Trålerflåten hadde i slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene en rask vekst. Fra myndighetenes side lå det i denne utbygginga et ønske om å skape jevne leveranser og dermed stabil sysselsetting i den landbaserte industrien. Dette gjenspeilte seg i eierforholdene hvor det var rederier eid av lokal fiskeindustri og kommuner som dominerte. I 1978 var antall trålere kommet opp i ca. 84 hvorav 28 hørte hjemme i Finnmark. I dag er antall trålere på landsbasis i dag er redusert til ca. 50. 16 av disse er registrert i Finnmark. I tillegg kommer 12 småtrålere og 3 trålere som ikke er registrert i fylket, men som har leveringsforpliktelser til steder eller bedrifter i fylket. (En tråler har full torskekvote, kvotefaktor 1, en småtråler har en andel av en torskekvote, kvotefaktor mindre enn 1). Av de foran nevnte trålerne var det 19 som hadde leveringsforpliktelser i Finnmark. Den nevnte undersøkelsen viser at det var det 5 som i 1999 overholdt forpliktelsene helt ut, 2 som ikke hadde levert en fisk dit den skulle, og 12 som hadde brutt forpliktelsene mer eller mindre. Bruddene er størst der det ikke er noen eiermessig tilknytning mellom fartøy og den bedrift som skal tilføres råstoff. De 5 Findus-trålerne ble ikke tatt med i undersøkelsen pga. eierskifte. Men disse trålerne leverer i praksis all sin fangst til bedriften og til Råfisklagets minstepris. Det er altså ikke tvil om at det har foregått omfattende brudd på leveringsforpliktelsene. Det kan bety at produksjonen på landanlegg stopper opp. Men fartøyene har også behov for proviant, bunkers og teknisk service, og i et lokalsamfunn på kysten gir det ringvirkninger. Årsaken til bruddene på leveringsforpliktelsene ligger i råstoffprisen. Hvis ikke det anlegget som skal motta fisken, kan betale den pris som er mulig å få på markedet, føler mange trålerredere seg løst fra forpliktelsene. Særlig frossent råstoff betales høyt på auksjoner. Dette råstoffet går via fryselagre til trailere eller føringsbåter som tar det til Storbritannia, Tyskland, Portugal, Island, Canada og steder i Norge. Noe havner sågar i Folkerepublikken Kina der filet skjæres og pakkes for så å eksporteres tilbake til Europa! Om dette kan det sies mye, men det representerer i hvert fall en vanvittig energisløsing. Siden 1995 er det bygd 12 fryselagre for frossen fisk og flere er under planlegging. Det betyr at stadig mer av torskeråstoffet selges på denne måten. Ja, noe går faktisk rett fra en frysetråler og om bord i lasteskip som fører fisken rett til andre land uten at den en gang har vært innom ei norsk havn. De intensjonene norske myndigheter en gang måtte ha hatt om å sikre råstoff til landanlegg i distriktene, er det ikke mye igjen av. Det er de i fiskerisammenheng store kapitaleierne og det lovpriste globaliserte markedet som rår grunnen.
|
I fjor ble to trålere solgt ut fra Finnmark. Den ene er Barentstrål med kvotefaktor på 0,58, eid av et selskap i Båtsfjord, med leveringsforpliktelse til Øst-Finnmark Den ble solgt til Møre for 40 millioner kroner. Den andre er fabrikktråleren Kongsfjord med en kvotefaktor på 1,0. Den hørte hjemme i Båtsfjord. Også den havnet på Møre. I år er Breiviktrål med kvotefaktor 0,35 solgt fra Hasvik til Sør-Trøndelag. Den hadde sannsynligvis ikke leveringsforpliktelser, og den har levert minimalt med fisk i Hasvik I tillegg er sannsynligvis 3 trålere, Makkaur, Riston og Myrefisk II lagt ut for salg. Fiskeridirektoratet i Vadsø argumenterer mot salg ut av fylket, men en ting er gode argumenter, en annen ting er jussen, sies det lakonisk. Formålet med dagens kvoteordning er å redusere en overkapasitet i flåten i forhold til ressursgrunnlaget og dermed gi større lønnsomhet til de gjenværende båtene. Et eksempel er de 5 Findus-trålerne. De har en kvotefaktor på 1,2 etter at en sjette tråler ble solgt og dens kvote overført til de 5 gjenværende. Men for å fiske opp rederikvoten, trenger bare bedriften å bruke 2-3 trålere. I praksis fisker bedriften med 3 trålere mens 2 ligger ved kai. Island fremheves som et eksempel på hvor galt et slikt system med omsettelige kvoter kan føre av sted ( på Island omfatter ordninga også kystfiskefartøy). Der har oppkjøp av kvoter ført til at fiskeressursene er samlet hos en håndfull redere. Antall kystfartøy er redusert fra 9000 på 1980-tallet til 2500 i dag. Et beslektet system vurderes innført også i Norge. Konklusjonen på dette er at utviklinga går bort fra en overordnet samfunnsmessig styring av hvor råstoffet skal landes. Det er fiskerikapitalen som sikrer seg stadig mer av ressursene og bestemmer næringas utvikling. Av Kåre Wahl |