Bistanden fra de rike land ligger langt under målene som ble fastsatt under det sosiale toppmøtet i København i 1995. Samlet sto OECD-landene for 53,7 milliarder US-dollar i bistand til utviklingslandene i år 2000. Bistand, militærutgifter og gjeld Fra 1992 til 1997 var reduksjonene i den offentlige utviklingshjelp hele 21 %. For G7-landene, som er de største industrilandene, var nedgangen nesten 30 %. Hjelp, målt i giverlandenes bruttonasjonalinntekt, BNI, falt til et gjennomsnitt på 0,22 % i 1997, og nådde dermed sitt laveste punkt siden 1970, da verden ble enige om at målsettingen for utviklingshjelp skulle være 0,7 % av giverlandenes BNI. I 1999 var det bare Norge, Sverige, Danmark og Nederland som nådde FNs mål om at 0,7 prosent av bruttonasjonalprodukt skal gå til bistand. Positivt var det imidlertid at den samlede bistanden til fra rike land i 1999 økte med 5 prosent til 56 milliarder dollar eller rundt 500 milliarder kroner. Danmark lå på topp med 0,97 %, mens USA lå på bunn med 0,09 %. Til sammenligning beløp alene USAs militærutgifter for år 2000 seg i følge The New York Times til nesten 267 milliarder dollar eller om lag 2 400 milliarder kroner. Landene sør for Sahara bruker i dag mer på å betjene gjelda enn på utdanning og helse til sine 306 millioner barn. Fra 1983 til 1990 betalte de gjeldstyngede utviklingslandene tilbake den svimlende sum av 8 000 milliarder kroner. På tross av denne enorme overføringen av velstand fra de fattige til de rike landene, ble gjelden nesten doblet i den samme perioden, fra 6 400 mrd. til 12 000 mrd. OECD Foreløpige tall fra OECD som ble offentliggjort 15. januar, viser at offentlig bistand til utviklingshjelp i forhold til året før hadde en nedgang på 2,3 milliarder dollar til om lag 53,7 milliarder dollar eller nærmere 480 milliarder kroner. For OECD som helhet utgjorde dette 0,22 prosent av medlemslandenes samlede bruttonasjonalinntekt. Nedgangen innen OECD-området var på 4,8 prosent. Volumendringen, konstante 1999-priser, viste en nedgang på 0,4 prosent. Nivået i 2000 var det samme som i 1997 og det laveste siden 1970. I tillegg til de tre skandinaviske landene og Nederland var det kun Luxembourg som nådde målet på 0,7 % av BNI i 2000. Nedgang i u-hjelpen Litt over halvparten av OECD-landene hadde i år 2000 en nedgang i utviklingshjelpen. Den norske u-hjelpen gikk i år 2000 ned med 0,10 prosent til 0,80 prosent av BNI, mens andelen i 1999 var 0,90 prosent av BNI. Utviklingshjelpen holdt ikke tritt med den sterke økningen i bruttonasjonalinntekt fra 1999 til 2000. Dessuten ble den norske kronen betydelig svekket i forhold til amerikanske dollar i løpet av 1999 til 2000. Hvis vi regner beløpet i norske kroner og ikke i dollar, var det en økning i Norges utviklingshjelp på vel 400 millioner kroner fra 1999 til 2000. OECD-landene Danmark og Nederland har en høyere bidragsgrad enn Norge, med henholdsvis 1,06 og 0,84 prosent av BNI. Størst nedgang i dollar fra 1999 til 2000 hadde Japan og Frankrike med henholdsvis 1,8 og 1,5 milliarder dollar. Den franske nedgangen kom som en følge av at en stor del av tidligere mottakerland ble fjernet fra DAC sin liste over land og områder som er berettiget til å motta utviklingshjelp. Storbritannias bistand til utviklingshjelp økte med nær 38 prosent fra 1999 til 2000. Sammen med Frankrike har Storbritannia den høyeste andelen utviklingshjelp av G7-landene i 2000 med 0,32 prosent av BNI. Japan gir mest Selv om Japan reduserte sin bistand, lå landet fortsatt på givertoppen med 13,5 milliarder til u-hjelp i 2000. Landets økning i utviklingshjelpen fra 0,28 til 0,34 prosent av BNI fra 1998 til 1999 kom som en følge av den økonomiske krisen i Asia. I 2000 er Japans utviklingshjelp igjen nede på 0,28 prosent av BNI. USA var det nest største giverlandet i volum i 2000 med en bistand på 10,0 milliarder dollar, men USAs u-hjelpsbistand utgjør bare 0,10 prosent av BNI. Dette er det laveste nivået av OECD-landene. Verdenssituasjonen I år 2050 vil vi trolig være 9,3 milliarder mennesker på jorden, hvis man legger tallene fra FNs befolkningsfond (UNFPA) til grunn. I dag er vi 6,1 milliarder og halvparten har under to dollar å leve for daglig. ” Befolkningsveksten ventes – som tidligere – å bli størst i fattige land. De 49 minst utviklede landene, som allerede