Den revolusjonære prosessen i Venezuela må støttes! av Even Sandvik Underlid Det burde egentlig ikke være nødvendig å skrive noe tilsvar til Grete Gaulins artikkel "En bolivarisk revolusjon for mye", trykt i Ny Tid 11. september d.å. Imidlertid er det få som virkelig har kjennskap til hva som skjer i Venezuela, noe som gjør det nødvendig å imøtegå de mytene som Gaulin setter frem. La oss se på realitetene. Det er ikke lett å bryte ut av USA og de internasjonale finansinstitusjonenes jerngrep. Et hvert land som forsøker å frigjøre seg fra disse kreftene blir møtt med hard motstand, og forsøkt trengt opp i et hjørne. Et av USAs mål akkurat nå er å skaffe seg et påskudd for å intervenere i venezuelansk politikk. Det kan for eksempel skje gjennom provokasjoner som presser regjeringen til å innføre unntakstilstand, slik det nylig ble skissert i en CIA-plan sitert av avisen El Mundo. Når Venezuela faktisk har overlevd til i dag, burde det inspirere oss! Det som skjer i Venezuela har ikke bare betydning for landets egne fattige. Det virker mobiliserende i andre land. Det gjør det realpolitisk lettere for disse landene å stake ut en alternativ kurs. Hvilke reformer er det egentlig som gjennomføres i Venezuela? Disse har ikke karakter av klassisk velferdspolitikk - som har som mål å blidgjøre massene - slik Gaulins artikkel kan gi inntrykk av. Foruten å gi folk mat, en bolig og sosial trygghet legges nemlig stor vekt både på å utdanne og å engasjere folk. Den revolusjonære prosessen i Venezuela har potensiale i seg til å bringe noe nytt. Den utfordrer både nyliberalismen på den ene siden, og den tradisjonelle statssosialismen på den andre siden. Etter å ha lest artikkelen til Gaulin, sitter man igjen med inntrykket av at Chávez-regjeringen har konfliktmakeri og sirkusvirksomhet som sine fremste beskjeftigelser. Det er så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. La oss se nærmere på de konkrete tiltakene som har blitt satt i verk så langt. Jeg vil bevisst bruke mange tall i den kommende presentasjonen, for å synliggjøre omfanget av reformene. - Bekjempelse av sult. Som et av mange umiddelbare nødtiltak har regjeringen i Venezuela opprettet 6.000 butikker som selger sterkt subsidiert mat til landets fattige. Videre får 2.000 familier mat og bistand til å drive suppekjøkken fra sitt hjem eller annet sted i nærmiljøet. På mange offentlige skoler får nå elevene tre måltider daglig, helt gratis. For å bekjempe matmangelen i landet over et lengre tidsperspektiv, satser regjeringen på å øke egen landbruksproduksjon. Den konfiskerer jord som landets jordeierelite lar stå brakk. 2.2 millioner hektar dyrkbar jord har så langt blitt delt ut til fattige, noe som har gitt 112.000 familier et område å produsere mat på. 100.000 flere familier loves jord i 2005. Alle loves økonomisk og materiell bistand til å komme i gang. Økologisk og desentralisert produksjon blir vektlagt. Maten skal ikke selges på det private marked til rike kjøpere i USA eller Europa, men bidra til å øke selvforsyningsgraden, og dermed bekjempe sulten hjemme. - Helsestell til alle. Dette er ikke så lett å tilby når man mangler både kompetanse og materielle forutsetninger til å behandle folk. Derfor har Venezuela fått "låne" 12.000 leger og annet helsepersonell fra Cuba, samtidig som man arbeider med å utvide landets egen medisinutdannelse. Landets militære må også gjøre nytte for seg i denne forbindelse. De settes til å bygge helseklinikker og å vaksinere unge. Barnedødeligheten har gått betraktelig ned de siste årene. - En sosial boligpolitikk. Hjemløshet er et annet problem i Venezuela. Mange bor i skur eller rett og slett på gaten. Derfor har regjeringen så langt bygget 150.000 boliger, og vil bygge ytterligere 150.000 før inneværende år er omme. - Utdanning for frigjøring. Gjennom en veldig alfabetiseringskampanje har 1.2 millioner mennesker lært seg å lese og skrive i løpet av de siste 12 månedene. Analfabetismen er nå nær utryddet. Elever som har falt ut fra skolen får mulighet til å prøve seg på nytt igjen. 