EVENTYR

 

DEL 1: Innledning

 

DEL 2: Eventyrlesing for barn

 

DEL 3: Eventyrpsykologi

 

DEL 4: Troll i eventyr

 

DEL 5: To små øvelser

 

DEL 6: Eventyr og familieterapi

 

DEL 7: Langtidsvirkninger av eventyrlesing

 

DEL 8: Noen avsluttende sitater


 

DEL 1: INNLEDNING

 

Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener

 

Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner.

Legende har også en utvidet betydning og betegner fantastiske og utrolige ikke-religiøse historier med legendeliknende preg.

 

Fabel, fra latin fabula som betyr fortelling (fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte i form av et dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelens hensikt er å være belærende og underholdende, og en sjelden gang også refsende.

 

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte en episodisk, muntlig  fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt folkediktning.

 

En myte (fra gresk μῦθος mythos, 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om f.eks. guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid.

 

Terje Nordby (2010) om myter: Andre har reagert mot min bruk av ordet myte, ut ifra holdningen at fortellingene om Demeter og Iris er myter, men ikke de om Jesus og den hellige Birgitta. Reaksjonen har sammenheng med at ordet myte brukt i dagligtale også brukes som oppdiktet, allment akseptert, men feil. Men hovedbetydningen av ordet er en annen, og går i retning av evig fortelling, eller i hvert fall en fortelling som holder seg i lang tid og som gjerne har en tilknytning til en oversanselig verden. Det er fortellingens plass i vårt sinn som gjør dem til myter, ikke hvorvidt de er historisk sanne eller har levende religiøs verdi eller er pedagogisk oppbyggelige.

 

Sitater fra Inge Eidsvåg (2007):

 

Bøkene gav meg muligheter til å drømme meg ut av kammerset. Jeg kunne reise langt vekk, selv om jeg måtte være der jeg var. Jeg streifet om på boksidene, vekslet inn ord i følelser og indre bilder. Det livet jeg ikke fikk oppleve i senga, møtte jeg på det hvite papiret. Jeg kjørte Hovistuen sammen med An-Magritt, red på gåseryggen til Nils Holgersson, opplevde stormen på båthvelvet med Odin og Lauris, og gråt en skvett da hunden Hall ble skutt.

 

Mens myndighetene i dag setter kampanjer for å få barn og unge (spesielt gutter) til å lese, tilhører jeg en generasjon og et miljø der mange av oss ble forsøkt hindret i å lese. Lesningen var alltid stjålet tid, stjålet fra plikten og arbeidet. Kanskje ble det ekstra pirrende da?

 

Dessuten hadde vi kjedsomheten. På regnværsdager, om kvelden, om søndagene – da var bøkene en av de få fluktveiene vekk fra de langdryge timenes gråhet. Men i dag – når det er fotballtrening på mandag, musikkøvelse på tirsdag, discosdans på onsdag, ny trening på torsdag og hytta i helga – hvilke kår byr vi kjedsomheten da? Den jages over alt, skysses inn på venteværelser og aldershjem, der den har midlertidig oppholdstillatelse, inntil det også der er installert bredbånd og skjermer i alle rom.

 

 

 

DEL 2: EVENTYRLESING FOR BARN

 

Fra tegneserien "Tommy og Tigeren"

 

Tommy: PAPPA, DU MÅ LESE FOR MEG!

Faren: Jeg har så mye å gjøre, Tommy. Vent til i morgen.

Tommy: HVIS DU IKKE LESER, SÅ LEGGER IKKE JEG MEG! 

 Faren: (Leser): Det var en gang en gutt som het Tommy, som alltid måtte bestemme. En dag ble pappaen hans lei av maset og stengte ham inne i kjelleren. Så levde alle lykkelig alle sine dager. Snipp snapp snute. Slutt.   

Tommy: (til tigeren): Jeg liker ikke disse eventyrene med moral.

 

 

Fra tegneserien "Tommy og Tigeren" VG 21.12.2009 s. 49:

 

Tommy: Les om "Hamsteren Huffe og lille Gluffe".  

Faren: Å, nei! Jeg orker ikke å lese den. La oss lese noe annet i kveld.  

Tommy: Nei, jeg vil høre " Hamsteren Huffe og lille Gluffe".  

Faren: Tommy da, jeg har lest den tusen ganger. 

Tommy: Bare én gang til. Vær så snill?  

Faren: Javel da, javel.  

Tommy: Du leser med pipestemme og lager de rare lydene og synger Huffes hoppesang, ikke sant? 

 Faren: Kan vi ikke lese noe annet, Tommy?

 

 

Fra tegneserien "Tommy og Tigeren" Drammens Tidende 18.06.2011, Kultur s. 3:

 

Tommy: Hva slags eventyr skal du lese, pappa? Det er vel ikke kjærlighet i det?  

Faren: Eh...  

Tommy: Hopp over klisset. Det orker jeg bare ikke. Er det bra med action forresten?   

Faren: Vel...   

Tommy: Håper det ikke er noen lange beskrivelser av natur og sånn. Har historien moral, så spar meg for den. Jeg vil lære av mine egne feilsteg.  

Faren: Ønsker hans majestet fargebilder eller svarthvitt?

 

 

 Fra tegneserien "Tommy og Tigeren" Drammens Tidende 19.08.2013, Kultur s. 6:

 

Tommys pappa (på kontoret, sitter og blar i papirer - tar telefonen): Hallo?

Tommy: Hei, det er Tommy. Kan du fortelle et eventyr?

Tommys pappa (sint): Jeg er på jobben, Tommy! Du vet jeg ikke har tid til å fortelle eventyr nå. Dessuten venter jeg en viktig telefon. 

Tommy: OK. Jeg skal sitte musestille her og bli voksen på egenhånd. Raskt og uten innblanding fra min travle pappa.

Faren: Greit! Her er eventyret om den hydrauliske jekken (Fig.1), akseltrykket (Fig.2) og det onde patentkontoret.

Tommy: Et skikkelig eventyr. Takk.

