Irak ble britisk. Opprettelsen av Kuwait skjedde fordi Irak ikke skulle få tilgang til havet. Storbritannia, i tråd med tidligere imperialistisk praksis, søkte en konge som ville bli tilfreds med å regjere, men ikke styre . Churchill fant en som ble kong Feisal. Storbritannia og USA dannet nå The Iraqi Petroleum Company som kom til å få kontroll over Iraks oljeutvinning uansett hvilken marionett som satt med den formelle makta. Storbritannias utenriksminister Selwyn Lloyd erklærte på 50-tallet at disse oljefeltene må med alle midler bli under vestlig kontroll. Hvis alt går galt, må vi intervenere uten hensyn. President Nasser nasjonaliserte i 1956 Suez-kanalen. Det førte til at Storbritannia og Frankrike støttet av Israel invaderte Egypt, men de led et ydmykende nederlag. Egypts seier utløste en bølge av sympati over hele Midtøsten for Nassers appell om arabisk solidaritet og modernisering, dvs. la Midtøstens folk nyte godt av oljeressursene og ikke la verdiene tilfalle utenlandske imperialister. I 1958 ble den provestlige kong Feisal II i Irak styrtet i et militærkupp ledet av Abdul Karim Kassem. Kuppet ble støttet av det sterke kommunistpartiet. En million mennesker feiret avsettelsen i Bagdads gater. Han våget å nasjonalisere deler av The Iraqi Petroleum Company og tok opp igjen kravet om å få Kuwait tilbake. USA var nå kommet for alvor på banen i Midt-Østen. Etter den 2. verdenskrigen, da de veldige oljeforekomstene i Saudi-Arabia ble kjent, uttalte marineminister Forrestal: Jeg bryr meg ikke om hvilket eller hvilke amerikanske selskaper som får utnytte disse ressursene, men jeg mener helt ettertrykkelig at det må være amerikansk. I Iran hadde den folkevalgte Muhammad Mossadeq i 1951 nasjonalisert landets 100% britisk eide oljeselskap. Det ble ikke akseptert i vest, og britisk og amerikansk etterretning gjennomførte et kupp mot ham i 1953 og førte profitten og kontrollen av iransk olje over på vestlige hender. Amerikanske firmaer fikk nå 40% av selskapet. Kassem var ikke en mann etter USAs behov. I ei bok av Said Aburish beskrives hvordan CIA organiserte et kupp mot ham. Til det brukte de det irakiske Baath-partiet, blant dem en fremmadstrebende ung mann ved navn Saddam Hussein. Han var med på et forsøk på å myrde Kassem allerede i 1959. Da det misslyktes, flyktet han til Egypt. Her bisto han CIA med navn på kommunister og venstreinnstilte i Irak. Said Aburish sier at Baath-partiets ledere - til gjengjeld for CIAs støtte - forpliktet seg til å rydde av veien folk i henhold til CIAs lister. Det ble da også brutalt gjennomført etter at Kassem ble drept i 1963. Ledere i det syriske Baath-partiet utba seg en forklaring på samrøret med CIA. Innenriksministeren svarte da med henvisning til at Lenin hadde reist med et tysk tog til Russland for å lage revolusjon. Vi kom til makta ved å reise med CIA-toget, sa han. Hva kan sies om Baath-partiet? Det har sine røtter tilbake i 1930-årene i Syria, grunnleggerne var lærere som var påvirket av vestlig politisk tenkning. |
Baath-partiet fikk bare sitte med makta i Irak i 6 måneder før det ble kastet i et nytt militærkupp. Men det kom tilbake igjen i 1968, nå med Saddam som en av to toppledere. I 1979 ble han president og brutal enehersker. Samme år ble sjah Pahlavi styrtet av Khomeini i Iran, og dermed ble en nær alliert med USA forandret til en fiende. Ayatollaens revolusjon skapte en bølge av anti-vestlige følelser over Midtøsten. USA fryktet at den iranske revolusjonen skulle bre seg, og de valgte å bruke Saddam Hussein, deres gamle allierte, mot Khomeini. I 1980 gikk Irak til angrep på Iran. Angrepet var tilskyndet av USA. I 1982 ble de irakiske troppene drevet tilbake. USA var livredd for en iransk seier. Irak ble fjernet fra lista over land som støttet internasjonal terrorisme. Landet fikk betydelig økonomisk hjelp, økende våpenhjelp og satellittetterretning om iranske troppebevegelser. I desember 1983 var Donald Rumsfeld , da spesialutsending for Reagan; nå forsvarsminister for Bush, på besøk i Bagdad hvor han møtte Saddam Hussein (bildet). Den irakiske siden var meget fornøyd med besøket. I 1984 ble det gjenopprettet diplomatiske forbindelser mellom Irak og USA. Og det amerikanske UD fikk seg til å hevde at når det iranske regimet steilt nekter å forlate sitt erklærte mål om å fjerne den lovlige regjeringa i nabolandet Irak, er det et brudd på aksepterte normer for oppførsel mellom nasjoner (!). Irak brukte kjemiske våpen under krigen. Utenriksdepartementet i USA konstaterte i 1983 at Irak hadde fått disse våpnene takket være avgjørende hjelp fra utenlandske firmaer. I FNs sikkerhetsråd forhindret USA, i samråd med Storbritannia og Frankrike, en fordømmelse av Iraks bruk av disse våpnene. Og for sikkerhets skyld eksporterte USA i årene 1985 til 1990 et heksebrygg av kjemiske og biologiske våpen, eller kjemikalier til å lage dem, til Irak til en verdi av 1,5 milliarder dollar. Storbritannia hadde tilsvarende leveranser og støttet Saddam Hussein. I 1981 var utenriksminister Douglas Hurd på besøk i Bagdad for å selge et rakettsystem, og han ble avbildet ærbødig bukkende for diktatoren i Baghdad Observer. Og da Saddam i 1988 brukte giftgass mot den kurdiske byen Halabja og drepte nærmere 5000 sivile, var det ikke én av de konservative i parlamentet som ville underskrive på en fordømmelse av ham. Det foregående er et gløtt inn i en historie om hvordan USA og Storbritannia har brukt militær makt mot folkevalgte regimer, etterretningstjenestene har fulgt parolen ’splitt og hersk’, de har begått massemord, snikmord og krig via stedfortredere. De har levert og godtatt bruk av masseødeleggelsesvåpen. Sanksjonene mot Irak førte til at 500 000 barn døde som følge av sult og mangel på medisiner. Det er en bestialitetens historie. Alt dette for å bevare sin kontroll over Midtøsten og oljen der. De som tror at Bush og Blair sitt angrep på Irak skyldes et ønske om demokrati og humanitet, de kan ikke sin ABC.
Av Kåre Wahl, |