Gjenreiser fagbevegelsen

Under mottoet «Gjenopprett den amerikanske drømmen» har koalisjonen «Change to Win» brutt ut av landsorganisasjonen AFL-CIO. Kan de lykkes?
Av Yohan Shanmugaratnam
onsdag 17. august, 2005



    Det var en følelsesladd Andy Stern som holdt tale da han i juli ledet millioner av medlemmer ut av den amerikanske landsorganisasjonen AFL-CIO. Stern leder Service Employees International Union (SEIU), USAs største fagforening for tjenestearbeidere.

    Med dirrende stemme uttalte da at SEIU, sammen med en rekke andre større fagforeninger i AFL-CIO, ikke kom til å delta på AFL-CIOs landsmøte i Chicago. De ville bryte ut av moderorganisasjonen for å danne en ny fagforeningskoalisjon.

    «Gaven vårt land har kunnet tilby har alltid vært den amerikanske drømmen», heter det i utmeldingsbrevet fra SEIU. Men til nå har denne drømmen ifølge Stern kun vært forbeholdt en minoritet. For amerikanere flest har den aldri vært noe mer enn nettopp en drøm.

    Dermed ble en ny fagforeningskoalisjon bestående blant annet av rengjørere, transportarbeidere, hotell- og restaurantarbeidere og håndverkere opprettet, utenfor AFL-CIOs trygge paraply. Navn: «Change to Win Coalition». Motto: «Gjenopprett den amerikanske drømmen».

    Forandringer Utbryterne i «Change to Win» har forlatt en landsorganisasjon som de mener ikke er i stand til å ta inn over seg de nye realitetene på mange amerikanske arbeidsplasser. De mener organiseringsbehovet ikke bare finnes blant tradisjonelle industriarbeidere, men i stadig større grad også blant minoritetsmødre og innvandrere i ustabile kontrakter i tjenestesektoren.

    - Vår verden har forandret seg. Økonomien vår har forandret seg. Arbeidsgiverne har forandret seg. Men AFL-CIO er ikke villige til å gjennomføre grunnleggende forandringer, sa Stern under koalisjonens oppstartsmøte.

    Nytt spor Sammen med de seks øvrige fagforeningene forlater Stern dermed en landsorganisasjon som har blitt kritisert for å drive såkalt «Business Unionism» - lobbyvirksomhet - framfor å prioritere organiseringsarbeid og aksjoner på arbeidsplassen.

    James Hoffa, lederen for transportarbeiderne i Teamsters (og sønn av den legendariske fagforeningslederen som forsvant i 1975), slo fast at han tok med seg sine 1,4 millioner medlemmer ut av AFL-CIO for å delta i «et nytt handlingsspor».

    Etter vårt syn, må vi ha flere fagforeningsmedlemmer for å kunne endre det politiske klimaet som undergraver arbeidernes rettigheter i dette landet, sa Hoffa i sin utmeldingstale.

    - AFL-CIO har valgt den motsatte tilnærmingen, la han til.

    Hoffa fikk medhold av Andy Stern i SEIU:

    - Vi vet, at når du er i ferd med å gå en vei, og du vet hvor den ender
    - da må du komme deg av den veien, og gå i en annen retning der det finnes håp.

    Lang vei Det kan bli en lang vei, og utbryterne vet godt at den amerikanske arbeiderbevegelsen allerede jobber i tung oppoverbakke. Mens én av tre amerikanske arbeidere var fagorganiserte for femti år siden, var andelen i privat sektor nede på åtte prosent i fjor.

    - For kimen av radikalisme som ble sådd av den amerikanske arbeiderbevegelsens pionérer - av «Knights of Labor» på slutten av 1800-tallet, «Industrial Workers of the World» («Wobblies») på begynnelsen av 1900-tallet, og senere «Confederation of Industrial Organizations» (CIO) på 1930-tallet - har ikke resultert i noen blomstrende og livskraftig fagbevegelse. Med McCarthys utrenskning av amerikanske kommunister og sosialister ble også enhver spire av radikal fagforeningsvirksomhet nådeløst luket vekk som ugress. Resultatet har blitt at antall arbeidskonflikter har rast ned siden femtitallet, i takt med at fagforeningsknusingen har tiltatt (se grafer).

    Voksende ulikhet Samtidig slår amerikanske Economic Policy Institute fast at ulikhetene fortsetter å øke i USA, og at fraværet av en mer aktiv fagforeningsvirksomhet er en del av forklaringen.

    I 2002 opplevde amerikanske familier den laveste inntekstveksten siden 1954, og en gjennomsnittsfamilie i USA fikk redusert inntekten sin med 2,2 prosent i perioden 2000-2002. Ikke minst har den marginale inntektsøkningen blitt spist opp av inflas