Terrorismen.

I den seinere tid er dette blitt et politisk moteord. I praksis i dag har det fått status som den skulte (illegale) politiske virksomheten som retter seg mot særlig USAs hegemoni og økonomiske interesser verden over.

Hva er årsaken til terrorisme?

Men terrorisme som virksomhet har eksistert så lenge klassesamfunnet har eksistert. Så lenge det har vært en økonomisk elite som har holdt et stort flertall undertrykt for å holde fast på et økonomisk system de har vært personlig tjent med, har de som har vært motstandere hatt terrorisme som et mulig politisk virkemiddel.

Imidlertid har terrorisme historisk først og fremst vært et av den herskende klasses våpen for å holde på makten. Det har alltid inngått i deres historiske våpenarsenal, på linje med de ulike drapsmaskinene de har utstyrt seg med for å holde befolkningen på plass. Å terrorisere, altså skremme; sivilbefolkningen, har alltid vært nyttig når andre virkemidler ikke har vært hensiktsmessige.

En av historiens største og mest omstridte politiske tenkerne, Niccolo Machiavelli, erkjente at frykten (terroren) er et av flere politiske virkemidler. I boka Fyrsten (1513) som er en politisk klassiker, fremgår dette en rekke steder;

F. eks skriver han under kapitlet Om grusomhet og bamhjertighet, om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket:

Skal fyrsten sikre sin stats enhet og borgernes samhold, må han ikke være redd for å bli betraktet som grusom

Og i kapitlet Om dem som kommer til makten ved hjelp av grusomhet:

Det gjenstår enda to veier til maktens tinde Disse består å sikre seg makten enten ved en uhørt grusomhet

Men det Machiavelli her indirekte sier er at terrorismen er et middel i en maktkamp, en historisk anerkjent og godt benyttet metode, som til enhver tid har funnet sine former (fly og laserstyrte raketter i vår tid). Det nye er formene det i dag har fått og omfanget som følge av forbedret teknologi

I et historisk perspektiv må Hiroshima, Nagasaki og Dresden-bombingen være de verste enkeltstående terroraksjoner verdenshistorien kjenner til. Det er et paradoks at nettopp de to statene som i dag politisk og internasjonalt stiller seg i spissen mot det de kaller terrorisme og terrorister er hovedansvarlige for nettopp disse tre begivenheter. Militært hadde bombingen av disse byene ingen betydning, men politisk ble den tillagt stor vekt.

Det jeg her egentlig sier er at terrorismen historisk har vært et av makthavernes midler for å holde befolkningen på plass ved å skape skrekk og frykt. Den brukes også i dag en rekke steder på jorden, men ikke lenger åpent i vår del av verden.

Terrorisme er egentlig et politisk virkemiddel som skaper gode betingelser for større undertrykkelse og som dermed står i motsetning til en demokratisk utvikling. Terrorisme som politisk metode kan dermed aldri brukes hvis en virkelig vil trekke hele befolkningen inn i en demokratisk prosess med folkelig deltagelse og styring av samfunnet. Terrorisme og demokrati er uforenelige størrelser.

Ved siden av at makthaverne historisk har benyttet terror for å holde folk i sjakk, har også det vært benyttet som politisk metode på den politiske ytre venstre og ytre høyresiden. Etter min oppfatning er det benyttet av grupper som er grunnleggende udemokratisk innstilt, for eksempel nynazister eller slike skjulte, illegale, grupper som oppstod i Tyskland og Italia på 70-tallet.

Jeg vil likevel her skille mellom grupper som må organsiere seg i politisk illegalitet på grunn av makthavernes terror, f.eks slik NKP gjorde i Norge under krigen eller Hamas i dagens Palestina, fordi det var/er ulovlig og livsfarlig å stå åpent frem med politisk motstand.

Dette står i motsetning til for eksempel virksomheten til Bader-Meinhof i Tyskland hvor de virkelig trodde at de skapte en politisk prosess i retning av sosialisme ved å ta livet av enkeltpersoner i makteliten.

De ulike formene for terrorisme fra yttergrupper fører som regel aldri frem politisk hvis forholdene ellers i samfunnet ikke er alt for ille. Det er umulig å få stor folkelig oppslutning om terror som metode fordi vanlige mennesker ønsker fred og fordragelighet. Derfor er det ikke mulig å lage noe opprør gjennom terror aleine. Menneskene i sin alminnelighet ønsker et bedre liv for seg og sine og tror og håper i det lengste at det er mulig å få til på fredelig vis.

