Den vitenskapelig tekniske revolusjon (VTR) og det kommunistiske partiet

I parentes bemerket vil jeg hevde at vi kommunister har vært særdeles flinke til å analysere det kapitalistiske samfunn, fremme viktige og progressive krav for arbeiderklassen og stått på etter evne for å få disse gjennomført. Her har vi i praksis vist oss fram som en forutseende, kreativ og dristig organisasjon, langt mer framskreden enn andre parti vi kan sammenligne oss med. Imidlertid har vi kanskje i likestor grad manglet evnen til å være i endring slik vår egen teori og metode forutsetter. Interessen for organisasjonsutvikling i NKP har ikke vært like stor som interessen for å endre samfunnet - som om vi ikke er en del av det norske samfunn. Å være våken og se kritisk på sin egen væremåte, hvordan politikken utvikles, hvordan informasjonsstrømmen foregår, om vi er tilfreds med måten vi gjør beslutninger på og hvordan vår politikk presenteres og settes ut i livet alt dette som handler om det indre liv i partiet har hos oss vært utsatt for en sammenhengende stagnasjonsprosess i alt for lang tid. Dette handler ikke om opportunisme, å snu kappa etter vinden. Det handler om systematisk arbeid for å finne den til enhver tid beste organisasjonsformen.

I dag er NKP en ubetydelig organisasjon når der gjelder medlemstall, mobiliseringskraft og generell påvirkningskraft. Om enn tungt, er det viktig å erkjenne det. Det er vår svakhet, samtidig kanskje også vår mulighet. Vi kan, om vi vil, raskere enn andre parti justere vår praksis i tråd med de objektive endringsprosessene som skjer i samfunnet. Helst skal vi, mentalt sett, være foran disse endringene. En viktig forutsetning er imidlertid at vi stiller oss åpen, fordomsfri og gjør ærlige forsøk på å innhente erfaringer slik at utviklingsarbeid kan foregå.

Knut Lindtners innlegg om åpenhet trykket dessverre på en øm tå i partiet. Det vitner motinnleggene om. Hva dreier dette seg egentlig om? Jeg skal ta for meg noen punkter som jeg mener betyr mye for NKPs videre utvikling.

Ny arbeidsdeling

NKP har en hierarkisk oppbygd organisasjonsform. Demokratisk-sentralisme er et gjennomgående prinsipp. Vi er et såkalt leninistisk parti, et parti av den nye typen som det for hundre år siden het. Passer dette i informasjonsteknologiens tidsalder?

Da den leninistiske modellen ble utviklet var et av poengene med demokratisk-sentralisme at alle ledd i organisasjonen skulle dras med i de vitale debattene og beslutningsprosessene som skulle gjelde for hele partiet og hvert enkelt medlem. Den hierarkiske struktur skulle sikre at leddene blir knyttet sammen til en helhet slik at partiet kunne opptre som en enhet og en helhet, ikke som tilfeldig sammenkoblede enkeltdeler. Denne organisasjonsstrukturen var svært moderne, demokratisk, effektiv og velegnet i den tid da de materielle forutsetningene for informasjon i organisasjonen bygde på andre kommunikasjonsmuligheter enn vi har i dag. Bedre enn andre modeller sikret organisasjonsformen at alle ledd og alle medlemmer på en måte fikk anledning til å tilkjennegi sine synspunkter før de avgjørende beslutningene ble foretatt.

Helt opp til 1980-tallet har dette vært en hensiktsmessig organisasjonsform nettopp fordi endringene i kommunikasjonsformene ikke har vært kvalitative. Dette er ikke det samme som å si at den i praksis har vært hensiktsmessig. Til det kreves at visse forutsetninger må innfris før beslutningsprosessene kan fungere i tråd med intensjonene. Den viktigste forutsetningen er at de som skal ta beslutning til enhver tid har tilgjengelig den informasjon som fins. I tillegg må overordnede ledd være i stand til å ta med seg diskusjonen fra underliggende ledd.

Uten at noen trenger føle seg støtt, kan jeg vel si at dette har vært og er en vanskelig arbeidsmåte og at den svært sjelden har fungert etter intensjonene. Først og fremst har tilgang på informasjon vært utilstrekkelig. Dermed har grunnlaget for den demokratiske prosessen blitt svekket. Derimot har det vært lett å klamre seg til prinsippet om at underordnede ledd skal rette seg etter overordnede ledd.

