn må få blanke ark !" - i Morgenbladet 4.9.09
    "Et 'motstandsbarn' jeg intervjuet i boken Spor etter krigen. Livsløpshistorier, fortalte at de fleste barna i nabolaget sluttet å leke med og hilse på barna fra en nazistfamilie. Først på femtitallet slo det ham: 'Jeg må da begynne å hilse på dem!'
    Den norske stat burde så fort som mulig etter 8. mai 1945 ha sendt ut et dekret: 'Isfronten er nedlagt. Det er ikke lenger farlig å omgås nazistfamilier. Det tillates ikke å opptre krenkende mot uskyldige barn.'"
    (Haldis Hjort viser sympati. Hun vil at Staten skal unnskylde. Da har hun ikke fått med seg at Staten allerede har bedt om unnskyldning, i mai 1995. Da kan man forstå at heller ikke NS-barn har fått med seg stortingets unnskyldning. Unnskyldningen må altså gjentas igjen og igjen...)
  • "Skamklipt av Morgenbladet" - Morgenbladet 18.9.09
    "Hvis man har opplevd noe vondt som barn, kan prosessen med å bli en selvstendig voksen være å erkjenne at man faktisk var et offer som led."
• Olav Hobbesland :
  • "Hevn ?", Krigsinvaliden, organ for Krigsinvalideforbundet, Hefte 4 - 2006. Kommentar til artikkelen "De svake iblant oss", Aftenposten 2.9.06, av Ole Wilhelm Klüwer.
    "At Fritz Moen var tyskerbarn og Per Liland NS-barn, kan umulig ha hatt noen innvirkning på de dommene de fikk. (...) Ingen barn bør lide som en følge av sine foreldres handlinger. (...) Noe av ansvaret må legges på foreldrene til NS- og tyskerbarna. Selv om de stod i en vanskelig livssituasjon, burde de også ha tenkt på den oppvoksende slekt. NS-himmelen var falt i grus, men altfor mange holdt fremdeles fast på sine standpunker under krigen og forsøkte ikke å skjule dem."
    (Krigsinvalideforbundets formann Hobbesland har en forståelse for rettsoppgjørets skadelige sider som vi NS-barn savner hos jøssingenes 2. generasjon. Vi takker for hans balanserte og sympatiske artikkel.
    Når han klandrer våre foreldre for at de belastet oss ved ikke å skjule sine standpunkter, kommer han inn på et vanskelig felt. Vi tør si at NS-barn med foreldre som skjulte sine idealer, har lidd større last enn barn med åpne foreldre. Łpenhet omkring nazisme skaper forståelse, nøkkelen til menneskelig innsikt og respekt. Våre foreldres standpunkter var på dypere plan sammenfallende med selve den europeiske tradisjonen. Opportunistiske demokrater i tiden kaller alt dette for grums. Det er uærbødig. Som en kjent amerikansk veteran, Joseph Salzano, sa til oss noen måneder før han døde sommeren 2005 : "Det var ikke Tyskland som gikk til grunne i 1945. Det var Vesten." Vi savner hos norske krigsveteraner initiativ til sann forsoning.)
  • "Forkludring av menneskebildet ?", Lederen i Krigsinvaliden, Hefte 1 - 2007. Et svar på Klüwers artikkel "Legg ned Holocaustsenteret" i Aftenposten 27.10.06.
    "Nei, ingen av oss tror vel at det finnes mennesker som bare er gode eller bare onde. Men når vi ser på de handlinger som mange av konsentrasjonsleirenes SS-folk har utført, lurer vi på om de hadde noe godt i seg overhodet." (...) "Etter å ha lest Klüwers innlegg, må vi bare konstatere at noen av nazistenes etterkommere ønsker å stoppe fremtidig informasjon om nazistenes forbrytelser. Dette er ingen vei til FORSONING !"
    (Selv om Hobbesland synes at min oppfordring til nedleggelse av holocaustsentra ikke er veien å gå til forsoning, inkluderer han oss naziunger i sine tanker og i sitt tidsskrift. Vi takker ham for det.)
• Truls Holmsen :
  • "Hvorfor nullet ?" i Moss Avis 18.12.99. (En anmeldelse av Eystein Eggens "To konger" og et innlegg mot kulturell forfølgelse av NS-barn.)
• Jan Holthe :
  • "Ja til fred og forsoning", Hamar Arbeiderblad 30.5.95
• Carl Honor :
  • "Nazi Lebensborn tortured in Norwegian Asylums - now suing Government" in National Post, 2000
• Kristian Hosar :
  • "Łpent om NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Gudbrandsdølen - Lillehammer Tilskuer 21.10.93
• Cecilie Høigård :
  • "Gi NS-barna en unnskyldning", Dagbladet 21.2.95
• Institutt for Media og Kommunikasjon :
  • "The limits of freedom of expression: The Hamsun Case" på IMK's nettsider angående et forskningsprosjekt om rettsoppgjøret etter 1945. Universitetet i Oslo, 26.4.01
• Knut Imerslund :
  • "Jacobsen og nazismen" i Hamar Arbeiderblad 27.5.11
    "Klüwer selv hadde en kjærlig far som også var nazist. Noen tror at dette ikke var mulig, sier Klüwer.
    Til dette kan jeg bare si at det er nettopp dette som er saken: Hvordan enkelte mennesker konfliktfritt kunne kombinere kjærlighet til familie og venner med en så hatsk, ondskapsfull, totalitær og menneskefiendtlig ideologi som nazismen var. (...)
    Klüwer legger ikke skjul på at han selv har overtatt farens ideologi, og sutrer over naziangsten hos humanistene og demokratene som nå styrer Norge. Slikt er sjokkerende lesning. I året 2011!" (Se tilsvar 4.6.11 under Klüwer)
• International Herald Tribune :
  • "A. Mussolini quits her rightist party", Nov. 28, 2003. "Mussolini is the daughter of Romano Mussolini, Benito's third son, and Anna Maria Scicolone, the sister of the actress Sophia Loren."
• Antoine Jacob :
  • "Des 'enfants de la guerre' norvégiens demandent réparation pour ce qu'ils ont subi" dans Le Monde le 30 juin 2000 (Il est tout à fait représentatif du niveau de l'adaptation du passé, de la Vergangenheitsbewältigung, en France qu'un journaliste du Monde aille jusqu'en Norvège pour constater la misère des enfants de Boches. Ils "vivent" par dixaines de milliers dans son propre pays. Il est de même significatif qu'Antoine Jacob s'empare du terme norvégien "krigsbarn" au lieu du terme français "enfant de Boches" ou "enfant nazi". Il se distancie ainsi de l'histoire de guerre de son propre pays.)
• Birgitte Jakobsen :
  • "Taperforeningen ønsker NS-barna velkommen" - Bergensavisen 7.5.02
• Edith Jebsen :
  • "Du skal hedre din far...", Folk og Land nr. 7 1999. (Kritikk av Johan Kvandal fordi han skjulte at han var sønn av David Monrad Johansen. NS'erne er seg selv til det siste. De forakter barna som ikke offentlig hylder deres ungdoms nazisme. Samtidig skal barna være veltilpassede, antinazistiske, helt korrekte samfunnsborgere, slik at foreldrene kan høste ære både fra fortid og nåtid. En mesteroppskrift på å gjøre barn til psykiske vrak.)
• Arthur Jensen :
  • "Hudløst ærlig bog" - anmeldelse i Jyllandsposten 3.3.95 av Brylds bok
• Johan O. Jensen :
  • "Forvirrende" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Adresseavisen 25.11.93
  • "Tyskerungene fant hverandre" i Adresseavisen 8.1.00. (Fire siders intervju med 6 tyskerjenter som sammen med ytterligere 11 jenter har dannet en autonom selvhjelpgruppe i Trondhjem. Starten var at Brit Lyng sto frem i Adresseavisen 21.3.98. Initativet og den kjønnsadskilte gruppeorganiserigen er eksemplarisk for både tyskerunger og NS-barn. Flere av tyskerungene er også NS-barn.)
  • "Hast du bong-bong ?" - anmeldelse av boken til Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes : "Barn under krigen" (Aschehoug 2000), i Adresseavisen 15.12.00
  • "Skammens barn - vår skam" i Adresseavisen 31.1.01
• Linn Elisabeth Jenssen :
  • "Kritikk av Wagle etter møte med NS-barn" i NRK Sør-Trøndelag 1.10.00
• Vibeke Johnsen :
  • "Flere 'tyskerbarn' til sak" i Nettavisen 17.4.00
• Stein Inge Jørgensen :
  • "NS-barnas skjebne" i VG 24.6.02
• Annelie Keil :
  • "Kriegskind - oder was ?" - Sendemanuskript, Radio Bremen 2000
• Wilhelm J. Kiesselbach :
  • "Heinz von Westernhagen - An Epitaph", on internet since 2001.
    "Why write his epitaph now, why not a long, long time ago? The reason: A simple e-mail from an American military historian committing me to set the record straight. I want Heinz as well as his brother Rolf, their pain, the circumstances of sacrificed lives, their remarkable sense of loyalty and honor understood and respected.
    Also contributing to my sense of urgency: The 1965 book, the "Children of the Perpetrators", written by his daughter Dörte, (who never knew him), in which she first meticulously researches his life and his career - for the single stated purpose of attempting to prove him to be a knowing, if not active participant in the horrors visited by the criminals of the Third Reich upon the Jews, Gypsies, Socialists and other innocents. She had absolutely no idea what kind of a man her father was.
    Maliciously misinterpreting his letters, quoting a collection of psychiatrists and other self proclaimed experts, she is totally blind to the obvious. Where she should have been proud, she was ashamed; where she should have respected, she judged; where she should have understood, she purposely and insidiously misrepresented him and his end. She is vicious and with malice - fortunately the "Children of the Perpetrators" is out of print and not available anymore. Her father never had the chance to speak for himself, I want to do it for him. Those of us who are, or have been soldiers understand that bravery, loyalty and sense of duty transcend time and political borders."

    (We appreciate these elements of criticism coming from a cousin of our most respected Dörte von Westernhagen, the very first Nazi child to go public with the pain of second generation Nazis in 1987.
    Mr. Kiesselbach is right in all he says here - and he says it sharply. We Nazi children have been digging in our family history in order to find arguments for hating our parents. Such are the conditions of "peace" which the humanistic victors have offered us Nazi children.
    Mr. Kiesselbach being a free German because he fled to the country of the righteous and victorious after the war, must first address his criticism to his new country which imposes on us Nazi children such living conditions as compulsory parental hatred. Dörte did as much as she could in our post-war sick humanistic civilization.)

