Hvorfor forsvarte ikke de Russiske arbeiderne revolusjonen?
DEL III.

Levestandarden kunne økes mange ganger etter den kapitalistiske regnemåten.
Økonomisk gikk det mot økning av menneskenes levestandard, slik tilfellet hadde vært hele tiden etter den 2.verdenskrig.
Økonomisk fikk arbeiderne det bedre og bedre.
Så hva var da årsaken til at de ikke forsvarte den Sovjetiske stat og "revolusjonen"?

1:Var det på grunn press fra den kapitalistiske delen av verden?

2:Var det på grunn av svik fra deres ledere?

3:Eller følte den Russiske/Sovjetiske arbeideren at det ikke lenger var deres revolusjon og/eller stat?

Til punkt 1: Skyldtes sammenbruddet press fra den kapitalistiske delen av verden?

Den kapitalistiske delen av verden hadde vel før et større press på Sovjet tidligere enn på slutten av 80årene.
Her kan vi se bort at dette var den viktigste årsak. Etter CIA sine kunnskaper kunne man faktisk øke den økonomiske veksten.

Til punkt to : Var det på grunn av svik fra deres ledere?

Nå lederne sviker er det vel bare å velge nye?
Eller var det så enkelt?
Kamerat Åge Fjeld berørte dette i sin artikkel i Friheten den 3.september 1999, der han skriver:

Til ettertanke:

"Hvordan kunne det skje at et parti med det edleste formål og nødvendige ressurser, kunne tillate at partiet da tida var moden for å trekke alle reelt med i samfunnsstyringa, i stedet lot partiet korrumperes ved privilegier og lot folket forstå at det bare var partiets kjerne som visste alt. At partiet ble en yngleplass for smiskere og karrierejegere som mistet kontakten med det hederlige folket, og da frigjøringsprosessene skulle begynne, var folket oppdratt bare til å lyde ordre og ikke i stand til å ta egne initiativ."

Og i konklusjonen skriver han:

"Alt for mange av de privilegerte partikadrene hadde mistet tilliten blant folk."

Ja han er her inne på noe vesentlig, men det var bare slutten vi så i 80-90 årene. Det hele begynte før Lein døde, noe jeg var inn på tidligere i artiklene.

Til punkt tre: Eller følte den Russiske/Sovjetiske arbeideren at det ikke var deres Revolusjon eller stat?

Man må svare ubetinget ja nå man har lest det hva Åge Fjeld skrev. Hvor riktig dette erfremgår når en ser det som Marx og Engels skrev om den sosialistiske stat (Pariserkommunen) og hva Lenin skrev i "Staten og Revolusjonen".
Man må også se på hva han skriver om de kommunistiske kadrene, deres moral og oppofrelse for andre mennesker.

Lenin skrev:

"Vi kaller oss kommunister. Hva er en kommunist? Kommunist er et latinsk ord. Kommunist kommer av et latinsk ord som betyr «felles». Det kommunistiske samfunn er et samfunn der alt er felles - jord,fabrikker, arbeid i fellesskap.
Det er kommunisme.
Er det mulig å arbeide i fellesskap hvis hver enkelt arbeider for seg på sitt eget jordstykke? Arbeid i fellesskap kan ikke oppstå med en gang.
Det er umulig. Det faller ikke ned fra himmelen. Det kommer gjennom slit og lidelser, det blir skapt i kampens forløp.
Å være kommunist betyr således at dere må organisere og samle hele den oppvoksende slekt og gi et eksempel på oppdragelse og disiplin i denne kampen. Da vil dere bli i stand til å begynne å reise det kommunistiske samfunns byggverk og fullføre det."

