Norsk sikkerhetspolitikk

Standpunkt, handling,tradisjon og perspektiv Når Stortinget med stort flertall i 1949 valgte å forankre en del av norsk sikkerhetspolitikk i den vestlige dimensjonen etter alliansepolitikken under den annen verdenskrig, var det for å trygge frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, slik det er formulert i innledningen til Atlanterhavspakten. Verdimessig ser vi i dag at den euro-atlantiske sivilisasjon og Atlanterhavspakten den gang utgjorde et politisk system, som aksepterte den franske, engelske, nederlandske, belgiske og portugisiske stats kolonisystemer. Men den sikkerhetspolitiske alliansen og den økonomiske sammenslutningen OECD representerte også en institusjonell vesteuropeisk aksept av den amerikanske Monro-doktrinen.

James Monro

James Monro var medlem av nasjonalkongressen 1783, og motstander av den føderalistiske unionsforfatning. I 1811 ble han utenriksminister og fra 1817 til 1825 var han USAs president. Han anerkjente i 1822 de nye søramerikanske republikker som gjennom nasjonale revolusjoner fri gjorde seg fra spansk koloniherredømme.

Norges selvstendighet, opphevelsen av lydrike-statusen under Unionen med Danmark og Grunnloven av 1814 kommer senere, men sammenfaller i innhold med den første demokrati og avkolonisering, som globalt skjøt fart og innledet en ny politisk ærea gjennom Den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776. Engelsk anerkjennelse kom i 1783. I reaksjonsperioden etter Napoleonskrigen var det på den nordlige halvkule kun USA og Norge som beholdt sine demokratiske forfatninger.

I 1822 meddelte James Monro i sitt årsbudskap til den amerikanske kongress at USA ikke ville tåle noen europeisk innblanding i de amerikanske staters indre anliggender. Et prinsipp som de europeiske stater i praksis ble nødt til å anerkjenne.

Kjernen i norsk sikkerhetspolitikk

Kjernen i norsk sikkerhetspolitikk er bygget på verneplikt og forsvar av vårt lands suverenitet, fred og frihet, vårt folk, dets demokratiske og suverene institusjoner, vårt velferdssamfunn, våre tradisjoner og verdier, vårt lands infrastruktur, industribase og territorium, Den bygger på utvikling av militær taktikk og strategi, på erfaringer fra militære nederlag og fra landavståelser til Sverige. Den er ervervet gjennom kystforsvarets innsats under den engelsk blokade av Norge under Napoleonskrigen. Den er utviklet etter en politisk gjennomgangen av "det nøytrale forsvarets" svaket og styrke og de politiske konsekvensene for dette militærpolitiske konsept under den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940.

Norsk sikkerhetspolitikk har gjennom - FN, Nato, Helsingfors konferansen 1975, KSSE, OSSE og INF, Salt, Start og CFE-avtalene, utforming og tilpasning av invasjonsforsvaret, basepolitikken, atomvåpenpolitikken, den nøytrale grense sonekonvensjonen fra Unionsoppløsningen i 1905, de internasjonale avtalene om Svalbard og Antarktis demilitariserte status og våre selvpålagte militære begrensninger i nord - gitt vårt lands sikkerhetspolitiske bidrag til den nordiske balansen. En sikkerhetspolitikk som er tuftet på Norges mer enn 1 000 år lang fred og et variert fredelig samarbeid fra Novgorod til Russland og fra Sovjettiden og fram til det nåværende Russland. Dette fredelige samarbeidet østover er en del av en lang norsk historisk tradisjon.

Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet, samarbeidet innen Det euro-atlantiske råd, Arktis råd og nedrustnings resultatet i Start II-avtalen bærer i seg kimen til en defensiv fornorskning av europeisk, amerikansk og russisk atomvåpenpolitikk og sikkerhetspolitikk. Gjennom Vintersolverv-erklæringen av 21.12. 1997 fra Den norske Fredskomité er det åpnet for visjonen om et atomvåpenfritt Arktis, en atomvåpenfri nordlig halvkule og en trygg skroting av atomvåpen. Dette arbeidet føres nå videre gjennom Nettverk for en atomvåpenfri nordlig halvkule, nedrustning og konvertering.

Den norsk/canadiske samarbeidsavtalen og Canadas statsminister Jean Chrétiens opptreden i Canadas nasjonalforsamling den 10. desember 1998, hvor han la fram rapporten som brøt med den kalde krigens doktrine om kjernefysisk avskrekking er en merkedato i arbeidet for et atomvåpenfritt Arktis.. Chrétiens holdning og rapporten vant tilslutning fra et klart flertall i parlamentet i Ottawa.

