Rapporten BT viser til er laget av /Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika /(ECLAC), en avdeling av FN. Kritikken mot Venezuela tar utgangspunkt i at antallet mennesker som lever for mindre enn én dollar for dagen har økt i Venezuela de siste årene. I mange tilfeller kan et slikt inntektsbasert fattigdomsmål være nyttig. I det aktuelle tilfellet blir det snarere meningsløst. Venezuela er inne i en overgangsfase fra en kapitalistisk til en sosialistisk økonomi. En av målsetningene for det Chávez kaller for en ”sosialisme for det 21. århundre” er nettopp å redusere pengenes betydning i folks liv. En rekke tjenester folk tidligere betalte private aktører for, har blitt eller er i ferd med å bli til offentlige fellesskapstilbud. Dette har flere konsekvenser. Det sikrer at basistjenester som helse, utdanning og grunnleggende kulturtilbud er tilgjengelige uansett lommebok. Men det er også en del av en større tanke om å befri mennesket fra en rolle hvor ”man er det man har”, og å skape et samfunn bygd på andre mellommenneskelige relasjoner og tankemønstre enn de som rår under kapitalismen. Rapporten fra ECLAC ”premierer” likevel ikke gratis eller subsidierte fellesskapstilbud, utdanning, helsestell, sosial trygghet eller folks opplevelse av verdighet og kontroll over egen situasjon. Den fokuserer ensidig på størrelsen av deres inntekt. FNs utviklingsprogram (UNDP) sin rapport om menneskelig utvikling, da? Heller ikke der er det mye nyttig å hente i vårt spesifikke tilfelle, foreløpig. Problemet er at reformene i Venezuela først begynte å skyte fart for om lag to år siden. Hvordan utbyggingen av sosial velferd vil slå ut i disse rapportene er altså uvisst, da de på grunn av tiden det tar å samle inn data og få disse publisert alltid er noen år på etterskudd. Rapporten for 2005 baserer seg for eksempel på data samlet inn for 2003. Dette var forøvrig et år da Venezuela var sterkt preget av de økonomiske ettervirkningene av et kortvarig politisk kupp og en lockoutkampanje i landets oljeindustri. |
Jeg vil nevne noen av programmene. Som et strakstiltak for å få slutt på sult og underernæring har regjeringen opprettet 25.000 statlige matutsalg og suppekjøkkener. Førstnevnte tilbyr basismatvarer til vesentlig lavere priser enn i private butikker og markeder, og har vist seg svært populære. Over 15 millioner mennesker benytter disse. Landets storstilte omfordeling av jord som ligger brakk til landløse bønder vil etter alt å dømme bidra til å øke antallet som er selvforsynte med mat. Selv om ingen av disse tiltakene vil synes på ECLACs inntektsbaserte fattigdomsmål, skulle det være åpenbart at de vil bidra til å løfte levestandarden til landets fattigste, forutsatt en relativt stabil økonomisk situasjon ellers. Det samme gjelder opprettelsen av gratis offentlig helsestell under planen /Barrio Adentro/. Tilbudet når foreløpig ut til 17,5 av 25 millioner venezuelanerne, og har vært mulig å realisere på kort tid fordi 20.000 cubanske leger har blitt utplassert i landets fattigstrøk. 100 viktige medisiner deles nå ut gratis til de som trenger dem. Utdanningssektoren blir også opprustet. På et par år har 1,4 millioner mennesker fått opplæring i å lese og skrive. Analfabetismen er nå nær utryddet i landet. Av stor betydning er opprettelsen av 4,500 såkalte bolivariske skoler hvor skolepenger er avskaffet og elevene får tre måltider for dagen. 1,3 millioner voksne venezuelanere har benyttet seg av et tilbud om å fullføre barneskoleutdanningen som av ulike grunner ble avbrutt da de var unge. Regjeringen har åpnet flere hundre tusen nye studieplasser innenfor høyere utdanning. Venezuelas utstrakte internasjonale solidaritet må også nevnes i en diskusjon om landets fattigdomsbekjempelse, for sosial nød er jo ikke bare et nasjonalt anliggende. En rekke av de landene som trenger det mest får nå olje til redusert pris fra landet. I samarbeid med Cuba arbeider oljenasjonen for å utdanne 200,000 leger de 10 neste årene. Det er ventet at en stor andel vil bli sendt på internasjonale humanitære oppdrag, slik allerede cubanske hjelpearbeidere er utplassert i 103 land. De to landene har også satt seg som mål å tilby seks millioner blinde eller svaksynte latinamerikanere gratis øyeoperasjoner de kommende årene, gjennom et program som har fått navnet ”Operasjon mirakel”. Alle som ønsker at FNs tusenårsmål skal bli realisert, bør støtte den politiske prosessen i Venezuela.
Even Sandvik Underlid, |