Hvorfor forsvarte ikke de Russiske arbeiderne revolusjonen?
DEL II.

Til forsvar for denne åtgjerd sier man at de folkekommissariatene som kommer i direkte berøring med den nasjonale psyke, det nasjonale utdanningssystemet, er blitt utskilt. Men her reiser seg spørsmålet hvor vidt man kan helt skille ut disse folkekommissariatene, og spørsmål nummer to; om vi tilstrekkelig omhyggelig har truffet tiltak med sikte på virkelig å verne ikke-russerne mot den ekte-russiske Dersjimorda (politimann i Gogols «Revisoren». Navnet betyr på norsk omtrent: Hold kjeft!).

Jeg mener at vi ikke har truffet slike tiltak, enda vi både kunne og måtte ta slike åtgjerder. Her synes jeg at Stalins hastverkstendens og hang til administrering og hans raseri mot den ominøse «sosialnasjonalisme» spiller en skjebnesvanger rolle. Sinne er overhodet i politikken vanligvis et av de verste onder.

Jeg er så redd for at kamerat Dzierzinskij, som dro til Kaukasus for å undersøke de «forbrytelsene» disse «sosialnasjonalistene hadde begått, i dette tilfelle likeledes har utmerket seg utelukkende ved sitt ekte-russiske sinnelag (som kjent har russifiserte ikke-russere alltid en tendens til overdrivelse av ekte-russisk sinnelag) og at mangelen på forutinntatthet i hele hans kommisjon er tilstrekkelig karakterisert ved Ordsjonikidses «håndgripelighet».

Jeg er av den mening at denne russiske håndgripelighet ikke lar seg forsvare ved noen provokasjon og heller ikke ved noen som helst krenkelse, og kamerat Dzierzinskij har pådratt seg en skyld som ikke kan gjøres god igjen, fordi han tok så letthendt på denne håndgripeligheten.

Ordsjonikidse var den person som overfor alle andre borgere i Kaukasus representerte statsmakten.
Ordsjonikidse har ingen rett til å vise den opprørthet, som han og Dzierzinskij har påberopt seg.
Ordsjonikidse hadde tvert imot plikt til å vise en tilbakeholdenhet i større stil enn den som kreves av en vanlig borger, og enda mindre av en som er anklaget for en «politisk»forbrytelse.

Og sosialnasjonalistene var jo i grunnen borgere som var anklaget for en politisk forbrytelse, og alle omstendigheter i samband med dette kunne bare kvalifisere anklagen slik og ikke annerledes.

Her melder seg allerede det viktige prinsipielle spørsmålet:

Hvordan skal man forstå internasjonalismen? (I den stenografiske nedskriften videre er følgende strøket)Jeg mener at våre kamerater har satt seg tilstrekkelig inn i dette viktige prinsipielle spørsmålet.

30. desember 1922.
Fortsettelse av opptegnelsene 31. desember 1922.

Jeg har i det jeg har skrevet om det nasjonale spørsmål tidligere nevnt at det ikke dreier seg om å stille spørsmålet om nasjonalismen abstrakt og allment.
Man må skille mellom nasjonalismen i en undertrykkernasjon og nasjonalismen i en undertrykt nasjon, mellom nasjonalismen i en liten nasjon.
Når det gjelder denne sistnevnte nasjonalismen, så har vi som tilhører en stornasjon i -vår historiske praksis nesten til enhver tid gjort oss skyldige i utallige voldsgjerninger, ja, og uten at vi selv er oppmerksom på det, lesser vi på dem utallige voldsgjerninger og krenkelser i tillegg, - jeg trenger bare huske tilbake til min egen Volga-tid og minne meg selv om hvordan vi behandler ikke-russerne hos oss, når man kaller innbyggerne i Polen «polakker»
(som egentlig er et russisk skjellsord som betyr gammelt øk.),
når vi kaller tatarene «fyrster» og bruker økenavnet «khokholer» på ukrainerne, og slenger hånsordet «kapkaser» etter alle georgiere og de som tilhører andre kaukasiske stammer.

Derfor må internasjonalismen fra den undertrykkende eller såkalte «stornasjon» (enda den er stor bare ved sine voldsgjerninger, stor bare på den måten en politikonstabel er stor) bestå i ikke bare å overholde den formelle likhet mellom nasjonene, men også i å anerkjenne den ulikhet som fra undertrykkernasjonens side, stornasjonens side, oppveier den ulikhet som faktisk gir seg av selve livet.

