*Det finnes et land som er okkupert av våre nære allierte, hvor opposisjonelle utsettes for forfølgelse og drap, hvor kritiske

journalister møter de verste represalier og hvor man avholder valg selv om det mest betydningsfulle partiet oppfordrer til boikott.

Det er Haiti jeg omtaler, selv om beskrivelsen kanskje kunne passe like godt på situasjonen i Irak.*

I 1804 ble Haiti den første svarte republikken etter at dens undertrykte befolkning beseiret Napoleons hær og avskaffet slaveriet.

Siden den gang har Haiti vært et symbol på de undertryktes kamp.

Dette har kostet landet dyrt.

USA ledet en 60-årig politisk boikott kampanje mot landet.

Frankrike tvang den frigjorte republikken til å betale erstatning for slaveeiernes tap, noe som førte landet inn i en annen form for avhengighet - gjeldsslaveriet.

Mellom 1915-1934 var landet okkupert av USA, senere kom diktaturene ledet av ”Papa Doc” og ”Baby Doc”.

Også disse fikk hjelp fra supermakten under lovnader om å bekjempe kommunismen.

1990 var vendepunktet.

Jean-Bertrand Aristide, en farget katolsk prest inspirert av den latinamerikanske frigjøringsteologien, ble valgt som

president.

Hans løfter om moderate reformer for å få til en bedre fordeling av godene i landet førte til at han ble avsatt i et militærkupp.

Han ba om eksil i USA, og fikk faktisk hjelp av Clinton-administrasjonen til å komme tilbake for å fullføre sine presidentperiode.

Siden skulle hans politikk komme til å bli litt for selvstendig.

Først i år 2000 ble Aristide gjenvalgt, da valgloven på Haiti ikke åpner for å bli valgt to perioder etter hverandre.

Denne gangen som leder for bevegelsen Fanmi Lavelas.

Den nye regjeringen satset på utdanning, bygget helsesentre, doblet minstelønnen og motsatte seg privatisering.

USAs elite – nå representert ved Bush-administrasjonen - kunne ikke akseptere dette.

Først sørget den for å tilbakeholde lån på over 500 millioner dollar.

Av dette var 145 millioner dollar en lånepakke fra Inter-American Development Bank som var ment til å brukes på bedring av helsevesen, utdanning, transport og drikkevann.

Det neste virkemiddelet for å få Aristide avsatt var å skape en indre opposisjon i landet.

Under 200-års-jubileumet for landets selvstendighet, 1. januar 2004,

arrangerte opposisjonelle en demonstrasjon med det budskap at Aristide måtte kastes med makt.

Lederen for markeringen var en mann ved navn Andre Apaid.

Han hadde amerikansk statsborgerskap, en fortid med forbindelser til Jean-Claude "Baby Doc" Duvaliers diktatur og var leder

for ”184-gruppen” - en interesseforening for Haitis mektigste.

Siden begynte væpnede grupperinger – trent av U.S. Special Forces i nabolandet

Den dominikanske republikk - å angripe politistasjoner, infrastruktur og

Lavelas-kontor militært.

Den 7. februar var en million Aristide-tilhengere ute i gatene i Haitis hovedstad Port-au-Prince for å forsvare landet mot militærkupp.

Til ingen nytte.

Tre uker senere tok USA kontroll over alle landets nøkkelfunksjoner, bortførte president Aristide og innsatte forretningsmannen Gerard LaTortue – bosatt i Florida frem til kuppet – som ny president.

Og gjett hva – denne gangen lot ikke Frankrike og Canada vente på seg når USA ba om hjelp.

Den gamle europeiske kolonimakten og Michael Moores vennlige nabo i nord tok av seg sine

demokratiske slør og viste sin sanne, imperialistiske karakter.

Den nye regjeringen på Haiti ble fordømt av de fleste som hadde et minimum av forståelse for hva som foregikk.

CARICOM – en allianse bestående av 15 karibiske stater – nektet for eksempel å anerkjenne det nye styret – i tillegg kommer blant annet Den afrikanske unionen og Venezuela.

Resten av verden fikk den mangelfulle og manipulerte informasjonen de vestlige nyhetsbyråene formidlet videre.

Dermed ble det ingen mektig internasjonal opposisjon til okkupasjonen av Haiti, som i

tilfellet Irak.

Også norske aviser repeterte USA-propagandaen hvor frihetskjempere blir stemplet som ”gatebander”.

Den sosiale nøden i Haiti var enorm også før okkupasjonen.

Forventet levealder, i følge UNDP, var 49,2 år i 2002.

(Til sammenlikning var tilsvarende tall for naboøyen Cuba 76,7år).

I dag kommer den politiske undertrykkelsen i tillegg til problemer som underernæring og hjemløshet.

Fredelige Aristide-tilhengere blir drept nesten daglig.

Mange får husene sine brent ned eller blir utsatt for voldtekt.

I fjor høst publiserte /Instituttet for rettferdighet og demokrati på Haiti /en rapport som blant annet bemerket funnet av en massegrav med 800 lik i nærheten av

Port au Prince.

I følge /Catholic Church's Justice and Peace Commission /er det nå om lag 700 politiske fanger i Haitis fengsler.

Selv Sò Anne, en kjent sangerinne på Haiti, har blitt satt bak lås og slå av den nye

regjeringen på grunn av sitt sosiale engasjement.

FN har blitt presset av noen av verdens mektigste land til å sette inn såkalte "stabiliseringsstyrker" som skal legitimere okkupasjonen av Haiti.

Dette skjuler ikke det faktum at de virkelige vinnerne er våre nære allierte som har oppnådd politisk kontroll, tilgang på naturressurser og billig arbeidskraft.

At personer som utenriksminister Petersen holder munn blir dermed ingen overraskelse.

Det som virkelig er bekymringsverdig er den norske venstresidens taushet.

Even Sandvik Underlid,

student ved spansk-

og latinamerikastudier

For å vite noe mere om Bevegelsen for Sosialisme.

For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene.

For å lese Det Kommunistiske Manifest.

For å lese arbidspogramet til NKP.

Til NETTAVIS for Bevegelsen for Sosialisme.