Da var vel alle glade og fornøyde? Å nei. Det USA-ledede FN satte straks i gang en omfattende boikott av Kambodsja. Denne boikotten kosta landet 300000 menneskeliv i tillegg til dem Pol Pot hadde drept. Eksilregjeringa til Pol Pot fikk Kambodsjas plass i FN, den ble ansett som ”landets lovlige regjering”. Ørjan Østvik skriver i sin hovedfagsoppgave (UiT, 1998, Norge og Kambodsja…): ”Et paradoks er at de borgerlige partiene og avisene, som på 70-tallet var de som ivrigst hadde tatt avstand fra Pol Pot-regimets grusomheter, på 80-tallet var de som sterkest forsvarte Pol Pot-regimets rett til å representere Kambodsjas befolkning”. FN opprettet leire i Thailand langs Kambodsjas grense der Pol Pots soldater kunne hvile ut og få medisinsk hjelp. USA og Storbritannia hjalp dem med militær opplæring og våpen, herunder anti-personellminer. Derfor har Kambodsja den høyeste prosenten av krøplinger i verden, og fortsatt er minene på jordbruksmarkene et stort problem. Filmen The Killing Fields handler om nettopp det. Observer skrev i fjor på lederplass: ”Røde Khmer-komandanten Ta Mok blir nå tiltalt for folkemord. Thatcher og Reagan burde sitte i boksen i lag med han”. Her i landet var fordømminga av Vietnam nærmest total, med unntak av Lise Winthers artikler i NKPs avis Friheten, artikler som var gjennomsyret av kunnskap, innlevelse og menneskelig varme. De støttet intervensjonen og Heng Samarin. På den andre sida sto avisa Klassekampen som roste Pol Pot som en progressiv revolusjonær. Et annet unntak var Fritz Nilsen i NRK, han hadde grufulle reportasjer om Pol Pots terror, men det førte til at både Aftenposten og Klassekampen krevde han fjernet fra NRK. Nevnes må også Hartvig Sætra som ledet den norske kampanjen for å stille Pol Pot og hans nærmeste for en krigsforbryterdomstol.
|
Jeg inviterer leseren til å være med på et rolleskifte. Kambodsja byttes ut med Irak, Pol Pot med Saddam Hussein, og Vietnam med USA. Sammenligninga halter. I Kambodsja var det Pol Pot som sto for myrderiene, i Irak er det først og fremst de USA-ledede FN-sanksjonene som har ført til 1 million drepte sivile, selv om Saddam Hussein også har et skittent rulleblad. Men la nå det være. La oss anta at USA sender sin Rapid Deployment Force inn i Irak og setter inn Ali Knabba som sin mann. Saddam Hussein flykter med restene av sine styrker inn i Syria. Så utvikler tingene seg raskt. FN setter inn sterke sanksjoner mot I rak og dets nye regime. Saddam Husseins eksilregjering får Iraks plass i FN som ”landets lovlige regjering”. Norges utenriksminister Jan Petersen ivrer spesielt for at så skal skje. FN oppretter leire i Syria der Saddam Husseins folk får hvile og medisinsk hjelp. Tyskland og Frankrike sender våpen til dem, herunder miner. Osv. Forskjellen mellom det som skulle skje og det som faktisk skjer er parodisk hvis man forventer konsekvens i politikken, at Vestens holdninger til Kambodsja skulle danne presedens for Vestens holdninger til Irak. Da mener jeg med politikk det som presenteres som så i de store massemedia, og da er det høyst berettiget å snakke om dobbeltmoral. Men selvfølgelig er det konsekvens i USAs politikk fra Reagan til Bush, og den røde tråd i dette er at USA søker å ivareta sine imperialistiske interesser globalt, og særlig nå når landet sliter med store økonomiske problemer hjemme. USAs politikk avgjøres ikke med terningspill. Og hvis man tror at de egentlige motiver for landets politikk faller sammen med hva Bush og Blair sier på TV, da bør man gå inn i sitt lønnkammer for å tenke seg om – etter først å ha gått inn på internett for å få informasjon også fra alternative nyhetskilder, ikke minst i USA.
Av Kåre Wahl, |