• Jens Kistrup :
  • "I familie med nazismen" - anmeldelse i Berlingske Tidende 3.3.95 i anledn. Brylds bok
• Turid Kjetland :
  • "Vond barndom for NS-barn" i Bergens Tidende 6.5.02
• Patrick Kleinclaus :
  • "Les 'enfants de Boches' sortent de l'ombre" - Dernières Nouvelles d'Alsace, dimance 16 mai 2004. " 200 000 enfants sont nés pendant la seconde Guerre Mondiale d'unions entre des Françaises et des soldats allemands, la plupart, dans l'ouest, le long du Mur de l'Atlantique, où les unités allemandes stationnaient plus longtemps qu'ailleurs."
• Magnhild Meltveit Kleppa, Sosial- og helsedepartementet :
  • "Mer kunnskap om krigsbarnas oppvekst" - pressemelding via Odinredaksjonen 8.12.99
  • "Eit urimelig åtak" i Dagsavisen 1.3.00
• Lars Kluge :
  • "Newsweek : Norske tyskerunger hadde det verst" i Aftenposten 15.3.00
  • "De stjal min sjanse til å treffe mamma" i Aftenposten 25.4.02
• Chrissie Knapp :
  • "Kinder aus Nazifamilien" - home page created as a student at Michigan State University, fall 2000. " Viele der Kinder fühlten sich wie Opfer, weil sie jeden Tag Schuld für das, was ihren Eltern machten, hatten.  Immer gab es Sprache über den Holocaust.  Noch heute, wenn man an Deutschland denkt, denkt man auch sehr oft an den Nazis, weil es einen große Teil der Geschichte ist.  Aber das größte Problem war, daß sie fast nichts über die Eltern in dieser Zeit wußten.  Sie wollten nicht daruber sprechen, und die Kinder mußten immer sich fragen, ob sie die Kinder von Kriminellen oder von Mördern sind, und ob sie auch schlechte Menschen sind."
• Nils M. Knutsen :
  • "Gripende om NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Nordlys 27.11.93
• Aimee Koch, Jennifer Hollinger & Susanne Lund :
  • "The German occupation and family legacy : The burden of the good and the evil family" - A report of three of the 1999 HIA Fellows.
    This excellent report is highly relevant for the NS children. Using the Danish historian and NS child Claus Bryld as source, the students miss though to consider the essential generational conflict existing within the Nazi families. Since Bryld does not seek contact with other NS children, he steps out of his own generation, becomes a passive "researcher", a foreigner to the other NS children's drama. Norwegian NS children having chosen the same path, like Bryld desperately excavating WW II, have slowly and silently been inhabited by our parents' forces and will. These NS children have ended up denying the dimension of their own tragic destiny. Bryld's sensible autobiography can not be reduced to a simple litterary work.
    (HIA, Humanity in Action, conducts two educational programs that will run simultaneously in Denmark and The Netherlands. Twenty university students from the United States will participate along with 10 Danish and 10 Dutch students. HIA works in association with Johns Hopkins University and in cooperation with the U.S. Holocaust Memorial Museum.)
• Kjetil Kolsrud :
  • "Krigsbarna tapte erstatningssak mot staten i dag" i Aftenposten 16.11.01
• Königliche Norwegische Botschaft :
  • "Information Norwegen : Kriegskinder", Kgl. Norwegische Botschaft, Rauchstr. 1, 10787 Berlin, 9.7.01
• Anna Krakstad :
  • "Krevende forsoning" i Agderposten 16.9.10. Referat fra "Forsoningssamtaler etter den andre verdenskrig" arrangert av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand den 11.9.10
    "Den andre verdenskrig og vår evne til forsoning var bakteppe for konferansen i fjor som samlet 115 deltakere. 32 møtte til årets oppfølgingsseminar. De var barn med en tysk forelder og barn av naziforeldre. Denne gangen var det lagt stor vekt på samtale, både grupper og plenum. For dem som deltok, ble det en sterk opplevelse."
• Wolfgang Kramer :
  • "Die Kinder der SS" in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Ammon Göth und Hans Frank)." Niklas : "Ich finde am schlimmsten, weil ich das in mir selber auch spüre, ein gewisser hündischer Charakter, den man in sich bekämpfen muss." (Niklas glaubt daß Bosheit verärblich ist. Weshalb hat ihm niemand dazu verholfen, auf bessere Gedanken zu kommen ?)
• Hans Kringstad :
  • "Krigen om sannheten" - lørdagsdokument over 4 sider i VG 22.7.00.
    (Den hittil eneste selvbiografien av en tyskerunge : "Tyskerungen", av Emilia Sommer, psevdonym for Harriet von Nickel, blir avslørt som oppdiktet. Troverdigheten til tyskerungene generelt kan bli skadelidende. Men Hans Kringstad er ingen sjelegransker. Mange nazibarn har fra sitt indre eksil ropt om hjelp, på irrasjonelt vis. Forlatthetstilstanden har til tider blitt kompensert med dagdrømmer der nazibarna har sett seg i offerroller, utsatt for alle mulige og umulige lidelser. Ansvaret for å skille mellom dagdrømmer og fakta hos lidende som skriver, påligger først og fremst forlagene. VG gjør rett i å avsløre. Usanne bøker fra naziunger skaper ytterligere sår i stedet for forsoning.)
• Egil M. Kristiansen :
  • "NS-sympatier trenger ikke være arvelig" - Hamar Arbeiderblad 23.2.11 (Trykk på tittelen og bla til s. 3)
    "'Refset redaktør er fra NS-familie', skrev HA i et oppslag 13.1. Saken dreide seg om den omstridte jubileumsboka til Jønsberg landbruksskole. (...)
    Likevel mener jeg det er betimelig å stille spørsmål ved habiliteten hans, slik HA gjør. Ikke nødvendigvis fordi faren hans var NS-ordfører, men fordi han viderefører forfedrenes NS-sympatier..."
    (Den beryktede 150-års jubileumsboken for landbruksskolen utgitt i 1997 burde vært avbildet i HA slik at godtfolk kunne se navnet på forfatteren og så kunne skaffe seg den og lese den.
    Kristiansen kritiserer to NS-etterkommere som har begått bøker i denne artikkelen. Grunnen er at de ikke har det korrekte jøssing-synet på krigen der alle NS'erne skal være dumme og slemme og alle jøssingene skal være helter. "NS-sympatier trenger ikke være arvelige" skriver han som overskrift. Kjære vene, det behøver ikke jøssingsympatier å være heller.
    Uten forsoning lever nordmenn fortsatt i en mental borgerkrigstilstand. Derved bør det alltid skrives to bøker om det vonde under krigen, for å tilfredsstille de to stridende parter. Det gjøres jo ikke. Ikke noe samlende skrives. Jøssingungene breier seg på tapernes bekostning. Med litt redelighet i sinnet burde derfor Kristiansen glede seg hver gang han finner en bok som forstyrrer hans tilvante verdenssyn.
    La oss håpe at myten om at alle NS-etterkommere har arvet sine forfedres oppfatninger ikke bare er en myte. Jøssinghistorien slik den skrives i dag, er endimensjonal og fordummende.)
• Sol Kristiansen :
  • "Livet som nazibarn" - Eystein Eggen forteller om sitt liv i Aftenposten aften 6.7.00, en forsmak til tv-dokumentaren "City folk Oslo 2000" i NRK 1 og 2.
• Anita Krok :
  • "De som led for fedrenes synder" - Glomdalen 12.5.02
• Esther D. Kustanowitz :
  • "Crossing the Bridge over Blood, Tears and Time: An Usual Dialogue" in the Journal of the Jewish Theological Seminary Volume 10, Number 3, Spring 2001
• Anne Johanne Kvale :
  • "Krigsbøker" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folkets Framtid 19.11.93
  • "Nazibarna si soge" - Kvinners Frivillige Beredskap, 1. kvartal 2003
    Anmeldelse av Baard H. Borges bok "De kalte oss naziyngel".
• E. L. :
  • "Den fortapte generasjon" - kommentar i Folk og Land (nr. 1 1992) til Eystein Eggens kronikk med samme navn i Aftenposten i 1991
• Jan H. Landro :
  • "Ville sende alle "tyskerunger" ut av landet" i Bergens Tidende 25.4.02
• Mona Larsen :
  • "Portrett av 'fiendens barn'" i Dagsavisen 27.10.01
• Ole Jan Larsen :
  • "Født skyldig" - Larsen er programansvarlig for "Brennpunkt", NRK1 31.10.00, som handler om NS-barna
  • "NS-barnas skam" i NRK fakta 23.11.00
• Ole Martin Larsen :
  • "Danske leger lot tyske barn dø" i Aftenposten 19.12.01. 100 000 tyske flyktningebarn kom til Danmark i 1945. 10 000 var foreldreløse. 7000 barn under 5 år døde i danske leire. I alt døde 13500 tyske flyktninnger i Danmark etter freden. Kirsten Lylloff gjenoppdager historien. Den understøtter de norske tyskerungenes fortellinger om barndom og oppvekst i Norge. Se også "Flyktningene i Danmark før befrielsen" og "Why 7000 Children Had to Die"
• Stein Ugelvik Larsen :
  • "Taushet og dobbelt taushet. NS-barns oppvekst etter krigen" - kapittel 10 i "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999
• Turid Larsen :
  • " 'Krigsbarna' vil inn i varmen" i Dagsavisen 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
  • "NS-barna bør få unnskyldning" i Dagsavisen 7.5.02
  • "Det norske jøderanet" i Dagsavisen 2.10.02. "Bjørn Westlies far var frontkjemper, og forfatteren forteller sin egen hilstorie i boka og hvordan han svarte med total avvisning av alt det faren sto for". (Turid Larsen, som tidligere har skrevet både om tyskerungene og NS-barna, hopper over det gåtefulle at Bjørn også avviser hele NS-barntragedien, hennes eget tidligere tema. Men NS-barna har en sentral rolle i Westlies bok som ondskapens arvtagere. Westlie er på flukt fra ondskapen. Hva er Turid Larsen på flukt fra ?)
• Claudia Lenz :
  • "Den vanskelige åpenheten" - Lenz intervjuet av Anders Breivik Bisgaard og Ellen Lande Gossner i Morgenbladet 21.8.09
    "Taushet, uansett hva den gjelder, er en belastning i en familie. Hvis et område er tabu, utvikler barn gjerne diffuse skyldfølelser (...)"
    "Lenz sier vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis staten gir NS-etterkommerne en unnskyldning."
    (Lenz har en åpenbar svakhet med hele sin naziforskning. Hun er tysk ! I Tyskland er naziåpenhet forbundet med enda større angst enn i Norge og andre naziinfiserte land. Hun burde i det minste presentere seg med egen nazibakgrunn, eventuelt anti-nazibakgrunn. Hvor mange i hennes egen familie var nazister ? Er hun jødinne ? Er hun brennende anti-nazist ? Hvorfor driver hun med naziforskning ? Hva driver henne ? Vi naziunger er lei av forskere og andre akademikere som med lidenskap skal grafse i vår sjel uten at de selv begrunner egen motivasjon.
    Lenz forteller om skadene ved taushet og tabu innad i familier. Hun er ikke i nærheten av å fortelle om årsakene til taushet, tabu og etterfølgende angst i etterkrigs-Europa. Avnazifiseringen var programforpliktelse i alle land okkupert av USA og Storbritannia. Avnazifisering i sosialdemokratiene har vært ensbetydende med satanisering. Hvis en forsker begynner å se på ofrene for avnazifiseringen, er det maktpåliggende å forstå nettopp avnazifisering som obligatorisk "humanistisk" politikk.
    Nå har også Lenz arbeidet ved Holocaustsenteret i Oslo. Dette senteret ble opprettet for å unngå forsoning mellom de kjempende etter andre verdenskrig. "Humanistene" trengte djevler. Vi som driver den første frie naziungeforeningen i Europa forstår mer og mer betydningen av forsoning i Europa, både menneskelig og politisk sett. Derved befinner vi oss på en annen planet enn holocaustianerne. Vi i Foreningen tør påstå at vi kommuniserer med de fleste, fra kommunister og innvandrede muslimer til ortodokse jøder og elleville modernister. Vi kommuniserer derimot dårlig med akademiske holocaustianere. Men, alt kan forandre seg.
    "Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis staten gir NS-etterkommerne en unnskyldning" sier Lenz til Morgenbladet. Dette er akademikervås. Hvem er "vi" ? Staten gav oss nazietterkommere unnskyldning fra et samlet storting i 1995.)
• Motti Lerner :
  • "Dagbok fra Midtøsten - 5. april 2002" i Dagbladet 5.4.02
• Tore Letvik :
  • "Gjør tragedien kjent for en hel verden" og "Umoralsk av Bondevik" i Dagsavisen 22.2.00
  • "Krigsbarna må gis oppreisning. Deres skjebne er en skam for Norge, sier SP-topp (Tor Nymo)" - første, andre og fjerde side i Dagsavisen 25.2.00
  • "Søker 100.000 NS-barn. Forsker vil ha de ukjente krigslidelsene fram i lyset" - hele forsiden og to ytterligere helsider i Dagsavisen 15.3.00
  • "NS-barna med stor respons" og "NS-barna forteller" - to sider i Dagsavisen 17.3.00
  • "Nye lidelser i vente for krigsbarna" og "Skulle gjemmes og glemmes - Krigsbarnet Reidun Myking ble stemplet åndssvak" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 28.8.00
  • "Krigsbarnas lidelser øker" i Dagsavisen 22.10.00
  • "Ny fortvilelse for krigsbarna" i Dagsavisen 16.11.00
  • "Skifter taktikk mot krigsbarna" i Dagsavisen 5.10.01
  • "Ble jaget som dyr" i Dagsavisen 27.10.01
  • "Sidestilt med rotter" i Dagsavisen 30.10.01
  • "Massiv støtte til krigsbarna" i Dagsavisen 3.11.01
  • "Foreslår krigsbarnkommisjon" i Dagsavisen 10.4.02
  • "Krigsbarna fikk nei" i Dagsavisen 22.6.02
• Tor Liltved :
  • "Et NS-barns beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Agderposten 18.11.93
• Litteraturhuset i Oslo :
  • "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?" Intercity inviterte til debatt fredag 9. januar 2009 kl. 1700 i Litteraturhuset.
    I panelet:
    * Guri Hjeltnes, professor, forfatter av flere bøker om krigen, bl.a. om avisoppgjøret, levekår og krigsseilerne
    * Odd-Bjørn Fure, direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter,
    * Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen
    * Erling Fossen, bydoktor og publisist
    Møteleder: Helge Høibraaten

    Fra programmet : "Etter at Erling Fossen angrep i desember motstandskampen for unødvendig kjekkaseri, og Gunnar Sønsteby svarte med å si at Fossen la seg på  Nasjonal Samlings argumentasjon, har aviser, internett og andre medier vært fulle av all slags reaksjoner og innlegg. InterCity inviterer til debatt om alvoret i denne saken, og også om hva som beveger seg på forsknings- og idefeltet okkupasjonshistorie mer generelt. Hva er utrettet på forskningsfronten i de senere år? Publikasjonene strømmer på, og bildet blir stadig mer omfattende og nyansert. Trengs en mer grunnleggende omvurdering spesielt av motstandskampens rolle? Vil grundigere forskning tvert i mot styrke snarere enn å svekke motstandskampens betydning?"
    Se referat i Aftenposten 10.1.09 lagt ut på Eystein Eggens dokumentasjonsside.
    Se også under Åshild Eidem ved å bla oppover på denne siden.