Dette skrev kommunisten Lenin, ikke stalinismens korrupte smisker- og karrierejegere som stjal revolusjonen fra Proletariatet.
Men resultatet måtte nesten bli slik når man tok inn i folkekommissariatene, dvs. gamle tsaristiske, borgerlige og småborgerlige byråkrater.
Stalinistene verken kunne eller ville styre dem.
Lenin skrev at man kunne leie inn den tekniske/faglige kompetansen som det var behov for, fra kapitalistene/og deres lakeier.
Men slik jeg oppfatter det ser det ut til at lakeiene tok kontroll, og det ganske tidlig i omformingen av samfunnet.

La oss igjen sitere Lenin:

"Åpenbart var hele dette vågestykket med «autonomisering» i bunn og grunn feilaktig og utidsmessig. Det hevdes at enhet i apparatet skal være en nødvendighet. Hva bunner disse påstandene i? De har ganske sikkert sitt opphav i det selvsamme russiske apparat som vi - slik jeg allerede har slått fast i en tidligere nedtegnelse i min dagbok - har overtatt etter tsarsimen og salvet med et svært tynt lag av Sovjet-olje."

Videre:

"Det er ikke tvil om at den forsvinnende lille prosentdelen av sovjetiske og sovjetiserte arbeidere vil drukne i dette hav av sjåvinistisk stor-russisk pakk som flua i melkespannet.
Til forsvar for denne åtgjerd sier man at de folkekommissariatene som kommer i direkte berøring med den nasjonale psyke, det nasjonale utdanningssystemet, er blitt utskilt.
Men her reiser seg spørsmålet hvor vidt man kan helt skille ut disse folkekommissariatene, og spørsmål nummer to; om vi tilstrekkelig omhyggelig har truffet tiltak med sikte på virkelig å verne ikke-russerne mot den ekte-russiske Dersjimorda.
Jeg mener at vi ikke har truffet slike tiltak, enda vi både kunne og måtte ta slike åtgjerder.
Her synes jeg at Stalins hastverkstendens og hang til administrering og hans raseri mot den ominøse «sosialnasjonalisme» spiller en skjebnesvanger rolle.
Sinne er overhodet i politikken vanligvis et av de verste onder."

Han fortsetter:

"Jeg går ut fra at det er overflødig å gå nærmere inn på dette overfor bolsjeviker, overfor kommunister.
Og jeg tror at i den saken vi har for oss, tilfellet med den georgiske nasjon, der har vi et typisk eksempel på at det kreves en sann proletarisk innstilling som må gå ut på varsomhet, imøtekommenhet og ettergivenhet fra vår side.
En georgier som ringeakter denne siden av saken, som lettsindig slår om seg med beskyldninger om «sosialisme» (mens det i virkeligheten er han som er en ekte «sosialnasjonalist» og dertil en brutal russisk politibetjent), en slik georgier krenker på alle vis den proletariske klassesolidaritets interesser, fordi intet, hemmer utviklingen og forankringen av den proletariske klassesolidaritet mer enn nasjonal urettferd, og fordi de «krenkede» nasjonale mindretall framfor alt har finfølelse for likhet og for krenkelse av likheten selv om det bare skjer av skjødesløshet, for spøk, at denne likheten krenkes av deres kamerater proletarene."

Var ikke Stalin georgier?
(Videre):

"For det. annet må man la Unionen av sosialistiske republikker bli stående når det gjelder det diplomatiske apparat.
I parentes sagt danner dette apparat et unntak i vårt statsapparat.
Her har vi ikke latt slippe inn en eneste noenlunde innflytelsesrik person fra det gamle tsaristiske apparatet.
Hele den mest utslagsgivende del av apparatet der består av kommunister.
Derfor har dette apparatet allerede (det kan man uten videre si) fått ry som et pålitelig kommunistisk apparat, der det gamle tsaristiske, borgerlige og småborgerlige apparat er luket vekk i en umåtelig høyere grad som ikke tåler sammenlikning med det apparatet vi må nøye oss med i de andre folkekommissariatene.)
(Og politisk ansvarlig for hele denne i sannhet stor-russisk-nasjonalistiske kampanjen må naturligvis Stalin og Dzierzinskij gjøres."