 

 

 

1. Generelt

 

En god kveldskos

 

        Det å avslutte kvelden med kveldskos, gjerne også et “godnatt”-eventyr, er kanskje noe av det mest verdifulle (og mest "effektive")  man kan gjøre i forhold til sine barn. Her er noen argumenter:

        Ritualer er i seg selv trygghetsskapende.

        Bekreftelse på kjærlighet og tilhørighet.

        "Styrke" for å møte en natt med eventuelle mareritt.

        Se tilbake på dagen som var, sette ord på det, evaluere dagen, "lære", etc.

 

Positive sider ved eventyrlesing

 

        Avkobling inn i en fantasiverden

        Stimulering av kreativitet, refleksjon og undring

        Utvikle ferdigheten til visuell forestillingsevne

        Bearbeide ubevisste problemer i et symbolspråk som passer for barn

        Få satt ord på allmennmenneskelig og tidløs problematikk i et symbolspråk som passer for barn (eks.: "Kampen mellom gode og ondekrefter hos det enkelte menneske", "Det går bra til slutt" etc.)

        Formidling av moralske verdier på en naturlig måte ved å identifisere seg med "helten" i eventyret.

                                      

 

2. Hvordan barn kan nyttiggjøre seg eventyr

 

        Eventyr stimulerer til barns evne til å danne seg indre forestillingsbilder. Slike forestillingsbilder “lages” ikke mer skremmende enn det barnet selv tåler. Derfor er det heller ikke nødvendig å “trøste” barn etter eventyr der de har laget seg forestillingsbilder.

        Mange barnefilmer som kanskje ikke har noen aldersgrense nedad kan også inneholde elementer som for enkelte barn kan virke skremmende. Problemet med barnefilmer med skremmende innhold er at selve filmopplevelsen ikke bare blir unødig oppstykket, slik at barnet egentlig ikke får med seg så mye av selve fortellingen, men at det også blir stresset fordi man hele tiden må passe på å skjerme barnet fra de skumle sekvensene med sterke lyd- og bildeinntrykk. Slike problemer unngår man ved bruk av eventyrbøker.

        Eventyr kommuniserer med et symbolspråk som passer barn.

        Dette symbolspråket kan “sette bilde” på ubevisste og motstridende prosesser i barnet.

        Barn er ofte mer mottakelige for moral- og verdi-formidling gjennom eventyr, og “ser” selv relevansen når det eksemplifiseres i eventyr.

        Det å følge med på eventyr er generelt oppmerksomhets-fremmende: Når eventyret engasjerer “må” barnet “strekke seg”. Eventyr kan også brukes til å hjelpe barnet til å forholde seg til en struktur (f.eks. fordi eventyret ha begrenset varighet).

        Eventyrlesning har en positiv innvirkning på senere leseferdighet og leseinteresse, og kan også være med å forebygge, eller redusere, lese/skrivevansker på skolen.

        Eventyr avspeiler menneskets psykologiske hverdag samt hverdagens problemer, og skisserer mulige løsninger. Dette gjelder f.eks. når barnet blir oppmerksom på alle mennesker er ikke snille, noen er faktisk "slemme", osv. Eventyr kan her hjelpe til med å sette all denne "ondskapen" inn i den rette sammenheng, f.eks. det at denne ondskapen ikke er så farlig likevel, og at det alltid, eller nesten alltid, går bra til slutt.

        Eventyr beskriver menneskelige reaksjoner og begrunner dem.

        Sort/hvitt-tenkningen godtas spontant. Bilde på ulike og motstridende krefter i de enkelte mennesker, ikke “snille og slemme mennesker” på sikt. Forenklingen gjør det lettere å begripe kompleksiteten.

        Eventyr formidler en dypere mening enn overfladisk underholdning. Bilde: Forskjellen på en god roman og “kiosklitteratur”.

        Eventyr har alltid en optimistisk avslutning.

        Når et barn vil høre samme fortelling mange ganger, er det mulig at eventyret “setter ord” på en aktuell problemstilling hos barnet, og at barnet vil bruke eventyret til å skape håp og finne løsning på et problem. Eksempel: “Den stygge andungen” - “det går bra til slutt”.

         Barn regulerer selv som regel intuitivt hvilke eventyr de kan gjøre seg nytte av, dette gjelder også om eventyrene tilsynelatende er "beregnet" på yngre barn.

        Eventyr oppstår i enhver kultur med utgangspunkt i kulturens særpreg i forhold til kollektiv sorg, frykt, lengsler og forhåpninger.

        Eventyr uttrykker psykologiske prosesser og gjenspeiler tenkte kollektive svar på menneskers problemer og utviklingsmuligheter, og mennesker fascineres av eventyr fordi de umiddelbart fornemmer potensielle svar og muligheter for vekst som finnes i eventyr.

        Mennesket trenger symboler for å ”sette ord” på ulike sider ved livet, for eksempel det som til en hver tid oppleves som potensielt truende i livet - den gang troll - nå globale kriger og verdenskatastrofer.

 

 

3. Konkrete råd

 

     Ofre TV og andre aktiviteter, sette av tid. Skape en naturlig form (i stua, på sengekanten, i armkroken, samlet eller noen få).

     La gjerne barnet kikke igjennom bildene til eventyret på forhånd, f.eks. hvis dere har lest eventyret tidligere. Den slags “briefing” gir en god innledende oversikt over hva eventyret går ut på og kan gi økende forventning

       Som regel er det unødvendig å tolke eller forklare, fordi barnet velger “sin” måte å tolke eventyret. En voksens tolkning kan føre til skuffelse, fordi barnet da kan tro at deres tolkning ikke har noen verdi.

       Unngå å oppdra bevisst med eventyr! Eks. lese: ”Gutten som ikke ville gå på skolen”.

       Lag eventyr selv hvis du har fantasi til det, eller la barnet være med på å bestemme noe av innholdet, inkludert konklusjon/”løsning”.

     Lytt etter det du selv leser og vær på den måten en god modell for barnet

     Unngå overdramatisering – ”her kommer trollet!”