    (For første gang siden fredsfeiringen i 1995 samt Bjørnson-festivalen og Brennpunkt-programmet i 2000 fikk vi NS-barn full oppmerksomhet. Vi ble faktisk hovedtema, takket være Fossen, takket være egen deltagelse i debatten og takket være folkestemningen i en proppfull sal. Akademikerne måtte til slutt love å forske mer på NS-siden og oss. Men vi vet at det ikke kommer noe forsoningsinitiativ fra humanistisk forskermiljø. Etterkrigshumanismen er avhengig av satanisering av NS-foreldrene våre, indirekte avhengig av satanisering av NS-barn. Satanisme og etterkrigsdemokrati lever i symbiose.)

• Lofotposten :
  • "Et NS-barns oppvekst" - anmeldelse av Gutten fra Gimle 22.12.93
• François-Guillaume Lorrain :
  • "Ces 200 000 'enfants de boche'" dans l'Express le 15 avril 2004. "Deux tabous pèsent encore sur la dernière guerre : le sort des prisonniers allemands en France après 1944 et celui de ces enfants maudits. Le voile vient d'être levé sur l'un de ces non-dits."
    Document : "Enfants maudits", de Jean-Paul Picaper et Ludwig Norz (Editions des Syrtes, 380 pages, 23 euro).
• Håkon Lund :
  • "Barna Norge glemte" i Dagbladet 2.6.98
  • "Krigsbarna risikerer å bli doble tapere" i Dagbladet 13.6.01
• Elisabeth Lunder :
  • "Nytten av forsoning" - Romerikes Blad, 14.10.07.
    " En bekjent av meg forsto først da mora var syk og skulle dø, at alle årene med nerveproblemer hadde bakgrunn i hennes oppvekst som nazibarn. Farens passive medlemskap i NS hadde vært nok til å ødelegge hennes trygghet i lokalmiljøet i årene etter krigen. Det sørget 'gode nordmenn' for. Hun hadde aldri tidligere fortalt sine barn om sitt 'skammelige opphav'."
• Kirsten Lylloff :
  • "Kan lægeløftet gradbøyes ? Dødsfald blandt og lægehjelp til de tyske flyktninge i Danmark 1945" i Historisk Tidsskrift, 99:1, 33-67, 1999
• Svend Aage Madsen :
  • "Der er fælles skyld" - innlegg i debatt om "Hvilken befrielse" i Jyllandsposten 19.3.95
• Gunnar Magnus :
  • "Norge må være en fredsnasjon. - Beklaget urettferdighet mot krigsbarn" - kommentar til statsminister Kjell Bondeviks nyttårstale i Aftenposten 2.1.2000. (Statsministeren annonserer opprettelsen av et holoacaustmuseum på Gimle samtidig som han beklager diskrimineringen av krigsbarna. Gunnar Magnus unndrar NS-barna fra begrepet krigsbarn)
• Colette Mainguy :
  • "Coupables d'être nés" dans le Nouvel Observateur, 2003. "Il existe en France quelque 250 000 personnes d'environ 60ans qui portent leur vie comme une honte. Ce sont des enfants de boches." (On se demande combien d'enfants fascistes/nazis il existe dans cette France épurée qui a ôté aux familles perdantes le droit à l'histoire.)
• Joan-Carles Mèlich :
  • "Todos vencidos. Hijos de nazis: la culpa en las venas" - fragmento del artículo publicado en la revista Lateral nº 67-68, julio/agosto 2000. (Diálogo dramático) : "Rainer: No, ahora estoy resignado. No tengo fuerzas para comenzar de nuevo. Vivo como un niño en casa de mis padres, con mi madre, y tengo miedo de que me echen. Se ha terminado. ¿Mi futuro? No quiero ningún futuro, ya no me interesa. Si no puedo superar a mi padre, no tengo futuro..."
• Erik Oluf Melvold :
  • "Kampen om skolen" i temahefte nr. 35, Skoleetaten Oslo, 2000. (Temahefte 35 er et eksempel på en offentlig tekst til bruk i skolen som ikke viser antydning til vilje til forsoning 60 år etter borgerkrigen i Norge. Forfatteren legger seg på en linje som var han krigsveteran fra den idelologiske kampen. Men forfatteren var barn under krigen, et barn lik deltagerne i Guttehirden og Gjentehirden. Disse barna er i 60- og 70-årsalderen i dag. Temaheftet opprettholder hatet. Hvor tar forfatteren hatet sitt fra ? Statsminister Bondevik sa under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000 at tiden var kommet for å søke forsoning og at forsoning måtte koste noe også for seierherrene.)
• Bruce Michel :
  • "Les lumières de l'obscurité" - Entrevue réalisée par Lakhdar G., Janvier 2002. "Effectivement, il y a d'un côté le peuple martyr des juifs et l'holocauste. C'est évident. Mais de l'autre, on ne parle jamais des descendants, fils et petits fils de nazis, des gens qui ont fait ce massacre. Comment le vivent-ils ? Dans la société, dans les consciences, comment cela a-t-il évolué ? Parce qu'être un pays qui a engendré un monstre pareil, et une population qui, en un temps donné, a supporté et mis en place une telle horreur, ce doit être un poids énorme à porter. Ce serait intéressant de voir ça."
• Lasse Midttun :
  • "Med nissen på lasset" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Morgenbladets leder 2.11.93
  • "Dager derpå" - leder i Morgenbladet nr. 18, 12. mai 1995. "Et TV-program selve 8. mai lot tre barn av NS-medlemmer slippe til med brokker av sine personlige og politiske livshistorier. Det er med uhygge vi må registrere at 2. verdenskrig så langt fra er slutt for dem, tapernes barn. Det er et nederlag for krigens vinnere når disse sier at de først i samvær med andre NS-barn har funnet "hjem"." (Morgenbladet gripes av fortvilelse over sine to motstridende behov : å satanisere og å praktisere toleranse.)
  • "Svakt om NS-barnas skjebne" i Morgenbladet 21. - 27. juni 2002
• Espen H. Mikalsen og Trygve Aas Olsen :
  • "NS-avkom i norske aviser" i Dagbladet 25.11.00. (Arnfinn Moland skal ha all ære av å sette lyset på NS-fortrengerne blant norske journalister. Han skulle bare ha gått så mye lenger, tatt med fortrengerne innen kultur og politikk generelt. Tausheten om NS-bakgrunn er roten til alt ondt. Den andre verdenskrig binder de gode sjelskreftene. Både vi sataniserte og de som sataniserer må nå vise ansvar. Vi skjønner at avisredaktørene ikke begriper virkeligheten. I så fall ville de for lengst ha tatt opp til debatt Eysten Eggens essay "Familiefortrengninger, eller et NS-barns lange vei hjem".)
• Monica Moer :
  • "Et NS-barns beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Tønsberg Blad 9.11.93
• Albert Henrik Mohn :
  • "Sannheten om NS-barna" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Middagsstunden i NRK
  • "Sannheten om NS-barna i Bergensavisen 30.11.93
• Bent Mohn :
  • "Hasarderet bog om nazi-familie" - anmeldelse av Brylds bok i Politiken 3.3.95
• Le père Moingt :
  • "L'inpensable dialogue. En introduction à la conférence du père Moingt." Conférence donnée en 1999 à la paroisse Saint Germain l'Auxerrois, Chatenay-Malabry, France. (Le père Moingt a-t-il tenu compte de la participation de l'Eglise Catholique dans la lutte anti-moderniste du siècle dernier ?)
• Arnfinn Moland :
  • "Bjørnson-festivalen og 'Krigen om sannheten'" - debattsiden i VG 3.8.00. (Moland mener at selvbiografien "Tyskerungen" av Emilia Sommer=Harriet von Nickel er løgn. Han uttrykker begeistret støtte til VG-journalisten Hans Kringstad for hans dokument 22.7.00.)
  • "Hjemmefrontens likvidasjoner og pressen - en femtiårskrise" i Journalisten 29.11.00. (Moland antyder klokt at inoittismen har spredd seg utover INO's grenser, nådd de store avisredaksjonene. Inoittisme er nazisme og antinazisme i samme åndedrag, gammelnazistenes respirasjonssystem, deres degenererte kulturaspirasjon. Når inoittifisert skap-naziavkom sitter i kultur-Norge, avisredaksjoner inkludert, har hele Norge et problem. NS-barna må stå frem.)
• Sabine Mäller :
  • "Nazis, das waren immer die anderen" in Neuer Zürcher Zeitung 23. April 2001
• Monitor :
  • "Arven etter Quisling", nr. 2 1998
  • "Stridsklev lyver om Monitor" - tillegg til Monitors hovedside, august 2000
• Morgenbladets etiker :
  • "Jeg klarer ikke forsones med min nazi-unnskyldende venn" - Morgenbladet 3.6.11
    "K. ønsker å rehabilitere faren. Han er kritisk til rettsoppgjøret og det negative synet på NS." (...)
    Svar: Det er jo alltid en trist historie når venner, som setter pris på hverandre og oppsøker hverandre, skal holdes tilbake av gamle motsetninger mellom fedrene. Men det var nok langt vanligere før at man møttes som representanter for en slekt eller en familie. Det er bare i de aller siste generasjonene at en person først og fremst representerer seg selv, sin egen livshistorie og sine egne valg. (...)
    Slik jeg forstår situasjonen, har dere begge to manøvrert dere inn i en nær identifisering med opphavet og dermed på arkaisk vis utvidet selvansvarligheten til å gjelde familiemedlemmer i forrige generasjon. (...)
    Hvis det besettende ønsket om at historien skulle ha vært annerledes, i sin konsekvens fører til at din venn vifter med hakekorset, er det på tide å la ham falle. Nettopp den utbredte enigheten senere om hvem som var på feil og på riktig side under krigen, gjør at presset mot taperne gir opphav til noe som ofte kan ligne en tvangstanke. (...)
    Det er ikke bare krigsseilere som har vært på sjøen hver natt siden krigen. Også de som med sine nazisympatier meldte seg ut av det norske samfunnet, har hatt mange våkenetter. Noen av de spørsmålene som har virret rundt i hodet på dem, virrer fremdeles rundt i hodet på etterkommerne. Selvsagt bør man møte dem med all mulig menneskelig forståelse uten å føle seg forpliktet til å revidere den rådende historiefortellingen. Særlig gjelder det om man kjenner de tvingende, psykologiske mekanismene de er viklet inn i. Vanskeligheten består i å kunne forsone seg med mennesker uten å forsone seg med meningene deres."
    (Morgenbladets etiker er mer en moralist når han råder folk til å droppe omgang med naziunger med nazisympatier. Han er likevel inne på noe vesentlig angående NS-barna : Hvordan trekke en grensegang mellom eget liv og foreldrenes liv ? For at NS-barn skal frigjøre seg fra det militære og sosiale tapet, må de frigjøre seg fra taperne. Det er uomtvistelig. Men nazitenkningen går dypere i slekten enn bare til foreldrene. Våre besteforeldre var i høyseste grad med på å forme kampen for Europa, kampen mot kommunismen og liberalismen. Naziungen Eystein Eggen gir et godt råd når han ber NS-barn søke dypere i historien for ikke å forkaste historien.
    Morgenbladets "etiker" fremstår som en typisk amerikanisert jøssingideolog når han snakker om "den utbredte enigheten", "det norske samfunnet", "den rådende historiefortellingen". Dette er maktbegreper brukt hyppig av tidens materialistiske globalister. Det er nettopp denne enhetsideologien som vi andre generasjon nazister kjemper imot. Og slik har våre slekter kjempet imot modernistisk reduksjonisme til alle tider.
    Menneskene trenger fortidsvitner. Vi er ikke individer uten historie og historieloyalitet, slektsloyalitet - slik modernistene og Morgenbladet ønsker det. Europa trenger konservative nazietterkommere mer enn noensinne. Jøssingungene skal for all del ikke forsone seg med våre meninger. De skal bryne seg mot dem.)
• Samson Munn :
  • "The Austrian Encounter"- Boston, Massachusetts, August 1999. (S. Munn is the organizer of an encounter group of Nazi children and children and grand-children of victims of the Holocaust.)
• Liv Mørland :
  • "Rapport", fra en konferanse om krigsbarn, Kristiansand 8. og 9. mai 2003. Arrangør: Stiftelsen Arkivet i samarbeid med Norges Krigsbarnforbund avd. Aust- og Vest-Agder, Redd Barna Region Sør, Vest Agder Røde Kors og Den Norske Kirke.
    Fra rapporten : "Barn må skånes og må ikke defineres som en mindreverdiggruppe i samfunnet, hevdet Borge - det kan få store konsekvenser for dem. Myndighetene bør gi en uforbeholden unnskyldning, og NS-barn bør få den samme sympatien som 'tyskerbarn' har i dag. 'Vi må slutte å dyrke det som har skjedd og komme videre.'"
    (Foreningen av Norske NS-barn forstår at NS-barn har utbytte av å kunne stå frem med sine følelser i lignende fora. Arrangørene har imidlertid ingen dypere innsikt i forløsnings- og forsoningsarbeid så lenge de hopper bukk over Holocausten som er nazibarnas hovedklemme. Når Borge sier "vi må slutte å dyrke det som har skjedd og komme videre", er han inkonsekvent fordi han ikke nevner holocaustmuseet, opprettet med akademikernes velsignelse for nettopp å dyrke det som har skjedd.
    Nazibarna er ikke som andre krigsbarn, noe som enkelte humanistiske arrangører bevisst ignorerer. Slike fora trenerer en gjennomgripende forsoningsprosess i Norge og Europa.)
  • "Er forsoning mulig ?" - Fedrelandsvennen 15.9.09
    "Men fortsatt lider mennesker blant oss, preget av angst og frykt etter fjerne krigsår eller av fordømmelsen i årene som fulgte – på grunn av valg som ble tatt den gang eller på grunn av andres valg."
  • "Samtale om forsoning - Norge etter andre verdenskrig" - 30.4.11 i Hotel Norge, Kristiansand. Mørland var initiativtager og organisator med støtte fra Forum For Tro og Livssyn Kristiansand.
    (Liv Mørland har nå tre ganger vært pådriver for å hale inn motpartene fra andre verdenskrig - med forsoning som siktemål. Med bakgrunn fra Stiftelsen Arkivet og med sentral stilling i Forum for Tro og Livssyn samlet hun debattanter første gang i 2009, i Hotel Norge i Kristiansand. Hun har ikke gått veien om organisasjonene for å rekruttere deltagere. I organisasjonene borer de seg gjerne ned i krigshistorisk påståelighet for å gi krigen mening for medlemmene. Mange av de gamle er dessverre ikke så interessert i forsoning. Liv har særlig invitert krigernes etterkommere for at forsonende tanker skal arbeide i dem.

