ØST-UTVIDELSEN:

SOLIDARITETSMYTEN SLÅR SPREKKER

Før EUs øst-utvidelse fikk vi høre fra ja-siden at solidaritet med de

fattige øst-europeerne var motivet. Nei-siden ble beskyldt for å være oss

sjøl nok når vi stilte spørsmålstegn ved dette. Undertegnede tviler ikke på

at en del ja-folk faktisk trodde at øst-utvidelsen først og fremst handlet

om solidaritet. Men nå begynner solidaritetsmyten for alvor å slå sprekker.

I kjølvannet av øst-utvidelsen har det kommet en kraftig offensiv mot

arbeidstakerrettigheter over hele Europa. I mange land er frustrasjonen stor

over at bedrifter enten flytter eller truer med å flytte arbeidsplasser

derfra til de nye medlemslandene i øst, hvor både skatte- og lønnsnivået er

betydelig lavere. I Tyskland har selskaper som Siemens og Volkswagen stilt

de ansatte overfor valget mellom å jobbe mer for mindre lønn eller se at

arbeidsplassene forsvinner. Dette er ikke et valg, men utpressing. Og et av

de sterkeste fagforbundene i Europa, IG Metall, har latt seg presse.

I Norge streiker heismontørene for at norske lønns- og arbeidsvilkår skal

gjelde for alle som jobber i Norge. Dette er et viktig krav, og det er ikke

fremmet fordi norske arbeidstakere maler fanden på veggen uten grunn. Vi har

sett mange eksempler på dumping av lønnsvilkår den siste tiden. Ett av dem

var da det ble avslørt at polske arbeidere jobber for 22 kroner i timen i

Rogaland, på et prosjekt der det statlige foretaket Statnett er direkte

involvert. Dette er slavearbeid, og har ingenting med solidaritet å gjøre.

EU-kommisjonen har laget et forslag til nytt tjenestedirektiv som setter

døren på vid gap for sosial dumping i hele EØS-området. Direktivet går ut på

at tjenester som er lovlige i ett EU-land skal kunne tilbys overalt, og til

hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg er det hjemlandet som skal

stå for all kontroll av virksomhetene, uavhengig av hvor de opererer.

Forslaget innebærer at det er mulig å opprette selskaper som registrerer seg

som hjemmehørende i et land med dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og der

myndighetene ikke bryr seg om eller har kapasitet til å kontrollere hva

selskapet driver med i andre land.

Direktivet har fått fagbevegelsen over hele Europa til å se rødt. Nylig

krevde LO-leder Gerd-Liv Valla at en ny "solidaritetsregjering" her hjemme

måtte forplikte seg til å legge ned veto mot direktivet dersom det blir

vedtatt. Det ville selvfølgelig Ap-leder Jens Stoltenberg ikke.

Det aller siste fra EU er nå at EU-kommisjonen har foreslått et nytt

direktiv om arbeidstid. Dersom det blir vedtatt, blir det lov med

arbeidsuker på opp til 65 timer. Dermed skal en regel som Maraget Thatcher

innførte i Storbritannia, bli gjeldende for EU som helhet. Samtidig skal de

ansatte ikke lenger få godkjent såkalte hvilevakter som arbeidstid. De skal

ikke få noen kompensasjon for den tiden de holder seg i beredskap for

arbeidsgiver.

Tidspunktet for disse dramatiske angrepene på faglige rettigheter i Europa

er ikke tilfeldig. De kommer i kjølvannet av EUs øst-utvidelse. De på

ja-siden som fremdeles mener at EUs utvidelse handler om solidaritet, må

enten være usedvanlig uopplyste om hva som foregår, eller ha en så religiøs

tro på EU-prosjektet at faktaopplysninger ikke har noe å si. For den som er

villig til å gå EU nærmere etter i sømmene, vil snart oppdage at helt andre

interesser ligger bak, og at det er vanlige arbeidstakere over hele Europa

som må betale prisen.

Tina Åsgård

Styremedlem i Bergen Nei til EU