USAs forsvarsminister Donald H. Rumsfeld valgte derfor ikke å besøke Pakistan på sin tre dagers lange reise som har ført han til Saudi-Arabia, Oman, Egypt og Usbekistan. USA har gått bort fra sine opprinnelige planer om å bruke Pakistan til å få stasjonert bakkestyrker eller utplassere jager- og bombefly eller andre fly over en lengre periode. Dette har sammenheng med at: Den reelle makten i Islamabad er i hendene på general Mohammad Aziz, som var en nøkkelperson i kuppet som styrtet president Nawaz Sharif. Aziz tilhører en gruppe sterkt nasjonalistiske generaler, som det siste tiåret systematisk har bygd opp et nett av militante islamistiske grupper i Pakistan og Afghanistan med siktemål å destabilisere India skriver den amerikanske forfatteren Selig S. Harison i siste utgave av den franske avisen Le Monde Diplomatique. Vi prøver så hardt vi kan å unngå å bruke baser i Pakistan. Og hvis vi må, vil vi være svært diskret. Vi ønsker ikke å destabilisere den pakistanske regjeringen. Den har vært svært samarbeidsvillig så langt, sier en ledende amerikansk tjenestemann til The New York Times. Det var Mohammad Aziz som planla og organiserte invasjonen i Kargil-regionen i indisk Kashmir i mai 1999, og både før og etter krigen i Afghanistan var det han som styrte virksomheten til den pakistanske etterretningstjenesten ISI i Afghanistan. Og det var han som opprettet alle treningsleirene for islamistiske grupper på hver side av den afghansk-pakistanske grensen. Vasallstat Målet til Aziz og ISI var å skape en stabil afghansk vasallstat, slik at Pakistan kunne ha ryggen fri i vest til å gå løs på India. Veksten av den ekstremistiske islamismen i Sør-Asia må amerikanerne selv ta skylden for. De gjorde den feilen å la Pakistan bestemme hvilke afghanske motstandsgrupper som skulle få brorparten av de tre milliarder dollar som USA og deres allierte investerte i krigen mot det anti-føydale Najibullah-regimet og Sovjetunionen. ISI privilegerte ekstremistgrupper som bare hadde et lite mindretall av befolkningen bak seg. I tillegg til å skaffe seg solid innpass i det pakistanske sivile og militære maktapparatet.
|
Da Nawaz Sharif innledet en fredsoffensiv mot India i februar 1999, skapte det sterk motstand i ISI og blant Sharifs allierte i den militære overkommandoen, under ledelse av general Aziz. Svaret kom med invasjonen i Kargil, som var et klart brudd på våpenhvileavtalen om Kashmir. Sharif ble ikke informert før det var for sent å stanse offensiven. USAs press for militært samarbeid i jakten på bin Laden har skapt sterk spenning innad i det pakistanske militærregimet. Om president Pervaiz Musharraf går for langt i å etterkomme amerikanske ønsker, vil han kunne bli styrtet. Det tar tydeligvis amerikanerne hensyn til, og det som nå skjer, er at Pakistan gir et minimum av det amerikanerne krever mot et maksimum innrømmelser. Samtidig lukker Musharraf trolig øynene for fortsatt hemmelig støtte fra ISI til Taliban Islamabad er ennå ikke rede til å gi avkall på sitt mål om en afghansk satellittstat, skriver Selig S. Harrison. Støtter FNs anti-terrorallianse de demokratiske og anti-føydale kreftene, vil de sterke etniske og økonomiske båndene igjen kunne utgjøre en sterk og solidarisk kraft i Pakistans- og Afghanistans-folks felles kamp for demokrati og frihet. På lengre sikt er det bare en demokratisk og anti-føydal utvikling med velferd for alle, som vil legge grunnlaget for å overvinne konflikter, stabilisere situasjonen og virke positivt inn for alle folk og land i Den sentral-asiatiske region.
Knut Vidar Paulsen |