De pågående plenumsforhandlingene mellom Canada og EFTA, dannelsen og opptaket av inuitenes land - Nunavut som en selvstendig del av Den canadiske føderasjonen fra 1. april i år er en annen merkedato. Meldingen i pressen fra den 15. april d.å. om at indianerne i Canada og USA har inngått et formelt samarbeid og at Forsamlingen av førstenasjoner i Canada og Nasjonalkongressen av amerikanske indianere (NCAI) nå arbeider for fullt selvstyre og suverenitet, for alle urfolk i Nord-Amerika inklusive urfolks organisasjonene i Mexico er en tredje merkestein.

Denne politiske utvikling bekrefter behovet for en global politisk frihet uten atomvåpen . En vei som blir lettere å gå ved at stadig flere norske militære ledere faglig inklusiv vårt lands forsvarssjef ifølge radioen den 29. april - avgrenser seg fra bombepolitikken. Dette er i samsvar med holdningen i befolkningen, hvor en meningsmåling fra 1998 viser at 87 % av befolkningen i USA og 92 % i Norge fra juli 1998 (P4 Fakta) er klare motstandere av atomvåpen, og hvor opinionen i Norge ønsker at Regjeringen arbeider aktivt for avtaler som avskaffer atomvåpen. Perspektivet et atomvåpenfritt og demilitarisert Arktis og en atomvåpenfri nordlig halvkule er en politisk kamp vi, urfolkene, militære og sivile ledere må ta for å sikre en trygg skroting av alle atomvåpen på vår klode.

Følgene av bombepolitikken

Den amerikanske og britiske bombingen av Irak, og den amerikanske, britiske og franske bombingen av Jugoslavia hindrer videre framgang for atomnedrustning, politiske vedtak som avskaffer trusselen om bruk og bruk av atomvåpen. Det amerikanske og verdens folk ønsker å leve i frihet fra atomtrusselen. Den russiske Duma tar avstand fra atommaktene i Natos bombing av selvstendige stater, og dette bruddet på FN-pakten og folkeretten. Dumaen vil så lenge bombingen av Serbia pågår ikke ratifisere Start II-avtalen uttaler daglig leder av Nei til atomvåpen til Nationen den 16. april 1999.

Gjennom den vedvarende bombingen har Clinton, Blair og Chirac ført sine land og Nato inn på et militærpolitiske sidespor som forhindrer videre atomnedrustning og konvensjonell nedrustning. Dette sidesporet er allerede gjennom bombepolitikken blitt et krigs-erstatningsspor rettet mot den amerikanske, britiske og franske stat og deres ledere, men som kan rettes mot alle stater som støtter fortsatt krigføring i Jugoslavia. Bombingen av Irak og Jugoslavia vil engang ta slutt. Den tærer sterkt på bombelandenes militære, sosiale og sivile resurser og deres globale politiske og økonomiske hegemoni før WTO forhandlingene i Seattle, USA i desember.

Bombepolitikken og bakkestyrke-retorikken undergraver den militærpolitiske troverdigheten av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og svekker Nato-alliansen sikkerhetspolitiske samhold innad og utad. Politisk retorikk kan aldri erstatter militær kapasitet og militære styrkers kamp- og stridsevne. Statsminister Kjell Magne Bondeviks artikkel " Natos nye oppgaver" Dagbladet 24. mars og "Det nye Nato og Kosovokrisen" Dagsavisen 30. april synliggjør de psykologiske forutsetningene for med militær makt å bryte ned alliansens tradisjonelle oppgaver og virkelighetsforståelse og slve grunnlaget for Regjeringen Bondeviks politisk støtte til Natos vedvarende bombeprogram.

Arktis og en ny nordisk balanse

Forsvarsminister Elbjørg Løwers politiske beslutning om å bryte det norske taket i CFE-avtalen for militære stridsmidler gjengitt i Aftenposten den 24.april kan føre til en ny forsterket omdreining av den konvensjonelle opprustning, fordi militære stridsmidler i Natos strategiske konsept er tenkt å være selve veien til framtiden.. Men beslutningen kan også ha en annen realpolitisk, sikkerhetspolitisk og militærpolitisk bakgrunn og konsekvens. Den er ut fra norsk militær beredskap, sikkerhetspolitisk tenkning og tradisjon, og vårt folks evne og vilje til å forsvare vårt landterritorium et entydig politisk signal. Handlingen fremmet av Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet etter vedtak av Natos strategiske konsept uttrykker, at den militære evnen i Atlanterhavspaktens artikkel 5 nå er varig og sterkt svekket, at vårt lands faglige godt kvalifiserte og militærfaglig ansvarlige klart og entydig måtte signalisere for all omverden og overfor Den norske Regjering og Stortinget, at Norge heretter må forsvares utfra egne militære resurser og sikkerhetspolitiske forutsetninger.

Vårt lands militære ledere og Forsvarsdepartementet trekker etter Clintons og Bondeviks nederlag i krigen for de frie markedsprinsipper og om Kosovo den enkle konklusjon at norsk forsvarskapasitet må bygge på våre nasjonale og territorielle forsvarsstyrker. De kommende dager og uker vil avdekke om Utenriksdepartementet slutter seg til denne posisjon og vender tilbake til en norsk sikkerhetspolitikk og sammen med forsvarsdepartementet legger grunnlaget for en sosial militær politikk frigjort fra Clinton og Bondeviks bombekonsept.

