Slik kunne Arbeiderpartiet og den øvrige faglig/politiske arbeiderbevegelse stadig øke sin innflytelse.

I dag har lønnstakerne ofte høyere utdannelse og snakker sogar engelsk, men de kunnskaper de blir pådyttet, skal gjøre de til lydige og effektive produsenter og konsumenter, - og historielærdommene sensureres i håp om disse ikke skal vekke til ettertanke og søken etter et alternativt samfunn, - uten kapitalismens innebygde urett og utrygghet.

Så skriver vi år 2002 og kan konstatere at det er gått 10 år siden Sovjet-Unionens, "Ondskapens rike"s fall. Dette som ble applaudert fra Libertas til AKP m-l, og det som de ureflekterende trodde skulle føre til nedrustning og velstand, - førte til nye kriger og enda større klasseskiller lokalt og globalt. Trass sine uomtvistelige og unødvendige(!) feil, var Sovjet-Unionen "riset bak speilet". Foregangs- landet for sosiale framsteg, som fagrørsla i vest kunne vise til og med hell true med i klassekampen.

Fordi den sjølbestaltede makteliten i øst sviktet, og fordi kapitalisteliten i vest via sine massemedier manipulerte oppunionen, kom store deler av arbeiderbevegelsen til å kaste det gode sosialistiske barnet ut med et noe skittent badevann. Kommunismen er stein dau! forkynte en speidergutt med sitt bredeste smil, - og i sin uvitenhet om at ingen hadde påberopt seg å ha gjennomført noen kommunisme.

Etter 10 års kapitalistisk frihet er levealderen for menn i tidligere Sovjet-Unionen sunnket fra 74 til 57 år. Et folkemord som overgår den uhyggelige Stalintida. Hittil i vinter har nær 300 frosset i hjel bare i Moskva, og den "effektive" kapitalistiske produksjonen ligger etter 10 år langt under den ineffektive sovjettida. I Moldova førte 10 års kapitalistisk vanstyre til at de gamle kommunistene fikk reint flertall ved de siste frie valget i fjor, - noe som stort sett er blitt fortiet i våre "objektive" massemedier.

Ved dette årsskiftet vurderes status. De rike blir stadig rikere, mens oljelandet Norge får flere fattige. Tidligere AP-ideolog Einar Olsen skriver i en landsdekkende kommentar at det er en anakronisme når noen nå går i mot privatisering. En dobbelt baklengs saltomortale fra 20-åra.

Mens Aleksander Dubcek ønsket en sosialisme med menneskelig ansikt, synes Kristin Halvorsens unge garde at en kapitalisme med menneskelig ansikt må være løsningen. Sjøl erklærte kommunister med og uten m'er og l'er, har glemt essensen i Marx og Engels sin filosofi, eierskapet til produksjonsmidlene.

Uansett subjektive bedømmelser må vi, om kloden og våre barn skal overleve, ta fatt i problemene omgående En rekke kloke mennesker i ATTAC ser farene ved kapitalens enorme formues - og makt - konsentrasjon på bekostning av demokratiet, og vil begrense dennes maktutfoldelse. Venstresida synes å være kommet på etterkjelken i visjoner og trua på egne krefter, og må nå utvikle en strategi sammen med ATTAC-bevegelsen, for først å begrense kapitalkreftenes lokale og globale makt.

Ikke bare venstresida, men progressive i AP og Senterpartiet vil ha forståelse for å bruke konsesjonslovene og å avgrense oss fra EUs frie flyt for å nå dette. Når vi har tilkjempet oss kapitaluavhenge, demokratiske massemedier, kan kampen for likerettssamfunnet, med samfunnsstyring av investeringene føre fram. For siden å overføre naturresursene og øvrige vitale produksjonsmidler i samfunnseie av ulike typer, der småforetak må få kunne drives privat.

Ikke minst privateiet av rustningsindustrien, men også oljesektoren, bærer i seg en egeninteresse av opprustning, og CIA er det instrumentet som brukes for å puste til profittfremmende konflikter. Så lenge disse er toneangivende og det øvrige næringslivet lenkes til de, er det tvingende nødvendig at alle store foretak får styringsorganer der de ansatte sammen med representanter for det offentlige har flertall. Bare slik kan man hindre samfunnsskadelige fusjoner, nedlegging av arbeidsplasser og utflagginger.

Tidlig i 70-årene reiste NKP forslag om at eierne, ansatte og staten hver skulle ha 1/3 av styremedlemmene. Prinsippet er fortsatt riktig, men statens og kommunenes del bør trolig reduseres. Slike krav som må reises av fagrørsla og venstrepartiene vil sjølsagt skjerpe det politiske klimaet.

Høyresida og næringslivet aksepterer at det stilles krav om høyere lønn, - men når de som er mer nødvendige enn kapitalen for produksjonen, - krever sin soleklare rett til å innsyn og handa på rattet, kommer klasseforakten og i blant hatet til uttrykk, og den parlamentariske idyllen vil modereres. Det er på høy tid å reise de prinsipielle kravene om reel medstyrerett i foretakene, og disse må bli like selvfølgelige som kampen mot EU.

USAs misbruk av NATO må føre til denne alliansens opphør, og Norge må arbeide for at FN blir klodens reelle instrument som resursfordeler, fredskaper og domstol.