     Unødvendig å gjøre til stemmen.  Barnet kan forestille seg stemningen selv. Det fokuserer for mye ved den ytre fortellingen.

     Snakk naturlig og unngå monoton stemme.

     Hvis det faller naturlig og det ikke ødelegger for innlevelsen, kan man godt stoppe underveis og snakke om det som skjer. Det kan noen ganger øke forståelsen og skjerpe oppmerksomheten til barnet.

     Ta ikke for gitt at barnet blir fascinert av eventyr du selv er fascinert av.

     Ta hensyn til barnets modenhetsnivå og trygghet ved valg av eventyr.

     Velg gjerne eventyr du selv liker

     Gi barnet nødvendig ro og pause til å reflektere, undre seg og bearbeide eventyret

     Vær oppmerksom på hvilken kontekst barnet er i, ettersom denne vil være med på å påvirke barnets totale opplevelse av et eventyr.

      

Problemstilling

 

Er det barnet eller den voksne som bør bestemme hvilket eventyr som bør leses?

 

Når bør det være den voksne og når bør det være barnet?

 

 

 

 4. Forslag til et eventyr

 

Ideen til dette eventyret fikk jeg delvis fra et en parodi på NRK’s barne-TV, som ble vist for mange år siden og der navnene “Fjompenissen” og “Sassabåne” ble brukt, og delvis fra boken “Den store Nisseboken” (1979). Til å begynne med leste jeg det for mine egne barn. Ved siden av å inneholde de tradisjonelle elementene i eventyr for barn, fant jeg også ut at eventyret kunne videreutvikles som å måte å ta vare på positive opplevelser. Hvis vi f.eks. hadde vært på “Tusenfryd” kunne jeg lage en fortelling om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne som var på Tusenfryd. Hvis vi hadde vært på en lekeplass, kunne jeg lage et eventyr om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne på lekeplassen, osv. Barna kunne også oppleve glede hvis de var med på å lage eventyret underveis (jfr. involveringspedagogikkens prinsipper). Hvis vi f.eks. snakket om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne på Tivoli, kunne den ene plutselig si: “Åsså kjørte de spøkelsestog!”, og dermed fortsatte vi fortellingen med det temaet. At jeg selv likte å leve med i eventyret hadde sikkert også mye å si for den gode opplevelsen.

 

Etter hvert har jeg også brukt eventyret i forbindelse med mitt daglige arbeid i PP-tjenesten, f.eks. ved barnehagebesøk. Eventyret ble da fortalt i plenum, og gjerne med litt dramatisering. Jeg opplevde at dette gjorde det lettere å få kontakt med barna, og også hvis jeg skulle snakke med ett spesielt barn etterpå eller ved en senere anledning. Det skapte også et positivt utgangspunkt for et samarbeid med de ansatte i barnehagen.

 

Jeg tror ikke det er slik at alle voksne har anlegg for å lage og videreutvikle eventyr slik jeg har gjort. Men kanskje mitt eventyr kan inspirere leseren til likevel å prøve seg på dette, og bryte egne barrierer.

God lesing!

 

 

Historien om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne

 

Langt inne i en skog bodde det en gang en nissefamilie. Det var nissefar, nissemor og de to barna deres Fjompenissen og Sassabåne. De bodde i et hus under en gammel eik, og for å komme inn i huset måtte de gå gjennom en lang hemmelig gang fra en hemmelig åpning,. Slik måtte det være for at ikke noen av skogens dyr skulle finne dem og ta dem. For de var ikke så store. De to nissebarna var f.eks. ikke høyre enn sånn (vis ca 10 cm.).

 

Hver morgen våknet alltid Fjompenissen og Sassabåne først. De stod opp, vasket seg, og laget frokost til nissefar og nissemor som alltid var så trøtte om morgenen. Og så spiste de frokost med  sopp, tørkete frukter, nøtter og mauregg.. “Jeg lurer på hva vi skal gjøre nå, jeg”  sa Fjompenissen da de hadde spist frokost. “Kanskje vi kan gå en tur og se om vi kan skremme et troll” sa Sassabåne Dere skjønner det at i denne skogen bodde det ikke bare nisser, men også troll. Og trollene og nissene var ikke venner. Nissene sa at trollene var farlige fordi de spiste nisser, og trollene se at nissene var farlige fordi de la ut feller for trollene. Dessuten visste trollene at de ikke var så lure som nissene, og derfor var trollene lette å narre. “Kom” sa Sassabåne “så går vi og lurer et troll”. Og det gjorde de. De gikk gjennom den lange gangen fra huset sitt under den gamle eika, og kom til slutt opp på bakken. Så gikk de til en stor sti der de visste at det ofte gikk troll. Da fikk Sassabåne en idé: “Vi tar en stor spiker og en leirklump, og så former vi leirklumpen rundt spiker'n så den ser ut som en nisse. Og når det kommer et troll, tror trollet at det er en nisse og vil trampe på det. Og så tramper trollet på spiker’n og så gjør det veldig vondt”! Ja, det syntes Fjompenissen var en god idé. De fant en spiker og litt leire og laget en figur rundt spiker'n så den så akkurat ut som et troll. Så gjemte de seg bak en stein og ventet.

 

Etter en stund hørte de en kraftig stemme lenger oppe fra stien: “Trall la lei, trall la lei” sang det. Det var Hompetitten som var ute og gikk på tur. Han bodde oppe i lia sammen med trollefar og trollemor. Og han visste at nissene kunne være farlige til å lage feller for trollene. Men det tenkte ikke han på, der han gikk og trallet. Plutselig fikk han øye leirklumpen. “Aaaah - en nisse”, sa han. “Den må jeg tråkke på”. Og så tråkket Hompetitten så hardt han kunne på det han trodde var en nisse. “Tramp”, sa det (hvis det passer kan du gjerne selv trampe litt i gulvet). Men plutselig kjente han at det gjorde så fryktelig vondt. “Aaaaau”, ropte han, og hoppet rundt på ett ben med spiker'n gjennom den andre foten (hvis det passer kan du gjerne selv hoppe litt rundt og ha vondt i foten). Og bak steinen lå Fjompenissen og Sassabåne og lo. “Dumme trollet” sa de til hverandre, han var lett å lure.