· Nato har en høyst usikker framtid, og kan miste sin betydning som militær allianse. Det har tre grunner; medlemslandene er ikke villige til å bruke nok resurser på eget forsvar og alliansen. For det andre; med flere land blir det vanskeligere å komme fram til konsensus, og dessuten vil mangel på ressurser samt mangel på øvelser undergrave Natos kjerneoppgaver.

· Uten USA hadde Europa verken vært i Bosnia eller Kosovo. Blir utviklingen slik jeg frykter, vil Norge bare ha et valg, nemlig å inngå en bilateral avtale med USA. Det er ingen andre som kan garantere sikkerheten vår, sier Generalløytnant Dagfinn Danielsen og tidligere medlem i Natos militærkomité. Dagsavisen 20.04.

*

Sett i et slikt perspektiv må Det euro-atlantiske råd supleres med Et råd for nord asia og nord amerika eller erstattes av Et euro-atlantisk og stillehavsråd og tillegges oppgaven å bli et militærpolitisk forum for å fremme videre sjømilitær og landmilitær nedrustning på den nordlige halvkule. En videre demilitarisering av Arktis krever nye forslag og samarbeidsfora som militærpolitisk legger forholdene til rette for å opprette en atomvåpenfri nordlig halvkule.

Forsvarsminister Elbjørg Løwers beslutning må ses, vurderes og forstås i en slik større nedrustnings og sikkerhetspolitisk sammenheng. Sverige militære kapasitet er redusert og finske politikere sender dessverre ut politiske signaler om at Finland beveger seg bort fra et territorialt forsvarskonsept. I en slik sikkerhetspolitisk situasjon uttrykker den norske forsvarsminister vilje til å legge de militære forhold til rette for å reetablere en ny troverdig nordisk balanse.

CFE-avtalen og de militærpolitiske og sikkerhetspolitiske forhold rundt Start II-avtalen har fram til i dag ikke ført avspenningen i Nord inn på et mer samordnet og ledet norsk, nordisk og arktisk utviklingsvei. Norges brudd med CFE-avtalen er et av de første skritt på veien til entydig å klargjøre vårt lands økonomiske politikk og regjering og Stortings fordeling mellom militære, sosiale og sivile behov. Beslutningen representerer en nasjonal, selvstendig og suveren markering av det norske totalforsvarets territorielle innretning. Den signaliserer Forsvarsdepartementets og vårt folks vilje og evne til selvforsvar. En posisjon som entydig klargjør vårt lands militær posisjon i forhold til å bygge det nasjonale samhold og sikkerheten videre. Den legger forholdene til rette for en klargjøring av vårt lands defensive militærstrategiske posisjon overfor vår alliansepartner USA og vår samarbeidspartner Russland.

Klargjøring av nasjonale posisjoner er en militærpolitisk forutsetning, for et likeverdig samarbeid og et avgjørende skritt på veien mot et atomvåpenfritt og demilitarisert Arktis og en utvidet og troverdig nordisk balanse. Posisjonen er en selvstendig og klar sikkerhetspolitisk markering av rent norske forsvarsposisjoner i forhold til utviklingen innen Nato, Sverige, Finland og Russland.

Det norske bruddet med CFE-avtalen er også et klart militærpolitisk signal til De atomvåpenfrie og alliansefrie Baltiske land, som etter bombingen av Jugoslavia trenger en gjennomgang og en av ideologisering av sin sikkerhetspolitiske tenkning.. Baltikum trenger i likhet med Balkan å utvikle et felles og selvstendig geografisk, territorialt, militærpolitisk selvstendig og nasjonalt sikkerhetspolitisk ståsted i forhold til EU, Nato og EU Danmark, Nato og EU Tyskland, Tyrkia, USA, Russland og EFTA Norge og den nye nordiske balanse.

USA, England og Frankrikes bombing av Jugoslavia med klar støtte fra Norge og Sverige har ført til at Russland av politiske og militære grunner ikke deltok i Natos feiring av 50-årsjubileumet i Washington. Russland har som en følge av bombing og Nato-utvidelsen trukket seg ut av Clintons "Partnerskap for fred". Den form for innenriks- og militærpolitisk resursforbruk som kommer til uttrykk gjennom "Battle Griffin 1999" har Russland nå skrinlagt og av åpenbare sikkerhetspolitiske og militærpolitiske grunner har landet trukket seg fra "Barents Peace 1999"

*

Russland har gjennom styrkeforflytninger økt de russiske konvensjonelle styrkene på flankene i nord og sør. Forsvarsministerens brudd med CFEs styrketak må forstås på denne bakgrunn. Det er et første skritt på å etablere og videreføre en genuin norsk sikkerhetspolitisk posisjon i forhold til Russland, men også i forhold til USA og EU. Dette er en norsk ledet utforming av det som skal bli innholdet i den nye nordiske balansen, representert ved en framtidig tilbakeholdenhet i forhold til militær deltakelse og politisk støtte til militære aksjoner, operasjoner og krigføring utenfor Norge og våre lands territorium.

