Ifølge amerikanske rapporter kom atomvåpnene med skip til Kaliningrad i juni i fjor. Utenriksminister Thorbjørn Jagland orienterte den 7. mars 2001 den utvidede utenrikskomiteen i Stortinget om påstandene i de amerikanske rapportene. Der ga utenriksministeren uttrykk for at man kjenner til at det var utplassert raketter i Kaliningrad, men at man ikke trodde disse våpnene er utstyrt med atomstridshoder. Norske myndigheter var imidlertid ikke sikre på hvorvidt det dreier seg om nye våpen, eller om det dreide seg om våpen som eventuelt hadde vært ute av området en tid, og som så var fraktet inn igjen. Den 3. januar 2001 skrev Washington Times om utplasseringen. Avisen er kjent for å ha gode kontakter med amerikansk etterretning og til det republikanske parti. I en kommentar har tidligere utenriksminister Madelein Albright minnet om at USA og Russland har ført og fortsatt fører samtaler om tilbaketrekking av taktiske kjernefysiske våpen fra Sentral- og Øst-Europa, samt fra ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. I midten av februar 2001 skrev Washington Times at amerikanske spionsattelitter hadde lokalisert nøyaktig hvor i Kaliningrad de taktiske atomvåpnene befant seg. I følge avisen ble utplasseringen først oppdaget 3. juni 2000. Da befant våpnene seg ombord i et russisk militært tog i en havn nær St. Petersburg. Tre dager senere konstaterte satelitten av våpnene var ankommet Kaliningrad. I de få amerikanske mediespekulasjoner som har vært om årsaken til at våpnene er kommet til Kaliningrad, har det vært hevdet at det mest trolig har sammenheng med sterk russisk motstand mot at NATO opptar noen av de tre baltiske republikkene som medlemmer på sitt toppmøte i år 2002. Russland og president Vladimir Putin har imidlertid avvist dette kategorisk. Etter hvert har det kommet noen flere meldinger om hvilke våpen det skal dreie seg om: atomstridshoder som kan brukes på raketten Totsjka (NATO-betegnelse SS-21) med rekkevidde rundt 120 kilometer, eller på taktiske bombefly av typen SU-24 (NATO-betegnelse Fencer). Stridshodene skal befinne seg i et lager i Tsjernjakhovsk. I området finnes både en avdeling utstyrt med Totsjka-raketter og en avdeling SU-24. Totsjka er ingen ny rakett i Kaliningrad, den ble forøvrig testet ved en oppskyting 18. april 2000. Det er fortsatt uklart om det dreier seg om nye våpen, det vil si våpen som ikke har vært i Kaliningrad før, om det er våpen som har ført til oppgradering i andre deler av Russland og er tilbakeført, eller overført fra lagre i selve Kaliningrad til aktive enheter.
|
Den russiske marine skal lenge ha bedt om å få atomvåpen om bord på ubåter og overflatefartøyer, og kravene var spesielt framme da forholdet NATO og Russland forverret seg på grunn av krigen om Kosovo. Den russiske storøvelsen Zapad-99 (Vest-99) gjennomført i juni 1999, viste også at russiske konvensjonelle styrker bare hadde evnen til å holde ut i tre dager mot et vestlig angrep på Kaliningrad. Etterpå ble den nye russiske strategiske doktrine utarbeidet, og den legger større vekt på bruk av atomvåpen i forsvar. Hvem har mest å vinne politisk på utplassering av taktiske atomvåpen i Kaliningrad? Svaret er USA, som presser hardt på de europeiske NATO-allierte for at de skal godta rakettskjoldplanene, MD. Mens Russland har presentert sin egen plan for et felles europeisk rakettforsvar med russisk deltakelse, i konkurranse med de amerikanske rakettskjoldplanene. * En fastlåst situasjonen krever nytenkning. Det er derfor god grunn til å blåse støvet av de nordiske atomvåpenfrie soneutredningene, samt Nordisk råds vedtak på Åland i 1994 om å gi sin tilslutning til å opprette Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone, og oppfordringen fra den parlamentariske forsamling i OSSE’s i Stockholm vinteren 1996 om å etablere atomvåpenfrie soner i Europa. Sverige leder nå EU. Russlands utenriksminister Igor Ivanov besøker Sverige den 9. mars før president Vladimir Putin’s ankommer den 23. mars. Anledningene er da tilstede for å drøfte opprettelsen av en atomvåpenfri sone i Nord-Europa, hvor også Kaliningrad enklaven inngår sammen med de øvrige baltiske land, samt Polen og Tyskland.
Jon Pelle Kjellstrøm |