Som kommunist er jeg motstander av terror som metode av to grunner.

1. Terror som metode er i motsetning til min politiske målsetting som er en utvidelse av demokratiet på alle samfunnsmessige områder. Den skaper avstand mellom de som benytter terroren og befolkningen. Det er befolkningen som i vid forstand skal skape demokratiet.

2. Brukes terror i kampen mot den herskende klasse, gir vi dem terroren som metode gratis tilbake i gave. Vi bidrar til å gjøre det legalt og politisk akseptabelt å bruke terror. Dette fører til at det blir lettere å innskrenke opparbeidete demokratske rettigheter. Terroren legaliserer for eksempel overvåkning, telefonavlytting og fremtvinger lydighet. Den stopper enhver form for spørsmål og kritiske vurderinger, akkurat slik vi ser det i dag.

Etter min mening er altså årsaken til terrorisme undertrykkelse og mangel på demokrati. Bensinen som driver frem slike ekstreme holdninger og handlinger er fattigdom sosial urettferdighet og nød.

Finnes det noe som gjør terror til et eget politisk redskap som skiller seg for eksempel fra konvensjonell krigføring?

Jeg tror det blir vanskelig å lage et slikt skille. Riktignok utgjorde bruken av passasjerfly i USA noe nytt, i den forstand at flyene ikke ble betraktet som et våpen forut for handlingen, selv om flykapring tidligere har vært brukt i mange sammenhenger som politisk virkemiddel. Og forskjellen mellom selvmordflygerne fra Japan under andre verdenskrig og disse selvmordsflygningene kan i prinsippet ikke sies å være særlig stor, selv om flyenes nå var langt større og hadde med uskyldige passasjerer.

Det som skiller terror fra for eksempel vanlig krig kan ikke sies å være metoden. Vi har riktignok den merkelige forestillingen at en krig er et legalt, altså lovlig, politisk virkemiddel hvis det er en anerkjent regjering som står bak den og det skjer under bestemte vilkår.

Men kan en krig være akseptabel hvis den fører til at lidelsenes sum forsterkes? Vi kan og har forsvart bruken av krig som virkemiddel hvis den er blitt påtvunget oss.

Men var krigen mot Jugoslavia påtvunget oss? Er krigen mot Afghanistan påtvunget USA og den vestlige verden for øvrig? Var krigen i Vietnam påtvunget USA? Var intervensjonen og krigen mot Panama påtvunget USA, eller invasjonen i den Dominikanske republikk i 1965, eller invasjonen av Grenada i Karibien?

Når blir krigshandlinger til terrorhandlinger? Finnes det noen verre terror enn en omfattende krig med for eksempel atomvåpen, kjemiske våpen og biologiske våpen?

Vi velger derfor å vurdere kriger ut fra deres sammenheng og hensikt. Derfor kunne vi godta Golf - krigen, selv om den faktisk dreide seg om USAs økonomiske interesser og ikke demokrati og menneskerettigheter slik det ble hevdet for å få den politisk igjennom i opinionen. Vi godtok altså løgnen og lukket øynene for den fryktelige terror den Irakiske befolkningen måtte gå igjennom både før under og etter krigen.

Vi godtar fortsatt økonomisk og militær krig mot Irak til tross for at denne lange krigen har drept mellom 1 og 2 millioner mennesker, mest barn fordi hensikten er å bli kvitt en enkelt leder. Eller er det virkelig slik at Saddam Hussein er viktigere enn millioner uskyldige. Og for å fjerne denne satan på jord er altså ingen ofre store nok så lenge briter og amerikanere ikke går med.

Men hvis vi godtar at vi velger å vurdere kriger ut fra hensikt blir det hele omgjort til et spørsmål om politiske vurderinger. Hvem vurderer hva. Og siden virkemidlene er underordnete, står vi igjen med det faktum at krig i dag er terror, ikke minst mot sivilbefolkningen og terror er en form for krig.

Det betyr at terrorhandlingene i USA faktisk var krigshandlinger, men det betyr også at krigen i Afghanistan er terror i langt større skala mot en utpint, uskyldig og etter hvert utsultet befolkning. I en viss forstand blir dermed USAs regjering den største terroristen.