Den som ikke har forstått dette, han har ikke forstått den virkelig proletariske innstilling til det nasjonale spørsmål, han er i grunnen blitt stående på småborgerskapets standpunkt og kommer derfor uvegerlig stadig til å dratte ned på et borgerlig standpunkt.

Hva er vesentlig for proletaren?

For proletaren er det ikke bare viktig, men så å si livsnødvendig å sikre seg et maksimum av pålitelig støtte i den proletariske klassekampen fra ikke-russernes side.

For å komme dit er det ikke nok med formell likhet. Det er også påkrevet at man ved sin holdning eller ved sine innrømmelser overfor ikke-russerne på ymse vis rydder vekk den mistro og mistenksomhet, bøter på de krenkelser som de har vært utsatt for i tidligere tider av «stormakts»nasjonens regjering.
Jeg går ut fra at det er overflødig å gå nærmere inn på dette overfor bolsjeviker, overfor kommunister. Og jeg tror at i den saken vi har for oss, tilfellet med den georgiske nasjon, der har vi et typisk eksempel på at det kreves en sann proletarisk innstilling som må gå ut på varsomhet, imøtekommenhet og ettergivenhet fra vår side.

En georgier som ringeakter denne siden av saken, som lettsindig slår om seg med beskyldninger om «sosialisme» (mens det i virkeligheten er han som er en ekte «sosialnasjonalist» og dertil en brutal russisk politibetjent), en slik georgier krenker på alle vis den proletariske klassesolidaritets interesser, fordi intet, hemmer utviklingen og forankringen av den proletariske klassesolidaritet mer enn nasjonal urettferd, og fordi de «krenkede» nasjonale mindretall framfor alt har finfølelse for likhet og for krenkelse av likheten - selv om det bare skjer av skjødesløshet, for spøk, at denne likheten krenkes av deres kamerater proletarene.

Derfor er det i dette tilfelle bedre med litt overmål av imøtekommenhet og ettergivenhet overfor de nasjonale minoritetene enn et undermål.
Derfor krever i dette tilfelle den grunnleggende interesse for den proletariske solidaritet og følgelig også for den proletariske klassekamp at vi aldri inntar et rent formelt standpunkt til det nasjonale spørsmål, at vi alltid gir akt på den obligatoriske forskjell mellom holdningen hos proletarene i en undertrykt (eller liten) nasjon i forhold til undertrykkernasjonen (eller stornasjonen).

31. desember 1922.
Fortsettelse av opptegnelsene 31. desember 1922.

Hvilke praktiske tiltak skal vi så ty til i den situasjonen vi har med å gjøre?
For det første må man bevare Unionen av sosialistiske republikker og forankre den ytterligere, det er et tiltak som ikke kan bestrides:
Vi trenger den selv, og det kommunistiske verdensproletariatet trenger den i kampen mot verdensborgerskapet og til forsvar mot intrigene fra den kanten.
For det annet må man la Unionen av sosialistiske republikker bli stående når det gjelder det diplomatiske apparat.

I parentes sagt danner dette apparat et unntak i vårt statsapparat.
Her har vi ikke latt slippe inn en eneste noenlunde innflytelsesrik person fra det gamle tsaristiske apparatet.
Hele den mest utslagsgivende del av apparatet der består av kommunister.
Derfor har dette apparatet allerede (det kan man uten videre si) fått ry som et pålitelig kommunistisk apparat, der det gamle tsaristiske, borgerlige og småborgerlige apparat er luket vekk i en umåtelig høyere grad som ikke tåler sammenlikning med det apparatet vi må nøye oss med i de andre folkekommissariatene.
("Man ser her at Lenin sier at man overveiende fremdeles har borglige embetsmenn")

For det tredje må kamerat Ordsjonokidse straffes mønstergyldig (dette sier jeg med så, mye større beklagelse, siden jeg personlig hører med blant hans venner og har samarbeidet med ham i utlandet, under emigrasjonen), og alt materiale som Dzierzinskij-kommisjonen bygger på, må ettertrykkelig gås etter i sømmene og eventuelt må det foretas nye undersøkelser, med henblikk på å korrigere hele massen av uriktigheter og forutinntatte dommer som uten tvil finnes der.

