Karakteristisk for RE er at naturressursane blir kjøpt opp, både for produksjons-, investerings- og rekreasjonsformål. Til nå har Norge gjennom sine strikse konsesjonsreglar vore verna mot denne utviklinga. Konsesjonslovane kom før arbeidarrørsla fekk politisk makt; det var radikale Venstre-folk som fremja dei fleste, derfor var motreaksjonane små og marginale og knytta til den ekstreme høgrefløya. Arbeidarrørsla har heile tida støtta dette systemet, på linje med bonde- og fiskarorganisasjonane. Konsesjonslovane høvde som hand i hanske med venstresidas syn på samfunnskontroll over produksjonsgrunnlaget, samtidig som ein brei og tilsynelatande urokkeleg sentrum-venstre-koalisjon sto bak. Utan dette lovverket ville arbeidarrørsla i Norden fått vanskar med å etablere velferdsstatar. Dei einaste kreftene som irriterte seg over slike lovar, var dei multinasjonale konserna. Dei måtte versågod banke pent på døra og spørje om lov til å bruke våre naturressursar; og da berre for ei avgrensa tid. I dag er situasjonen endra. Det som ein gong var høgre-ekstrem og nesten landsforrædersk agenda, blir nå tvinga på oss fordi vi har opna grensene. Den norske odelsretten til den gamle garden ryk same vegen som fossane og malmen. Heimfallsretten for norske naturressursar står under press frå overnasjonale konsern og WTO. Det siste er at norske gardar opp til 100 mål skal seljast konsesjonsfritt på marknaden til høgstbydande; og blant dei finn vi ikkje utarma sauebønder som vil ha tilleggsjord. Dei har nok med å berge ei inntekt på line med minstepensjonistane, fordi dei må takle dei rovdyra som byfolket elskar, men ikkje vil betale for. Dei konsesjonsfrie gardane vil dermed bli oppkjøpt til fritidsbustader, og marka gro igjen. For første gong har vi ei regjering og eit stortingsfleirtal som vil høkre bort eigendomsretten til bygderessursane. Og det forunderlege er at fleirtalet av bygdefolk stemmer på H, FRP, KRF og V. Ikkje nok med det: Arbeiderpartiet er ”på gli” mot høgresidas standpunkt, heiter det i dei svært få mediameldingane om saka. Det er ikkje utan grunn at alle Oslo-aviser utanom Nationen teier still om denne saka. Den underminerer nemleg fleire hundreårs grunnfesta tradisjonar i Bygde-Norge, med sjøleigande bønder i staden for storgods og leilendingar. Systemet er nedfelt i den norske folkesjelen. Også Marx og Engels har skrive positivt om eigarforholda i det norske jordbruket.
|
Kanskje litt overraskande for norske bønder som har levd på illusjonen om at kommunistane vil ta jorda frå dei? Utrekningar viser at heving av konsesjonsgrensa frå 5 til 20 dekar innebar at 13 000 nye bruk vart klargjort for fritt oppkjøp. Den nye endringa er langt meir dramatisk: Nå vil 25 000 nye bruk bli lagt ut for fri omsetning. Altså har regjeringa Bondevik, med KRFog V som deltakarar, latt Høyre bestemme konsesjonspolitikken. På kort tid vil dei legge ut 38 000 norske gardsbruk for fritt sal til pengesterke folk. Det er meir enn ein tredel av alle norske gardsbruk. Ei nedtrapping som dette vil i første rekke skje i Utkant-Norge. Det ligg nær å tru at langt over halvparten av bruka i Nord-Norge og på Nordvestlandet er i faresonen. Sjølv om mange av desse bruka ikkje er i drift i dag, vil dette knekke jordbruksmiljøet og busettinga i mange bygder. Det vil også rive grunnlaget vekk frå landbrukssamvirket og solidariteten i næringa. Dermed vil jorda ikkje lenger bli hausta, og kulturlandskapet vil bli avløyst av krattskog og geitrams. Dei som har kjøpt opp gardane til sommarhus, vil skifte ut eit biologisk mangfaldig jordbruks-økosystem med tuja i potter og Lobelia i amplar ved inngangsdøra. Dei som vil ha flest muleg rovdyr i norsk natur, trur nok at dette blir eit paradis. Men for ærlege naturvernarar kan det bli eit mareritt, med utrydding av mange planter og insekt som står på dei raude listene. Og kva skal ein overdimensjonert rovdyrbestand leve av, når bøndene og dermed sauene blir borte? Dei AP-folka som er på gli, hevdar at ”brukene forfaller. Da er det bedre at noen flytter inn, selv om det bare er for å bruke det som fritidsbolig.” Men denne tankegangen er som å tru at ein kan kurere anemi med blodtapping. Driveplikt, som ein har nå, hjelper ingen ting dersom ein er lemfeldig med buplikta. Derfor må venstresida krevje strengare praksis av buplikta i staden for auka konsesjonsgrenser.
Hartvig Sætra |