I dag er situasjonen er annerledes. Kommunikasjonsmidlene har gjort kvalitative sprang. Det utfordrer oss. Vi må ikke tviholde på noe som historien har vandret fra! NKP som organisasjon må spørre seg selv om det finnes andre former å organisere partivirksomheten på slik at intensjonene i prinsippet om demokratisk sentralisme kan ivaretas på en bedre måte, eventuelt forandres i tråd med en bedre modell.

Er den hierarkiske modellen den beste for NKP? Kan den kombineres med andre modeller eller justeres i tråd med de mulighetene nå har oppstått? Jeg vil ikke gi noe entydig ja- eller nei-svar på disse spørsmålene. Det rører så pass mye med vår organisasjon at det trengs en grundig diskusjon før endringer gjøres. Som et innlegg i denne debatten vil jeg her trekke fram noen synspunkter som jeg tror vil få betydning.

I vår forståelse av det kollektivet subjekt som kommunistpartiet skal utgjøre, legger vi vekt på at et høyt utviklet kollektiv består av individer som har en høy grad av individualitet. Et sterkt kollektiv er ikke noe som kan vedtas, det må utvikles gjennom styrkning av hvert enkelt individ. Denne utviklingen går gjennom systematisk skoleringsvirksomhet og målrettet praktisk arbeid. I forordet til Et skritt fram to tilbake understreker Lenin nødvendigheten av å studere nøye alle protokoller, taler og innlegg slik at alle medlemmer kan danne seg et nyansert bilde av ikke bare de vedtak som er fattet, men ansiktene og debatten bak. Lenin’s understreking av denne nødvendigheten handler nettopp om utvikling av et sterkt og bevisst kollektiv. Slik jeg oppfatter Lenin var han i særdeleshet opptatt av at alle medlemmer på eget selvstendig grunnlag skulle kunne vurdere det som var tilgjengelig av informasjon i partiet. Det er lett å forstå at det på den tiden rent praktisk (og helt fram til slutten av 1980-tallet) var umulig å gi alle medlemmene all informasjon. Begrensningen lå først og fremst i nivået på kommunikasjonsmidlene.

Denne unnskyldningen har vi ikke i dag. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) gjør det mulig til både å drive mer avansert skoleringsvirksomhet og å utjevne nivåene i en organisasjon. Den sikrer at alle ledd blir informert samtidig og med samme informasjon, og den åpner opp for en breiere deltakelse i utvikling av partiets politikk. Den bryter ned avstand slik at sammensetningen av ulike arbeidsgrupper, styrer osv ikke lenger er avhengig av geografisk tilstedeværelse. IKT gjør det også mulig å skape større samstemmighet når viktige avgjørelser skal tas. Sist, men ikke minst, den bidrar til å utvikle demokratiet i partiet.

Det vi kan se for oss er at IKT tvinger fram en partistruktur som mer likner en nettverksorganisasjon enn dagens modell med tradisjonell hierarkisk oppbygging. Det er dette vi kommunister må møte. Skal vi tviholde på en gammel modell og dermed begrense mulighetene for å ta i bruk ny teknologi, eller skal vi utvikle oss? Kanskje vi kan prøve å ligge litt i forkant av utviklingen slik at vi kan være pådrivere også for en organisatorisk utvikling av samfunnet gjennom det vi gjør, ikke bare det vi sier? Vi har muligheten, men vil vi bruke den?

Åpenhet

Innledningsvis pekte jeg at kommunikasjonsprosessen spiller en avgjørende rolle for å danne grunnlaget for kommunismen. Jeg vil avslutningsvis si litt om hvordan vi i vår organisasjon kan forholde oss til det. Hvis vi mener alvor med å bygge et parti som et sterkt kollektiv, må vi ta på alvor at alle medlemme skal kunne få tak i samme informasjon. Det betyr ikke bare vedtak som fattes i sentralstyret/landsstyret. Alle partilag må kunne informere om sin virksomhet gjennom egen hjemmesider på internett. Alle, også ikke medlemmer, må kunne ta del i diskusjoner som foregår på NKPs debattsider på internett. Friheten er et for begrenset organ til det. Vi vet at mange kommunister i Norge ikke er medlemmer av NKP. Det er sikkert mange som kunne tenke seg å bidra i slike diskusjonsgrupper. For NKP vil det være et verdifullt tilskudd å få disse og nye marxister med i debattene. Det er derfor viktig at vil lar prinsippet om åpenhet gjelde. Først når vi åpent og ærlig er villig til å dele vår informasjon og kompetanse med hverandre har vi muligheten for å bygge en sterk organisasjon.

Jan Selmer Methi (jsmethi@online.no)

Nordland NKP