3.000 såkalte bolivariske skoler er åpnet. Her er skolepenger avskaffet og nye undervisningsformer er i ferd med å innføres. Ny Tid har alt omtalt den bolivariske pedagogikken, som også har blitt sammenliknet med undervisningsformene i den svenske skolen. På samme vis gjøres mye med situasjonen innenfor høyere utdanning. Tre nye universiteter er åpnet og fire er under planlegging. Eliteuniversitetenes tid er forbi i Venezuela. - Sysselsetting. Et veldig arbeidstreningsprogram er iverksatt, og gjennom et statlig sysselsettingsprogram skal arbeidsledigheten ned fra 15 % til 5 % i løpet av 2004. Hvis man klarer det, vel å merke. - Grasrotmedia. Nye støtteordninger gjør det mulig for folk å utfordre de etablerte mediemonopolene, som inntil nylig har kontrollert anslagsvis 90 % av avisene og tv-kanalene i landet. Over 500 aviser har blitt opprettet som en følge av dette. Samtidig har regjeringen opprettet 300 offentlige internettkafeer, for å bidra til en mer rettferdig tilgang på informasjon. Gir dette også Gaulin assosiasjoner til Stalin og Hitler, slik henholdsvis grunnloven og Chávez' folkelige oppslutning ser ut til å gjøre? - Demokratisering av økonomien. Venezuelas oljeselskap var lenge bare på papiret i statens eie. 85 % av profitten gikk til private eller gikk bort som "svinn". Dette er i ferd med å endre seg fordi regjeringen har en klar politikk mot byråkrati og korrupsjon, og arbeider for at en større andel av oljeinntektene skal gå til sosiale tiltak. I denne forbindelse vil jeg spørre deg, Gaulin: Selv om oljeprisene på kort sikt kan gå nedover, vil vel ikke investeringen i bygging av hus, utdanning osv. være forgjeves? Venezuelas regjering utelukker ikke at staten kan ta over andre virksomheter. Man har allerede opprettet et statlig flyselskap og arbeider med å opprette et statlig telekommunikasjonsselskap, som konkurrerer mot andre privateide selskaper. Likevel er målet en allsidig næringsstruktur. På lokalplan stimulerer man til opprettelse av kooperativer og mindre næringsdrivende virksomheter. Desentralisering og selvforvaltning er viktige idealer for den bolivariske revolusjonen. - Demokratisering av valgprosessene. Opp med hånden alle som husker eksperimentene med lokalbasert direkte demokrati i Porto Alegre i Brasil! Denne formen for desentralisert beslutningstaking innføres nå i hele Venezuela. På statsplan kan man nå kalle tilbake valgte representanter som gjør en dårlig jobb. Hvordan dette fungerer fikk vi en solid prøve på i forbindelse med tilbakekallingsvalget mot presidenten. Ingen europeiske land har denne demokratiske rettigheten! De fleste venstreorienterte nordmenn vil alt ha fått med seg de dramatiske endringene i Venezuelas utenrikspolitikk. Derfor lar jeg dette bli stående urørt i denne omgang. Men la meg få stille et siste spørsmål til Gaulin, som ser ut til å ha bestemt seg for hva hun mener om situasjonen i Venezuela: Du nevner landets nye grunnlov og påpeker det faktum at en god grunnlov ikke trenger å være en garanti for en god politikk. Hvorfor kan vi ikke heller diskutere den politikken som faktisk blir ført? Undertegnede sitter i landsledelsen for Bevegelsen for Sosialisme og er nyinnmeldt i Sosialistisk Venstreparti.