Ved løgner eller overdrivelser om ugjerninger i Kosovo fikk USA et påskudd til, sammen med sine satellitter i NATO, folkerettstridig å forsøke å bombe til seg tilgang til naturresursene i Balkan-området, og kontrollen over økonomien. «Diktatoren» som ikke hadde flertall i parlamentet måtte støtte seg på andre partier. Han holdt regelmessige valg, som førte til at hans vestvennlige konkurrentpartier i de siste åra har hatt makta i flere av Serbias storbyer. Serberne trosset NATOs (les USAs) utpressingsbombing og Slobodan framsto som halv seierherre i Kosovo. Dette var for ydmykende for Bush, som nektet andre land å låne ut en eneste euro til gjenoppbygging av landet, før han hadde fått Milosevic hode på sitt dollarbesudlede fat. |
Da han i tillegg lovet å skaffe milliarder til investeringer vant han valget og ville holde sitt løfte. Men som på Jesu tid, fantes det også i Serbia en Judas Iskariot. Vestens yndling, statsminister Djindjic trosset landets domstol og sin mester president Kostinutza, som mente at om Milosevic hadde syndet, skulle han dømmes i Serbia. I nattens mulm og mørke førte så Djindjic sin landsmann til amerikanernes skafott.
Skafottet som Mobuto, Suharto, Pinocet og andre kapitalistorienterte massemordere fikk unngå. Men hvem vekker mest avsky i denne lugubre farsen? Nero Bush, Judas Djindjis, eller kanskje de alt for mange som bare jatter med for å kunne få fortsette å spise kirsebær med storfolk? Åge Fjeld |