Bush har tøffet seg opp noen hakk i forhold til sin forgjenger Clinton som også beskyldte Saddam for å ”utvikle kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen samt raketter til å avlevere dem”. Clinton sa videre:” Du kan ikke trosse verdens vilje. Du har brukt masseødeleggelsesvåpen før. Vi er bestemte på å frata deg evnen til å bruke dem igjen”. Disse presidentene har tydeligvis elendig hukommelse, eller så håper de at de fordummende massemedia har slettet det som måtte være av hukommelse blant folk flest. I kort perspektiv tenker jeg på deres forgjengere Ronald W. Reagan (1981-89) og Georg H.W. Bush (1989-93), den siste far til nåværende president. Det de håper er glemt, er at Saddam en gang var deres gode venn. Noam Chomsky skriver f. eks.: ”Før 2. august 1990 vurderte USA og deres allierte Saddam som en attraktiv partner. I 1980 forhindret de reaksjoner fra FN på Iraks angrep på Iran... På den tida var Saddam en sovjetisk klient, men Reagan, Thatcher og Bush så på Saddam Hussein som ’our kind of guy’ og overtalte ham til å bytte side… Vestlige selskaper spilte en aktiv rolle i oppbygginga av Iraks militære styrke, særlig landets masseødeleggelsesvåpen. Reagan og Bush grep regelmessig inn for å blokkere kritikk fra Kongressen over de avskyelige brudd på menneskerettighetene som preget rullebladet til deres venn, og de anstrengte seg sterkt for å hindre handlinger som kunne svekke profitten for USAs selskaper eller Iraks militære oppbygging”. Krigen mellom Iran og Irak, mellom ayatollah Khomeini og Saddam, varte fra 1980 til 1988, en krig som hadde en million falne. Khomeini rekrutterte tenåringer og ga dem en nøkkel rundt halsen slik at de kunne låse opp døren til Paradiset når de var blitt drept. I denne krigen brukte Irak biokjemiske våpen fra 1984, uten at det bekymret verden synderlig. I 1988 ble tusenvis av kurdere gasset i hjel i Halabja i nord-Irak. I England blokkerte Det hvite hus alle seriøse forsøk på reaksjoner fra parlamentet, og ikke én av de konservative skrev under på en fordømmelse forfattet av venstresida i Arbeiderpartiet. Men hvorfor skulle Blairs forgjengere rynke på nesen? Da britene intervenerte i nord-Russland mot bolsjevikene i 1919, ble kjemiske våpen brukt ’med stor suksess’. Og da de 1919 kjempet for å opprettholde sine interesser som kolonimakt, utalte stassekretær Winston Churchill seg entusiastisk for ”bruk av giftgass mot usiviliserte stammer” – kurdere og afghanere. Han begrunnet det med at kjemiske våpen bare er ”anvendelse av vestlig vitenskap på moderne krigføring”. Offisielt var USA nøytral i denne krigen, men i det skjulte ga USA etterretningsopplysninger og solgte våpen til begge parter. Viseutenriksminister Murphy erklærte at hvis det var diskusjon om våpensalg, ”så var min holdning den at hvis våpnene kunne fås fra andre steder, da kunne jeg ikke se at amerikanske selskaper skulle frarøves muligheten”. |
Denne krigen framkalte ikke de store avisoverskriftene i vår del av verden, og en talsmann for det humanitære amerikanske utenriksdepartementet erklærte at ”jeg gir nå fan” i krigen såfremt den ikke berører maktbalansen i området eller interessene til våre allierte. Da Irak angrep Iran, stanset Sovjet sin våpeneksport til Irak. I mars 1981, da Irak var på høyden av sin offensiv, oppfordret det forfulgte irakiske kommunistpartiet i radiosendinger fra Sovjet til at krigen måtte opphøre og at de irakiske troppene måtte trekkes tilbake til de opprinnelige grensene. I 1982, da ’krigslykken’ var i ferd med å snu, tok Reagan-administrasjonen Irak vekk fra lista over land som ble beskyldt for å støtte terrorisme og la dermed veien åpen for eksport av våpen . I årene 1985 til 1990 eksporterte private amerikanske firmaer et veritabelt heksebrygg av kjemiske og biologiske stoffer til bruk i krigen. I en rapport til kongressen står det at det ble utstedt 771 lisenser verdt 1,5 milliarder dollar. De siste ble utstedt 1. august 1991, dagen før Irak rykket inn i Kuwait. Bare 39 søknader ble avslått. I dette inngikk også høyteknologisk utstyr som er nødvendig for å utvikle raketter og atomvåpen. ”USA brukte et helt 10-år til å gi Saddam Hussein nesten alt han ønsket seg”. ”Det var USAs utenrikspolitikk å støtte Saddam Husseins regime”. Historien har sine tragikomiske sider. Under Golfkrigen som fulgte Iraks invasjon i Kuwait i 1991, brukte ikke Irak biokjemiske våpen mot soldatene i Operasjon ørkenstorm. Men amerikanske fly bombet lagre med slike biokjemiske våpen, og det førte til at mange amerikanske soldater ble eksponert for dem, deriblant nervegassen sarin. I 1994 hadde 27 veteraner med et Golfsyndrom gått til rettssak mot en rekke firmaer som hadde levert stoffene som var antatt å gi dem deres plager. I 1998 var tallet økt til 4000, og rettssaken foregikk fortsatt i Texas. Hvor mange irakere som er skadet, er ukjent. Og i en senatsrapport står følgende: ”Man ble senere klar over at disse mikroorganismene som var eksportert fra USA, var identisk med dem som FNs våpeninspektører hadde funnet og fjernet fra det irakiske programmet for biologisk krigføring”. Anthrax var blant de stoffene som ble eksportert, kjent som det hvite stoffet som ble sendt i brev rundt i USA. Først ble det hylt opp om internasjonal terrorisme, men det hele stilnet av da det ble klart at stoffet var så rent at det ”neppe var laget i en garasje eller et badekar”. Mistanken går nå mot personer ved militære laboratorier i USA. Jeg lar Noam Chomsky avslutte: ”Saddams rulleblad var allerede så skittent at erobringen av Kuwait betydde lite fra eller til, men det var én forbrytelse som betydde noe: uavhengighetens forbrytelse. Tortur, tyranni, aggresjon, massedrap på sivile er alle handlinger akseptable ut fra amerikansk-britiske standarder, men ikke det å trø oss på tærne”. Av Kåre Wahl |