Jeg tenker på en israelsk skribent som etter å ha blitt lei henvisninger til
2. verdenskrig som rettferdigjøring av enda mer israelsk brutalitet,
innledet en artikkel med ordene: Må vi i all fremtid måtte leve i skyggen av en krig som ble utkjempet og avsluttet før de fleste i dag var født? Må vi for alltid tvinges til å leve med politikere som spiller Churchill (Thacher, og naturligvis Blair) eller Roosevelt? ”Han er en diktator som har gasset sitt eget folk” minnet Bush oss om for totusende gang, og som alltid glemte han å nevne at kurderne som Saddam ondskapsfullt gasset i hjel, sloss for Iran og at USA på dette tidspunkt stod på Saddams side. Men saken er mer alvorlig enn dette. Bush håper han kan presse den russiske presidenten Vladimir Putin til en mer truende politikk overfor Iran. Han vil at russerne skal trykke mot den nordlige delen av ”ondskapens akse”, denne barnslige frasen han fortsatt bruker overfor massene. Ja, Bush sin retorikk høres stedig mer lik ut bin Ladens sprøe videokasetter. Og fortsatt prøver han å lyge om motivene bak bruddene mot menneskeheten den 11. september. Nok en gang påstod han, i forbundsdagen, at vestens fiender hatet ”rettferdighet og demokrati” til tross for at de fleste av USAs muslimske fiender ikke skulle vite hva demokrati var. I USA er Bush-administrasjonen opptatt av å terrorisere amerikanerne. Det vil komme atomvåpenangrep, bomber i boligblokker, på Brooklyn-broen, menn med eksploderende belter – og alt dette vil knyttes opp mot den israelske koloniseringen av Vestbredden i en felles kamp mot terrorismen – og flere selvmordspiloter. Hvis en leser de uttalelsene som gjøres av president Bush, visepresident Cheney og den latterlige nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Condoleezza Rice, kan en se de siste dagene at det forekommer flere trusler mot amerikanere enn mot bin Laden. La oss gå tilbake til saken. De voksende bevisene for at Israels politikk er USAs politikk i Midt-Østen, eller helt presist, vise versa – bekreftes nå direkte i uttalelser fra kongressen og i amerikansk TV. For det første har formannen i senatets utenrikskomite tilkjennegitt at Hizbollah – den libanesiske geriljaen som drev ut Israels demoraliserte arme fra Libanon i år 2000 – planlegger angrep i USA. Etterpå ”avslørte” en amerikansk TV-kanal at Hizbollah, Hamas og al-Qaida – bin Ladens organisasjon – har holdt et hemmelig møte i Libanon for å planlegge angrep mot USA. Amerikanske journalister henviser til ”kilder”, men det finnes naturligvis ingen kilder til denne galskapen som nå gjentas i sin absurditet i amerikanske medier. Eller ”Syrian Accontability Act” som ble lagt frem i USAs senat av Israels venner den 18. april. Den inkluderer den løgn som tidligere er uttalt fra Israels utenriksminister, Shimon Peres, nemlig at iranske revolusjonsgardister ”opererer fritt” langs Libanons søndre grense. I realiteten har det ikke forekommet noen iranske revolusjonsgardister i Libanon – enda mindre i sør – på 18 år. Så hvorfor gjentar de denne løgnen enda en gang? Iran er truet. Libanon er truet. Syria er truet – landets ”trerror-status” er forsterket av USAs utenriksdepartement – det samme gjelder Irak. Men Ariel Sharon, den israelske statsministeren som i Israels egen utredning er holdt ansvarlig for massakren i Shabra og Shatila på 1700 palestinere i 1982, han er ifølge Bush, ”en fredens mann”. |
Hvor mye lengre kan dette spillet drives? Mye lenger, frykter jeg. De anti-amerikanske stemningene er påtagelige i hele Midt-Østen. Arabiske avisledere kommer ikke i nærheten av å tilkjennegi den vanlige stemningen. I Damaskus har Majida Tabbaa blitt berømt som kvinnen som kastet ut den amerikanske konsulen Roberto Powers fra sin ektefelles restaurant i sentrum den 7. april. ”Jeg gikk frem til ham”, fortalte hun, ”og sa til han: Mr. Roberto, si til Georg Bush at dere ikke er velkommen her, vær snill å forsvinne”. Rundt i araberverdenen er boikotten av amerikanske varer begynt for alvor. USA berømmer den pakistanske presidenten Musharraf for hans støtte i ”krigen mot terrorismen”, men tier når han arrangerer en diktatorisk ” folkeavstemning” som skal sikre han makten. Husk nå at USAs fiender hater USA på grunn av dets ”demokrati”. Det skulle vel bety at Musharraf etter hvert vil merke USAs mishag? Bare glem det. Jeg tipper at Pakistans betydning for ”krigen mot terrorisme” – eller ”krigen for sivilisasjon” som det opprinnelig het, ikke glem det – er mye viktigere. Om det blir krig mellom det udemokratiske Pakistan og det demokratiske India vil jeg satse et betydelig beløp på at på at USA kommer til å støtte det udemokratiske Pakistan mot det demokratiske India. Rundt om i de tidligere sovjetiske sørlige muslimske republikkene bygger USA flybaser og hjelper til i ”krigen mot terrorisme” mot de voldelige islamske gruppene som våger å utfordre de lokale diktatorene. Kjære dere, tro ikke at dette handler om olje. Tro ikke et øyeblikk at disse olje- og gassrike landene har noen som helst økonomisk betydning for den oljetørste Bush-administrasjonen. Heller ikke oljeledningene som skulle legges fra det nordlige Afghanistan til den pakistanske kysten, hvis bare den forbaskede afghanske loja jirga kunne velge en regjering som skulle gi konsesjoner til Unocal, et merkelig selskap hvis tidligere sjef tilfeldigvis nå er Bushs hovedrådgiver vedrørende Afghanske spørsmål. Litt ettertanke. Abdelrahman al-Rashed skriver i den internasjonale arabiske dagsavisen Asharq al-Awsat at om noen hadde sagt før 11. september at arabere holdt på med omfattende planlegging for å myrde tusenvis av amerikanere i USA så ville ingen trodd det. ”Vi ville satt frem anklage om at dette var et forsøk på å fremprovosere det amerikanske folket til fiendskap mot arabere og muslimer”, skrev han. Og med rette. Men arabere begikk virkelig bruddene mot menneskeheten den 11. september. Og mange arabere frykter sterkt et ekstranummer fra den samme organisasjonen. Og etter hvert som tiden går gjør Bush nøyaktig det hans fiende ønsker seg: Han provoserer muslimer og arabere, han lovpriser deres fiender og demoniserer landene deres, han bomber og sulter ut Irak og gir ukritisk støtte til Israel og fortsette å støtte Midt-Østens diktatorer.
Artikkelen ble først publisert i The Independent den 25. mai 2002.
Den er oversatt delvis fra Aftonbladet, 30. mai (Tor Wennerberg) og fra
Indpendent. |