Som de fleste nordmenn våknet jeg 17.mai med tradisjonalle gjøremål i hodet. Bernetog, taler, kaffe, sosialt samvær - kanskje leker sammen med ungene. men i år blir 17.mai annerledes. Norge er i krig. Ikke en forsvarskrig for norsk selvstendighet, men en angrepskrig.
Den offisielle begrunnelsen for NATOs bombing av Jugoslavia var: NATO skulle stoppe etniske motsetninger i Kosovoprovinsen og sette Jugoslavias president Milosevic på plass. Resultatet var som ventet, også av NATO. Oppblomstringen av etnisk hat og etnisk rensning i masseomgfang, slik vi har sett det i oppdelinga av Jugoslavia med nåværende Serbia, Kroatia og Bosnia.
I dag har NATO sluppet opp for "kirurgiske våpen" som allerede har drept mellom 1000 og 2000 mennesker, lemlestet et mye større antall og ført Serbia 20-30 år tilbake i tid. Nå er det tid for splintbomber. Ethvert mål som NATOs piloter plukker ut og bomber, står vårt Storting og vår Regjering bak. De har fått blod på hendene. Både kosovoalbanere og serbere er ofre i denne krigen. Hvor ble det av Norges renommé som fredsmekler?
Bombingen startet mens FNs sikkerhetsråd satt i møte og behandlet den etniske krisen i Sikkerhetsrådet. FN skulle settes på plass. USA skulle inn som verdenspoliti og NATO skulle "out of area" (ut av området). USA og NATOs motiver har aldri vært menneskerettighetene for kosovoalbanerne.
I dag, på 17. mai, blir vår selvstendighet som stat market i mange taler. Kampen for humanisme og mot rasisme er et av de viktigste temaer. Den viktigste parolen for disse idealer i deg er: Stopp bombinga i Jugoslavia.
Kolbjørn Schanche