EU-motstand i nord - 5 år etter

- For det første har man skjønt at det er viktig å ha retten til å bestemme i eget hus. Denne forståelsen har EU-motstanderne i Nord-Norge felles med EU-motstandere i andre deler av landet.

- For det andre har mennesker som bor i det som vanligvis kalles utkant eller distrikter, en instinktiv forståelse av at markedsliberalisme og fjernstyring ikke fører noe godt med seg for befolkningen som bor der. Denne forståelsen har folk i Nord- Norge felles med andre utkantstrøk. Det er ikke uten grunn at EU-motstanden er sterk, for eksempel i Nord-Sverige og Nord-Finland.

- For det tredje, råderetten over fiskeriressursene. Befolkningen har forstått at det er svært risikabelt å la fremmede makter bestemme over det som er livsgrunnlaget mange steder.

Disse tre sentrale elementene vil alltid ligge der. Selv ikke den mest veltalende unionstilhenger kan prate vekk realiteter.

Unionstilhengerne hevder at vi vant folkeavstemningen, men har tapt hver dag siden. Motivet for å hevde dette er sjølsagt å demoralisere EU-motstanderne. I virkeligheten sa vi før folkeavstemningen blant annet at et nei innebar at også høyrepolitikk kunne føres i dette landet. Vi sa at det dreide seg om vi skulle ha folkestyre i det her landet i framtida, eller ikke.

Gjennom valg har folket bestemt at flertallet på Stortinget skal bestå av folk som ønsker tilpasning til EU. Dermed er det nok riktig, som enkelte unionstilhengere hevder, at sjøl uten EØS-avtalen, ville Norge vært sterkt EU-tilpasset.

Denne situasjonen kan endre seg. Da vil en annen politikk bli ført. Ved EU- medlemskap vil denne muligheten ikke lenger eksistere. Dette viktige perspektivet må vi ikke miste av syne. Folkeflertallet sa først og fremst ja til retten til å bestemme i eget hus. Folkeflertallet sa ikke dermed ja til for eksempel å føre en sosialistisk politikk eller ja til en god distriktspolitikk, eller ja til en god fiskeripolitikk.

Når unionstilhengerne snakker om at EU-motstanderne har tapt etter folkeavstemningen, så peker de egentlig på at sosialistene har tapt, distriktspolitikerne har tapt, osv. Det er nok riktig, men ikke det samme som at EU-motstanderne har tapt. Vi har ikke tapt før den dagen Norge eventuelt er blitt medlem i EU!

Jusprofessor Eivind Smith er unionstilhenger. Til avisa "Klassekampen" uttalte han i mars i år: "Med EØS-avtalen tvinges vi til å underkaste oss regler som er fastsatt av EU. Dette er stikk i strid med alt av demokrati og krav om medbeslutning." Om Schengen sa han: "Schengen er en katastrofe konstitusjonelt sett, enda verre enn EØS. Vi må bare godta noe som bestemmes utenfor Norges grenser, eller tre ut av hele avtalen. Det hele er bare en konstruksjon for å få oss til å bli med."

Det finnes faktisk noen EU-, EØS- og Schengen-tilhengere som er ærlige nok til å innrømme sannheten offentlig.

Stortinget er gjort om til ei lovgivende stempelpute for EU i saker som faller inn under EØS og Schengen. I stort tempo omgjøres direktivene til norske lover. I all hovedsak uten offentlig debatt. Det hevdes at på grunn av EØS og Schengen er Norge blitt så EU-likt at vi like godt kan bli medlem. Til dette svarer vi: Dersom så er tilfelle, må EØS-avtalen og den såkalte Schengen-avtalen sies opp øyeblikkelig - om ikke for annet så må dette gjøres av demokratiske grunner. Befolkningen i Norge har som kjent sagt nei til EU-medlemskap to ganger.

Vi har fortsatt råderetten over fiskeressursene. Denne råderetten er blitt brukt til å fiske ned flere av våre aller viktigste ressurser. Unionstilhengerne vil bruke også dette til å si at "der ser dere". Det hjelper jo ikke å stå utenfor. Til slikt snakk er å si: Det bor faktisk mer enn en kjernefamilie i det norske hus. Det dreier seg dermed om hvem som bestemmer i dette huset. De som har bestemt i fiskeripolitikken er fiskeriministeren sammen med ledelsen i Fiskebåtredernes forbund, ledelsen i Norges Fiskarlag og ledelsen i Fiskerinæringens Landsforening.

De har bevist at de ikke er i stand til å forvalte livsgrunnlaget til befolkningen på kysten ut fra et langsiktig og forsiktig perspektiv. De har satt kortsiktige vurderinger og uforsiktighet i førersetet. De er ikke i stand til å lære av historien. De er uforbederlige. Dette må kystens folk, den nordnorske befolkningen ta konsekvensene av. Vi må sørge for at de nevnte organisasjoners makt over norsk fiskeriforvaltning blir sterkt redusert. Vi må sørge for at langsiktighet og forsiktighet blir satt i førersetet når fisken skal forvaltes.

Uten at så skjer, går det garantert fullstendig galt. Det dreier seg om hvem som betemmer i det norske hus.

Det vi sa før folkeavstemningen om hvordan EU ville komme til å utvikle seg, har stemt nærmest på en prikk. EU likner mer og mer på en stat. Det vi ser, er at Europas Forente Stater vokser fram. Dersom Norge blir medlem, blir vi en liten delstat i denne unionen. Dette er tydeligere nå enn for 5 år siden og vil bli enda tydeligere i årene som kommer.

Perspektivet om sjølråderett, folkestyre og retten til å bestemme i eget hus, opp mot at Norge vil bli en liten delstat i en superstat, vil dermed bli stadig lettere å forklare for allmennheten. Dette sentrale perspektivet vil vi framheve så sterkt vi kan. Da vil vi vinne enda en gang dersom unionstilhengerne prøver seg påny.

Av Anna Margrete Flåm,

leder i Tromsø Nei til EU