Denne selvstendige og selvpålagte posisjon gjør det mulig for Regjeringen, vårt land og våre alliansepartnere og samarbeidspartnere å løfte blikket mot Arktis, og se på og behandle den nordlige halvkule som et fellesanliggende og et militærpolitisk og sikkerhetspolitisk prosjekt. For å komme videre med dette prosjektet er det helt avgjørende at antikrigsfronten politisk nedkjemper bombe og krigspolitikken i Jugoslavia og på Balkan, at den politiske og faglige front bygges ut i et samvirke med de sikkerhetspolitiske mål til Nettverk for en atomvåpenfri nordlig halvkule, nedrustning og konvertering. Den Faglige Frie Internasjonale, de andre faglige sammenslutningene og verdensføderasjonene bør i fellesskap nasjonalt og internasjonalt og koordinert utvikle en global beredskap og opptre samlet innfor det globale økonomiske slaget om ny merkantilismen i Seattle, USA i desember.

Krigserfaringene

Forsterket teppebombing etter Clinton og Natos strategiske konsept avdekker en fundamental mangel på empati og en grunnleggende militær- og realpolitisk vurderingssvikt. Gjennom den vedvarende bombingen oppnås ikke andre politiske resultater enn at bombene påfører det sivile og sosiale jugoslaviske samfunn store materielle skader, og at uskyldige mennesker må dø. Bomberegnet bringer ikke flyktningene tilbake til Kosovo. Det sikrer bare nye militærkontrakter til den offensive rustningsindustrien, og forbruker bare det sosiale og sivile samfunns resurser. En milliard fikk de eldre. Konsekvensene av en måneds norsk støtte til USA, England og Frankrikes bombepolitikk koster 2 milliarder.

Tysklands V1- og V2- bombing av London under Den annen andre verdenskrig ble i vest og øst oppfattet som ren terror mot sivilbefolkningen. Den førte også den gang til at mange ble drept, men Storbritannias materielle skader svekket ikke kampmoralen. Londons innbyggere holdt ut bomberegnet. Storbritannia kapitulerte ikke overfor Tysklands bombeterror.

Denne krigserfaring er felles for alle allierte fra den annen verdenskrig, deres barn og barnebarn. Selv mediene til Clinton, Blair og Chirac kan ikke bombe i stykker denne forståelsen og vår empati med krigens offer. Mange av oss fra krigs- og etterkrigsgenerasjonen føler ennå at vi står i takknemlighetsgjeld til våre allierte soldater, folk og land, hvor den daværende partisanhæren i Jugoslavia var en del av den front som frigjord Europa og Nord-Afrika fra fascismens barbari.

Vi vet fra historien og muntlige overleveringer om hvordan det var å leve under krig, okkupasjon og fremmed militærmakt. Vi vet hvilke folk som tok de største og tyngste tak og tap. Vi vet hva Stortinget til slutt endte opp med å beslutte under krigen. Hvordan partiene etter krigen belønnet krigsseilerne, grenselosene, vårt eget lands partisaner, og på hvilken måte Stortinget hedret de norske kommunistene og andre norske antifascisters motstandskamp og krigsinnsats. Men vi vet også hvilke edle egenskaper i vårt folk og i andre lands folk, og hvilke folk utenfor Europa som var med på å bringe freden til vårt land og Europa i maidagene 1945. Det internasjonale pengefondet (IMF) søker nå i ly av krigen å få større innpass i de selvstendige landene, som Nato-landene nå påfører store økonomiske tap, som følge av krigen og at skipsfarten på Donau er grunnstøtt. Denne økonomiske strategien fra G-7 landene som styrer IMF vil neppe lykkes, og nabolandene til Jugoslavia flytter nå fram sine posisjoner i forhold til Nato og EU. Det innebærer at de forsøker å få bombelandene USA, England og Frankrike til å betale regningen for deres økonomiske tap. I denne situasjon kan det være klokt om enkelte norske politikere for en gangs skyld forholder seg tause.

Draskovic

Jugoslavias avsatte visestatsminister Vuk Draskovic tok før avsettelsen til orde, for en FN-ledet fredsstyrke i Kosovo og at konflikten kan bli løst gjennom en avtale mellom Russland og Nato. Vi kan beholde vår suverenitet under FN-flagg, FN er ingen okkupasjonshær. Dersom FN bestemmer at det bør være en Nato styrke, bør vi respektere det, sier Draskovic ifølge NTB. Til den spanske avisen El Mundo, sier Draskovic også at den jugoslaviske regjeringen kan godta etterforskning av krigsforbrytelser i Kosovo.

