Vi må samle opprørskreftene

Over lang tid har det skjedd en utvikling som ikke lenger kan sies å være tilfeldig.
Det ligger en bevisst politikk bak dette; en politikk som tror at markedskreftene kan løse de fleste av samfunnsproblemene.
Men statistikkene viser noe annet.
Fristilling av tidligere statlige forvaltningsbedrifter til statsaksjeselskaper, statsforetak eller særlovsselskaper har ført til at tjenestene er blitt dyrere (for å innfri kravet om fortjeneste), dårligere, færre og ofte utilgjengelig for distriktene.
Eksemplene er mange, men stikkord som NSB BA, Telenor AS og Posten Norge BA er nok for å illustrere dette.
Snart vil de privatisere STATOIL og fristille sykehusene.
Vil vi?

Omleggingen av den statlige overføring til kommunene har ført til at distriktene, ofte små kommuner med et sårbart næringsgrunnlag, får mindre ressurser til å utføre stadig flere tjenester.
Forestillingen om at kostnadene for en offentlig tjeneste i utkantkommunene skal være den samme som i byene og samtidig gi samme kvalitet, har ført til utarming og nedleggelse av mange tjenester.
Enda verre blir det.
Ved omlegging av inntekstsystemet vil distriktskommunene i perioden 2002 - 2006 tape og fylkessentra tjene.
For Nordlands vedkommende vil Bodø få en gevinst på 13 millioner mens Rødøy vil tape 4 millioner. 23 av kommunene i Nordland vil komme dårligere ut.
Dette er kanskje gunstig for Bodø på kort sikt, men hvordan skal byen klare seg uten distriktene i framtida?
I dag er situasjonen slik at mange kystkommuner tilføyer mer ressurser til staten enn de får igjen.
I 2000 fikk staten 34 milliarder i eksportinntekter fra fiskeriene.
De aller fleste fiskerikommunene ligger i Nord-Norge.
Den lille finnmarkskommunen Loppa tilførte i det samme året nasjonen Norge 227 millioner kroner, men fikk bare 50 millioner i statlige overføringer tilbake.
Bildet for de fleste kystkommunene i Nordland er sannsynligvis det samme. Vi tror det strategiske målet for denne politikken er å presse folk til å flytte inn til de større byene.
Over 70% av kommunene i Nordland har en negativ befolkningsvekst.
29 av kommunene er spådd en fortsatt nedgang i folketallet.
Denne bevisste "avfolk distriktene"- politikken framkommer i statistikkene bla slik:

• Oslo/Akershus mottar 6 milliarder pr. år fra staten til næringsforskning. Nordland fylke mottar 300 millioner
• Fra 1989 til 1998 fikk Nord-Norge halvert sin andel av statens samlede investeringer
• Fra 1989 til 1998 fikk Nordland halvert bevilgningene fra staten til investeringer i riksveier
• I løpet av få år er 1400 postkontor lagt ned
• Siden 1986 er 500 små skoler lagt ned.
  I dag busses 50.000 barn til skolen til en pris av kr. 2.5 milliarder.
  Det tilsvarer bygging og drift av 2 nye skoler i hver av kommunene i landet.

Som om ikke det var nok.

• Likningskontorene skal reduseres fra 436 til 200
• Antall politidistrikt skal halveres
• Vegkontorene skal reduseres fra 17 til 5
• Statens vegvesen skal regionaliseres. Det vil føre til 40% reduksjon i antall sysselsatte
• Jordskifteverkene skal overflyttes til regionsentrum
• 3000 arbeidsplasser i forsvaret skal bort. Det rammer 30 kommuner
• Arbeidsmarkedsetaten skal slankes med 270 ansatte
• Sykehusene fristilles, organiseres som foretak og bringes ut av offentlig kontroll

Selv om en del av de problemene vi ser i distriktsnorge er en konsekvens av ulike regjeringers manglende evne og vilje til å føre en distriktsvennlig politikk, skyldes også mye av de senere års negative utvikling EØS-avtalen, der kravet om en markedsstyrt økonomi råder.
Vi kan kort nevne flyprisene i Nord-Norge, Veterinæravtalen, EUs anbudsprinsipper og EUs krav om lik arbeidsgiveravgiften som har ført til milliontap for bla jernverket på Mo.
Flere direktiver er i vente. Samtidig som direktivene presser inn en markedstilpasning av samfunnsøkonomien, har den også flyttet mer og mer makt fra den norske stat til overnasjonale instanser og selskaper.
EØS-avtalen tar kvelertak på Norge.

Gjennom oppkjøp av fiskefartøy med kvoter privatiseres selve retten til havet og fisken.
De som taper er kystfiskerne og de små kystsamfunnene.
Våre felles kraftressurser er blitt et objekt for økonomisk spekulasjon.
Bla har Elkem fått anledning til å stenge en ovn på Salten verk for å eksportere krafta av profitthensyn.
Et lønnsomt bryggeri i Bodø, Nordlandsbryggeriet, måtte legges ned fordi Orkla tjente mer på å flytte produksjonen sørover.

De kreftene som er i sving i Norge og som får stadig friere spillerom, er de samme kreftene som boltrer seg på det internasjonale børsmarkedet.
Turbokapitalismens globalisering er i ferd med å skaffe seg kontroll over så stor del av verdensøkonomien at det truer de enkelte nasjonenes kontroll over egen økonomi.
Fattigdommen øker og forskjellen mellom fattige og rike er blitt enorm.
De 250 rikeste personene i verden disponerer like store verdier som 2,5 milliarder mennesker har å leve av.
Kampen for en mer distriktsvennlig politikk i Norge er en kamp for at befolkningen i Norge skal ha kontroll over egen økonomi, og den henger sammen med kampen mot globaliseringen av økonomien.

I fjor høst startet et folkeopprør i Finnmark.
Det har spredt seg til store deler av distriktene i Norge.
Også i Nordland har vi sett spredte opprop mot den distriktsfiendtlige politikken som har vært ført over flere år.
Vi ser det som en viktig oppgave foran stortingsvalget å samle disse opprørkreftene i et Nordlandsopprør.
I februar i år møtte statsminister Jens Stoltenberg 1200 opprørstemte mennesker i Vadsø.
Det ga han noe å tenke på. 27. juni kommer han og regjeringen til Bodø.
Befolkningen i Nordland må nå benytte anledningen til å møte opp og gi han litt mer å tenke på.
Jens Stoltenberg trenger å møte et engasjert folk som ikke lar seg styre av krefter som vil rasere vårt eksistensgrunnlag.

For "Nordlandsopprøret"
Brigt Kristensen
Unn-Elin Andreassen
Jan Selmer Methi
Rakel Aas
http://nordlandsopproret.cjb.net