FNs sikkerhetsråd

Natt til 17. oktober norsk tid debatterte FNs sikkerhetsråd, Kofi Annan og hans rådgivere den humanitære situasjonen i Afghanistan, men tok ikke stilling til bombestans. Målet for drøftingene var å lette transporten av mat inn til det sultrammede landet.

Nåværende president i Sikkerhetsrådet, Irlands FN-ambassadør Richard Ryan uttalte etter møtet at det skal etableres skjermede landkorridorer, for å sikre tilgangen av mat og nødhjelpforsyninger. Ryen opplyste videre at forslaget fra FNs høykommissær, Mary Robinson, om en midlertidig stopp i bombingen, ikke var debattert.

Den norske Fredskomité har i et tidligere brev til regjeringen Stoltenberg og generalsekretær Kofi Annan støttet statssekretær Raymond Johansens forslag om en humanitær forsyningskorridor inne i Afghanistan, og at flyplassene knyttet til denne nærmere angitte forsyningskorridor kontrolleres av FN oppsatte freds- og anti-terrorstyrker. Dette vil ikke minst være påkrevet når Norge tar over ansvaret for Afghanistan Support Group fra 1. januar 2002.

FNs høykommissær Mary Robinson åpnet den 73. sesjonen for FNs komité for menneskerettigheter den 15. oktober i Genève med å benytte anledningen til å minne om at den nært forestående vinteren kan sette så mange som 7,5 millioner liv i fare i Afghanistan

Sentral-Asia og Afghanistan

Stormaktene spiller ennå et høyt spill for å sikre kontroll over Sentral-Asia og Afghanistan, men første prioritet i denne situasjonen må være sivile liv og deres behov før vinteren, og slagmarken skal ikke igjen bli den globale arena som for et hundre år siden.

På 1800-tallet lå det britiske imperiet i konstant strid med Tsar-Russland om kontrollen over området mellom Kaukasus og India, herunder Afghanistan. Det var en strid for å skaffe seg en ettertraktet buffersone mellom seg og motstanderen britenes interesser i India og russernes i Sentral-Asia.

Nå gjelder det å temme et regime i Afghanistan som av anti-terroralliansen, freds- og kvinnebevegelsen er betraktet som en trussel mot global stabilitet, men regional handel og økonomiske interesser hører også med i det store bildet.

I en lederartikkel i New York Times 2. januar 1996 skriver avisen at Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Kaspihavet kan bli det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet.

Etter terroraksjonene i USA og toppmøtet i Det økonomiske samarbeidsorganet for Asia og stillehavsregionen (APEC) i det tre dager lange møte i Shanghai i uke 42, hvor de omstridte amerikanske planene om et rakettskjold som vil torpedere ABM-avtalen fra 1972 kom opp på et separat møte mellom Bush og Putin, der det ble gjort visse framskritt, i følge den russiske presidenten må sees og forstås i denne større sammenheng.

I 1999 vedtok den amerikanske kongressen en lov som kalles The Silk Road Strategy Act. Innholdet i denne loven er at USA skal arbeide for å skape et belte av vestorienterte stater i Kaukasus og Sentral-Asia med en åpen markedsøkonomi og et gunstig investeringsklima for utenlandske selskaper. Dette dreier seg om et belte av land fra Svartehavet til Kinas vestgrense, det vil si landene Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan.

Noe av hensikten med Silk Road Strategy Act er å sikre USA tilgang til olje og gass for å bli mindre avhengig av den ustabile golfregionen.

Etter terrorhandlingene 11. september har Bush-administrasjonen arbeidet iherdig for å stable en anti-terrorallianse på beina som sammenfaller med de politiske målene i Silk Road Strategy Act. Felles interesser skulle bidra til å skyve gamle motsetninger til side i jakten på bin Laden.

Likevel: bare vel en måned etter terroranslagene mot New York og Washington dukker gamle skillelinjer opp igjen. Alle med er enige om at Taliban-regimet og dets gjest bin Laden må bort, men der synes enigheten å stanse.

USA endrer taktikk

USA og Storbritannia er lite villig til å la Nordalliansen marsjere mot Kabul og sette inn stabiliseringsstyrker og anti-terrorstyrker under FN-kommando. To ukers flybombing har derfor ikke skadet Taliban-styrkene utenfor Kabul i nevneverdig grad, og deres svorne erkefiende Nordalliansen står fortsatt vel 50 kilometer nord for hovedstaden.

USA utenriksminister Colin Powell har forsikret pakistanerne om at en ny regjering i Kabul også må omfatte pashtunene.

Den sentrale aktør

- Med mindre det blir en grunnleggende omlegging av taktikken, vil USA fortsatt ønske å ha opposisjonen i nord og en eller annen form for regjering i sør, der pashtunene er med, sier en politisk analytiker til NTB-AFP.

Det er det store spillet om igjen: Afghanistan skal igjen være en buffersone med mulighet for å kunne utvikle seg til en transportsone for råvarene ut av Sentral-Asia.

Mot den amerikansk-britiske taktikken står Russland, Usbekistan, Iran og til dels India, som ser Nordalliansen som den bærende kraft i det nye Afghanistan.

Midt i dette innfløkte bilde av særinteresser og taktiske manøvrer står Afghanistans gamle kong Zahir. Han er muligens den eneste som kan videreføre det føydale grunnlag for en overgangsregjering, som tilfredsstiller både de rivaliserende afghanske gruppene og deres krigsherrer, samt ivareta de amerikanske- og britiske geostrategiske interessene i regionen.

Men det finnes også et annet politisk landskap og en annen utviklingsvei for demokratiske, uavhengige og anti-føydale krefter inne i Afghanistan og i eksil. Før de kan komme på banen må det komme til et indre opprør og oppløsning av Taliban, slik at framstegskreftene vinner fram, sikrer gjenreisningen av landet i samarbeid med FN og det internasjonale samfunn. Men vinteren nærmer seg og det haster med en politisk FN-løsning for sivilbefolkningen som sikrer en utleveringsavtale av Osama bin Laden og hans nettverk al Qaida til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag.

Knut Vidar Paulsen
Prosjektleder i Den norske Fredskomité