· Vi har allerede satt ned en spesialkomité som samler bevis på alle forbrytelser og overgrep begått mot sivile, sier Draskovic i følge

Dagsavisen 28. april.

Befolkningen i Jugoslavia har så langt stilt seg bak Milosevics. Det spekuleres i pressen om hvor godt militært og mentalt forberedt Jugoslavias føderale arme er til videre militær kamp. I Dagsavisen den 28. april meldes det om at et amerikansk Apache-angrepshelikopter styrtet og kom i brann under en øvelse nord for Albanias hovedstad Tirana natt til den 27. april. Vil angrepshelikoptrene bli tatt i bruk eller er tilstedeværelsen av Apache helikopterne et "avskrekkende" skyggeteater ?

Hvor er de oppegående Nato politikere som våger å utfordre Milosevic og Jugoslavias føderale arme og UCK med en overraskende våpenhvile ? Det er for dumt at all verden skal opplyses om, forstå og erfare at Natos strategiske konsept militært ikke er verdt det papir denne visjonære illusjonen er skrevet på.

Bakkestyrkene

I samme kategori som Apache helikopternes "avskrekkende" skyggeteater kommer "trusselen" om å sette inn Natos-bakkestyrker. Oberstløyntnant Erik Arff Gulseth kommer med følgende fagmilitære vurdering i Dagsavisen 26. april:

" Inneklemt av fjell og nervøse naboer er Kosovo et mareritt å skulle innta med bakkestyrker. Bakkestyrkene må flys inn. Nato-soldatene vil bokstavelig talt ha lite å gå på: veiene gjennom Albania og Makedonia stønner allerede under vekten av flyktningstrømmen, tunge tanks vil ta knekken på dem.

- Man kan vanskelig se for seg en klassisk panserdivisjon rulle inn i Kosovo. Både manglende veinett og fjellterreng gjør det usannsynlig. En norsk divisjon, som er forholdsvis lett, trenger 1000 tonn forsyninger i døgnet. Amerikanske divisjoner er langt tyngre, de trenger kanskje det tredoble.

Til å beskytte Apache-helikopterne, som kanskje eller kanskje ikke blir satt inn i løpet av kort tid, har Nato allerede plassert 3000 soldater i Albania.

- Denne typen soldater er utdannet nettopp til å gå inn og sikre et område hvor bakkestyrker kan flys inn. De er altså allerede i nærheten. Jeg har bare en gang sett at Nato har ødelagt en rullebane i Kosovo. Å skåne disse har den fordel at de kan brukes av Nato dersom bakkestyrker blir vedtatt brukt.

- En luftbåren bakkestyrke krever mange helikoptre, og større transportfly for tanks. Men noe annet alternativ er vanskelig å se for seg," uttaler major Gulseth.

Politikk i stedet for bomber

Bombepolitikken står i veien for videre atomnedrustning og en demilitarisering av Arktis. Men forhindrer ikke prosessen for en trygg skroting av atomvåpen eller det politiske arbeidet for å få fjernet alle engelske atomvåpenlagre fra Skottland. Arbeidet for å lege skadene til stråleofrene etter de franske atombombesprengningene på øyene i Stillehavet går sin gang.

Bombepolitikken vil ikke forhindre at indianerne i USA gjenvinner suvereniteten over sine territorium i USA, og at Clintons atomvåpen og atomavfall blir fjernet fra disse landområdene. Bombepolitikken i Jugoslavia kan ikke stanse kampen for skotsk frigjøring fra bombelandet Storbritannia. Den vil ikke svekke indiansk og inuittisk selvstendighet i forhold til bombetilhengeren Canada eller færøysk og grønlandsk selvstendighet fra bombetilhengeren Danmark. Den vil ikke svekke samisk selvstendighet i forhold til bombetilhengerne Norge, Sverige og Finland eller baskisk selvstendighet og suverenitet i forhold til bombetilhengeren Spania.

Dette er allerede en av de mest markante og varige nasjonal og internasjonale politiske følgene av bombepolitikken. Folk og mennesker med stolthet, verdighet og visdom har i århundrer måttet tåle mye. Jugoslavias folk har ikke fortjent dette. Dette er for dumt og nå er det nok. Under bomberegnet som droppes over Jugoslavia utformes de russiske prioriteringene for å bygge lager for atomavfall. De er allerede kommet langt, slik det bl.a. er omtalt i Aftenposten 18. april 1999. Norsk politisk støtte til fortsatt bombing av Jugoslavia og bruk av økonomiske resurser til dette formål, kan på sikt få svært uheldige økonomiske virkninger for Norge, norsk fiskerinæring. norsk fiskeripolitikk og for det framtidige norske bosettingsmønsteret og vårt folks helse.