    Med et så vanskelig prosjekt er det mye som taler for at Liv har rett i valg av generasjon. 66 år etter krigen er det etterkommerne, andre generasjon, som bærer byrdene : barn av krigsdeltagere på begge sider, men særlig barn på tapersiden. Freden gav aldri taperne noen fredsavtale, kun fordømmelse, kriminalisering, med påfølgende straffeforfølgelse. Fordømmelsen av taperne har ikke blitt dempet i de tiårene som er gått siden freden. Sonet straff har ikke virket formildende. Fordømmelsen har tvert imot økt, særlig etter at Staten opprettet holocaustsentre som opererer som fordømmelsessentre og som opprettholder svart-hvitt syn på krigen og krigerne.

    Barna til de fordømte deltok i byrdene under den verste seiersrusen etter 1945. Men de har også arvet byrdene som livslang straff i og med at det å vedkjenne seg å være fra tapersiden, er det samme som å be om å få kjeft. På Liv Mørlands første konferanse i 2009 klarte en mann fra Stiftelsen Arkivet å skjelle ut NS-barna. Vi skulle ikke tillate oss å komme med egne tanker, slik uten videre. En forfatter som var invitert til panelet fant det også opportunt å gripe ordet for å gi oss grunner til å skamme oss over hvem vi var.

    Derved burde det være klart at det er ekstremt få NS-barn som tar byrden ved å stå frem. Samtidig har vi ikke noe valg. Skal vi leve fullt ut, må vi være dem vi er ved å vise hvem vi er. Da kommer vi til det viktigste ved Livs arbeid. Hun gir NS barn et forum hvor vi kan snakke både med dem som fordømmer oss men hvor vi også kan være oss selv, fortelle våre innerste tanker, sondere det vanskelige. Derved tør vi håpe at hun fortsetter sitt organisatoriske arbeid.

    Før en forsoning er det påkrevet at deltagerne er i stand til å være seg selv. NS-barn trenger kanskje mange slike "samtaler" som Liv drar i gang i Kristiansand. Kanskje også folk fra seierssiden trenger flere samtaler for å våkne til forsoning som den naturlige veien etter borgerkrig ? Vi håper Liv Mørland ikke mister motet etter å ha møtt oss tre ganger, etter å ha blitt utsatt for våre vrangtanker.)