 

Men så oppdaget Fjompenissen at Hompetitten begynte å gråte. Og det var ikke lite han gråt. Det begynte å renne en stor elv nedover stien. Sassabåne lo bare enda mer, men Fjompenissen sa: “Se. trollet gråter”. “Ja, det har han godt av, når han er så dum”, sa Sassabåne. Hompetitten satte seg på bakken og prøvde å ta ut spiker’n. Men det greide han  ikke, for han hadde så klumpete fingre som var så tykke som pølser. Og Sassabåne bare fortsatte å le. Men han lo ikke høyt, for at ikke trollet skulle oppdage dem. “Vet du hva”, sa Sassabåne. “Jeg synes vi skulle gå og hjelpe trollet. Det var jo ikke han sin skyld at han fikk spiker'n i foten. Og så tror jeg ikke han greier å få ut spiker’n” “Nei ,nei, det kan vi ikke gjøre” sa Sassabåne. “Han kommer bare til å fange oss og spise oss, for det har mamma og pappa fortalt”.

 

Men etter mye fram og tilbake ble de enige om at de skulle ta sjansen og gå bort til trollet og hjelpe det. De listet seg forsiktig bort til trollet. “God dag, troll” sa de, “kan vi hjelpe deg med noe”. “Å, ja” sa trollet. og nå gråt han enda mer. “Jeg får ikke ut denne spiker’n”. Ja, men da kan jo vi hjelpe deg” sa Fjompenissen og Sassabåne i kor. De hadde fingre som var  tynnere enn fyrstikker, og det var ikke  vanskelig for dem å dra ut spiker´n (hvis det passer kan du gjerne demonstrere det). “Aaaaah” sa Hompetitten da de hadde dratt den ut. Så ble de litt rare alle sammen. De stod lenge og kikket på hverandre uten å si noe, og visste ikke helt hva de skulle gjøre, for troll og nisser var ikke vant til å prate sammen.

 

Men så sa Hompetitten: “Mor’n, jeg heter Hompetitten og bor oppe i lia der. Skal vi være venner”? “Nei, det går ikke”, sa Fjompenissen og Sassabåne, “for mammaen og pappaen vår har sagt at troll er farlige, de fanger oss og spiser oss, har de sagt”. “Ja, men jeg er vel ikke farlig jeg, vel” sa Hompetitten. Nei, det måtte jo Fjompenissen og Sassabåne være enige i, at farlig det var han ikke. For ellers hadde han sikkert fanget dem for lenge siden. “Ja men du tråkket jo på lurenissen”, sa plutselig Sassabåne. “Kanskje du vil tråkke på oss også” sa han. “Ja, men dere kjenner jeg jo”, sa Hompetitten. Jo, da var det greit. Fjompenissen og Sassabåne ville være venner med Hompetitten. Men hva ville de hjemme si når de fikk høre at de tre var blitt venner? De ble enige om at de skulle gå hjem og fortelle om det som hadde skjedd, og si at de hadde lyst til å være venner og leke sammen. Og det gjorde de.

 

Men hvordan tror dere det gikk? - - Jo, vet dere hva trollefar og trollemor sa?  “Nei,  hør her nå her. Det går ikke an at troll og nisser kan leke sammen. Hva tror dere de andre trollene her i åsen kommer til å si da? De kommer bare til å le av oss og si at vi er de dummeste av alle trollene som finnes. Nei, det går ikke”. Men Hompetitten fortalte om alt som hadde skjedd, og til slutt sa de at det var greit, selv om de ikke helt likte det. Og hvordan gikk det hjemme hos Fjompenissen og Sassabåne? Jo, de sa også først nei. Men etterpå sa de ja, da de skjønte at Hompetitten ikke var farlig. “Men” sa de, “dere må love ikke å fortelle det til de andre nissefamiliene som vi kjenner, for da tør de kanskje ikke å la nissebarna sine leke med dere”. Ja, ja så fikk de love det da.

 

Neste morgen våknet Hompetitten og Sassabåne ekstra tidlig. For i dag skulle de opp å leke med Hompetitten. Så skyndte de seg opp av sengen, vasket seg, spiste frokost, og ruslet den lange bakken opp dit hvor Hompetitten bodde. “Her er det visst” sa Fjompenissen og pekte på en stor stein som lå foran en hule i fjellet. Så banket de på steinen. “HALLOOOOO” sa det der inne. Det var faren til Hompetitten. “HVEM EEEER DET?” “Det er Fjompenissen og Sassabåne som lurer på om Hompetitten kan komme ut og leke”. “HAN KOMMER SNART” sa faren til Hompetitten. “HAN SKAL BARE SPISE FROKOST FØRST” Og etter en liten stund kom Hompetitten ut. “Hei”, sa han “jeg lurer på hva vi skal gjøre i dag jeg?

 

Her kan fortellingen fortsette på ulike måter. Man kan f.eks. fortelle om at de går ned på lekeplassen og f.eks. leker dumphuske og karusell. Det går selvsagt ikke så bra når Hompetitten. setter seg på dumphusken etter at Fjompenissen og Sassabåne har satt seg på sin side, eller når Hompetitten skal ta fart på karusellen. Men man kan fantasere i vei og finne på morsomme poenger. Eller man kan fortelle om de tre vennene som er på et sted som barna tidligere har vært.

 

Fortellingen om de tre kan fortsette en annen dag, og da kan man begynne med den samme standardinnledningen,  at Fjompenissen og Sassabåne står opp, går opp til Hompetitten, og venter til han er ferdig å spise frokost, og så velger man selv, eller sammen med barna, hva de tre skal finne på.

 

Det får bli opp til den enkelte om man vil bruke eventyret til diskusjoner, knytte paralleller til barnas hverdag, knytte det til formingsaktiviteter, lage  rollespill, om man bare vil gi barna en god opplevelse, eller om man først og fremst vil bruke eventyret som en måte å få kontakt med barna. Her er det fritt fram for kreative ideer.