Aldri mer 9. april

Vårt lands flyvåpen, rakettbatterier, marinen, kystfortene og 90-årenes nedlagte kystfort utgjør ennå en fysisk forutsetning for vårt lands sikkerhets politiske, territorielle og nasjonale forsvarskonseptet, hvor hæren, heimeværnet, industriværnet og sivilforsvaret utgjør det som i denne sammenheng er omtalt som den andre nasjonale forsvarslinje. Den tredje nasjonale forsvarslinjen utgjør folket med de ledere som utgjør kjernen og er bærere av vårt folks tradisjoner og kamperfaringer fra krig og fred nasjonalt og internasjonalt.

Aldri mer 9. april er en ideologisk og politisk forutsetning for totalforsvaret i en globalisert verden. Denne holdning og innstilling er en del av vårt folks intellektuelle arv. Den utgjør selve grunnlaget, for vårt samfunns lim og dets egalitære sosiale og sivile samhold. Denne kamperfaringen er ærvervet gjennom mange hundre år med politisk, militær, sosial og sivil kamp. Den er en del av vårt land og folks politiske ballast og utrustning. Den er en forutsetning for vår evne til å motstå, avstå fra og ta avstand fra all militær aggresjon mot folk og folkegrupper.

Denne innstillingen er utviklet for å styrke vårt og et hvert folks kollektive rett til selvforsvar. Den er en del av vårt folks historiske og menneskehetens felles arvegods. Den er visdommen som politisk viser seg, og hjelper oss og alle folk på kloden til å ta de riktige og viktige beslutninger såvel nasjonalt som internasjonalt i en trengt situasjon.

Den har gjentatte ganger brakt Oslos navn i sentrum for verdensbegivenhetene. Den har gitt vårt folk og våre ledere evne til virke som fredsmeglere, for å bilegge militære, sosiale og sivile konflikter og reise midler for å hjelpe andre folk under natur, sosiale og sivile katastrofer Den har gjort oss i stand til å vise medfølelse, empati og forståelse, yte humanitær hjelp, gi uhjelp, isolere de som nærer fremmedfrykt og rasisme, og støtte sosiale og sivile rettferdskrav på den nasjonale og internasjonale arena.

Denne forståelsen og historiske arven har gjort oss i stand til å delta i, medvirke til og utforme vår selvstendige nasjonale posisjon, som er fleksibel, hensiktsmessig, avpasset og som tolererer feilsteg, men ikke vedvarende overgrep.

Den har lært oss kompromissets kunst uten å opptre underdanig og som lakeier i militærpolitikken og i sikkerhetspolitikken. Den har gitt oss evnen til raskt å korrigere feil og foreta riktige vurderinger for å fremme vår allianse- samarbeid- og utenrikspolitikk, slik at den samsvarer med vårt folk og lands humanitære og militære tradisjoner, våre mål, verdier og nasjonale og internasjonale horisont.

*

Jeg forstår på bakgrunn av " Hvordan komme videre?" i Ny Tid 30. april at Fredsforskeren Jørgen Johansen som sitter i styret til Norges Fredsråd og som tilhører Folkereisning mot krig er fortvilet over krigen, Milosevics og den krigsoffensive ny- merkantilistiske økonomien og dens politiske ledere. Men Johansen bør ut fra en internasjonal vurdering og det forestående WTO møtet i Seattle ikke blande kortene. Organisasjonen for Afrikansk enhet, OAU skal ikkeog kan ikke engasjere seg som meglere i en Nato krig for å innføre frie markedsprinsipper. Personer som Mandela og Nyere er en del av fronten mot denne politikken, og skal ikke oppmuntres til å tre inn i rollen for å redde Milosevic, Natos og UCK fra et klart nederlag og en betingelsesløs kapitulasjon overfor verdensopinionen og Jugoslavias hardt prøvde og fordrevne folk.

Det sentrale grunnlag for en varig og rettferdig fred finnes i Resolusjon 1199 fra FNs sikkerhetsråd av 23. september 1998 og Den norske Fredskomités åpne brev - For fred og stabilitet gjennom Vår felles og globale New Deal til statsminister Kjell Magne Bondevik den 15. april 1999.

På terskelen til Vårt årtusen, hvor 1,3 milliarder mennesker ikke kan spise seg mette og 12 millioner barn dør hvert år av sultrelaterte årsaker, er det ikke lenger rom for bombe- og krigsbudsjetter og skitne kompromisser. Forsvaret av det sosiale og sivile samfunn betyr å ta sosialt og sivilt ansvar. Det betyr å stanse talsmennene til de ny merkantilistiske monopolene og deres stadig mer grådige profitt-orienterte kapital til fordel for å avhjelpe nøden hos mer enn en milliard mennesker på vår klode. Det betyr at hver enkelt av oss i likhet med Oddmund Hammerstad tar et endelig Oppgjør med de opportunistiske talemåtene og de politiske novisene i vår samtid.

Anne Enger Lahnstein har ryddet et av styrerommene, for ny-merkantilismens talsmenn. Men vår land og verdenssamfunnet trenger en skikkelig vårreingjøring av hus og arbeidsplass fra kjeller til loft. Det som er ubrukelig skal kastes. Det som fortsatt kan brukes skal repareres og leveres til gjenbruk av andre.

