Kysten vår, der landets største kjente naturressurser finnes: fisk, el-kraft, gass, olje og mineraler, avfolkes til fordel for det sentrale Østlandet, særlig Oslo, hvor et lite mindretall skummer fløten av disse verdiene på ulikt vis. Etter at industrivirksomheten ble avviklet i Oslo er byen blitt et reint sentrum for driften av landet (statsadministrasjonen) og for ulike andre private virksomheter. Her sitter kjernetroppene for all sentraliseringsvirksomhet, enten de er politikere, byråkrater, økonomer, bedriftsledere eller finansakrobater.
|
Verdiene skapes for en stor del i utkantene, men forvaltes og fordeles for en stor del sentralt. Det er en grense for hvor langt den private lønnsomheten kan strekkes til fordel for aksjonærene (snylterne). Det er også en grense for hvor langt tålmodigheten til verdiskaperne kan tøyes. Når for eksempel en reise til landets hovedstad fra Finnmark koster kr. 7000 må den privatøkonomiske lønnsomhetens politikk avvikles og erstattes med en politikk som tar hensyn til verdiskapernes behov. Egentlig skulle verdiskapernes behov alltid komme i første rekke, men det er reinhekla kommunisme og hvem vil ha det?
Knut Lindtner |