 

Referanse:

 

Den Store Nisseboken. Dreyers Forlag, Oslo 1979.

Det  ubevisste språket. Paul Brudal.

 

 


 

 

DEL 3: EVENTYRPSYKOLOGI

 

Den  06.02.2009 hadde jeg et foredrag for ansatte ved Alna og Furuset DPS, under tittelen

 

Eventyrpsykologi; om eventyrlesning for barn og hvordan man i behandlingsmessige sammenhenger kan benytte seg av folkeeventyr i forhold til voksne.

Foredraget tok utgangspunkt i to bøker:

1.   Brudal, P. (1993): Det ubevisste språket: Psykologi og symbolbilder i folkeeventyrene.  Universitetsforlaget. 1993, (3. opplag)

2.   Brown, J. (1980); Dumme menn og troll til kjerringer.  En eventyrlig bok i kunsten å være to. Aschehoug 1980.

 

På min hjemmeside vil jeg her omtale dette foredraget, med en del punkter hentet fra boka til Paul Brudal (+ noe som har kommet til senere).

 

 

Generelt om eventyr

 

1.   Eventyr oppstår i enhver kultur med utgangspunkt i kulturens særpreg i forhold til kollektiv sorg, frykt, lengsler og forhåpninger.

2.   Eventyr uttrykker psykologiske prosesser og gjenspeiler tenkte utviklingsmuligheter i et menneske, og mennesker fascineres av eventyr fordi de umiddelbart fornemmer de potensielle mulighetene for vekst som finnes i eventyr.

3.   Mennesket trenger symboler for å ”sette ord” på ulike sider ved livet, for eksempel det som til en hver tid oppleves som potensielt truende i livet - den gang troll - nå globale kriger og verdenskatastrofer.

4.   Kjennetegn ved symboler: Et tegn, gjenstand eller en fortelling som representerer noe annet enn det som det faktisk er. Noen ganger er representasjonen åpenbar (entydige forklaringer og tolkninger), noen ganger mindre åpenbar (Æsops fabler), noen ganger mer diffus og flertydig og noe som ”fornemmes” (folkeeventyr).

5.   Aktuelle symboler kan være knyttet til: Behov for å frigjøre seg, utvikle seg, leve, bli sett, oppleve kjærlighet, kampen mellom det gode og onde i seg selv og utenfor seg selv. Håpet om at det gode vil seire til slutt.

6.   Menneskets nytte av eventyr forutsetter ikke at man tolker symbolene i eventyrene ”rett”. Det som er verdifullt er det man selv legger i det, og at mennesket velger og bruker de tolkninger som det selv har nytte av i sin egen personlighetsutvikling. Slik sett er det heller ikke avgjørende at man skal oppdage, eller kjenne til, hvordan en eventuell forfatter tenkte seg at symbolene skulle forstås.

7.   Mennesker leser et eventyr om igjen så mange ganger som de fornemmer at de trenger det, for eksempel ved at man på fantasiplanet kan forsikre seg om at den type vansker man selv er oppe i, og som det aktuelle eventyret illustrerer, faktisk lar seg løse.

8.   Eventyr innholder ulike dilemmaer og paradokser som i symbolsk form representerer sider ved livet vi må ”leve med”, som for eksempel:

·       Barn som egentlig aldri vil bli voksne (Peter Pan - syndromet).

·       Det å knytte seg til et annet menneske er som et tveegget sverd både en velsignelse (felleskap, tilhørighet, intimitet) og en forbannelse (avhengighet, bli avslørt, bli dominert), på samme måte som isolasjon kan være en velsignelse (klare seg selv, autonomi) og en forbannelse (ensomhet).

9. De klassiske eventyrene endrer seg også over tid og tilpasser seg den kulturen man lever i og de behov en gitt kultur til enhver tid har, f.eks. at de er blitt tilpasset for barn. Det har medført at psykologiske splittelser, fascinerende og grusomme detaljer og seksuelle undertoner mer eller mindre er gått tapt (Rasmussen, 2013). Ett eksempel på dette er eventyret om Snøhvit der groteske detaljer blir utelatt. Et annet eksempel er Asbjørnsen & Moes norske folkeeventyr, der erotiske komponenter ("slibrige fortellinger") er blitt fjernet (Høgset, 1996).

 

 

Eventyrenes ulike nivåer for fortolkning

 

1.   En spennende historie (den overflatiske siden).

2.   Det psykologiske nivå der aktørene befinner seg i en krise, et dilemma og på et utviklingsnivå, for eksempel frigjøring fra foreldre og etablering av egne mål.

3.   Mennesket i møte med de evige livsproblem knyttet til dets dype lengsler, behov for mening, avklaring av en indre kamp mellom ulike krefter, livssynsmessige og filosofiske spørsmål.

 

Gode eventyr kjennetegnes av at mennesker kan nyttiggjøre seg dem uavhengige av tid, sted og kultur, at de inneholder alle tre nivåer, og at de inviterer mennesker til å velge nivå og hva de vil fokusere på. Dette er typisk for folkeeventyr, eventyr som har oppstått og utvikles seg gjennom muntlige tradisjoner og som aldri ”går ut på datoen”. Gode noveller og romaner har samme kjennetegn.

 

 

Vanlige kjennetegn ved norske folkeeventyr

 

1.   Eventyr begynner med en ”nød” og en kritisk tilstand – sult i landet, fattige eller døde foreldre, eller en bortført prinsesse.

2.   Eventyret viser en vei ut av denne krisen.

3.   Helteskikkelsen (Espen Askeladd)

4.   Skurkerollen (Espens brødre og troll)

5.   Moralske og etiske utfordringer. Kjærlighetshandlinger, omsorg for andre underveis, ”det lønner seg i det lange løp å være snill”.

6.   Respekt for andre. Selv en gammel kjerring nesa i en stubbe, eller sultne mennesker har behov for å bli møtt. Dessuten ha mye å gi.