Og politisk ansvarlig for hele denne i sannhet stor-russisk-nasjonalistiske kampanjen må naturligvis Stalin og Dzierzinskij gjøres. >P> ("Her slår han fast det politiske ansvar ")

For det fjerde må det utstedes ytterst strenge forskrifter når det gjelder bruken av nasjonalspråkene i de ikkerussiske republikkene som tilhører vår union, og man må omhyggelig kontrollere at disse forskriftene overholdes.
Uten tvil vil det hos oss bre seg en mengde misbruk av ekte russisk kaliber under påskudd av enhetlig jernbanedrift, enhetlige avgifter til staten osv.
I kampen mot slike misbruk trengs det en særskilt stor oppfinnsomhet, for ikke å tale om ekstraordinær bramfrihet hos dem som skal ta opp denne kampen.

Her behøves det detaljerte regler som bare personer som tilhører nasjonen i vedkommende republikk kan sette opp noenlunde brukbart.
I dette stykket skal man aldeles ikke på forhånd utelukke muligheten av at man ut fra gangen i hele dette arbeidet på neste sovjetkongress igjen må ta et skritt tilbake, dvs. at man bare lar Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker bestå i militær og diplomatisk henseende, mens man i enhver annen henseende gjenoppretter de enkelte folkekommissariaters fulle selvstendighet.
Man må ta i betraktning at oppsplittingen av folkekommissariatene og den manglende koordinering av arbeidet der med Moskva og de andre sentrene kan bøtes på i tilstrekkelig utstrekning ved partiets autoritet, forutsatt at denne autoritet brukes noenlunde omtenksomt og fordomsfritt.

("Stalinistene gjør det motsatte, alt bestemmes fra Moskva og partiet bliver brukt som kontrollorgan for at alle retter seg etter vedtakene sentralt")

De skadene som kan bli følgen for vår stat av at de nasjonale apparatene ikke er forent med det russiske apparatet, er umåtelig mye mindre, uendelig mye mindre enn de skader som vil hope seg opp ikke bare for oss, men også for hele Internasjonalen, for de hundremillion -tallige folkene i Asia som i nærmeste framtid vil tre fram i historiens rampelys nest etter oss.
Det ville være utilgivelig opportunisme om vi på terskelen til denne Østens framtreden, nå da Østen er i ferd med å våkne, skulle undergrave den autoritet vi nyter der ved selv den minste grovhet og urettferdighet overfor våre egne ikke-russiske folk.
En ting er den nødvendighet at vi slutter oss sammen mot de vestlige imperialistene som forsvarer den kapitalistiske verden.
Her kan det ikke være tvil om - og jeg behøver ikke engang å si - at jeg fullt og helt støtter disse tiltakene.
En annen sak er det dersom vi selv, også i bagateller, rutsjer inn i imperialistiske forbindelser med disse undertrykte folkeslagene og derved fullstendig undergraver hele vår prinsipielle oppriktighet, hele vår prinsipielle innsats i kampen mot imperialismen.
For verdenshistoriens morgendag vil nettopp bli den dag da de folkene som er undertrykt av imperialismen og som allerede begynner å røre på seg, endelig vil våkne, - og den dag da den lange og vanskelige avgjørende kampen om deres frigjøring vil begynne.

31. desember 1922.
((Første gang offentliggjort i 1956 i nr. 9 av tidsskriftet «Kommunist».))

I dette dagboknotatet på peker Lenin at folkekommissariater drives av borgerskapets lakeier som de har overtatt fra det gamle tsaristiske apparatet.
Det disse hadde av tankegods vil de ta med seg i sine vurderinger.
Stalin faller rett inn i miljøet med sin hang til å administrere .
Det skal lite til før han blir påvirket av det borglige tankegodset til disse byråkratene(borglige embetsmenn).
Nu etter at "mafiaen" har overtatt av og gjeninnført en kapitalistisk økonomi forsetter for eksempel de militære som før.

Politiet er som før, selv om de har fått flere småkriminelle å hanskes med, det hemmelige politi har skiftet til et nytt navn. I departementene sitter de samme byråkratene.

Og slik kan vi forsette.

Var det kapitalistene som overtok den Sosialistiske stat eller var det stalinistene som bygde opp den borglige stat etter revolusjonen?
Eksemplene mine over tyder på at det er det siste som er tilfelle. Vi skal komme mer inn på det senere . Den neste artikkelen vil at for seg om hvilke årsaker som kunne føre til at de Russiske arbeiderne ikke forsvarte den revolusjonen.

Øistein Olsen
Leder NKP Narvik