Nei, sa Brzezinski til sin åpenbart sjokkerte intervjuer. Det var ikke akkurat det at han ønsket å provosere Sovjet til å starte en krig. ’vi puffet ikke på russerne for at de skulle intervenere, men vi øket bevisst sannsynligheten for at de ville gjøre det’. Han angret ikke på avgjørelsen i det hele tatt. ’Denne hemmelig operasjonen var en utmerket ide. Dens virkning var å trekke russerne inn i den afghanske fella. Ber du meg beklage det?’ Han føyde til at så snart Sovjet offisielt hadde krysse grensa den 23. desember 1979 hadde han skrevet til president Carter at ’nå kan vi gi USSR dets egen Vietnamkrig. Intervjuet ble gitt i januar 1998.(Cooley: Unholy Wars). Dette forhindret ikke Carter i å si en måned etter at fella hadde klappet sammen, at innmarsjen var en alvorlig trussel mot verdensfreden og et nytt forsøk fra Sovjet på å påtvinge andre sitt koloniale herredømme. Også Kina og Iran var ute i samme ærend. Qiao Shi, som hadde en høy stilling innen kinesisk etterretning, kom i september 1978 på besøk til i Teheran. Cooley skriver: Qiao Shi foreslo for sjahen at det skulle skapes en ny allianse for å hindre sovjetisk ekspansjon, særlig i nabolandet Afghanistan. Israels etterretningstjeneste Mossad hadde allerede brakt iranerne og kineserne i kontakt. General Nasser Moghadam, som nettopp hadde tatt over som sjef for sjahens fryktede sikkerhets- og etterretningsorganisasjon SAVAK, møtte Qiao Shi. Det ble oppnådd enighet om å starte en hemmelig krig i Afghanistan, tilsynelatende uavhengig av CIAs planer for det samme landet. Den fjerde aktøren i dette spillet var Pakistan. Der hatte Zia ul Haq tatt over som sjef for et militærdiktatur i 1977 etter å ha avsatt den tross alt demokratisk valgte president Ali Bhutto. For ordens skyld hengte de ham i 1977. Noen vestlige etterretningstjenester hadde ansett han for å være for bløt overfor Sovjet og pro-sosialistisk. Det var en nydelig gjeng som her rottet seg sammen. Mot hva? Den 27.4.1978 startet det som er blitt kalt april- eller Saur-revolusjonen som skulle rive Afghanistan ut av føydalismen og innlede en sosialistisk utvikling. Det marxistiske partiet PDPA som skulle lede an i denne utviklinga, ble dannet i hemmelighet i 1965. Leder ble Babrak Karmal. I de påfølgende årene fikk partiet stor oppslutning i byene, på universitet i Kabul og blant militære. I Afghanistan Country Study and Government Publications (USA) fra 1986 finner vi følgende beskrivelse av innholdet i revolusjonen: PDPA søkte om omfordele betydelige arealer land til de fattige jordbruksfamiliene. 5% av landeierne eide 45% av den dyrkbare jorda. .. Skyld var vanlig Ågerrentene ble fjernet. Det revolusjonære regimet satte i verk et omfattende læreprogram mot analfabetismen, spesielt for kvinner De trykte lærebøker i mange av landets språk dari, pashtu, usbek, tyrkisk og balutchi . Regjeringa utdannet flere lærere, bygde mange skoler og barnehager, og de startet barnehjem for foreldreløse. Systemet med brudepris ble avskaffet Det ble innført full frihet i valg av ektemake. Kvinner og barn var en del av mannens eiendom. Ei brud som ikke kunne vise de tradisjonelle tegnene på jomfrudom under bryllupsnatten, kunne bli myrdet av faren eller brødrene. Dette ble forbudt. |
Blant muslimske fundamentalister ble det ikke tatt nådig opp. En mulla sa det slik (CNN): Kommunistene prøvde å forandre Guds lover. De ønsket å ødelegge islamske tradisjoner og fri Afghanistan fra fattigdommen og gjøre alle like. Det er mot Islams lov Gud har bestemt hvem som skal være rik og hvem som skal være fattig. Dette var de som sto mot hverandre. I det verdikonservative Morgenbladet sto det 12. oktober i år en lengre selvkritisk artikkel om Vestens støtte til de kontrarevolusjonære: I dag må vi akseptere at vi her handlet som amerikanerne gjorde gang på gang under den kalde krigen: Vi støttet de mest avsindige og antihumanistiske regimer og grupper kun fordi de var antikommunister. Hvordan tenkte man så i Sovjet når de ville påtvinge andre sitt koloniale herredømme? Vassily Safronchuk var sendt til Kabul som det sovjetiske utenriksdepartementets fremste rådgiver. Han forteller at han flere ganger i 1979 mottok henvendelser om at Sovjet skulle sende noen bataljoner som hjelp til det revolusjonære regimet. Cooley skriver: Safronchuk sier han svarte at han tvilte på at det ville bli noe positivt svar. Moskva, sa han, fryktet at en ankomst av sovjetiske tropper på afghansk territorium ville bli brukt av Vesten, Pakistan, Iran og Kina, alle sett på som fiender, til ’å diskreditere den afghanske revolusjonen’. I følge CNN har samme Safronchuk også sagt: Afghanerne ønsket at vi skulle sende en begrenset kontingent av sovjetiske tropper for å beskytte militærbaser. Først snakket de om en bataljon, så om en brigade. De insisterte på å få sovjetiske tropper, men vi nektet og nektet og nektet. Men den 12. september vedtok en indre sirkel i politbyrået å sende inn tropper. Hele den sovjetiske generalstaben var i mot (Cooley). Dobrynin , da ambassadør i New York, advarte Bresjnev: Se opp for Carter, han oppfører seg som en okse i en porselensbutikk. Bresjnev svarte: Ta det med ro. Det vil være over om 3-4 uker. Så feil kan man ta. Ved Nobelinstituttet i Oslo ble det i september 1995 holdt en konferanse om krigen i Afghanistan. Blant deltakerne var general Varennikov, i 1979 viseforsvarsminister i Sovjet. Cooley skriver s. 18.: Han sa at beskyldningene mot Sovjet var kald-krigs-paranoia. Dessuten, la han til, sovjeterne følte at de ble ’sparket rundt’ i hele regionen. Dette, minnet Varennikov amerikanerne om, ’var vår innflytelsessfære, våre grenser, ikke deres’. Derfor hadde de ikke noe valg, de måtte bli involvert i Afghanistan. ’Det forklarer ikke’, vedgikk Varennikov, ’hvorfor vi gjorde noe så tåpelig som å sende inn Den røde arme. Men jeg mener det forklarer hvorfor vi ikke ønsket at regimet i Kabul skulle falle’. Viser dette hvordan en supermakt tenker når den vil påtvinge noen sitt koloniale herredømme? Carter snakket selvfølgelig mot bedre vitende.
Av Kåre Wahl |