7.   En eller flere følgesvenner / hjelpere, som sitter inne med hemmeligheter som kan være til hjelp for å nå målet

8.   Klokskap og smarthet overvinner makt og råskap (troll), og utfordrer autoriteter (konger).

9.   Målet: Prinsessen og det halve kongeriket

Generelt mye preget av Jungiansk tenkning

 

 

Sigmund Freud om eventyr

 

Ved lesing av eventyr regrederer mennesker til et mer primitivt, ikke-intellektuelt stadium, lignende det som skjer i drømmer og ved psykoanalyse. Og voksne kan, ved å lese folkeeventyr, gjøre seg nyttig ”etterarbeid” i forhold til egne uavklarte følelsesmessige forhold fra barndommen. Eventyrene til H. C. Andersen har her ofte et visst melankolsk preg over seg og har en tendens til å se tilbake på ”knuste drømmer”, tidligere sorg eller andre triste minner (hans eventyr bærer nok også preg av hans egen oppvekst).

 

 

Carl Gustav Jung om eventyr

 

Et optimistisk menneskesyn: Vi søker alle gjennom livet modning, vekst og utvikling for å blir et ”helt” menneske. Eventyr er et av flere midler for å oppnå dette. Mennesker velger selv eventyr de kan nyttiggjøre seg av, og på hvilket nivå de skal fortolkes. Det er alltid ”det gode” som før eller senere seirer. Det gull og de belønninger som kommer på slutten av fortellingen er i virkeligheten psykologisk gull. Jungs råd: ”Les en masse – les alt du kommer over – og glem så det hele” – og la det så få virke. Eventyrene til Asbjørnsen og Moe har her ofte et preg av nettopp fremtidsoptimsme og selvrealisering.

 

 

Rudolf Steiner om eventyr

 

1.   Mennesker har en naturlig evne til å danne spontane bilder og symboler (Rudolf Steiner).

2.   Bilder og symboler man skaper og identifiserer seg med danner grunnlag for syntetisk tankevirksomhet og evne til å fatte helhet og sammenheng.

 

 

Bruk av folkeeventyr i barnehage

 

Erfaringer fra Hagen behandlingshjem 1968-1969, beregnet for barn mellom 6 og 12 år.

 

 

Episode: Gutten som ble fascinert av ”Mumle Gåsegg”: (Brodal s.37-38)

 

En episode gav støtet til mer systematisk bruk av eventyr. En meget sta og trassig 9 år gammel gutt som av og til måtte holdes i flere timer fordi han ville ødelegge seg selv og inventaret, hadde et ekstra langvarig sammenstøt med en mannlig miljøarbeider. Etter å ha holdt på i ca. 5 timer grep gutten en eventyrbok, slo opp på et bestemt eventyr og bad miljøarbeideren lese for seg. Det var et eventyr gutten kjente fra tidligere, og akkurat da ble det redningen. Eventyret var Mumle Gåsegg, et underfundig norsk folkeeventyr som handler om noen kvinner som under innhøstning finner et stort egg ute på et jorde (Asbjørnsen og Moe, 1936). De legger seg på det og ruger ut en kjempegutt. Allerede under rugingen hørte de det mumle inne i egget ”sild og velling, graut og mjølk”, og gutten ble derfor kalt Mumle Gåsegg. Gutten spiser dem raskt ut av huset og de må sende ham fra seg ut i verden. Overalt han kommer skjer det samme, og etter hvert utvikler han kjempekrefter, som gjør at alle er redde for ham. Eventyret ender med at han kaster kongen opp i himmelen og overtar kongsdatteren og hele riket.

Da vi prøvde å forstå det at gutten hadde falt til ro under lesingen av nettopp dette eventyret, så vi øyeblikkelig klare paralleller mellom guttens personlighetstrekk og livssituasjon og vesentlige trekk i eventyret. Gutten følte seg utstøtt fra det miljøet hn kom fra og uønsket der, liksom Mumle Gåsegg. Også han hadde en enorm appetitt og spiste langt mer enn normalt. Dette hadde sin naturlige forklaring i at han som liten i perioder hadde fått for lite mat. Hans glupskhet kjente ingen grenser. Det tredje fellestrekk vi festet oss ved, var han nesten tvangsmessige idéer om styrke, storhet og makt. Det var nettopp slike urealistiske fantasier om egen styrke som fikk ham til å holde ut en kamp mot voksne i time etter time. Ut fra denne erfaringen diskuterte vi oss frem til den noe forenklede problemstillinger: Kan et barn på noen måte få hjelp med sine store og iøyenfallende psykologiske og livsbetingete problemer ved å høre på eventyr der de samme problemer tas opp og bringes til en positiv konklusjon?

 

Tiltak på bakgrunn av de positive erfaringene ved Hagen behandlingshjem var innføring av regelmessig eventyrlesing for alle, uansett hva slags vansker de hadde.

 

Resultat: Et merkbart engasjement fra barnas side, og flere barn med alvorlige problemer som over tid fikk markert mindre symptomer.

 

 

Motforestillinger

 

Bør ikke heller slike engstelig og egosvake barn heller møtes med nøkternhet, orden og struktur?

Bør en ikke heller hjelpe barnet med å skille mellom fantasi og virkelighet?

Bør ikke heller barnet gjennom en kognitiv innfallsvinkel få hjelp med å takle sine impulser og sin aggresjon?

 

 

Som et parallelt eksempel til dette vil jeg nevne hva Elisabeth Myhrstad (2009) sier:

 

Å få motvillige tenåringsgutter inn i et terapirom for å sitte stille eller ligge på divan og snakke om seg selv, er ingen liten utfordring og kan lett bli et meningsløst prosjekt. Mer hensiktsmessig er det å gi noe til dem som de kan "tygge mentalt" på, noen bilder eller noen assosiasjoner som gir dem en opplevelse av at de er sett fordi disse inneholder noe som er relevant for dem i deres liv. Dette kan være historier som lages av terapeuten og som er bygget på forståelse for ungdommens situasjon og person. Å lage slike historier er svært krevende. De kan lett bli for åpenbare i sin direkte form og derved skape en ubehagelig opplevelse av dobbeltkommunikasjon. Da kan det være lettere å bruke eventyr som på en eller annen måte treffer ugdommen og hans/hennes situasjon.

