Åpenhet - lett å proklamere.Vanskelig å praktisere

Historisk har alle makthavere holdt tilbake informasjon for lettere å kunne kontrollere befolkningen. Det er en vanlig og velkjent herskerteknikk som det finnes tusenårige tradisjoner på. En særlig gjennomskuelig variant av dette er å hindre at meninger som en ikke liker blir fremført, enten ved å blokkere alle situasjoner hvor de kan fremførers - f.eks. kontroll av media, eller enda verre - ved å fjerne og evt. likvidere bærerne av ulike meninger.
Dette kalles sensur i ulike varianter. Den åpne sensuren finnes fortsatt praktisert overalt rundt om i verden, men i de mest fremskredne kapitalistiske landene med en høyt utdannet befolkning, nytter ikke dette. Særlig ikke i land med sterke demokratiske tradisjoner og en historisk sterk og bevisst arbeiderklasse. F.eks går ikke dette i de skandinaviske landene nettopp av disse grunner.
Likevel er tendensen er ganske entydig - i land med en høyt utdannet arbeiderklasse (som en må ha av konkurransemessige grunner, for effektivt å ta i bruk den nye teknologien) der kan ikke direkte sensur praktiseres med hell. Andre metoder må taes i bruk. Kamerat, dr.philos. Kjell Underlid som er ekspert på dette tema, har på en utmerket måte redegjort for de ulike teknikkene og metodene som kan nyttes, i et nylig nummer av Friheten.

Hvordan vrenges informasjon?

Metodene er finurlige og finslipte, men dreier seg i hovedtrekk om å kontrollere all vesentlig informasjon slik at den kan formidles befolkningen slik den tjener makthaverne best. Kontrollen av befolkningenes bevissthet er helt avgjørende for at systemet skal kunne fortsette, og bevisstheten kontrolleres best ved å sile, vri, vrenge, blåse opp, tone ned omskrive osv. all informasjon som gies. Dermed får befolknigen et inntrykk av at den er informert, men uten at den vet at umerkelig er det brillene til makthaverne som er smøget på dem. Det en sanser, oppfatter og forstår er det makten vil at den enkelte skal sanse, oppfatte og forstå.
Systemet er ikke fullstendig vanntett, men effektivt nok. Det finnes alltid noen som ikke lar seg informere slik en ønsker (f.eks. vi i NKP), men så lenge flertallet aksepterer den virkeligheten som disse brillene formidler, er makten tryggt forankret og systemet sikret. For å kunne klare dette må en ha kontroll over media, særlig de sterkeste og viktigste av disse, fjernsynet, radioen og de meningsdannende riksdekkende avisene.
I dag kontrollerer storkapitalen, enten direkte eller indirekte disse mediene i Norge, og selv om ikke kontrollen er 100% er tendensen mot økende kontroll helt entydig. To store konsern kontrollerer avisene, og de nye TV-stasjonene er reklamefinansiert, altså direkte avhengig av storkapitalen.

Paradoksal åpenhet.

I dette systemet har vi fått en form for paradoksal åpenhet. Privatlivet til en rekke kjente mennesker er blitt en salgsvare mens de viktige maktfora hvor de viktigste besluttningene taes er stadig bedre tildekket for befolkningen. Vi har fått en bakvendt åpenhet hvor det uinteressante (bortsett fra de det gjelder) er blitt til underholdning for befolkningen, men det som er viktig for fremtiden og menneskenes liv holdes skjult for dem dette gjelder.
Denne utviklingen er naturligvis helt motsatt av hva som er ønskelig fra et demokratisk perspektiv. Kommunistiene (NKP) mener at vi trenger en våken, aktiv, engasjert, kritisk og ikke minst informert befolkning, Det er den viktigste garantien for en videreutvikling av det borgerlige demokratiet. For det er på grunnlag av våre borgerlige demokratiske tradisjoner at et ekte og reelt demokrati (sosialisme) skal dannes hvor hele befolkningen deltar på grunnlag av faktisk kunnskap og informasjon.

Sannheten, en sur men nødvendig medisin.

Kommunistene mener derfor at sannheten er en venn, uansett hvor sur den er. Det er bare på grunnlag av den at en demokratisk beslutning kan fattes. Det er bare på grunnlag av så korrekt som mulig oppfatning av virkeligheten at vi kollektivt kan gå fremover og lære av de feilene vi gjør. Det er bare på grunnlag av all tilgjengelig informasjon at de sikreste besluttninger kan trekkes. I det hele tatt: hvis vi ikke tør å se virkeligheten i øynene, selv når den ikke passer oss - da går vi baklengs inn i fremtiden og skaper dermed det beste grunnlaget for feilaktige standpunkter og besluttninger.
Vi vet altså at vi lever i et samfunn der makthaverne bruker informasjonen som et middel til å skape en virkelighetsoppfatning som tjener deres langsiktige interesser. Vi vet at åpenhet er en kvasiåpenhet og at den viktigste informasjonen holdes skjult for befolkningen. Vi vet at dette er dårlige vilkår for demokratiet.
Vår posisjon må dermed være den motsatte: full åpenhet. Det står både direkte og indirekte i våre programmer og andre av våre klassikere har også sagt dette, f.eks. Lenin. Men en ting er å mene dette, en helt annen ting er å gjøre det. Her skorter det kollossalt, både på holdninger og på praksis.

