Militærpolitikken til Koreas Arbeiderpart
Lederen av Koreas Arbeiderparti, Kim Jong Il, har i disse dager ledet det
nasjonale forsvaret av DFR Korea i 12 år. Siden frigjøringen av landet i
1945 har koreanerne stått i konfrontasjon
med USA-imperialismen. Med sammenbruddet av sosialismen i Sovjetunionen og
de øst-europeiske land, mistet DFR Korea noen av sine nærmeste
forbundsfeller. Men de styrende partiene i tidligere sosialistiske land
hadde forsømt militærpolitikken som ei klasse-sak.
Koreas Arbeiderparti bygger derimot på Songun-prinsippet; at en uavhengig
politikk må føres på grunnlag av et ideologisk sterkt og militærteknisk
avansert forsvar. I DFR Korea gjøres de væpnete styrkene til en hovedpillar
i revolusjonen og oppbygginga.
Etter slutten av den kalde krigen regnet USA Den demokratiske
folkerepublikken Korea som sosialismens siste bastion og derfor en
erkefiende. DFRK hadde lenge hatt en besluttsom anti-imperialistisk og
uavhengig holdning, og holdt fast ved sosialistiske prinsipper. Ved å
utnytte vanskene til DFRK, gjorde USA sitt ytterste for å rette politisk,
militært og økonomisk press mot folkerepublikken, også med militære
angrepstrusler.
De fleste land ville gitt opp under slike forhold, og mange var bekymret for
hvordan det ville gå med DFR Korea. Vesten regnet et "snarlig sammenbrudd"
som et faktum, og brisket seg med sosialismens fall. Verdens øyne var derfor
rettet mot Kim Jong Il, formann i Den nasjonale forsvarskommisjonen i DFR
Korea. Svaret til Kim Jong Il var klart: ingen endring ville komme gjennom
han.
Den armé-sentrerte politikken hadde stor virkning i internasjonale kretser.
Først var det en blandet reaksjon, men etterhvert har den framstått som
klart riktig i konfrontasjon med USA-imperialismen. Den dreier seg ikke bare
om å styrke landets militære kapasitet. Den betyr ikke "militarisering", men
setter Koreas Folkearmé opp som et sentrum for de revolusjonære kreftene, og
fremmer sosialismen som helhet ved å la Folkearméen være ei søyle for
revolusjonen.
Koreanerne mener de kan klare seg uten sukker, men ikke uten ammunisjon.USA
og de vestlige allierte tør ikke gå til angrep på DFR Korea slik de gjorde i
Jugoslavia og Irak, trolig fordi de er redd for det militære svaret. Derfor
kan vi se at DFRK ikke bare forsvarer sin egen sosialisme og det koreanske
folket, men også inspirerer progressive over hele verden som
en sosialistisk festning.
De nord- og sør-koreanske lederne møttes i Pyongyang etter mer enn 50 års
deling, og vedtok Nord-Sør erklæringen den 15. juni 2000. Dette var en
milepæl i kampen for gjenforening av Korea, De europeiske land som hadde
unngått DFR Korea i årevis, oppretta diplomatisk samband. Denne utviklingen
er utvilsomt et resultat av Songun-politikken til Koreas Arbeiderparti.
av Torstein Engelskjøn, Vennskapsforeningen Norge-Korea