Bombingen i Irak - et imperialistisk maktovergrep !

Den engelsk-amerikanske bombingen av Irak er over for denne gangen. I fire dager, f.o.m. natten til 17. desember, har sivilbefolkningen i Irak fått føle det anglo-amerikanske militær-industrielle komplekset på kroppen. Folket mellom Eufrat og Tigris vet at de ikke kan føle seg trygge. De fikk smake den samme "medisinen" i 1992. Og Storbritannias Tony Blair forsikrer om at de vil angripe igjen dersom Saddam Hussein ikke samarbeider med FN.

Når krigen er over for denne gangen, er det naturlig å spørre: Hva er konsekvensene av disse angrepene, gjennomført stikk i strid med FN-charteret mens sikkerhetsrådet satt i møte ?

1. Mange irakere ble drept. Flere ble lemlestet og skadet for livet. De materielle skadene, bl.a. av infrastrukturen vil på lengre sikt også ta liv. Levestandarden ligger allerede på et minimum. Clinton og Blair har blod på hendene, for i desember 1998 opptrådte vestens ledere som massemordere mot det irakiske folket.

2. FN-inspektørene er trolig utestengt fra Irak for lang tid. Det er urealistisk å tenke seg at irakiske ledere vil slippe dem inn i landet etter det som har skjedd. Uansett vil de få dårligere arbeidsvilkår enn tidligere.

3. FN-systemet er blitt diskreditert og ydmyket. Det indre samholdet i verdensorganisasjonen er blitt svekket, og ledelsen i FN er vingeklippet. USA og UK hevder riktignok at de hadde FN i ryggen. I praksis viste de derimot en arrogant og aggressiv imperialistisk holdning ved å bombe uavhengig av sikkerhetsrådet. I realiteten ble FN dypt splittet av denne handlemåten.

4. Bombeangrepene har ført til økt internasjonal spenning. Forholdet mellom Russland og USA/UK er blitt betydelig forverret. På samme måte er det med forholdet mellom de arabiske landene og andre land i den 3. verden på den ene siden og den rike, vestlige verden på den andre siden. Saddam Hussein har fått økt popularitet i store deler av verden. Det folkelige hatet mot USA har økt.

5. Bl.a. fordi russerne har uttalt at de vil oppheve landets sanksjoner mot Irak, har faren for framtidige terrorhandlinger økt.

En kan da spørre seg hva USA og UK har oppnådd med krigshandlingene sine. Det er mulig at bombingen har redusert Hussein-regimet sin militæreslagkraft. Men denne var på et lavmål alt før det siste angrepet, og makthaverne i Irak blir ikke noen mindre trussel mot sitt eget folk eller andre land etter bomberaidene den siste uken. Tvert imot: Vold avler vold og aggresjon fører til mer aggresjon.

Saddam Hussein er en diktator og blodig tyrann og alle gode krefter i Irak og i andre land må kjempe for et nytt regimeskifte. Norges Kommunistiske Parti vil aldri glemme og tilgi det brutale overgrepet mot det irakiske kommunistpartiet. Hundretalls kommunister ble henrettet av Husseins bander den gang han var i CIAs tjeneste. Hvorvidt landet har kjemiske og bakteriologiske våpen er det vanskelig å si noe sikkert om. Her står påstand mot påstand. Det er likevel ingen tvil om hvilket land som har det største arsenalet av masseødeleggelsesvåpen i verden. Det er USA. Hvordan ville de amerikanske myndighetene ha stilt seg dersom inspektørene fra fremmede makter hadde krevd å få inspisere samtlige militære installasjoner der ? Argumentet om at Hussein er en despot og at styret er udemokratisk kan heller ikke godtas som grunn til å bombe. Dersom en skulle følge en slik logikk, ville en finne et utall av "legitime" bombemål over hele verden.

Dersom en skal forstå de virkelige grunnene til krigføringen, må en skjære gennom den offisielle retorikken og søke etter mer grunnleggender årsaker. Clinton sin vanskelige innenrikspolitiske posisjon kan kanskje forklare tidspunktet for angrepet, men er ellers uvesentlig i denne sammenhengen. Bak Clinton og Blair står utvilsomt langt mektigere krefter og interesser: Det militær-industrielle kompleks og den multinasjonale kapitalen.

Ønsket om å prøve ut ny militærteknologi kan ha spilt en vesentlig rolle. Angrepet kan også forstås som en prøveballong. Hvor langt er det mulig å gå i militær aggresjon uten at verdenssamfunnet reagerer med effektive mottiltak ?

Dessuten kan bombingen være en form for kommunikasjon: En advarsel om hva som kan skje med krefter som setter seg imot USAs dominans og maktinteresser. Hvem står neste gang for tur ?

Sentralstyret i Norges Kommunistiske Parti ser på den anglo-amerikanske bombingen i Irak som et imperialistisk maktovergrep, og appellerer til alle progressive og fredselskende krefter om å sette en stopper for en slik aggressiv politikk for framtida. Konflikter mellom stater må løses med fredelige midler, og den urettferdige økonomiske verdensordenen som hele tiden vil føde nye motsetninger, må endres.

Folkemakt må erstatte kapitalmakt i verdensmålestokk. Bare det gir grunnlag for en fredelig og demokratisk utvikling for alle verdens folk.

Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P.	For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene.	For å lese Det Kommunistiske Manifest.	For å lese arbidspogramet til NKP.	Til NKUs sider der finer du linker til andre organisasjoner og littratur.