Da jeg i 1995 sluttet i NSB, forlot jeg en helt annen bedrift enn den jeg begynnte i
nesten 45 år tidligere. På jernbaneskola på midten av 50-tallet ble jeg innprentet at
NSB var en forvaltningsbedrift, som ikke først og fremst skulle tjene penger, men
tjene folket.
Denne innstillingen har man som kjent forlengst forlatt, ikke bare i NSB, men i
samtlige statsbedrifter. Nå er det lønnsomhetsprinsippet som er satt i høysetet. NSB
kan derfor ikke alene lastes for den etter manges mening skjeive utvikling. Storting og
regjering må bære hovedansvaret.
Denne politikken har som kjent ført til massenedleggelser av stasjoner, og dermed et
dårligere tilbud til publikum. Jeg vil også våge den påstand at sparepolitikken har
svekket sikkerheten på jernbanen.
For et års tid siden skjedde det like sør for Mosjøen et uhell som lett kunne fått de
alvorligste konsekvenser. Som følge av kraftig regnvær i flere døgn ble
jernbanefylliga skyllet bort, og da sørgående nattog skulle passere stedet, hang
skinnegangen i løse lufta i flere meters lengde. Et under at ikke toget sporet av.
Dette ville aldri ha skjedd for 30-40 år siden, mener eldre jernbanefolk. Da var nemlig
jernbanestrekningene inndelt i avdelinger. Baneformenn og banevoktere hadde
ansvaret for daglig ettersyn og vedlikehold på sine respektive sterkninger. Og disse
satte sin ære i at linja skulle være farbar, på sin sterkning. Under værforhold som
overfor nevnt, ble det derfor, uten ordre fra høyere hold, foretatt visitasjon med
dresin, sjøl i svarte vinternatta. Nå er både baneformenn, banevoktere og dresiner
rasjonalisert bort.
Når det gjelder den tragiske ulykka på Rørosbanen, er det de som hevder at den
egentlige ulykkesårsaken er manglende bevilgninger til ATS, automatisk togstopp.
Sjøl har jeg aldri tjenestegjort på fjernstyrt strekning, og her derfor ikke noe grunnlag
for å uttale meg om dette konkrete tilfellet. Men jeg tjenestegjorde som togekspeditør
på ikke fjernstyrt strekning i 39 år, uten å oppleve større uhell. Og noe slikt kunne
umulig skje. Vi var nemlig flere om å dele på ansvaret. Både togekspeditør, togfører,
(som ikke må forveksles med lokfører), og lokfører var 100% inneforstått med den
aktuelle situasjonen.
|
Skulle en ulykke som skyldtes menneskelig svikt inntreffe, måtte altså flere personer
svikte samtidig, og det skjedde naturligvis ikke. I tillegg hadde lokføreren alltid en
assistent ved sin side, og her er vi ved et viktig poeng. Det er neppe realistisk å
reversere utviklinga, ved å kreve togekspeditører gjeninnført på allerede fjernstyrte
strekninger.
Når det gjelder konduktørpersonalet, så er disse fratatt sikkerhetsmessig ansvar, etter
revisjon av sikkerhetsbestemmelsene i 1997. Her mistenker jeg EU for å være
bakspiller. De forlanger nemlig ens sikkerhetsbestemmelser for samtlige
jernbaneforvaltninger i Europa, også for de land som ikke er medlem av EU. Og nå er
også assistenten til lokføreren sløyfet, og da sier det seg sjøl at det må gå ut over
sikkerheten. Sjøl på fjernstyrt sterkning er det begrenset hva fjernstyringsoperatøren
kan gjøre om lokføreren plutselig skulle få et illebefinnende, ja besvime, i førersetet. I
slike tilfeller ville en assistent kunne avverge en katastrofe.
Og tar vi for oss den nesten 50 mil lange strekningen fra Grong til Bodø, som ikke er
fjernstyrt, kviler det et enda større og tyngre ansvar på lokførerens skuldre.
Følgende er en vanlig situasjon. Tjenesten kan begynne i 2-3-tida om natta, og da er
det vanskelig å møte helt utkvilt. Deretter 5-6 timer gjennom øde strekninger, bare et
fåtall stasjoner er betjent og bare den monotone motorduren som selskap. Det skal
både jernhelse og jernvilje til for ikke å sovne. Eneste sjansen de har til å gå ut å
trekke frisk luft er når de må stoppe, bakke toget og hive seg ut i snøskavelen med
mauseren for å avlive påkjørte dyr.
Ikke til å undres over at flere lokførere ikke greier nervepresset i lengden, og har gitt
opp.
Hvorvidt behovet for to manns betjeneing er tilstede på lokaltog som pendler mellom
Oslo og Drammen, eksempelvis, tør jeg ikke ha noen formening om. Men det må
være et ufravikelig krav at over lengre strekninger, og på natt-tid, skal samtlige lok
bemannes med lokfører pluss assistent.
Asbjørn Hortman,
Tidligere jernbanefullmektig og
Landstyremedlem NKP
|