 

 I en time satt en gutt på 14 år, med atferdsvansker og dårlig impulskontroll, i stolen på mitt kontor. Vi hadde tidlige brukt en avtalt time i bil der han lærte meg hvordan man gjør brekk-sladd, med meg ved rattet og han ved siden av. Jeg hadde funnet ut at eventyret om Jernhans var relevant for denne gutten. Han hadde et steinhardt ytre og en svært sårbar kjerne som ikke kunne vises, som Jernhans med nøkkelen under puten. Mens jeg leste eventyret, satt han stille og konsentrert. Jeg stoppet opp for å forklare et ords betydning, da eventyret var skrevet på dansk. Han utbrøt da: "Gi faen i det og les videre". Han gikk ut av kontoret med en gang historien var ferdig, uten å si noe.

 

Astrid Hognestad, jungiansk analytiker og forfatter, som har skrevet en bok om dette temaet (2008), forteller også følgende (2009):

 

Det hender at klienter ikke husker drømmer, men de husker av og til et favoritteventyr fra barndommen. Det viser seg mange ganger at dette favoritteventyret nettopp uttrykker deres grunnleggende problematikk i livet når man utforsker det videre. Når altså en klient snakker om et eventyr, eller bare husker bruddstykker fra et eventyr, eventuelt en annen fortelling, så er det altså mulig å forstå dette på samme måte som en drøm.

Jeg husker også en klient som jeg arbeidet med over lang tid og der arbeidet på et tidspunkt syntes fastlåst. Klienten uttrykte voldsom aggresjon gjennom kroppsspråket, men forble stum og lukket selv etter alle mine terapeutiske innspill. Da dukket eventyret om Tornerose opp i meg som en metafor for det som skjedde. Nærmest i oppgitthet sa jeg til slutt at jeg følte meg som prinsen som forsøkte å trenge igjennom tornehekken for å komme inn til prinsessen, men som måtte gi opp fordi han stakk seg til blods. Samtidig sa jeg at jeg ville vente utenfor hekken til den bøyde seg til side av seg selv. Den intervensjonen traff, og klienten forstod umiddelbart hva jeg mente. Fordi jeg brukte et bilde fra et eventyr ble det ufarlig å forholde seg til mitt budskap om jeg opplevde henne som rasende (tornehekken). Det ble et vendepunkt.

 

 Dan P. McAdams, som har skrevet boka The stories we live by: personal myths and the making of the self (1993) sier følgende:

The psychoanalyst Bruno Bettelheim wrote eloquently about the psychological power of children's fairy story. Bettelheim believed such tales as "Jack and the Beanstalk" and "Cinderella" help children work through internal conflicts and crises. When a four-year-old children listens to the story of Cinderella, Bettelheim suggests, she may unconsciously identfy with the heroine's frustration and sadness and her eventual triumph. Similarly, a child may identify with a male hero like like Jack, who faces the menacing giant but eventually outwits him and escapes much richer and wiser. The protagonists of these stories are unassuming children, like the listeners. Their deeply felt fears and concerns match closely the unconscious fears lurking in the hearts of children.

In Bettleheim's view, the fairy tale speaks softly an subtly to the child, promoting psychological growth and adaption. The fairy tale encourages the child to face the world with confidence and hope. Cinderella and Jack live happily ever after. Wicked stepsisters and ogres are punished in the end. Things have a way of working out, even when they look terrifying

 

 

Noen behandlingsmessige spørsmål

 

Ønsker barnet selv å høre eventyr?

Er barnet bare interessert i en viss type eventyr?

Er barnet redd for visse eventyr, gjør noen eventyr situasjonen verre for barnet?

Er det visse typer barn som foretrekker visse typer eventyr?

Fortsetter barnet å spinne videre på eventyret?

Hvilken rolle bør den voksne har?

Hva slags kontekst bør eventyrene leses i?

Deler barna sine opplevelser med eventyr med hverandre? Hvilken nytte har de av dette?

 

 

Generelt om barn med store psykiske problemer

 

1.   Barnet har forstyrrelser og skader i forbindelse med tilknytning. Barnet trenger hjelp med å etablere nye identifikasjonsfigurer. Figurer fra eventyr kan fungere som slike identifikasjonsfigurer.

2.   Katarsis. Å leve ut sin aggresjon gjennom eventyr kan være bedre enn ved å gjøre det direkte, pga. negative sanksjoner. 

3.   Alternative, og bedre, måter å forholde seg til voksne kan først prøves ut på fantasiplan.

 

 

Bruk av folkeeventyr og annen litteratur i psykoterapi av voksne og ungdom

 

Erfaringer fra Gaustad med langtidspasienter (Collett og Saastad, 1978):

1.   Pasienter som fattet større interesse for sine omgivelser

2.   Glede over satiriske og humoristiske innslag

3.   Identifikasjon med den kvikke og munnrappe helten som satte øvrigheten på plass

4.   Grusomheter og overnaturlige fenomener ble akseptert som en selvfølge

 

Erfaringer med ungdomsnarkomane.

(Kirsten Eeg, sosionom, familiehjemmet T5 i Oslo i 1970-årene. Muntlig formidlet)

Ungdommer som levde et ”umoralsk” liv uten å spesielt reflektere over det, ble fascinert når det leste bok som presenterte en alternativ, og mer ”edel” moral.

 

Ulike behandlere som kombinerer eventyr med andre kreative aktiviteter som for eksempel tegning og maling, med henblikk å få en bedre kontakt, og dialog, med pasientene.

