OLJEKRISE - HVA ER DET?

Av Kåre Wahl, Hammerfest

"Fakta opphører ikke å eksitere selv om man lukker øynene for dem", sa

Aldous Huxley.

M. King Hubbert var en amerikansk geofysiker som arbeidet ved Shells

forskningslaboratorium i Houston. Han hevdet i 1956 at USAs oljeproduksjon

ville nå sitt største volum i 1970, og at den deretter bare ville avta.

Nesten alle eksperter på området hevdet at påstanden var tøv, men så gikk

årene, og det viste seg at Hubbert fikk rett. Amerikansk oljeproduksjon

toppet seg i 1970-71 og har siden avtatt. I USA kalles denne største

produksjonen for Hubbert's peak, Hubberts topp.

Det er ikke bare oljeproduksjonen i USA som avtar. Også gassproduksjonen

hadde en topp omkring 1972, så har den gått litt ned og opp og utgjorde i

1998 86% av hva den var i 1972. Etter 2001 har den avtatt årlig, og det til

tross for en sterk økning i borevirksomheten. En gjennomsnittlig gassbrønn

produserer i dag bare en tredel av hva den gjorde midt på 70-tallet.

Oppfatninga synes å være at nedgangen vil fortsette.

I 2003 importerte USA 63% av sitt oljeforbruk. Tallet forventes å bli 70 % i

2010. Når det gjelder gass, har USA stort sett vært selvforsynt, men landet

vil bli økende avhengig av import i årene som kommer.

Dette er fakta fra USA. Landet er en storimportør av olje og vil bli en

storimportør av gass.

Hvor skal dette hentes fra? Når det gjelder olje, gir vedlagte søylediagram

en oversikten over hvor kjente oljereserver fordeler seg på Jorda. Det

framgår at 2/3 ligger i Midtøsten.

Jordas olje har blitt til gjennom prosesser som har tatt flere hundre

millioner år. Men menneskene kommer til å pumpe opp og forbrenne den i løpet

av et par hundre år. Når vil etterspørselen bli større enn tilbudet?

I USA er det gitt ut to bøker om dette. Den ene er "Hubberts topp: Den nært

forestående mangel på olje i verden" av Kenneth S. Deffeyes, professor

emeritus ved Princeton University og tidligere kollega av Hubbert. Den

andre er "Fri for bensin: Slutten på oljealderen" av David Goodstein,

professor i fysikk ved California Institute of Technology.

Disse to vitenskapsmennene har tatt for seg oljeutvinninga i et globalt

perspektiv. De har kommet til den konklusjon at verdens oljeproduksjon er

nær ved å nå sitt maksimum, og når det har skjedd, i strid med alle

forventninger, vil mengden av råolje som sendes ut på markedene

sannsynligvis avta med mellom 5 og 10 prosent årlig.

Forsyningskrisa vil inntre, sier de, ikke når den siste oljedråpen er

pumpet opp, men når halvparten av den olje som fantes, er brukt opp. Når vi

er kommet dit, vil eksisterende oljefelt tømmes raskere enn nye kan settes i

produksjon. Da starter nedgangen.

For Jorda sett under ett toppet oppdagelsen av nye oljefelter seg på midten

av 60-tallet. 80 prosent av den nåværende oljeproduksjon kommer fra felter

som ble oppdaget før 1973. Oppdagelser av store nye oljefelt blir tiltakende

sjeldnere, og det til tross for store framskritt i letemetoder og bedre

forståelse av de geologiske betingelsene for oljedannelse.

Så det store spørsmålet er, når vil den globale oljeproduksjonen nå sitt

maksimum, når vil den globale oljeproduksjonen nå sin Hubberts peak?

Deffeyes og Goodstein anslår år 2007 som det mest sannsynlige, men det

opereres med en usikkerhet på pluss/minus 5 år. Senest i det kommende tiår.

Vedlagte diagram fra Uppsala Hydrocarbon Depletion Study Group har en

produksjonstopp i 2008. Det finnes andre diagrammer/prognoser med senere

produksjonstopper.

Denne produksjonen av olje må sammenholdes med forventet forbruk av olje.

Armen V. Safaryan, en topp i russisk oljepolitikk, sa på Barentskonferansen

i Hammerfest nylig at forbruket av olje i verden forventes å øke med 1,8%

fram mot 2025. Det betyr en økning på 20% i løpet av de kommende 10 år.

Sammenfattes disse to tendensene, betyr det bare en ting: krise. Og da

tenkes ikke på bagateller som skyhøye bensinpriser. Det er et sammenbrudd i

verdensøkonomien som truer, og verst ute er USA. Dette er selvfølgelig den

egentlige årsaken til USAs okkupasjon av Irak, det er bakgrunnen for USAs

engasjement i de tidligere sovjetrepublikker rundt Det kaspiske hav, og det

er bakgrunnen for USAs samarbeid med Russland for å få olje importert fra

Sibir -

og fra russisk side i Barentshavet når reservene minker i Sibir.

Reaksjonene på den forestående krise er altså at den markedsliberalistiske

verden vil gå inn i ei tid preget av hensynsløs jakt på og utpining av

oljereservene. Det er ikke det mest vettige alternativet. Det vil kanskje

kunne skyve krisa litt ut i tid, men den blir verre når den kommer.

Denne saken har mange sider som det ikke er plass til å drøfte i en kort

artikkel. Men avslutningsvis: De som ser på norsk olje- og gassproduksjon i

Norskehavet og norsk del av Barentshavet som et spørsmål om arbeidsplasser

og kommuneøkonomi, kan komme til å oppdage at det handler om Nord-Norges

forvandling fra å være en utkant i Europa til å bli et av sentraene i

verdens stormaktspolitikk hvor kampen vil stå om tilgang til stadig knappere

oljereserver.