Det skal gjennomføres rusken-aksjoner i alle politiske hager og parker, trær og busker skal beskjæres, før vårens ny planter settes i vår felles jord. Det brennbare tar vi vare på, for det skal nære ilden og midtsommer-bålet. Bålet for alle folks framtid og jordens fruktbarhet.

Vårt folkestyre

Vårt folkestyre uttrykkes gjennom valg, Stortinget og regjeringens beslutninger, gjennom etterkrigstidens to folkeavstemninger, forslag og innspill fra enkeltindivider, organisasjoner og institusjoner. Norge deltar i dag i krig for første gang siden 1945. Dette skjedde uten en krigserklæring , uten skriftlig redegjørelser, uten vedtak og uten en klargjørende sikkerhetspolitisk debatt. Bare ett av de syv partiene på Stortinget har ifølge Aftenposten den 17. april formelt behandlet saken i sin stortingsgruppe. Når virkeligheten i 1999 er blitt slik, er det en grunnleggende intellektuell intuisjon, demokratisk innstilling, tradisjon og forståelse som er blitt borte på terskelen til et nytt årtusen. Vårt samfunn er preget av en dyp politisk og ideologisk krise, hvor moralnormer oppløses og hvor uskyldige mennesker også må dø her hjemme, som følge av en ukontrollert og økende blind vold.

Skyldes krisen at de personer som er tydelige og åpne eller bærer på tvilen og tvisynet blir undertrykt av partivesenene eller er det slik at politisk karriere fremmes best gjennom tro, og belønnes gjennom vilje til kjappe løsninger og ikke gjennomtenkte handlinger ? Eller er det frykten for å bli isolert, når en forlater meningsfellesskapet i flokken ? Eller er det så banalt som det Holberg skrev om i Jeppe på Bierget ?

Jeg konstaterer bare at noe grunnleggende er borte. Verdikommisjonen kan ikke redde den norske stat fra dens politiske beslutninger og vil aldri bli noen ny pavestol. Statsministerens verdikommisjon består ikke av politiske lakeier. Den bør derfor vedta et entydig nei til fortsatt krig i og Nato bombing av Jugoslavia. Vi har allerede lagt bak oss reformasjonen. Den norske stat konfiskerte da alt katolsk kirkegods og har for lengst tatt i bruk den katolske kirkes gamle prekestoler. Mener Stortingspartiene virkelig at vi etter 1. mai togenes klare markeringer mot Clinton og Bondeviks bombepolitikk skal forberede oss til å videreføre denne norske tradisjon ? Det er i dag kanskje nødvendig å stille en slik oppgave på dagsorden, for å gjenopprette konsekvens, troverdighet og balanse i vårt lands politiske system?

*

Atommaktene USA, Storbritannia og Frankrike har nå i en måned med norsk og alliert støtte bombet Jugoslavia, og Clinton, Blair og Chiracs militære bombeallianse samarbeider i følge pressen aktivt med UCK. Hvor lenge skal dette politiske samrøre med de politiske skyggene fra Taliban fortsette, og hvor lenge skal bombingen og krigshandlingene vedvare?

Finnes det ikke et eneste norsk parti igjen på Stortinget. Et selvstendig parti som bryter ut av det auro-atlantiske, jugoslaviske, albanske, balkanske og talibanske: Fellesskap for krig ?

Veien til framtiden

Den jugoslaviske føderasjonen har sin Slobodan Milosevics og Vuk Draskovic, UCK har sin Osama bin Ladin, USA sin Bill Clinton, England sin Tony Blair og Frankrike sin Jacques Chirac. Albania har sin røde fortid. De tidligere Warsawapakt-landene, Britiske Samveldelandene, EU-landene og De alliansefrie staters bevegelse har alle sine erfaringer med militærallianser, en ideologisk betinget økonomisk integrasjon og arbeidsdeling.

EFTA og OSSE har Knut Vollebæk, OSSE enheten Kim Traavik, Forsvarsdepartementet Elbjørg Løwer, Bistandsdepartementet Hilde Frafjord Johnson, FN Kofi Annan, USA Robert MacNamara og Ramsey Clark, Russland Jevgenij Primakov og Igor Ivanov, Canada Jean Chrétien og Lloyd Axworthy og Regjeringen, Stortinget og media har han Kjell Magne eller har de etter Kjell Magne Bondeviks innlegg på debattsiden i Dagsavisen den 30. april ikke lenger det ?

Kongen

Kravet om bombestans har mange av vårt lands militære ledere på sin side. De er trenet til, har tatt og tar et klart sikkerhetspolitisk ansvar gjennom å belyse den aktuelle militærpolitiske situasjon. Gjennom å fremme konkrete forslag til tiltak eller korrigering av kurs.