• Nettnemnda :
  • "Klageuttalelse fra Nettnemnda om: PUBLISERING AV OPPLYSNINGER OM ET "NS-BARN"" på Nettnemndas side, oppdatert 18.2.02. "Etter Nettnemndas syn viser den uklare anvendelsen av "NS-barn" som er referert over, at slektskap og medlemsskap i NS ikke nødvendigvis alltid er utslagsgivende for bruken av denne betegnelsen. Uten klare definisjoner og praksis, er det etter Nettnemndas syn grunn til å legge vekt på personens egen oppfatning av sitt forhold til den del av norsk historie som bruken av betegnelsen "NS-barn" her er knyttet til."
    (Foreningen av norske NS-barn registrerer at Nettnemnda foretrekker å opprettholde satankraften i NS-begrepet snarere enn å hjelpe de angjeldende. Mennensker som føler sterk angst, har stort behov for å satanisere, men utsetter seg dermed også selv for satanisering. Foreningen kan ikke etterkomme Nettnemndas ønske når vårt formål er å nedkjempe all satanisering av mennesker.)
• Elo Nielsen :
  • "Faderløsheden som nazismens gåde" i Information 3.3.95 (anmeldelse av Claus Brylds selvbiografi)
• Sverre Nilsen :
  • "Blåmandag for storbøndene" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Oppland Arbeiderblad 9.12.93
• Linda Lund Nilsson :
  • "En hard kamp" i Dagbladet 16.11.01
• Vidar Norberg :
  • "NS-barna ble uskyldige ofre" i Dagen, 7.5.02
• Trond Nordby :
  • Review of "The Boy from Gimle" i The Norseman, september 1994
• Ole Kristian Nordengen :
  • "Nytt lys over det norske rettsoppgjøret ?" i Aftenposten, 28.9.01
    "Det å behandle slagne undertrykkere generøst har vært viktig for å få i stand den forsoning som trengs når man skal leve videre sammen." (...)
    "Det norske rettsoppgjøret hadde ikke først og fremst forsoning som mål." (...)
    "Forsoning var i høyden et sekundært mål. På dette punkt bidro derfor oppgjøret lite." (...)
    "Krigstidens isfront forvitret bare langsomt, skammen ble hengende igjen, og taushet, likefullt som fortsatte anklager, ble et problem å hanskes med. Barn følte det og trakk det med seg for resten av livet." (...)
    "Men hva fikk det å si at man i den grad kriminaliserte og brennemerket en motstander - hva gjorde det med den store majoritet som sto på "den riktige siden", og hva med dem som ikke gjorde det, og ikke minst med deres barn?"
    (Nordengen må være en av de første som har skrevet om behovet for forsoning i en norsk avis. Bondevik snakket om forsoning på Bjørnson-festivalen året før, i 2000, men det ble med snakket. Nordengen stiller de riktige spørsmålene når det gjelder rettsoppgjørets sosiale konsekvenser. Han skriver tydelig at oppgjøret må ha rammet naziungene. Han antyder at det trengs forskning på temaet. Men det tør ikke "humanistiske" forskere skjønne.
    Høsten 2009 har noen fulgt opp Nordengens konsekvenstenkning. Ingerid Hagen og Frode Fanebust har fått publisere kritiske bøker om rettsoppgjøret, og en debatt er blitt startet. Men rettstenkningen i Norge har degenerert på de åtte årene som er gått siden Nordengens velskrevne kronikk. Verdens vakreste prosjekt, forsoning, er utelatt i debatten og i forskningen. Debatten har i 2009 skrenset unnav bekymringer om nazietterkommernes ve og vel i jøssing-Norge.
    Det er selvfølgelig en grunn : holocaustiaden. Det internasjonale holocaustkjøret tillater ikke forsoning. Holocaustsentrene er da også opprettet for å slå ned på alt som ligner på forsoning. "Relativisering" kaller forskerne det. "Forsoning" må aldri gjelde naziunger. Jøssing-Norge er således en vasallstat underlagt USA, landet som styrer holocaustiaden.)
• Signe Nordhagen :
  • "NS-oldebarna og tippoldebarna" - Morgenbladet 11.9.09
    "Det er viktig å skjønne hva som har skjedd, og hvorfor. Men det hevdes ut over dette, at vi må holde minnene levende og «aldri glemme» for ikke å gjenta forfedrenes feil. Jeg kan ikke se at krigshistorien blir analysert og presentert på en måte som gjør oss i stand til å trekke en slik folkelærdom. Det ser ut til å være lite bevissthet om at ondskap ikke er statisk, men opptrer i stadig nye former og sammenhenger, og at de gamle trekkene ikke umiddelbart duger for orientering i dag." (...)
    "Kanskje brukes krigen mindre som en kilde til lærdom enn til sensasjon, underholdning og lettjente penger. Og kanskje blir vi dermed ikke så meget bedre forberedt på vår tids store utfordringer, enn folk flest var det før andre verdenskrig?"
• Norges forskningsråd :
  • "En hvitbok". Utvalgte offentlige dokumenter om krigsbarnsaken. Noen dokumenter ligger på NKBF's hjemmeside : Dokumenter fra "En hvitbok". NS-barn kan lese om londonregjeringens første definisjoner av oss. "En hvitbok" er basislesning for alle NS-barn på søk etter identitet. Første opplag : oktober 99.
• NRK :
  • "Overgrep mot krigsbarn skal granskes" i NRK 3, 4.7.01
• NTB :
  • "Kirkelig forsoning med krigsbarna", 30.10.99
  • "Kirken beklager overgrep, 14.12.99
• NS-"barn" :
  • "Om å hedre sin far og mor" i Folk og Land nr. 5 1998.
    "Takk for et blad som blir bare bedre og bedre. (...) Selv er jeg et NS-'barn' uten forankring i noen forening opprettet for oss spesielt, da jeg mener instituttet best tjener vårt syn og våre oppgaver. I dag er jeg glad for det, - etter å ha lest Wilhelm Klüwers (talsmann for Foreningen for NS-barn) utgydelser i 'Aftenposten'. (...)"
    (Innsenderen av artikkelen uttrykker godt ståsteds-dilemmaet for NS-etterkommere. Ł velge de gamle som talerør for fremtiden bærer i seg en svakhet - siden de gamle dør. Det blir ingen generasjonsfølge uten at generasjonene manifesterer seg uavhengig. Generasjonsloven kan virke paradoksal...)
• Tove Nygård :
  • "Trakassert på Bondeheimen" i Glåmdalen 3.11.01
• Tor Obrestad :
  • "NS-barnet si beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Stavanger Aftenblad 20.10.93
• Hans Olavsen :
  • "Vår venn Eystein Eggen" i Folk og Land 1993, (Einar Rustad, alias Hans Olavsen - hovedkilde til Hans Fredrik Dahls bok om Quisling - går i rette med Eggens spørsmål om hvorledes foreldrene har tenkt å få oppreisning, når de er anonyme.)
• Odd R. Olsen :
  • Gutten fra Gimle hadde en far i Harstad og Mykle til svigerfar" i Harstad Tidende 22.11.94
• Terje I. Olsson :
  • "Refser NS-avkom i redaksjonene" i Journalisten 24.11.00
• Anette Os :
  • "Snakker endelig åpent om krigen" - Anette Os presenterer 9.12.10 i Fædrelandsvennen tre som ble intervjuet av Liv Mørland i boken "Veier til forsoning" utgitt i november 2010.
    (Snørr og bart blandes. Naziavkom slikt som NS-barn og tyskerunger kan ikke sammenlignes med nåtidens krigsflyktninger. Naziavkommet er systematisk blitt knekt av etterkrigsdemokratenes satanisering av nazifamiliene - i fredstid. Tidens krigsflyktninger blir ikke på samme måte nazifisert og mentalt tilintetgjort av landene som gir asyl.
    Satanisering av naziavkom fortsetter takket være holocaustsentra som Stiftelsen Arikivet i Kristiansand. De har som formål å knekke etterkommerne av nazister - for å forhindre loyalitetsbånd, for å forhindre fremvekst i Vesten av dissidenter, systemkritikere.
    Det er lett for psykologer, sosiologer, journalister og historikere å komme i en dobbeltrolle når de skal "hjelpe" nazibarn. Det er kommet en uskreven regel om at nazibarn skal behandles individuelt. De skal individualiseres vekk fra egen historie. Det må for all del ikke refereres til deres kjempende forløpere og til deres foreninger. Hvert individ må "endelig" oppdages slik at individet "endelig" kan snakke fritt - takket være "hjelpere". I neste omgang vil de samme "hjelperne" delta i offentlige sataniseringsoppdrag gjennom svartmaling av alle norske nazister.
    Anette Os vil sikkert utvikle sine refleksjoner rundt NS-barndramaet.)
• Andrew Osborn :
  • "Norway's abused war children move step closer to compensation" in The Guardian, December 7, 2002
• The Osgood File (CBS Radio Network):
  • "Healing the Holocaust - The children of Nazis and Holocaust survivors make peace by learning what they share in common" - on the web site ACFNEWSOURCE 5/7/99. "The drama therapy provides them with a place to mourn the dead and relieve the trauma. This helps participants to understand their shared experience and build bonds." (There are various Jewish organizations which gather the 2. generation from both sides for common reflexions. There are also personal initiatives like the drama therapy sessions given by Armand Volkas, the son of an Auschwitz survivor. The Organization of Norwegian NS children sees all initiatives worth trying in order to break the silence, to get over the Vergangenheitsbeschweigung. We appreciate the Jews' initiatives as long as the Nazi children themselves seem too traumatized to gather independently. We are doubtful though to the healing effects if too much attention is given to the losses of the Jews at the expense of the losses of the losers. Each group has to mourn own deads in the purpose of healing from the mourning. The media's concentration on the Jewish Holocaust might be felt as emotional imperialism in times when the media dominate the culture. People who sense proper grief emotions outlawed might get tremendously angry.)
• Oslo University :
  • "The Legal Purges in Norway after 1945 - A Research Project" - a University web site continuously upgraded. "The legal purge and innocent people who were convicted: NS children and German or war children."
    (The academic researchers who are officially financed for doing research on us and our families have chosen the locution "legal purge" in order to express our need and their mission. A purge is necessary when something filthy is to be brought back to a state of attractiveness. "Legal purge" is not used by the academics in an ironical or self-critical sense. The expression is launched as being appropriate for legitimate prosecutions in recent times like in South Africa and South America in the 90s. Our parents are filthy and we their children tainted with filth as well. The important question is to know whether the purge is over or not for the Nazi children. The choice of concept by the academics is loaded with politics. Probably the academics mean they can purify us if only we are willing to collaborate with them. But as long as the academics refuse to see the Holocaust as the main burden of the Nazi children, their intrusion adds to the burden. These academics are cynical opportunists. They need an aggressive purifying research on the Nazi families in order to free themselves from own authoritarian romanticism practiced in the 60s and 70s. While they are intruding in our domains we are far from a reconciliation between the opponents of WW II.)
• Vincent Ostria :
  • "Romantique allemand. Les folies de Werner Herzog" dans le web de L'Humanité le 19 janvier 2002. "Le jeune cinéma ouest-allemand, qui avait le vent en poupe, exprimait la déshumanisation de la société marchande et le désarroi des enfants du nazisme."
• Tony Paterson and Allan Hall:
  • "Norwegian government sued over children Nazis left behind" in Electronic Telegraph 25.2.01
• Dag Pedersen :
  • "Et offentlig 'unnskyld' er ikke nok" - intervju med 7 tyskerunger over førstesiden og ytterligere to helsider, Aftenposten 15.1.00 . (Barnetortur fra fredsårene monumentalt brettet ut. En fredsforbryterdomstol i FN-regi kan være en naturlig konsekvens.)
  • "Millionkrav fra krigsbarna" i Aftenposten 16.2.00
• Asmund Petersen :
  • "Krigens tapere: Ufortjente anklager om hat" - Aftenpostens kronikk 9.11.02. "Som tenåring ble jeg vitne til mange nazi-overgrep fra okkupasjonsmakten, men vi syntes synd på de to i min hjembygd som av personlig egoisme lot seg lokke inn i NS."
    (Petersen har glemt at det var noe som het rettsoppgjør, kanskje fordi han i 40-årene ikke bodde i Norge. Han roter godt med generasjonene når han i en kronikk om nazibarna tenker på de voksne (de dumme) som meldte seg inn i NS. Når mennesker blir eldre, har de en tendens til å se fortiden i det godes lys. Tendensen burde dra i retning av en forsoning. Satanisering er imot menneskenaturen.)
• Rebecca Phillips :
  • "The Swastika of a Nazi Childhood : The First Symbol of Victimization" - et premiert internett-essay om Det Tredje Rikets barn. Om oppdragsgiveren : The Holocaust Remembrance Project, an educational program of the Holland & Knight Charitable Foundation, Inc., is an annual writing contest for high school students that is designed to encourage and promote the study of the Holocaust. (Forfatteren skiller ikke mellom nazibarn født før og etter 1939, ignorerer derfor sataniseringen av nazibarna i fredstiden, denne verst tenkelige form for mobbing.)
• Eric Pincas :
  • "Enfants de Boches" - entretien avec Fabrice Virgili dans la revue Historia, mai 2004. Voyez Courrier. "Nés d'une mère française et d'un père allemand pendant la Seconde Guerre mondiale, ils pourraient être jusqu'à 200 000 à vivre avec ces racines singulières."
• Planete, chaîne de télévision française :
  • "Les bâtards du Reich" - documentaire de 26 minuttes diffusé le 26 mai 2004. "Au cours de la deuxième guerre mondiale en Norvège, comme dans de nombreux autres pays européens, des milliers d'enfants naissent de l'union de soldats allemands et de Norvégiennes. Les « tyskungar », enfants de boches, sont aujourd'hui des hommes et des femmes brisés par leur propre pays." (...) "Dans les autres pays européens, l'histoire de leurs semblables n'a même pas été encore abordée."
• Isabelle Ponteville et Chantal Kasteloot :
  • "Enfants de résistant ou de collaborateur : grandir sans père ou mère" - dossier dans le Centre d'Etudes et de Documentation - Guerre et Sociétés contemporaines, CEGES. "Parmi les enfants de collaborateurs interrogés, aucun n'a été élevé par un homme ou une femme muré(e) dans l'idéologie de la collaboration. Nous n'avons donc pas rencontré le culte de la nostalgie. Ce n'est en rien un choix mais plutôt le hasard des rencontres."
    (Nous apprécions l'intégration d'enfants nazis dans la sphère de recherche des académiciens. La citation dit pourtant long sur l'idéologie de ceux-ci. Les universités occidentales sont toujours dominées par une idéologie marxisante appartenant au passé. Les enfants nazis, comment pourraient-ils éviter la nostalgie du passé en un temps où la dénazification était satanisation et torture pures et simples ? Les enfants nazis qui ouvrent leur âme aux académiciens sont pour la plupart du temps des résultats "heureux" de la dénazification, des corrigés. Peut-on dire que la dénazification après 1945 a cimenté l'idéologie nazie chez les perdants et que c'est la cause du silence régnant dans le milieu ?)
• Walter Pontzen :
  • "Kinder der Täter : Sähne und Tächter unde ihre Nazi-Väter" in Analytische Psychologie Vol. 33, No. 1, 2002, Karger AG, Basel.
    " Das Leiden der Kinder von Tätern war kein Leiden, das von der Gesellschaft aufgezwungen war, sondern, worauf Gertrud Hardtmann [1992, 1995] hinwies, eher ein privates und fand im Familienkreis statt bzw. fand eben nicht statt."
    (The quotation indicates an example of psychiatric political correctness typical in the West of the 21st century. Initially the victors satanized the Nazi families in general. The families suffered and went into hiding. Now the victors' psychiatrists point out mental sickness originated from within the families. This article could have been written during the glorious days of the former Soviet Union.)
• PostGonzo Gazette, KulturePig :
  • "Nazi babies" - review in net site, 2003. "Under the Nazi Baby Theory, lots of children were smuggled out of Germany, shortly before the end of World War II.  They were spirited to a foreign country (usually in South America).  There, they were trained by an actual adult Nazi, who lacked the usual number of limbs and/or sensory organs.  Their job, of course, was to rebuild the Reich. (...) The problem is, the Cold War is over.  And you really can't make much use of Commie Babies. Think about it.  Nazi Babies would be dedicated to taking over the world and killing anyone who wasn't a member of the master race.  What would a Commie Baby be dedicated to?"
• Louise Potterton :
  • "Books : Daughter to the Devil" in The Jerusalem Report, September 9, 2002. "It's been a long, hard road to the truth for Monika Goeth, whose father was the concentration-camp commandant made infamous in 'Schindler's List' for shooting inmates randomly from his balcony". ..."In researching the book, author Kessler managed to locate, at the Institute of Jewish History in Warsaw, Poland, one of only two surviving copies of the 500-page protocol of Goeth's mammoth trial, in which survivors of the camp presented harrowing testimony about their experiences. He had this translated and presented it to Monika at the end of their two-day interview.
    Through the transcript she was confronted with the distressing truth about the cruel deeds committed by her father, who would personally shoot dead cowering prisoners on the flimsiest of excuses. Kessler also read parts of it to her. She was shocked by the details of her father's brutality and said at the interview's end: 'I don't feel pity for him anymore. I wanted to see him as a victim of National Socialism -- of Hitler and Himmler. Now I see him as a murderer'."
    (This is an exemplary manner how to educate all children of mass murderers. Thousands of innocent children can now await similar sweet care by authors and journalists working for a better moral world. Crime protocols from jails throughout the world should automatically be handed over to journalists so these can attack the murderers' children in order to make money on the children's despair.)
• Shirley Rickett :
  • "Nazi Children" in the SAME literary magazine, Nov. 2003.
  • "Dinner in Oslo", a chapbook published in 2008. See her biography.
• Karl E. Rikardsen :
  • "En tyskerunge vender tilbake" - filmannonse i Nettavisen. (Filmen om Henry Rikardsen ble sendt i TV 2 den 22.4.00)
• Toril Risholm :
  • "Jeg er et NS-barn" i Stavanger Aftenblad Magasin 22.2.03. "- Jeg er et NS-barn, sa jeg i et venninnelag for ei tid sida. - Det ble taust. Så skiftet de tema. - Jeg er et NS-barn! Jeg har lyst til å rope det fra en fjelltopp. Jeg vil ikke bære på hemmeligheten lenger."
  • "Far var frontkjemper" i Magasin 22.2.03. "- Far ble en bitter mann. Jeg vokste opp i skyggen hans. Mor mi var også medlem av NS. Tror det var far som fikk henne med. Vi fikk ikke nevne krigen. Da ble hun krakilsk. Slik vokste jeg opp. Og det var skyld og skam."
  • "De glemte vi var barn" i Magasin 22.2.03
• Steve Rosenberg :
  • "Living Hell of Norway's 'Nazi' Children" - BBC News, Oslo, 8.3.07.
    "It was Adolf Hitler's henchman, Heinrich Himmler, who had encouraged liaisons between German troops and Norwegian women: part of his plan to breed an Aryan master race of blonde-haired, blue-eyed babies for the 1,000-year Reich."
    (In spite of BBC's interest in Europe's Nazi offspring, articles like this one worsen the children's living situation. Does Mr. Rosenberg mean that Nazis were incapable of love ? Does he think that the fathers of German kids in Norway engendered babies in an atmosphere of political scheme ? It's simply absurd. He smears the children with old-fashioned hatred against our families. Rosenberg pretends that Himmler, or was it Hitler, wanted blond babies. Did not their soldiers engender 200.000 non-blond Aryans in France ? He omits to say that Nazi soldiers were seen as normal men in most countries - with logical results. Sixty two years after Germany's defeat, it is time for anti-Nazis like Rosenberg to calm down.
    One of the German kids participating in Strasbourg, Gerd Fleischer, answers when interviewed that 'We feel that justice cannot be done without an economic compensation. Words are very cheap'.
    Money in Norway is today as cheap as words. Only a new European attitude toward our history can repair wounds from a bloody civil war. Are anti-Nazi judges in Strasbourg capable of doing something with this European trauma ?)
• Frank M. Rossavik :
  • "De siste utstøtte" - leder i Morgenposten 17.7.09
    "Selv om vi ikke vet hvor mange NS-barn som er i live, snakker vi altså om mer enn deres krav om oppreisning. Det handler om et traume som rir mange familier. Nå, snart 65 år etter krigens slutt, er det på høy tid å bearbeide det. Vi er enige med Odd-Bjørn Fure i at det er viktig å få klarlagt hvordan NS-barn og NS-familier ble behandlet etter krigen. I et gjennomforsket samfunn som vårt er det utrolig at et slikt tema fortsatt ligger der som en blind flekk."
    (Samfunnsredaktøren i Morgenbladet kommenterer på lederplass NS-barn-saken i ukenummeret 17.-23. juli 2009. Utgangspunktet er et intenst essay skrevet av NS-barnet Turid Nystøl Rian i samme nummer. Foreningen av norske NS-barn som startet NS-barnsaken i Norge takket være pionerskriftene til Eystein Eggen, særlig hans selvbiografi Gutten fra Gimle, er selvsagt takknemlig for Morgenbladets lansering av Turid Nystøl Rians meninger og tanker.
    Avisen har imidlertid "glemt" egen fokusering på NS-barna begått tidligere. Lasse Midttun, forrige redaktør av Morgenbladet, skrev om "Gutten fra Gimle" hele tre ganger, to av artiklene som ledere : I 1993 i forbindelse med bokens utgivelse, i 1995 i forbindelse med Stortingets baklagelse av behandlingen av NS-barna og tyskerungene da det var 50-årsfeiring av seieren, i 2002 da Baard Borge lanserte en akademisk bok om NS-barnsaken som han gav tittelen "De kalte oss naziyngel". Hvorfor hopper Morgenbladet over NS-barnsakens historikk ?
    Det er NS-barnmobbende å påstå at temaet "fortsatt ligger der som en blind flekk". Morgenbladet drives av moralistisk antinazistiske journalister, slik som alle norske aviser. Journalister ser det som humanistisk plikt å gjenoppdage NS-barna i det uendelige for deretter å relansere gammel sak.
    De vil for all del ikke endre noe standpunkt når det gjelder nazisme. Så tabubelagt er koblingen av det nazistiske med det menneskelige for journaliststanden at det er maktpåliggende for dem å ignorere historikken til kjempende NS-barn. Vi skal gjenoppdages kun enkeltvis slik at press fra oss som gruppe da kan unngås. NS-barn har liksom ikke historie, har ikke rett til å fare med politikk. De er bare ofre som skal hjelpes, hjelpes til videre ensomhet, akkurat som tyskerungene har blitt hjulpet til glemsel.
    Har situasjonen tross alt forandret seg i 2009 ? Neppe. Om noen år vil et nytt NS-barn bli lansert for å gi avisen hevd på å være hjelpende, finne "blinde flekker" på samfunnskartet. Foreningen av norske NS-barn klarer seg heldigvis uten hjelp av moralistiske journalister og akademikere. Men vi er selvsagt avhengige av å nå frem til offentligheten.)
    Se også under Turid Nystøl Rian, "artikler av NS-barn", her i bibliografien.
• Lorraine Rossignol :
  • "Les Bâtards du Reich" - Le Monde le 7 janvier 2002. "La fécondation forcée de quelque 14 000 Norvégiennes avait été planifiée, évidemment sans l'assentiment de ces femmes, par Heinrich Himmler"... (Lorraine Rossignol est généreuse quant à sa compassion pour les enfants de boches en temps de paix et de démocratie. Elle n'est pas si généreuse quand elle décrit leurs mères. Pense-t-elle que l'amour est exclusif pour les victorieux ? Les Français, et Le Monde, feraient bien d'aider les milliers d'enfants de boches et leur mères survivantes chez eux au lieu de patauger dans l'histoire des autres Européens.)
• Hans Rossiné :
  • "Barn i fokus" - Dagbladets kommentar 1.11.00 til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna
• Thomas Roth :
  • "Faktafel i dansk historieskrivning" - debattinnlegg i Svenska Dagbladet 12.4.95 i anledn. Brylds bok
• Edith Mandrup Rønn :
  • "Hvem ejer fortiden" - forsvar for Brylds bok "Hvilken befrielse" i Information 23.3.95
• Mats Rønning :
  • "Anne-Marie går til sak mot Staten" i Moss Dagblad 4.10.00
• Morley Safer :
  • "The Children of Nazi Leaders" - TV report done by Morley Safer, CBS News, September 19, 2007. Produced by Patty Hassler
    Follow two presentations of the VIDEO :
    "The Children Of Nazi Leaders
    In Full: In a story that originally aired April 14, 1991, Holocaust Remembrance Day, Morley Safer reports on the children of Nazi leaders, living in the shadow of the sins of their fathers."
    "Sins of their Fathers: This is a TV report done by Morley Safer, who looks at adult children of Nazi war criminals in Germany and how they cope with the lasting horrors of what their fathers did."
    (In 2004 the Israeli psychologist Dan Bar-On gathered some Nazi children, even Nazi nephews, for group therapy. Bar-On had of course the Jewish angle of view during his therapy sessions. In this view there shall be no relief for Nazi descendants. They will for ever be under the "curse of ancestry". Also the descendants deserve Old-Testamental punishment for sins committed against the Chosen People. There shall never come to a reconciliation between the opponents, between internationalistic/nationalistic Jews and anti-internationalistic Europeans. Morley Safer follows the Jewish viewpoint while interviewing group participants, with the result that the Nazi children in his report are mostly dealing with guilt, shame, depressive life attitudes, negative life perspectives. For us Nazi children who managed to gather for group therapy on own initiative, this film is rather instructive about how the topic of Nazi descendants should not be handled. Nazi children shall not be put under ideological pressure from Zionists or Holocaustic Americans.
    There is one positive remark about the activities of Dan Bar-On. He got some Nazi children out of muteness.)
• Cathrine Sandnes :
  • "Fortellingen om 'Tyskerungen'" i Dagsavisen 26.7.00. (Tanker omkring løgn i dokumentarlitteratur etter at selvbiografien til tyskerungen Harriet von Nickel er blitt avslørt som løgn.)
• Delphine Saubaber :
  • "Pour l'amour d'un 'boche'" dans l'Express le 31 mai 2004. "Et tout à coup, Mylène, des larmes dans la voix: «Mais quand comprendra-t-on que tous les Allemands n'ont pas été des salauds qui ont violé des femmes? Et que ces Françaises qui ont couché avec eux n'étaient pas toutes des salopes? Maman s'est sentie coupable toute sa vie!"
• Heribert Schiedel :
  • "Arme Nazikinder" - Jungle-World.com, Nummer 24 vom 15. Juni 2005. "Auch ihn habe es traumatisiert, dass etwa seine Mutter 'den Boden vor ehemaligen KZ-Häftlingen wischen musste', sagte Haider dem ORF.
    Dass die Kinder von Nazis wie solche sprechen, ist jedoch nicht der Skandal. Ein Skandal sollte es vielmehr sein, dass jene Partei, in der solche Leute Ämter und Würden erlangen, gleich zwei Mal zum Koalitionspartner in der Regierung geadelt wurde."
    (Es ist erfreulich zu sehen, dass der Begriff Nazikinder in der österreichische Presse zu lesen ist. 60 Jahre langes Schweigen ist hoffentlich vorbei. Doch die Medien respektieren oder mögen die Nazikinder offensichtlich nicht, wie die Überschrift „Arme Nazikinder“ in den Internetausgaben einiger Zeitschriften zeigt.
    Vielleicht mag man sie nicht, weil sie über ihre eigenen Leben Purzelbäume geschlagen haben oder sich im Namen ihrer Eltern äußern. Auch wir sind der Meinung, dies sei eine düstere Rede. Mehr als andere müssen Nazikinder deutlich auftreten. Sie müssen sich vermenschlichen, um verstanden zu werden und sich Gehör zu verschaffen. Und von Parlamentariern wird mehr verlangt als von gewöhnlichen Bürgern.
    Jörg Haider weist den Weg, indem er von seiner Mutter erzählt, die nach dem Krieg den Boden vor ehemaligen KZ-Häftlingen wischen musste. Da zeigt sich die Wirklichkeit der NS-Kinder: die gedrückte Stimmung. Die Sieger treffen dabei echte Nazikinder, zu denen sie Stellung beziehen können.
    Millionen von Europäern müssen jetzt die Möglichkeit bekommen, aus der Vergangenheit herauszutreten durch gegenseitige Kommunikation.)
• Gerda-Marie Schönfeld :
  • "Mein Vater der Massenmörder" in Stern, 8.3.02. "Anfang 1983 macht die BBC ein Interview mit ihrer Mutter Ruth und fragt nach Oskar Schindler und Amon Göth. Am nächsten Tag bringt sich die Mutter um. 'Dieser Amon hat unser ganzes Leben beherrscht. Obwohl er tot war: Der war da', sagt die Tochter."
    (Monika Göth erklärt daß der tote Vater ihr Leben beherrscht. Gerda-Marie Schönfeld stimmt der Wahrheit zu : "Der Satz gilt bis heute". Unsere Organisation für die Kinder der Nazis sagt daß 60 Jahre mit Todesregime für die unschuldigen Nazi-Kinder genug ist.
    Die Deutschendirnen in Norwegen haben heute Symphatie, wenigstens unter Frauen. Es scheint anders in England und Deutschland zu sein. 1983 hat BBC der Nazidirne Ruth, Monikas Mutter umgebracht - indirekt. Stern hat keine Kommentare dazu.)
• Tøger Seidenfaden :
  • "Nazismen - og debatten i anledning af Claus Brylds bog" - leder i Politiken 16.3.95
• Johs. Seland :
  • "Et NS-barns skjebne" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Fædrelandsvennen 7.12.93
• Jon Selås :
  • "Når barn blir ofre" - VG's kommentar 1.11.00 til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna
• Skallgrim :
  • "Forsoning" i Folk og Land nr.4 1994
• Elisabeth Skarsbø Moen :
  • "Striden om krigen" - helside i VG 6.11.09
    "Tidligere teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, Morten Borgersen, beskriver i dag sin egen og mange barn av NS-medlemmers oppvekst : 'Med foreldre preget av sykdom, isolering, økonomiske problem, følelsesmessig avstenging og hemmeligholdelse'." (...)
    "Som avis med røtter i nettopp Hjemmefronten har VG alltid vært opptatt av at vi ikke må glemme 2. verdenskrig og Hitlers terrorvelde. Ikke minst av hensyn til nye generasjoner. Men landssvikerne fikk sin straff og sonet den. Det er ingen grunn til at generasjonene etter skal fortsette botsgangen. Dessverre har det skjedd." (...)
    Historien om et land er vår felles selverkjennelsesprosess. Skal nasjonen Norge bli klokere, trenger vi grundig innsikt i oss selv. Derfor er det viktig at vi hele tiden undersøker historien. Og at debatten fortsetter."
    (Etter at bøkene "Oppgjørets time" av Ingerid Hagen og "KrigshistorienTM" av Frode Fanebust har skapt mediedebatt i en måned, ser vi for første gang at en journalist stiller bøkene i NS-barnas perspektiv. Vi tør påstå at det perspektivet er det eneste riktige i dag.)
• Erik Skogstrøm :
  • "Om tapernes barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Fredrikstad Blad 1.12.93
• Helga Skrammer :
  • "Es ist nicht zu spät! Psychotherapeutische Möglichkeiten für späte Traumabewältigung" - Eines der Referate der Tagung "Kriegskinder gestern - heute", die vom 17.-19.4.2000 in der Evangelischen Akademie Bad Boll stattfand.
• Arnhild Skre :
  • "Krigen utvikler seg på stadig nye fronter" i Aftenposten 5.1.01
• Kr. Skrette :
  • "Ole Wilhelm Klüwer og hans voldsgjeng praktiserer reinspikka nazisme" i Folk og Land nr. 6 1998
• Anders Skuterud :
  • "NS-barna må bryte tausheten. Det er på tide å bli kvitt byrden" - intervju i Dagbladet 12.5.90. (Skuterud er psykolog. Hans foredrag i INO høsten 1990, og NS'ernes negative reaksjon på hans budskap at barna hadde det verre enn foreldrene, tente Eystein Eggen til å skrive selvbiografien "Gutten fra Gimle".)
• Marc P. Smith :
  • "His Biggest Fear Was Considering His Nazi Potential" in Forward September 14th 2001. "Is the progeny's belief in a resurrection of the Nazi spirit an actual possibility?"
• Anne Spånem :
  • "Født skyldig" - 10 sider om tyskertøser, tyskerbarn og NS-unger i lørdagsmagasinet til Varden 25.5.02
• Harald Stanghelle :
  • "Polemisk triumf - historisk fallitt" - kronikk i Dagbladet 7.12.00
• Einar Steffenak :
  • "Støtt Holocaust-senteret!" i Aftenposten 1.11.06.
    "Ole Wilhelm Klüwer vil legge ned Holocaustsenteret, han vil forsoning, sier han (Aftenposten 27. oktober). Det vil han oppnå gjennom å glemme den del han ikke liker, unge mennesker kan bli forvridd av påminnelsen."
• Jermund Stensen :
  • "Krigens barn ?" i Aftenpostens "Kort sagt" 30.6.00
• Gry Støre :
  • "Nødvendig oppgjør med fortida" i Sunnmørsposten 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
• L'agence de Presse Télévisée SUNSET :
  • "Enfants de boches" - présentation d'un télédocumentaire en cours de réalisation août 2002. "Janvier 1945. A part quelques ultimes poches de résistance, comme celle de Royan, les dernières troupes allemandes sont chassées du sol français par les troupes alliées. La France respire, épure et choisit d'oublier immédiatement certains aspects essentiels de son histoire. Notamment le fait que 10 à 12% des naissances, selon des études récentes, pendant les années d'occupation, seraient constituées d'enfants très souvent non-reconnus, abandonnés, dissimulés, escamotés, peut-être... Parce qu'ils représentent une forme de honte, aujourd'hui encore, parce que leur père était l'ennemi."
• Asbjørn Svarstad :
  • "Rinnans siste hemmelighet" - Dagbladet 4.11.11
    "Mette og Janne Jørstad (42) blir fremdeles straffet for onkelens blodige grusomheter under krigen.
    - Vi har blitt mobbet hele livet på grunn av slektskapet til Henry Oliver Rinnan, sier tvillingsøstrene."