Krigstidens illegalitet/Lund-kommisjon og overvåknig

Etter snart 33 års medlemskap i NKP er dette noe av det som har forbauset meg mest. Særlig de siste årene har jeg tenkt en del på forholdet. Vi har meget sterke tradisjoner fra krigens dager i å holde tilbake informasjon. Men da var situasjonen påtvunget oss, vi hadde ikke frivillig valgt en så udemokratisk form. Under disse forholdene vokste NKP seg meget sterkt både i oppslutning og medlemstall, altså gjennom illegal, dvs. skjult, lukket virksomhet.

Ny praksis

For å bryte ut av dette udemokratiske og ødeleggende mønsteret trenges en ny praksis. Jeg skal ta et eksempel fra min arbeidsplass som er voksenpsykiatrien. Allerede i 1978 slo Høyesterett fast at pasientene i prinsipppet har innsynsrett i egen journal i helsevesenet. Men det samme gjelder naturligvis i all offentlig forvaltning, f.eks. Trygdeverket. Dette høyesterettsvedtaket førte til at jeg på 80-tallet ble sittende i timesvis og lese gamle journaler sammen med pasienter som hadde innsynsrett.
Ganske fort skjønte jeg at dette måtte endres for min egen del. Det logiske var: har pasienten innsyn i egen journal kan de få den med seg hjem, slik det praktiseres i f.eks. Kina. Men det hadde vi ikke lov til. Det nest beste var at alle dokumenter som ble sendt ut fikk pasienten kopi av. Og slik ble det.

Hva har reultatet vært?

Akkurat slik som forventet. Det er slutt på journallesing på kontoret mitt. Alle mine pasienter vet helt nøyaktig det som står der, de har alle fått kopi. I forhold til noen er dette meget tillitskapende, i forhold til andre mindre viktig. Folk er forskjellige. Det viktigste er faktisk det som har skjedd med meg. Jeg har måttet endre meg som følge av endret praksis, noe som er helt i tråd med god marxisme. Om endringen har vært til det positive får evt. andre svare på, men jeg opplever det slik.

Åpenhet lønner seg.

Jeg har altså erfart at åpenhet lønner seg. Jeg tror det vil gjelde for alle mennesker, med unntak av de som har sin makt gjennom å holde tilbake informasjon fra befolkningen: særlig den internasjonale storkapitalen.
Jeg tror åpenhet vil lønne seg for NKP. Vi er fra gammelt av holdningsmessig drevet inn i en posisjon, både av historiske grunner (llegalitet) og av andre grunner (overvåkning), som vi må bryte ut av. I dag er dette mulig gjennom internet. Det er et medium som ikke lar seg kontrollere og hvor vi i utgangspunktet stiller likt med alle andre. Naturligvis er det i ferd med å bli en kjempestor markedsplass, det finnes en masse dritt der osv. men det er ikke det som er poenget Det er også plass til å profilere NKP uten sensur. Vi kan sjøl presentere oss, henge opp alt vi ønsker om oss sjøl til alle som vil se på.
Naturligvis blir vi overvåket. Det er ikke noe nytt. Men vi kan ikke kontrolleres slik media har gjort med oss i alle år. Vi står fritt til å bringe frem all den informasjonen som vi vil, til alle som vi ha den. Og her åpnes for mange andre muligheter for alle som følger med og vil se dem, f.eks politiske foredrag i bilder, telekonferanser i bilder osv. osv.

Nordland NKP åpner helt opp

I Nordland NKP har vi vedtatt å henge opp alle styreprotokoller, medlemsbrev, årsmøtereferater etc. på internet. Vi bretter oss ut i all vår litenhet til alle som vil se på. Vi legger ikke ut opplysninger som rammes av personvernloven. Medlemmene trenger ikke være redd for å bli eksponert i offentlighet, hvis de ikke sjøl vil det. Hva har vi å tape? Etter hva jeg kan se, ingenting. Vi har større troverdighet å vinne. Alle mennesker reagerer positivt på åpenhet og ærlighet. Vi sier til folk: vi er en meget liten organisasjon som fungerer dårlig. Men det vet de allerede. Men vi sier også: vi har ingenting å skjule, vi har ingen skjult dagorden, vi har ingen hemmelig planer. Vi er åpne og ærlige. Vi sier: "Vi er en sekt, men ikke sekteriske!"
Dette er en strategisk posisjon. Den vil på lengre sikt virke aktiviserede både innad og utad men også ha en lignende virkning på krefter i NKPs utkant. Vi er sikker på at det vil gi gevinst og sette en ny standard etterhvert også for andre politiske partier. Vi tror at NKP sentralt har mye å vinne på å innføre en lignende praksis, men vi mener at det ikke kan gjennomføres før et flertall i partiet vil det. En slik endring må vedtas demokratisk.
Da jeg nevnte dette for en psykologistudent som har praksis hos oss sa han: "Dæven, de vil ikke tro det"?
"Hvem, hva?" spurte jeg.
"Overvåkningen, naturligvis. De vil tro det er en del av en hemmelig plan som er lurere en før, altså et ledd i en ny type hemmelighold. De kommer til i intensivere overvåkningen av dere. Det er slik de tenker."
Og jeg tror han har rett. Men skal vi la oss diktere av en praksis som i alt for lang tid har ført oss ut i politisk isolasjon? Det vil være å fortsette spillet på overvåkningens premisser, med oss sjøl som offer i den andre enden av kikkerten deres, hissige etter å skjule alt som kan skjules mens vi krymper i størrelse og inflytelse, nesten som en gammel jomfru som verger dyden sin med nebb og klør helt til det er for seint.
Med NKP på internett, alle landsmøte-, landstryre- og sentralstyre-referater åpent lagt ut til alle som vil se dem, skaper vi historie og setter et av premissene for morgendagens demokrati. Etter min mening er dette virkelig i pakt med de beste tradisjoner av revolusjonær praksis.