Det er i vår norske og demokratiske statsskikk slik at det ikke er de militære, men politikerne som skal vedta å starte en krig. Det er ikke vanskelighetene med å finne fredsforhandlere til den uerklærte krigen mot Jugoslavia, men politikerne som skal fastsette tidspunkt for avsluttingen av bombingen. Men mye tyder på at de norske lederne for stortingspartiene ikke har mot til å avslutte den krig de ikke offisielt har erklært. Men vedtar Stortinget dekning for Statsminister Kjell Magne Bondeviks uerklærte norske krig mot Jugoslavia, har Stortingsflertallet samtidig reddet hans krigskabinett fra en mulig tiltale og riksrett, og fratatt han ansvaret for å avslutte den norske deltagelsen i krigen.

Vedtar Stortinget bevilgningen trer samtidig Grunnlovens § 26 i kraft. Det heter her:

" Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter. Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater, hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Stortingsbeslutning, bliver først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil".

(Stortingets forretningsorden og Grunnloven. Ajourført pr. 1. okt. 1993. A/S O.Fredr.Arnesen Bok- og Akeidenstrykkeri.) Når Stortinget har vedtatt krigs- og krisebudsjettet i forhold til støtten til krigsoperasjonene og den humanitære bistanden til folkene på Balkan, vil Norge offisielt være i en erklært krig med Jugoslavia. Vårt lands Kongehus har en gang tidligere ledet vårt land i krig, men den gang ble Norge angrepet.

Men Kongehuset har aldri etter 1905 vært tildelt ansvar for å føre angrepskrig mot et annet land.

Når grunnlovens § 26 trer i kraft og Kong Harald V som de militære styrkers fremste leder er gitt alle fullmakter, bør Statsminister Kjell Magne Bondevik erkjenne sitt Waterloo. Han må se sin besøkelsestid, gå fra borde og over i en roligere og mindre stresset tilværelse, slik at NATO-alliansens besettelse eller bombedemon kan forlate hans og andre krigslederes sinn.

Kongen har ut ifra Grunnlovens § 26 rett til å fortsette krigen eller slutte fred. Vedtar Stortinget budsjettet i løpet av den nærmeste framtid kan Kong Harald V med hjemmel i Grunnlovens § 26 slutte fred umiddelbart med Jugoslavia.

En ensidig fredserklæring på grunnlag av Resolusjon 1199 fra FNs sikkerhetsråd av 23. september 1998 kan av Kongen følges opp med en beslutning om at Norge trekker ut alle norske militære styrker fra Balkan innen 17. mai 1999.

Antikrigs markeringer

Norske menn og kvinner markerer nå sin motstand mot krigen ved å sette binders på sitt venstre eller høyre jakkeslag.

Forsinker Regjeringen Bondevik Stortingets behandling av krigsbudsjettet er det viktig å synliggjøre motstanden mot Regjeringen Bondevik og hans krigskabinett på:

· Frigjøringsdagen 8. mai.

· Grunnlovsdagen 17. mai.

· Dagen for den fredelige Unions oppløsningen mellom Norge og Sverige 7. juni.

Lærdommen

Krig er et for alvorlig anliggende til at den og samfunnet kan overlates til politiske opportunister. Forsvarets Overkommando er en av de sentrale premissleverandører for utformingen av norsk konvensjonell militærpolitikk dvs. territorialforsvaret. Vårt lands militære ledere har de fagmilitære forutsetninger, og vurderer utfra et norsk ståsted vårt lands posisjoner nasjonalt og medvirker til å sette dem inn i en internasjonal kontekst. En slik utdanning og en lang politisk trening og erfaring har også Kong Harald V.

Militære lederne vet, har erfart og erkjent i likhet med oss, at i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk bygges veien til en sosial militærpolitikk, internasjonal rettferd, en sivil bærekraftig utvikling og en varig fred.

En fred uten trussel om bruk og bruk av konvensjonelle våpen mot folk og folkegrupper innenfor og utenfor vårt lands- og andre lands territorium. En fred uten atomvåpen og med mål om velferd for alle i Vårt årtusen.

· Kast og brenn det som ikke kan brukes, rydd opp, vask ned og luft ut.

· Til midtsommer skal det være blåst.

Vi fortjener nemlig alle og spesielt i dette år at det på tradisjonell og fredelig vis blir feiret midtsommer uten at vi føler oss forpliktet til å bære binders og plakaten Stopp Natos bombing og krigen i Jugoslavia i båtkortesjene og til fest.

Vi skal synge, le, danse og glede oss over livet, og alle skal være med når vi sammen og samlet tenner bålet under årtusenets siste midtsommerfest. Før alt det gamle slagget og alle bombe- og krigsdemoner er brent kan det ikke skapes rettferdighet og velferd for alle på vår jord.

Parolen er: Penger til jobber og utdanning, ikke til krig i Jugoslavia.

Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P.	For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene.	For å lese Det Kommunistiske Manifest.	For å lese arbidspogramet til NKP.	Til NKUs sider der finer du linker til andre organisasjoner og littratur.