    (Janne stod frem som niesen til Henry Oliver Rinnan allerede som 26-åring, i programmet Dokument2 under 50-årsfeiringen for frigjøringen i 1995. Nå er det gått 66 år etter frigjøringen. Janne har ikke fått noen bedre livsvilkår.
    Svarstad kaller sitt tre siders oppslag i Dagbladet "Rinnans siste hemmelighet". Er det noe vi nordmenn kan være sikre på, er det at det kommer flere "hemmeligheter" fra nazistenes "hemmelige" skap og hvelv. Frihetskulten fra 1945 trenger naziondskap som drivstoff. Uten naziondskapen stopper det sosialdemokratiske Norge.
    Tvillingene Mette og Janne Jørstad er gisler for en regimestyrt ondskapskult. Med sosialdemokratenes "godhetsregime" blir naziunger aldri fri. De brukes for skyggelegningens skyld, som menneskelig effektstoff - for å gi de gode jøssingene større glans.
    Vi som er andre generasjon nazister har lenge prøvd å kalle frem menneskelighet i fedrelandet for å få til en nødvendig forsoning mellom jøssinger og nazier, mellom "gode" og "onde". Det er leit å registrere at også ikke-direkte nazietterkommere får historien som svøpe. Men som nevnt : Bare et regimeskifte kan føre til et forsoningsløft.)