Og hvis vi godtar min første konklusjon at terrorisme er et politisk virkemiddel i kampen for makten, da blir bruken av terror fra USAs side, nå i Afghanistan, mer forståelig, men ikke mer politisk akseptabel tvert imot!

Hvorfor tar vi avstand fra begrenset terror og godtar ekstrem terror?

Tilgangen på informasjon, kontrollen av informasjonskilder og befolkningens oppfattninger som følge av dette, avgjør i virkeligheten graden av legalitet ved bestemte handlinger. Det avgjør om bestemte handlinger blir oppfattet som terror eller krigshandlinger. I dag er mediene helt avgjørende for vår oppfatninger her.

Jeg skal avslutte med et eksempel dere kan følge sjøl de nærmeste dagene.

NKPs avis Friheten har avslørt følgende fakta som er blitt dokumentert gjennom bl.a. nylig frigiving av hemmelige amerikanske dokumenter.

A. I 1962 foreslo militære toppledere i USA å gå til provokasjoner, inklusive terrorhandlinger mot amerikanerne i USA og legge skylden på Cuba. Disse handlingene skulle være såpass graverende at de skulle kunne gi grunnlag for en amerikansk invasjon av Cuba. Planen med avvist av McNamara, den daværende forsvarsministeren.

Her bekreftes at terror har vært vurdert som et velegnet politisk virkemiddel av tidligere USA-regjeringer. De er ikke så uskyldsren som de selv hevder og det er av slike grunner som dette ytterligere rimelig å stille spørsmål ved bombingen av Afghanistan. Hvordan kan i det hele tatt folk som kaller seg forkjempere for demokrati og frihet vurderer slike skitne metoder?

B I sørkoreansk fjernsyn ble det for et år siden sendt et dokumentarprogram hvor det ble hevdet at USA brukte biologisk og kjemiske virkemidler under Korea-krigen. Samtidig ble det gitt ut en bok i USA av Stephen Endicott og Edward Hagerman, hvor disse påstod at USA som ledd i sin biologiske krigføring hadde bombet Korea med miltbrannbakterier. Det ble også sluppet ned miltbranninfiserte matvarer og sukkertøy. Forfatterne brukte 20 år på å grave frem fakta om temaet.

Hvis dette er sant kan dere selv formulere spørsmålene i etterkant. Og dere vil alle se at grensen mellom krig og terror viskes helt ut. Om det er det ene eller det andre blir avgjort av politiske, etiske moralske og juridiske vurderinger. Og disse er igjen i stor grad avhengig av den tilgjengelige informasjon. Jeg tror dere vil oppleve at denne informasjonen jeg nettopp har gitt dere og som i morgen vil bli spredt til alle landets aviser, kommer til å bli fullstendig fortiet av øvrige media.

For det gjelder i dag å holde fast ved den virkelighetsoppfatningen at USAs krig, som er en gigantisk terror mot en uskyldig sivilbefolkning, er rettferdiggjort av terroren som ble rettet mot uskyldige sivile i USA.

Men hvis det med miltbrann mot Korea og terror for å gi seg selv et påskudd for invasjon på Cuba er sant, er kanskje det påskuddet USA bruker for utsultingen av Iraks befolkning også en gigantisk løgn. Hva kan vi da kalle det som har skjedd med Iraks befolkning i 10 år nå, annet enn en av de største terrorhandlinger etter 2, Verdenskrig. Skal vi ikke da kalle regjeringsmedlemmene i USA for terrorister?

Blir ikke da vår egne regjeringer medskyldige i grusom terror? Blir ikke kristne Bondevik som støttet Pol Pots plass i FN, da han var utenriksminister og som skal støtte USA nye bombing, medskyldig i terror mot menneskeheten og dermed egentlig en terrorist og krigsforbryter.

I denne tenkningen ser dere at hele vårt verdensbilde faller sammen.

Derfor er det min påstand: De opplysningen Friheten her har brakt kommer til å bli møtt med øredøvende taushet av alle ledende norske media. De er en for stor trussel mot det verdensbilde vi må ha for at vi skal kunne fortsette den terror vi driver mot verdens fattige folk og nasjoner, med USA i spissen og Norge på slep.