Nu når vi har slått fast at det sosialistiske systemet i Sovjet ikke var slik et sosialistisk stats system skulle være (Ifølge Lenin), må vi gi det et navn: "det "Stalinistiske system".

"Frihet er innsikt i nødvendigheten". For å frigjøre oss må vi ha innsikt i alt som berører ( angår) oss.
La folk vite så lite som mulig, det er en av Stalinismens og borgerskapet måter å ha kontroll på.
På den andre siden en total overvåkning av alt og alle slik vi finner det i CIA. KGB. STASI og POT.
Den menige mann og kvinne i sovjet følte ikke at staten var deres, men at den tilhørte de korrupte partipampene og byråkrattene.

Demokrati som Lenin snakket om eksisterte bare som et skalkeskjul.
Det absolutte demokrati ble bare på papiret.
Det som skulle være grunnlaget for forsvaret av sosialismen. Stalin ble mange ganger spurt om man ikke skulle innføre den sosialistiske stat. Det som ville ta knekken på staten (la den dø bort).

Så sent som på den 18. partikonferansen, svarer han slik;

I Stalin sin beretning på den 18. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) i mars 1939 uttalte Stalin om Marx' og Engels' lære om staten:

Av og til spørres det: . . . Utbytterklassene har vi allerede avskaffet, sosialismen er i det vesentlige oppbygd, vi går framover mot kommunismen, og den marxistiske lære om staten sier at det under kommunismen ikke skal være noen stat - hvorfor bidrar vi ikke til at vår sosialistiske stat dør bort, er det ikke på tide å flytte staten til en oldsaksamling?

"Om statens bortdøen", altså påstanden fra Stalin at statens eksistens er avhengig av kapitalismen eksistens, er egentlig å forkaste Marx og Lenin´s lære om Sosialismen.

Slik fortsatte Stalin og hans meningsfølger å styre Sovjet.

På den 20partikongress i SUKP sier man at det er nødvendig å ta et brudd med Stalin og hans følgesvenner.
Men når hverdagen kom fortsatte man med den samme styremåten som før.
At partiet fortsatt ble en yngleplass for smiskere og karriærrejegere som ikke hadde kontakten med det hederlige folket.
Dette partiet som Lenin bygde, som skulle hjelpe og rettleide menneskene, ble et redskap i hendene på Stalinistene for å holde folket på plass med alle midler.
Derfor var det bare et skuldertrekk når man brukte gevær og tanks mot nasjonalforsamlingen for å erobre den siste skanse for mafiaen/-kapitalismen.
De tenkte vel at det kan ikke kunne bli verre, men det ble det. Ja, man kan si at hadde man etter den 20.partikongress gått inn for å lære menneskene Marxismen kombinert med kritisk og selvstendig tenking, ville mye ha vært annerledes, men i dag er det en ønskedrøm "utopi".

Lenin sa noe slikt som dette om revolusjonene:

"Et «kupp» - i ordets vitenskapelige betydning -kan man snakke om kun når et opprørforsøk ikke avdekker annet enn en gjeng sammensvorne eller en gjeng tåpelige galninger, og ikke framkaller noen sympati blant massene."

Når mafiaens håndlangere gikk til angrep på nasjonalforsamlingen var det ikke mange som kritiserte dem.
Var massene med kapitalen eller ga de fan for det ikke berørte dem?
De visste ikke hva kapitalen kunne ta i fra dem, fordi noen aldri hadde fortalt dem hva kapitalen var, eller hvordan den virker i et samfunn.
De var i praksis politiske analfabeter.

Når menneskene spør oss NKP-medlemmer hvordan vi vil at det sosialistiske samfunnet skal se ut, da kan vi si at den ikke kan være lik den sosialismen som man kjenner fra Sovjet.
Men hva da?
Alle som stiller et spørsmål om visjonene om et sosialistisk samfunn, vet at forskjellen mellom kapitalismen og sosialismen er eierforholdet ovenfor kapitalene, og ikke hvordan man kan over ta kontrollen med kapitalen.
Men med et slikt spørgsmål vil de vite hvordan den politiske struktur "staten/militære/politi/domstolene" vil være i forhold til menneskene og hvordan menneske massen kontrollere den og påvirker den.