• Rolf Ivar Svensli :
  • "Krigsbarn vil fjerne forskere" i Dagsavisen 22.5.01
• Anne Stine Sæther og Katrine Lia :
  • "Straffes for tyskerbarn 60 år etter" - to sider i VG 14.3.05. "Agnes kan nektes krigsenkepensjon" (...) "Er det på tide å tilgi unasjonal oppførsel under krigen ?" (...) "Spørsmålet om å endre loven, har vært luftet ved flere anledninger. Forholdet til Tyskland ble normalisert i 1951."
    (Seiers-Norge kjemper med fortiden i dette oppslaget. Det er tvilsomt om etterkrigstidens establishment som har nedkommet med plurikulturalitet som ny ideologi for Norge, er kompetent til å uttale seg i nasjonale termer slik som "unasjonal oppførsel". Avslutningen på avisoppslaget forteller om et normalisert forhold til Tyskland. Norge som kjempet i krigen til 1945 i følge de offisielle historikerne, har ikke underskrevet noen fredsavtale med Tyskland. Norges forhold til Tyskland er derved ikke normalisert. VG ligger etter i erkjennelse av historiske fakta. Men oppslaget er sympatisk hva angår "tyskertøsene" - et begrep som VG etter krigen var med på å innprente.)
• Njaal Sæveraas :
  • "Tyskerbarn og empati" i Aftenposten, "lesernes mening", 26.11.01. (Et av de sterkeste forsvar for tyskerungene som vi i Foreningen har lest. Sæveraas berører sakens kjerne i følgende sitat : "Selv i dag, når vi flommer over av menneskerettigheter i pompøse vendinger, har samfunnet ikke klart å bøte på skadevirkningene." Menneskerettighetene, oppfunnet under den første blodige revolusjonen i Europa, er nettopp hovedvåpenet til til de nyrettferdige som tyranniserer våre folk. Sataniseringen har økt etter hver vellykkede menneskerettighets-revolusjon, særlig etter 1945 og 1968, Vest-Europas kulturrevolusjoner.)
• Petra Tabeling :
  • "Children of Shame - Norway's Dark Secret" in Deutsche Welle 2.12.01. "Ostracized and mistreated - a marred childhood".
• Kjetil Tandstad :
  • "Djuptloddande om NS-born" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Sunnmørsposten 29.12.93
• Ole Texmo :
  • "Heim og ætt" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Akershus Arbeiderblad 25.10.93
• Tiscali Net (D.E.sign) :
  • "Sacrifice d'enfants sur l'autel de la CIA en Norvège", "Kinderoffers op het altaar van de CIA in Noorwegen"
• Hans Jørgen Thomsen :
  • "To huskere" - Claus Brylds "Hvilken befrielse" anmeldt i Litteraturmagasinet Standart nr. 2 1995
• Halvor Tjønn :
  • "Krigens vinnere og tapere møttes. Łpent møte i Oslo avdekket mye bitterhet." - Aftenposten 10.5.05. "Hvordan kan det norske samfunnet forsone seg med medlemmene av NS og deres barn uten å forsone seg med nazismens forbrytelser ?"

    (Tjønn stiller et retorisk spørsmål. Aftenpostens leder sier den 8. mai : "For dette er en krig som menneskeheten aldri vil bli ferdig med, aldri bør bli ferdig med, men som det også går an å bygge noe på." Professor Øystein Sørensen konkluderte på møtet i Samfunnssalen i Oslo den 9. mai, sitert av Tjønn : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast."

    Begreper som "menneskeheten" og det "norske samfunn" defineres og forvaltes av seierherrene, også 60 år etter krigen. Hverken våre foreldre eller vi naziunger blir invitert til møter med seierherrene uten å måtte bøye nakken. Halvor Tjønn bruker heller ikke vanskelige begreper som NS-barn eller naziunger i artikkelen, men det historieløse "barn av NS-medlemmer", et uttrykk renset for seierherreskyld hva angår rå barnebehandling i fredstiden. Vi kan komme på møter og sukke og stønne til seierherrenes perverse tilfredsstillelse. Men til slutt må vi gå hjem med smuler fra de rikes bord - i best fall.

    Det nye i seierherrenes historieforvaltning nå i 2005 er at forsoningsinitiativet overfor oss NS-barn uttrykt av Stortinget og gjentatt av kong Harald under 50-årsfeiringen i 1995, er fortrengt. Initiativet ble for øvrig aldri fulgt opp. Offentlighets-Norge har lagt lokk på et for dem vanskelig kapittel. Naziungene bør synes at det er like greit. Da slipper vi schizofren behandling fra mennesker som snakker om integrering mens de mener og praktiserer utstøtelse.)

• Olivier Truc :
  • "Norvège : Les bâtards du Reich" - Libération le 26 juin 2000. (Les enfants de soldats allemands étaient catalogués «dégénérés» après 1945. «Gabriel Langfeldt, un psychiatre très connu à l'époque, avait dit que les femmes qui avaient été avec des Allemands devaient être dérangées mentalement. Le professeur Ødegaard, directeur du plus gros hôpital psychiatrique norvégien d'alors, avait estimé que les soldats allemands qui avaient eu des relations avec des femmes retardées devaient eux-mêmes être retardés, et que la plupart des enfants nés de ces liaisons le seraient fatalement. Ce qui explique le sort peu enviable de ces enfants.»
  • "L'insoumise" - Libération le 3 janvier 2002. "Gerd Fleicher, 59 ans, Norvégienne, réclame réparation pour les enfants nés de père allemand pendant la guerre."
  • "Enfants de Boches" - documentaire fait en collaboration avec Christophe Weber, France 2002. Jean Belot écrit dans Télérama : "Jamais la collection "Passé sous silence" n'a autant justifié son titre qu'avec ce documentaire-là. Combien sont-ils aujourd'hui, ces enfants de la guerre, dont le père fut allemand et la mère française ? Ces "enfants de la honte", ou de "la collaboration horizontale", comme disaient ces ardents patriotes de 1945, prompts à prendre la tondeuse pour stigmatiser le comportement de leurs mères ? Ils sont peut-être 200 000, estime-t-on à l'Institut d'histoire du temps présent.
• Nils Morten Udgaard :
  • "Tysk møte med norske krigsbarn" i Aftenposten 4.7.01
• United Press International :
  • "Historian compares Denmark to Rwanda -- A Danish historian has riled her countrymen by concluding Denmark starved and neglected 10,000 refugee German children at the end of World War II." Science Daily, April 12, 2005.
    "They were considered enemies of Denmark, and were punished for the war and the hatred Danes felt for the Germans," historian Kirsten Lylloff told the Copenhagen Post. "The treatment they received can only be described as a humanitarian catastrophe."
    ("Humanitarian catastrophe", says the text. We Nazi children wonder wenn the victors will come to a stage of self-criticism and admit own "crimes against Humanity". The UPI omits to write that the 10,000 children were murdered by isolation.
    Why kill children ? Didn't child loving Humanists win the war ? The Humanists cowardly call the post-war murder of innocent in Denmark a "catastrophe". They are naturally afraid that new generations will associate them with Nazis. We are grateful for Lylloff's brave research even if it comes late.)
• Universitetet i Oslo :
  • "Rettsoppgjøret etter 1945 - et forskningsprosjekt" på universitetets nettside, Institutt for medier og kommunikasjon, 2000. (Se også "Oslo University")
  • "Łpen konferanse om det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig, Samfunnssalen, Arbeidersamfunnets Plass, Oslo, mandag 9. mai 2005 kl. 10.15-16.00". - Prosjekt : "Ł overkomme fortiden". Leder : Hans Fredrik Dahl.