sliter med å stille folks grunnleggende behov, kommer nesten til å tredoble sin størrelse, fra 668 millioner til 1,86 milliard mennesker”, heter det i UNFPA-rapporten. Til daglig er det 1,3 milliarder mennesker i verden som ikke kan spise seg mette, hvorav 800 millioner er kronisk underernærte, deriblant 200 millioner barn. Av disse dør hvert år 12 millioner av sultrelaterte årsaker. I rapporten ”The Reality of Aid 2000” framgår det at tallet på mennesker som lever i absolutt fattigdom kan ha økt til 1,5 milliarder ved inngangen til dette årtusen. ” Vannmangel vil i årene som kommer bli den største utfordringen. Det globale vannforbruket er seksdoblet i løpet av de siste 70 årene og 54 prosent av verdens tilgjengelige vannkilder blir brukt årlig, samtidig med at stadig flere vannkilder blir ødelagt av forurensning”, heter det videre i UNFPA-rapporten. UNFPA frykter at kampen om vannresursene vil øke farene for internasjonale konflikter, både økonomisk og militært. I henhold til tall fra sysselsettingsrapporten til International Labour Organisation (ILO) er nå 1 000 000 000 – en milliard – mennesker delvis eller helt arbeidsledige i verden. Dette utgjør en tredel av den yrkesaktive befolkningen i verdensmålestokk, hvorav 180 000 er helt arbeidsløse. Mange av de som har arbeid, er sysselsatt så lavt at det ikke dekker deres basisbehov for en menneskelig tilværelse. FAO må avholde mat-toppmøtet På bakgrunn av terrorangrepene 11. september besluttet FNs organisasjon for landbruk og ernæring (FAO) i den daværende situasjon å utsette det planlagte toppmøte, som skulle oppsummere sult-situasjonen i verden fem år etter at FAO arrangerte sin forrige store matvarekonferanse i Rom i 1996 om hvordan man skulle bedre matvaresituasjonen. Målet fra toppmøtet den gang var å redusere antallet sultne i verden med 15 millioner hvert år. Resultatet så langt er blitt 6 millioner årlig, melder FAO. Fra tidligere internasjonale møter i 1974 og 1984 er det også kommet sterke og klare politiske uttaleleser, som kunne tyde på at det forelå konkrete planer for hvordan verdenssamfunnet skulle nå sine mål. Men slik gikk det dessverre ikke. FAO og FN-landene må fornye sin landbrukspolitikk og sette resurser inn for å overvinne de nasjonale og globale problemene som nå er registrert:
|
Den globale matvarekrisen som har utviklet seg over år vil kreve en ny politisk tenkning i forhold til bl.a en bedre samordning av selvforsyning og matvaresikkerhet. Den norske Fredskomité henstiller til Regjeringen Bondevik om å medvirke til at FAO snarlig gjennomfører sitt varslede toppmøte. FNs spesialsesjon om barn ”Verdens ledere er skyld i at millioner av barn dør av sykdom og underernæring, tvinges til å arbeide under umenneskelige forhold, og blir presset til å være soldater”, sier FNs barnefond (UNICEF) i sin årsrapport. Over 100 millioner barn dør hvert år av sykdommer som kunne ha vært forebygget, og 149 millioner barn lider av underernæring, ifølge av rapporten om tilstanden for verdens barn som ble offentliggjort i uke 37, 2001. Rundt 100 millioner barn, de fleste jenter, ble ikke innskrevet i grunnskolen. Millioner andre blir tvunget til hardt arbeid, salg av seksuelle tjenester og soldattjeneste. Til tross for noen eksempler på framgang det siste tiåret, har ikke myndighetene rundt om i verden innfridd de løftene de ga på Verdenstoppmøtet for barn i 1990, ifølge UNICEFs direktør Carol Bellamy. ” – Vår rapport omhandler ikke bare tilstanden for verdens barn, men også hvordan det står til med verdens lederskap. Brutte løfter har skadet barna på 1990-tallet”, sier Bellamy. UNICEF hadde ventet å få nye løfter fra over 70 stats- og regjeringsledere fra over 70 stats- og regjeringsledere som skulle delta på FNs spesialsesjon om barn i uke 38, 2001. Men FN vedtok dagen etter terroraksjonen å utsette møtet på ubestemt tid. Den norske Fredskomité henstiller til Regjeringen Bondevik om å medvirke til at også UNICEF snarlig får gjennomført sitt varslede toppmøte. WHOs-globale helseplan Åtte millioner menneskeliv reddes årlig og økonomiske fordeler for mer enn 3.207 milliarder kroner kan produseres i tidsrommet 2015-2020, dersom godt gjennomtenkte tiltak gjennomføres basert på eksisterende teknologi. Men for å oppnå slike resultater, må den grunnleggende helsetjenesten