Den eneste måten er det absolutte demokrati, der menneskene kan påvirke og for kaste alle og alt som har med deres liv og styre å gjøre.
Det er virkelig revolusjonært det at alle tar del i forvaltningsprosessen.

Den som venter på en «ren» sosial revolusjon vil aldri få oppleve det, og er bare revolusjonær i ord, uten evne til å forstå den virkelige revolusjon.
Vi ville være meget dårlige revolusjonære om vi, i vår store kamp for proletariatets frigjøring og for sosialisme, ikke skulle greie å utnytteenhver folkebevegelse mot hver eneste ulykke imperialismen bringer.

Hva skal vi gjøre i dag?

Venstresiden i norsk politikk har vært herjet av splittelse,motsetninger og venstre- og høyresekterisme.
Sekterismen har skadet arbeiderbevegelsen og styrket kapitalmaktens utbytting av mennesket.
Er det mulig å gjøre noe med dette så man kan få en politikk som på kort sikt tar opp dagens problemer med konkreteløsningsforslag og har som langsiktig politikk en fremtid som sikrer menneskene sosial, økonomisk og miljømessig rettferdighet.
Er det mulig?
Svaret må bli et rungende ja!
For menneskeheten kommer til å overleve.
Spørsmålet er hvordan vi mennesker skal leve og overleve, hvordan vi skal organisere vårt samfunn.
Vår politiske ideologi forteller at det må gjøres på en annen måte.
Det er en forent politisk kamp som må til. Det vi er enig om i store trekk er den dagsaktuelle politikken.
Alle politiske partier har tanker om hvilket samfunn de ønsker i fremtiden. Disse forestillingene eller visjonene er forskjellig partiene imellom. Det er derfor vi har ulike politiske partier.
Det felles grunnlaget for en forent kamp mellom ulike partier og grupperinger som har ulike perspektiver på fremtiden, er hvordan vi kan konsentrere oss om det vi enige om, først og ikke minst for å møte befolkningens ønsker og behov i det dagsaktuelle.
For eksempel vil en valgkoalisjon være en mer felles langsiktig kamp som igjen sannsynligvis være en videreutvikling av en felles kamp for enkeltsaker.
Men den sentrale oppgaven er den samme:
Hvordan skal vi handle politisk for å møte befolkningens behov på det nåværende stadium av samfunnsutviklingen?
Dette må være kjernen i en styreplan.

Hvis et parti/person stiller som krav at andre partier/personer skal slutte seg til egen ideologi, vil denne personen/partiet da gjøre sin egen politikk til det sentrale i samarbeidet.
Et slikt standpunkt vil undergrave en forent kamp mellom ulike politiske partier/personer/grupperinger.
Forent kamp mellom ulike partier/grupperinger er noe helt annet enn sammensmelting av ulike partier/grupperinger.

Dagens politiske situasjonen gjør det særlig nødvendig å oppdatere spørsmålet om forent politisk kamp mellom partier og grupperingene på venstresiden i norsk politikk.

Mange spør oss i NKP:

Hva med sosialismen?
Vi i NKP ønsker sosialismen som et fremtidig samfunn. Men mange har den stereotypien at Sovjetunionens stalinisme representerte sosialismen, altså den eneste mulige vei som vi vil kopiere.

Jeg vil gjerne si noen ord om dette for å få slutt på de misforståelsene som gjør seg gjeldende om den fremtiden vi i NKP ser for oss.
Vi går inn for en "skritt for skritt"-politikk i den samfunnsmessige utviklingen. På det nåværende trinn i Norges sosiale utvikling sier vi rett ut at "demokratiske reformer under kapitalismen" er hovedoppgaven vår.

Vi sier også at den sosiale utviklingen i Norge ikke kan befinne seg i det uendelige på dette utviklingstrinnet.

