Selv presumptivt fornuftige og oppegående mennesker går uten forbehold god for en slik framstilling. Men for å forstå dagens situasjon i Afghanistan, bør man ihvertfa11 gå tilbake til apri i 1978, ett år og åtte måneder før den påståtte sovjetiske invasjonen. Da gjorde ei gruppe offiserer, utdannet i Sovjetunionen, statskupp og tilrev seg makta idet føydale Afghanistan, hvor ca 90 prosent av befolkningen, og tilnærmet 100 prosent av kvinnene var analfabeter. I desember 1978, ett år før Sovjets inngripen i Afghanistan, deltok jeg i en NKP- delegasjon, invitert av sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet. Slike offisielle delegasjoner fra broderpartier var svært høyt rangert, og sjøl et så lite innflytelsesrikt parti som NKP fikk møte framtredende folk i en rekke møter og samtaler. På ett av møtene var den internasjonale situasjonen tema. Kina, Nord-Korea, Vietnam, Kambodsja og relasjonene mellom disse land ble inngående diskutert. l. denne forbindelse ba vår delegasjon om en sovjetisk vurdering av den politisk situasjonen i Afghanistan. Jeg husker godt svaret: "Vi har advart våre afghanske venner mot å gå for fort fram. Sjøl har vi forsøkt å bygge sosialismen i 60 år, og er ennå ikke ferdige. De vil gjennomføre sosialismen over natta." Det må altså stå klinkende klart at de betraktet Afghanistan som et vennligsinnet land, og da blir jo ord som invasjon og okkupasjon bortimot meningsløse. Det nye antiføydale regimet møtte naturlig nok motstand, en motstand som Pakistan og selvsagt VSA visste å utnytte, med leveranser av våpen og utstyr til de som bekjempet regjeringa. Gjentatte ganger ba de afghanske lederne Sovjet innstendig om militær bistand, men fikk til svar at enhver revolusjonær bevegelse vil støte på problemer. Men ved juletider i 1979 aksjonerte de likevel. De første dagene meldte media om stor aktivitet på flyplassen i Kabul, en rekke store sovjetiske transportfly var landet. Men etter et par dager var nyhetsbildet totalt endret. Nå het det plutselig sovjetisk invasjon. I en amerikansk TV-serie om den kalde krigen for ikke lenge siden, ble det sagt at de sovjetiske troppene til å begynne med ble benyttet som vakter ved flyplasser og andre strategiske steder, og at de først senere motstrebende (jeg la spesielt merke til denne formuleringen) ble trukket inn i kamphandlinger. Alle vet at sovjetiske styrker kjempet i Afghanistan de påfølgende 10 årene, men ingen synes lenger å huske at de kjempet sammen med den afghanske regjeringshæren. Og her er det nok at eksgeneral Faqiri Nashrourola, for tiden bosatt på asylmottaket i Mosjøen, kommer inn i bildet. Dette samtidig med at VSA og Pakistan kjempet via stedfortredere på den andre siden.
Regjeringshæren ville falle sammen idet øyeblikket sovjetstyrkene trakk seg
ut. Regjeringstroppene kjempet alene nesten i to år etter at sovjettroppene trakk seg ut i 1989. Først etter at Sovjetunionen brøt sammen, og våpenleveransene stanset, måtte de gi opp og mujahedin med sin leder Gulbuddin Hekmatyar kunne overta makta i Kabul. Men det ble ikke fred i Afghanistan. Konkurrerende grupperinger fortsatte å kjempe om makta, og i 1994 oppsto en ny bevegelse på den militærpolitiske scene i Afghanistan, nemlig Taliban. (På arabisk betyr talib student, eller en som søker kunnskap). At disse militære styrkene i hovedsak er rekruttert fra studenter ved afghanske religiøse skoler, slik det blir hevdet, medfører ikke riktighet. På den tiden fantes det i Afghanistan bare 12 religiøse skoler, med til sammen 10500 studenter. Ved slutten av 1994 utgjorde Taliban til sammen 70 000 mann, og de disponerte ikke bare lette våpen, men også tanks og fly. Og de stod under kommando av Pakistans innenriksministerium. (Kildene til opplysningene om Taliban er en artikkel i Pravda 9. oktober 1996, skrevet av professor Juri Gankovski). Med Taliban ved makta har Afghanistan gått fra vondt til verre. Og aller verst har det gått ut over kvinnene. Mens det under den nasjonale regjeringa ble opprettet skoler for jenter, tillates det det nå ikke kvinner å gå på skole. De får heller ikke arbedeide, og skal de gå ut, må de være fullstendig tilslørt, og ledsaget av en mannlig slektning. Gratulerer med seieren Klassekampen, Kvinnefronten, Guri Ingebrigtsen og alle andre. Men 11. september, osama bin Laden og USAs hevn over Afghanske fattigfolk, det er en annen diskusjon.
Asbjørn Hortman |
|