KRUPP & CO VIL PRUTE PÅ SLAVETIMELØNNA

Bare 16 av disse har sagt seg villige til å betale noe. Den omfangsrike lista ble laget av på oppdrag fra de alliertes Internasjonal Trancing Servise i 1949-51 og omfattet 700 dokumentsider. Men da Tyskland igjen skulle bli en alliert mot Sovjet, ble saken glemt og det var et forskerteam som i 1990 gjorde dette kjent i boka «Det nasjonalsosialistiske leirsystemet» som kom ut på engelsk.

ND mener det er en skandale at det er gått 50 år før dette nå endelig er offentlig publisert. Det er først og framst jødiske overlevende som bor i USA og i Israel som gjennom sine advokater har presset på kravene om at de gjenlevende skal få lønnskompensasjon nå når de tyske konsernene går med milliardoverskudd. Det er reist et utgangskrav på 50 milliarder kroner, mens bedriftene pruter og tilbyr 9 milliarder, mens staten anmodes til å bidra 13 milliarder.

Partiet for Demokratisk Sosialisme (PDS) støtter helt opp om kravene fra slavearbeiderne og må derfor betegnes som det anstendigste av de tyske politiske partiene. Det støtter kravet på 45 milliarder og synes i tillegg at bedrifter og regjering skal beklage uretten. Men kapitaleierne ønsker å forhale hele saken. Det betyr at nye tusener vil dø og ikke få sin rett. Man har regnet ut at de tyske konsernene holdt tilbake lønnsutbetalinger på over 70 milliarder, noe som etter dagen prisindeks tilsvarer 400 milliarder og etter lønnsindeksen hele 800 milliarder norske kroner. Å tilby 1% av dette beløpet viser en uhørt arroganse.

Et lyspunkt er at en rekke tyske unge er enige med PDS og vil delta i en demonstrasjon sammen med tidligere tvangsarbeidere for disses rettmessige krav. Etter at ND offentliggjorde lista over tyske firmaer som benyttet tvangsarbeidere er det kommet inn flere leserbrev som dokumenterer at enda flere, som f.eks Villeroy&Bock og Osram bedrev den skammelige utbyttinga av vergeløse mennesker.
Sogar enkeltpersoner fikk rekvirere disse som tjenestefolk.

Bozidar Lazic, som er formann i Forbundet for jugoslaviske krigsoffer, sier i et intervju i ND at han har utarbeidet en dokumentasjon omkring tvangsarbeidet i «det tredje riket» og konstaterer at Tyskland ikke har utbetalt en pfennig til jugoslaviske offer. Han avviser at avtalen mellom Tito og Willy Brandt om et rimelig lån på 1 milliard D-Mark for å gjenreise jugoslavisk industri, skulle inbefatte slike krav. De eneste som har fått erstatning i form av en liten pensjon, er de som ble 100% invalider på grunn av tyskernes framferd.

I 1957 ga Tribune Verlag Berlin ut en liten brosjyre «En liten historie om IG Farben - dødens fabrikant» skrevet av Willi Kling. Han refererte fra IG Farbens egne dokumenter der det gikk fram at bedriften øket tallet på arbeidere fra 22 000 i 1940 til 102 000 i 1945. Firmaets personalleder dr. Schneider sa i et rundskriv til konsernet bl.a.: «Med den siste transporten har vi mottatt en rekke russiske barn under 14 år. I henhold til arbeidsbetingelsene til «die Ostarbeitern» av 26.3.44, skal russebarna under 14 år ha 40-90% i forhold til disse, og denne tariffen ble foreslått: Over 10 år 16 pfennig pr time, over 11 år 18 pfennig og videre slik at de over 14 år skulle ha 25 pfenning som timelønn.»

> De som etter krigens slutt hadde trodd at de ansvarlige for lidelsene og døden til millioner tvangsarbeidere, skulle få sin velfortjente straff, ble skuffet. Willi Kling skrev om prosessen mot IG Farben: «Etter at prosessen mot IG Farben startet den 27.8.1947 for den amerikanske militærretten, begynte en elvemåneders lang justiskomedie i amerikansk stil. De 24 anklagede kunne 30.7.48 med tilfredshet motta sine dommer.

11 ble frikjent og de øvrige fikk mellem 2 og 8 års fengsel, men slapp ut etter kort tid., og konsenet kunne vise til en krigsfortjeneste på 6 milliarder Mark.» På alle general-forsamlingene i IG Farben de seinere åra er det blitt reist krav fra de forurettede om erstatninger, men hver gang blir saken utsatt og stadig flere dør uten å få oppfylt et minimum av sine rettskrav. Men dette er uintressant og skaper ingen store overskrifter og debatter hverken i kapitalisenes talerør Aftenposten eller NRK.

Åge Fjeld, NKP