Mens privatiseringer og kjempefusjoner går som en farsott over verden, sprakk den
skandinaviske såpeoperabobla, eller mer presist:: teppet falt for absurdteaterets
Telianor forestilling like før jul.
Høyresida hevder halstarrig at samfunnseide foretak er pyton, trass at Statoil, Hydro,
Postbanken og de andre bankene staten måtte redde etter privat vanstyre, og ikke
minst Telenor gir gode intekter i en statskasse, der spekulasjonskapitalistene legger
minimalt i potten.
Det er intet negativt i et likeberettiget samarbeid/fusjon mellom statlige bedrifter over
grensene, og slik var sentrumregjeringas innsats for fusjonen ikke kritikkverdig. Vår
regjering skal sogar honoreres fordi den fikk bakt inn 16-årsklausulen om statlig
styring til stor ergelse ikke minst for de borgerlige i Sverige.
At høyresida vil helprivatisere og sosialdemokratene delprivatisere foretaket gjorde
sjølsagt saken unødig komplisert. Høyresida har sjølsagt rett i at om selskapene hadde
vært privateide, ville fusjonen gått glatt. Da hadde profitten vært utslaggivende og
tapte arbeidsplasser skapt lite hodebry.
|
Den norske regjeringa måtte imidlertid også ta omsyn til disse og til en
videreutvikling av vårt næringsliv, og da blir det straks vanskeligere.
Etter bruddet av denne dårlig funderte fusjonen, der sjølsagt de avgjørende
lokaliseringsproblemene skulle vært avklart på forhand, væres det nå politisk profitt
for regjeringsmaktkåte politikere. Etterpåklokskapens ridderes markedsføring
tenderer til å bli like smakløs som skandinaviske massemediers spill med
broderfolkenes respektive moral og intelligens.
Dette er ikke en sak for hoderulling. Ansvarlige politikere må trekke lærdommer, og
legge forholdene tilrette slik at den statseide og relativt veldrevne bedriften kan gi
folk enda bedre og billigere tjenester. Det betyr blant annet at det i styret må være et
meget solid flertall av personer som ikke er prinsippielt fiendtlig til samfunnseie.
Det betyr også at de ansatte gjennem regulerte private andeler og fagforeningsandel,
får en betydelig innflytelse i styret, og kan bidra til utvikle en sosial og rasjonell
bedrift, der kollektivet belønnes etter innsats og samfunnet sikres den beste servise.
Åge Fjeld,
Norges Kommunistiske
Parti (NKP)
|