Dette betyr at vi ser for oss, at Norges befolkning i fremtiden vil går inn for et høyere utviklet samfunnssystem. Med et høyere utviklet samfunnssystem mener vi en samfunnsform som vil endrede nåværende "big-business-orienterte" markedspolitikken, populært kalt turbo-kapitalismen" og søke demokratisk kontroll over økonomien.

Den umiddelbare hensikten med økonomisk virksomhet, i et slikt samfunn, vil være å få slutt på kapitalismens "profitt først" prinsipp og fremme befolkningens interesser.
Det er et skritt i sosialistisk retning. En skisse for denne utviklingen er lagt frem i NKPs program og manifest.
Etter vårt syn vil denne formen for samfunn gi befolkningen langt større anledning til aktiv politisk deltagelse.
Det må legges til at den sosialismen vi ser for oss vil ha sin rot i det norske samfunnet og vil ikke vil være noen blå-kopi av det sosiale stalinistiske systemet i tidligere Sovjetunionen.
Norge er et av de lengst utviklede kapitalistiske samfunnene i verden. Hvis Norge klarer å gjennomføre demokratiske reformer og fortsetter å gjøre steg frem mot sosialismen, vil dette være en virkelig utfordring til resten av verden og menneskeheten.

Dette vil være et stort langsiktig prosjekt som bare vil kunne lykkes dersom visdom, kunnskap og anstrengelser fra Norges befolkning, når det punktet som nødvendiggjør videre skritt i den retningen. Vi har et slikt perspektiv for det fremtidige Norge.
Men det er befolkningen, den sentrale kraften i samfunnet, som vil avgjøre om denne veien skal velges i fremtiden eller ikke, og hvor langt vi skal gå den veien.
Dette kan ikke vilkårlig avgjøres av et politisk parti.
Den veien som skal taes for sosial fremskritt, både når og hvor langt vi skal gå, er et spørsmål som skal avgjøres av menneskene, av befolkningen, slik den uttrykker seg gjennom valg.
I og med at vi analyserer den nåværende situasjonen i det norske samfunnet og den politiske retningen vi må velge for å løse konfliktene, har NKP utviklet et perspektiv for samfunnsutviklingen.
Med dette henvender vi oss til befolkningen. Om vi skal ta steg for sosialt fremskritt, avgjøres fra sak til sak av befolkningen.
Naturligvis vil det være mange mennesker som vil være uenige i vårt perspektiv for Norges i fremtiden.
Som jeg har sagt tidligere: det er naturligvis derfor vi har ulike politiske partier.
Spørsmålet dreier seg om vi skal betrakte disse ulikhetene i fremtidsperspektiv, som hindringer i arbeidet for å løse dagens økonomiske og sosiale problemer, med en forene felles kamp.
Et samarbeid som vil være etter befolkningens ønske, for å få slutt på de meningsløse virkningene av den turbokapitalistiske politikk lokalt og nasjonalt, for å virkeliggjøre en politikk i befolkningens interesse.
Fremover vil det være forskjellige demokratiske partier/grupperinger/personer som vi kan samarbeide med.
Spørsmålet som vi må reise for Norge er demokratiske endringer under kapitalismen som til og med kan støttes av de krefter som ønsker å fornye kapitalismen, altså som i praksis ønsker å forsvare det kapitalistiske systemet."
Alle de som ønsker delreformer av kapitalismen og alle de som står for en Norske sosialisme må inviteres, til å samle seg uansett ulikheter og forskjeller i fremtidsperspektiv.
Å ta dristige skritt i retning av samarbeid, til tross for grunnleggende ulikheter, det er etter min mening, hovedoppgaven for de demokratiske partiene og de demokratiske kreftene fremover.
Det viktigste akkurat nå er å få slutt på turbokapitalismen slik at økonomien nasjonalt og lokalt kommer menneskene til gode.

Øistein Olsen
Leder NKP Narvik