i lavinntektsland utvides til en årlig kostnad på anslagsvis 588 milliarder, framgår det av en plan Verdens helseorganisasjon (WHO) utarbeidet ved årsskiftet. Giverlandenes offisielle bidrag til helse ligger for tiden på 53,4 milliarder kroner i året, men denne summen må økes til 240,5 milliarder kroner innen 2007, ifølge planen opplyser WHOs talskvinne Daniela Bagozzi. Det er et krav at WHOs bidrag økes til minst 1.630 milliarder kroner innen 2007, for å sikre gratis folkehelse for alle i utviklingsland. Stortinget og Regjeringen Bondevik må videre medvirke til at WHO sammen med FAO, UNICEF og ILO innen utgangen av første halvår i 2002 utvikler en strategi, for å fremme et handlingsprogram, som legger grunnlaget for å overvinne den nåværende situasjon, hvor det daglig er 1,5 milliarder mennesker i verden som lever i absolutt fattigdom. Dette perspektivet må Statsminister Kjell Magne Bondevik framføre med fasthet på World Economic Forum (Verdens økonomiske Forum), som i år skal finne sted i New York fra 31. januar til 4. februar. Det vil være en verdig markering rettet mot terrorangrepet 11. september i fjor. New York og Washington trenger en nytt perspektiv for sorgbearbeidingen, nå som kampen mot Osama bin Laden, terrornettverket al Qaida og restene av Talibanstyrker går mot sin slutt i Afghanistan. USA, antiterroralliansen og verdenssamfunnet trenger å videreføre og utdype dette samarbeidet gjennom en global New Deal med utvikling og velferd for alle. Hva kan Norge gjøre? Statsminister Kjell Magne Bondevik må i New York den 31. januar ta til orde for – en global New Deal - for å avskaffe fattigdommen i verdenssamfunnet. Freden bygges gjennom demokrati, for å sikre endringer, omstillinger og utvikling. Norge må gjennom antiterroralliansen ta høyde for å bevege de amerikanske posisjonene. USA kan bare innta en naturlige plass i antiterroralliansen ved å medvirke til at kampen mot terrorismen videreføres gjennom vårt felles og håpefulle arbeid for nedrustning og utvikling. Den vilkårlige terrorrens forbannelse som så hardt har rammet det sosiale og sivile samfunn etter de grufulle terrorhandlingene i New York og Washington den 11. september 2001 skal ikke vinne over håpet og vårt globale arbeid for en tryggere og bedre verden. Norge, Danmark, Nederland, Sverige og Luxembourg må få de OECD-land og G7-land, som ikke oppfyller FN-vedtaket fra 1970 om 0,7 prosent av BNI til bistand til u-land, over på våre posisjoner, slik at økt bistand for å løse internasjonale oppgaver blir en del av kampen mot terrorismen Norge må videre på World Economic Forum og gjennom FN ta til orde for et politisk forpliktende samarbeid for å avskaffe fattigdom. Det ville være en verdig markering av det internasjonale samfunns sorg over ofrene fra de grufulle terrorhandlingene den 11. september og et uttrykk for medfølelse med ofrenes etterlatte. Kampen mot terrorismen kan bare vinnes om den videreføres gjennom en offensiv internasjonal kamp for menneskeverdet globalt. Derfor må lederne av verdenssamfunnet på World Economic Forum i New York benytte konferansen til å ta et felles ansvar for framtiden ved å stake ut en ny kurs for å redde millioner mennesker fra en sikker død og bringe nytt håp til mer enn en milliard medmennesker. En global New Deal med utvikling og velferd for alle bærer dessuten et veloverveid amerikansk perspektiv i seg framført av USAs tidligere president Bill Clinton på FNs Generalforsamling i 1999, hvor han tok til orde for:” bekjempelse av fattigdom, forebygging av konflikter og nedrustning i det neste årtusen”. Stortinget og Statsminister Kjell Magne Bondevik må under det norske lederskapet av Sikkerhetsrådet konkretisere dette målet ved å gå inn for at FN i år 2002 innkaller: · FNs 4. Spesialsesjon for en atomvåpenfri nordlig halvkule, nedrustning og konvertering med utvikling og velferd for alle. UNFPA, FAO, UNICEF, WHO og ILOs rapporter angir retningen for arbeidet. Det er et krav at samtlige OECD- politikerne nå utøver sin ledelse til beste for verdenssamfunnet og oss alle. Den norske Fredskomité ønsker Statsminister Kjell Magne Bondevik lykke til med de politiske samtalene i New York under World Economic Forum, som vil være en del av forberedelsene til den norske ledelsen av FNs Sikkerhetsråd fra den 1. mars 2002.
|