Fredag er en noe spesiell dag for meg, nå er jo fredag det for de fleste det. En dag fylt av glede over at den siste arbeidsdagen i uka snart er over. For meg er det og en dag med fryktfull
spenning. Fredag er nemlig den dagen "Friheten" kommer i postkassen, og i det jeg setter nøkkelen i låsen på postkassen fylles jeg av en følelse av frykt og spenning, frykt for hva slags rabiate
anti-demokratiske banbuller vår alles K.R.S. har sluppet til med denne gang. Samtidig er jeg hver gang like spent på, for å skrive om et slitent og dårlig Jahn Teigen sitat, om vinden fra øst har
blitt mildere i løpet av den siste uka. For de som har litt vanskelig for å se poenget; jeg bor for tiden i Bergen og rett øst er liksom Oslo. Men nei, det blåser stiv kuling, med storm i kastene fra
frihetens forpost i Helgesensgt.21.
I 7. april utgaven kom det nok et stormkast, med isgufs som like gjerne kunne ha vært fra de politiske gravkammer. Samtidig som herr Schreiner messer videre mot demokratiets forbannelser,
kommer herr Joness og redaktør Hansen med forsvar for hierarkiet og sentralismen. Redaktør Hansen slår fast at "Partiet har en hierarkisk struktur", dette uten den minste vilje til å
problematisere rundt dette, heller tvert om, dette er et hevdbunnet trekk ved partiet og da skal det være slik! At det er slik, er en sak, om det bør være slik, en ganske annen.
I "marxismen-leninismen den vitenskapelige sosialismens" navn burde en diskusjon rundt den hierarkiske parti modellen absolutt være berettiget, eller er det slik jeg av og til frykter at dette
"dyret" med det lange og krunglete navnet ikke er annet enn et uttrykk for en bortstivnet, dogmatisk, sekteristisk og kanskje litt stalinistisk tankegang. Mulig en sterkt sentralistisk og hierarkisk
organisering av partiet var nødvendig på Lenins tid, men i dag har vi helt andre muligheter for kommunikasjon.
|
Moderne informasjons teknologi gir oss muligheten til å ha en mer "kontinuerlig"
diskusjon innad i organisasjonen, flere vedtak kan fattes i plenum en før, det er ikke nødvendig at sentralstyret tar like mange hastevedtak uten å konsultere landsstyret eller grunnplanet i
organisasjonen. Så er det kanskje slik Joness, at tida har løpt fra den leninistiske partimodellen, at vi trenger en gjennomgripende debatt om hvordan et sosialistisk/kommunistisk parti skal
organisere seg i vår tid?
Medlemsmøter på nettet er ikke så dumt som herr Joness prøver å få det til å virke. Ved å ha diskusjonsfora på internet, og muligens på sikt legge en del av medlemsmøtene til nettet, vil den
vanskelige geografien i Norge få mindre og mindre betydning. Utviklingen av ny teori vil kunne få en oppblomstring i partiet, videre tror jeg partiet kan bli mer demokratisk og dynamisk. Det ville
bli lettere å oppnå en form for konsensus og den hierarkiske partimodellen ville dø bort på grunn av sin egen unødvendighet. Til de som ikke har internet hjemme kan jeg jo opplyse at de fleste
bibliotek har, eller kommer til å få PCer med nettilknyttning innen nær fremtid.
Når jeg leser innleggene til de to herrer Hansen og Joness får jeg småfrysninger innimellom, for på meg så virker det som at disse to "ypperlige" kommunister, og forkjempere for fred, frihet og
sosialisme, innerst inne har en frykt for demokrati og bred deltagelse i besluttningsprossesene. Helst burde vi alle sammen ta skylappene på, brette opp ermene og gjøre en innsats for Partiet
(evt. gjøre slik som ledelsen har bestemt). Det denne saken egentlig handler om er om NKP skal være et parti som ligger i forkant når det gjelder nytenkning og demokratisering, eller om partiet
skal være en sinke. Et spørsmål som mange burde stille seg selv er, om et parti som ikke er åpent og demokratisk, noensinne vil kunne være en pådriver for et mer åpnet og demokratisk
samfunn. Nå kunne det vært fristende å avslutte med en "frem for den demokratiske og internasjonalistiske sosialismen", men jeg skal la det være. De store slagordene- og frasenes tid bør
være forbi.
Marcos Amano
|