    (Tre NS-barn tok ordet, men fikk kun tildelt fire minutter hver : Inger-Cecilie Stridsklev, Liv Getz og Sissel Herstad. Halvor Tjønn siterer professor Øystein Sørensen i Aftenpostens møtefeferat 10.5.05 : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast". Det var rettsoppgjøret som startet utfrysningen av NS-barna. Konferansen med den fine arbeidstittelen hadde ikke NS-barnas håpløse mentale livssituasjon hverken som mål eller tema. NS-barna inkorporerer og bærer frem historien mens historikerne får betalt for å forske i den - for å legge fastere lokk på den. Historikerne har den offentlige moralen på sin side og bestemmer følgelig hva som "står fast". Akademikerne ignorerer behovet for forsoning. Med tidens ideologi tvinges vi fortsatt til å leve i det iskalde markedsdemokratiet der flere og flere føler seg fremmede. De vestlige akademikerne er holocaustianere. Akademikerne gir seg ikke med sine dødsriter. Verdenskrigens døde er viktigere enn de overlevende. Snart åpner Holocaustsenteret i Oslo. Akademikerne er kommers-kulturens lakeier.)

• The University of Iowa :
  • "The Nazi-Loop" on the web since 1999. "The Nazi family is the basis of the "authoritarian character" because it represses the urge to independence and renders children anxious and docile. - Max Horkheimer, 1930". (This site demonstrates the typical academic care for "the others", for the Nazi children.)
• Yngvar Ustvedt :
  • "Briljant om beslaglagte jødiske formuer" i VG 20.9.02. (Anmeldelse av Bjørn Westlies bok "Oppgjør") : "Boka er en bragd. Også av den grunn at forfatteren forteller han er sønn av en norsk frontkjemper, har tegnet hakekorsflagg på tavla i skolerommene og hatt forbindelse med NS-barn-miljøet i Oslo."
• Arve Kjell Uthaug :
  • "NS-borna si eiga historie" i Alternativt Samfunn nr. 3, 2002
• Verdens Gang :
  • "Statistisk vrøvl" - lederen, 27.11.00. (VG følger opp debatten om fortrengningene blant NS-etterkommerne. Se Dagbladets leder 26.11. her i bibliografien.)
  • "Dronning Silvias far var nazist" - NTB-melding i VG 18.7.02 om nazisten Walter Sommerlath, utstyrt med bilde av nazibarnet, ikke av nazisten.
• Fabrice Virgili :
  • "Enfants nés de couples franco-allemands pendant la guerre" - Institut d'histoire du temps présent - CNRS, Paris, France 2003. "Rapporté à l'ensemble de l'occupation et du territoire français le nombre de 200 000 naissances pourrait être envisagé."
    (Le grand nombre d'enfants de boches met en évidence la popularité des soldats nazis et contredit leur médiocrité guerrière et humaine tant célébrées par les Alliés après la défaite. La souffrance silencieuse endurée jour après jour depuis 1944 est à deviner tant que le tabou de la collaboration véritable reste obligatoire en France. Les chercheurs dans un univers académique satanisant peuvent-ils aider les enfants de boches en quoi que ce soit ?)
• Elisabeth Vonstett :
  • "Bondevik en bløffmaker" i VG 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
• Antje Wagenführ (f. 1937) :
  • "Die Schuld des Vaters getragen" in ZDF 5.11.02. "Arthur Liebehenschel war Kommandant im Konzentrationslager Auschwitz. Seine Tächter Antje Wagenführ und Barbara Cherish sprachen mit ZDF-Autorin Friederike Dreykluft über den schwierigen Umgang mit der Schuld des Vaters."
• Kate Walbert :
  • "Six million people plus two", about Mona Sue Weissmark, in Harvard Magazine, September 4, 1992. "When a child of a Nazi meets a child of a survivor, there's six million people between them. The relationship has to be fostered gently, with a great deal of honesty and trust." (Mona Sue Weissmark)
• Hakon Warendorph :
  • "Sammenbrudd i rettsprinsippet - psykolog Anders Skuterud på INO's høstmøte" i Folk og Land nr. 10 s. 3 og s. 6, 1990. (Skuteruds foredrag i INO var den direkte foranlednigen til opprettelsen av den første NS-barnsforeningen. NS-barnet Eystein Eggen hadde åndsnærværelse til å være til stede på foredraget - i motsetning til alle oss andre etterkommere i drift vekk fra opphavet og historien. Eggens opplevelse av generasjonskonflikten i salen var så sterk at han begynte å skrive Gutten fra Gimle. Warendorphs referat fra møtet er opplysende lesning for alle NS-barn : "Antagelig for første gang fremsto en psykolog på et INO-møte og temaet var nettopp betydningen av åpenhet - ikke for oss eldre først og fremst, men for våre barn og barnebarn.")
  • "Gimlegutten" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folk og Land nr. 4 1994
  • "Det skulle bare mangle" i Folk og Land nr. 8 1994. (Formanende lederartikkel mot Eystein Eggen)
  • "Til Ole Wilhelm Klüwer" i Folk og Land nr. 3 1998
  • "De kalte oss naziyngel" i Folk og Land nr. 4 2002
• Mona S. Weissmark, Daniel A. Giacomo, Llona Kuphal :
  • "Psychosocial Themes in the Lives of Children of Survivers and Nazis" - Originally published in the JOURNAL OF NARRATIVE AND LIFE HISTORY, 3(4), 319-335 Copyright © 1993
• Marcus Wendel :
  • "Nazi children" - Axis History Forum, September 2003
  • "Famous Nazi Children" - Axis History Forum, April 2003. (Be aware of three pages for each topic - status in 2004.)
    (The Nazi children themselves seem absent from this forum. We are too inhibited from an active presentation of ourselves because of the harshness of our surroundings, the contempt for us instigated by the humanist society.
    Now when our parents are dead or outmaneuvered by age, the curiosity of the citizens turn toward the 2nd generation. We might see this as intrusion in our privacy. But the interest for us is just a natural consequence of the satanization process, also called denazification. Some among the young interested will certainly proceed with more respect toward the Nazi children, avoid the shame of looking at us as in a peep show. Our Organization welcomes the appearence of our topic in this forum.)
• Karsten Wiik :
  • "Hitlers ødelagte liv" i Aftenposten 13.5.02
• Aasmund Willersrud :
  • "Bormanns sønn provoserer : Vil ikke dømme Hitler" i Aftenposten 21.6.04. "Tyskland er nå, i sin vedvarende bearbeidelse av nasjonens nazifortid, inne i en periode hvor barna står frem med sin versjon av hvordan det har vært å leve med fedre som ble dømt for historiens verste forbrytelser."
    (Aftenposten ved Willersrud finner det opportunt 60 år etter krigen å bebreide et nazibarn i stedet for å trekke frem nazibarnas skjebne i etterkrigsdemokratiet. Avisen formelig venter på at naziungene skal si noe galt slik at avisens humanister kan tre frem med sin universelle godhet. Selvsagt sier naziungene mye galt. Hvorfor reiser Bormann jr. rundt i Europa og forteller om sin skyld ? Har humanistene gitt ham et sted hvor han kan leve i fred ? Nå bør vel Willersrud reise rundt i Norge og søke opp norske naziunger. I beste fall sier en av dem noe hårreisende slik at Aftenposten får dyrket sitt ondskapsbehov og den henfalne befolkningen kan få noe å gyse av. For i en umoralsk verden liker befolkningen å føle seg trygg på at den befinner seg på det godes side. Alt er så enkelt med en evig krig i svart/hvitt.)
• Carol J. Williams :
  • "Hitler's children finally learn the truth" i The Detroit News 30.1.00, fra Los Angeles Times
• Karin S. Woldseth :
  • "Skr. spm. fra Karin S. Woldseth (FrP) til kulturministeren", Stortinget 30.11.01. "Forfatteren Eystein Eggen gjorde seg først bemerket ved utgivelsen av boken "Gutten fra Gimle", som er selvbiografisk og bygger på hans opplevelser som NS-barn i etterkrigstiden. Boken vakte oppsikt, ikke minst på grunn av det tabubelagte tema den tok opp, skjebnen til et NS-barn, men ˜g på grunn av dens særegne litterære kvaliteter."
• Reinhard Wolff :
  • "'Lebensborn'-Kinder klagen in Norwegen" in Die Tageszeitung, 29.10.2001
• Jan Zahl :
  • "Avstraffelse : Ja. Forsoning : Nei." - Dagsavisen 26.5.05.
    "På rettsoppgjørsdebatten, som går inn i hovedtemaet for årets litteraturfestival, 'Strid og forsoning', sa advokat Cato Schiøtz at det like gjerne er mulig å se rettsoppgjøret etter krigen som for mildt."
    "Ingar Sletten Kolloen, som har skrevet tobindsbiografien av en av Norges mest kjente Hitler-sympatisører, Knut Hamsun, mener landssvikoppgjøret fremdeles pågår, 60 år etter krigen er over."
    (Tittelen oppsummerer hva som kom ut av 60-årsfeiringen etter verdens største menneskelige katastrofe. Seierherrene prøver å meske seg som om tiden intet modner eller forandrer. Derfor ekskluderer de taperne og tapernes barn. De tror de har vunnet evig seier. Vi naziunger drar oss i det litt tynne håret og tenker mens vi leser at det var noe til åndsevner og medfølelse. Med slike mennesker går det selvsagt ikke an å samarbeide med tanke på forsoning.
    Humanistene evner ikke å forlike seg med andre. De er for oppblåste, selvforherligende. Humanistene vil da ikke ta i nazikrapylet, bare sverte det, år etter år. De tenker ikke på at de har et forklaringsproblem : Mangel på fred i verden. For tiden fører de en mystisk krig mot den såkalte 3. verden, den fattige verden. Seierherrene eksellerer ikke bare i våpenteknologi og pengemakt. De er også suverene hva angår moral. Ja, de har patent på verdensmoralen takket være noen tankestubber lånt fra den blodige franske revolusjonen. Stakkarene vet hva de driver med.
    Forsoning vil komme med europeisk ungdom, som et generasjonsopprør mot kapitalister og selvrettferdige verdenssosialister. Summum jus, summa injuria.)
• Knut Ødegård :
  • "Merkelig nulling av Eggens bok" i Aftenposten 6.12.99. (Velformulert angrep på det miljø som mobber NS-barnet Eystein Eggen)
  • "Velkommen til Bjørsonfestivalen 2000" - innledning i programmet for Bjørnsonfestivalen 6. - 10. august 2000, med krigsbarnseminar 8.8.00
  • "Eystein Eggen" - nekrolog i Aftenposten 23.11.10
• Paul Åmodt :
  • "NS-barna og indre eksil", Klassekampen 2.5.95
• Idar Aarheim :
  • "Tiden er inne !", eget bilag til Folk og Land 1988. (Prosjekt om etterkommerforening, uten grenseoppgang mot foreldrene, derfor mislykket)
• Tertit von Hanno Aasland :
  • "Krigsbarn eller krigens barn ?" i Aftenposten 26.6.00
  • "Skjevt referat fra motstandsdebatt" i Aftenposten 14.1.09
    (Fru Aasland mener at NS-barna får for stor oppmerksomhet i media. Det mente hun også i sin artikkel den 26.6.00 mot krigsbarnstemaet på Bjørnsonfestivalen.)

  Tilbake til hovedsiden