 

Folkeeventyr og myter beroliger, heler og gir barn håp om fremtid

 

n   Psykoanalytiker Ritva Kajamaa mener at når et sint, desperat barn klarer å bruke fantasien og selv finne løsninger gjennom et eventyr, forsvinner raseanfallene av seg selv. Ved hjelp av fantasier får man tro på fremtiden og livet blir mer tålelig. Den finske psykoterapeuten, Sirkka Ojanen, sier at eventyr styrker jeget og gir barnet muligheten til å møte angsten på sine egne premisser. I følge B. Bettelheim er de eksistentielle spørsmål korte og konsentrerte i et eventyr. Rollefigurene er beskrevet klart og alle forstyrrende detaljer er luket bort. Barnet går rett inn i eventyret uavhengig av kulturbakgrunn.

n   Morsmålundervisning kan også med fordel bruke disse metodene fra litteraturterapi. Enkelte mener at når mor eller far leser eventyr for sine barn, så behandler også vedkommende sine egne, uløste problemer fra barndommen - ubevisst.

n   Rastløse, dypt engstelige barn overfører sine følelser til fortellinger. I litteraturterapien gjør underbevissthet arbeidet ved eventyrlesing. Grimms eventyr "Hans og Grete" engasjerer alltid barn med vanskelig bakgrunn. Finsk folkeeventyr og nordisk mytologi bruker jeg mye ved terapi med syke barn fra psykiatriske sykehus eller barnevern. Barn kan sjelden sette ord på sine vonde følelser. En riktig fortelling kan vekke glemte minner og følelser. Til og med et urolig barn blir stille med ordene "det var en gang" sier Pirjo Kinnunen og presiserer at teksten aldri tolkes fordi det anses som ødeleggende på fantasien.

(http://www.bibliotekforum.no/article.php?id=687)

 

 

Bruk av eventyr i pedagogiske sammenhenger

 

Maren Meren (1971-1972): Et år i barnehagen.

Erfaringer:

Barn som ber voksne lese eventyr spør egentlig om de voksne kan fortelle noe om dem selv (det er ikke naturlig for et barn å spørre ”hvordan tror du det går med meg i livet mitt?”).

Eventyr gir en realistisk fremstilling av det onde og det gode.

Eventyr imøtekommer barns behov for å tenke sort/hvitt og forenkle den komplekse virkeligheten som møter dem.

Alle dager bør begynne med et eventyr.

Eventyrene gav et godt utgangspunkt for dialog med barna.

Verdien av å supplere med folkemusikk, folkeviser og sagn.

Barn som hadde preferanseeventyr.

 

 

Behandlingsmessige konklusjoner

 

1.   Så vel barn som voksne vil alltid være på jakt etter idealiserte helteskikkelser, enten de finner dem hos sine foreldre, i sin egen kultur eller på et symbolsk nivå.

2.   Eventyr gir et tilbud om å prøve ut ulike løsninger på fantasiplan.

3.   Eventyr har en katarsiseffekt for aggressiv og destruktiv atferd.

4.   Eventyr samler mennesker, og fremmer fellesskap og tilhørighet.

5.   Eventyr legaliserer og ufarliggjør forbudte fantasier og demper derved skyldfølelse.

6.   Eventyr som del av et ritual, skaper trygghet fordi det knyttes til spesielle sammenhenger, steder, tider, relasjoner.

7.   Eventyr er særlig til hjelp for barn som strever med å bruke intellektet til å ”sette ord” på følelser.

8.   Eventyr fremmer regresjon og fremmer en endring av en bevissthetstilstand – jfr. hvordan drøm, autogen trening og hypnotiske teknikker kan ha gunstig effekt.

9.   Eventyr bringer barn inn i en rik verden uten eksakte svar og konklusjoner som skaper undring og nysgjerrighet. Dette kan utvikle ferdigheter som kreativitet, intuisjon og evne til å stille filosofiske spørsmål.

10.         Det man legger av tolkninger i et eventyr blir en del av personens fortelling om seg selv (narrativ) og tilleggelse av mening.

 

 

 Eksempler på symboler i eventyr

 

1.   Bukkene Bruse

Barnets ønske om en gang å bli sterkere enn sine søsken og en gang få rett. Et eventyr som særlig passer for de yngste.

 

2.   Rødhette

Den unge pikes innvielse til livet som en voksen kvinne og forhold til seksualitet og moral (Freud). Den evige kamp mellom mann og kvinne (Fromm). Risikoen for å bli utsatt for overgrep. ”La deg aldri lokke til å forlate din opptråkkete sti”.

 

3.   Askepott

Sjalusi i familien (mellom søsken, datter- og stemorsrivalisering). Lengselen etter å bli ”sett” og få et fellesskap med et annet menneske. Finne en som passer som ”fot i sko”. Se mer om dette eventyret i Rasmussen (2013).

 

4.   Snøhvit og de 7 dverger

Sjalusidrama om hvem som er penest. Behov for å klare seg selv. Atskillelse fra de voksne (bli sent ut i skogen). Forståelse for at makt og godhet ikke nødvendigvis hører sammen. Ta avstand fra Dronningens narsissistiske grunnholdning. Se verdien av å ta praktiske ansvar (hushjelp hos dvergene). Se mer om dette eventyret hos Rasmussen (2013).

 

5.   Hans og Grete

Barna blir avvist av sin mor og sendt ut i skogen. Barnas regresjon og drøm om å finne tilbake til den gode mor (den gamle kona med omsorg og god mat). Regresjonens farlige bakside – man blir fanget. Grete løser problemet ved å si farvel til sine drømmer (brenne heksa) og i stedet bli selvstendig og stå på egne ben.

 

6.   Tornerose

Piken som ”lukker seg inne”, endrer tilstand og ikke lenger er seg selv når hun stikker seg på en teine (menstruasjonen i puberteten / seksualiteten). Lengselen etter å finne en partner som kan ”vekke henne”, gjøre henne ”hel” og gjøre det skamfulle meningsbærende. Et eventyr som særlig passer for ungdommer.

 

7.   Den stygge andungen

Det å bli avvist av voksne. Det å skamme seg over sitt utseende eller andre sider ved seg selv. Det å finne seg selv igjen i et fellesskap og en tilhørighet – der jeg egentlig hører hjemme. Et eventyr som særlig passer på barn som faktisk er blitt avvist av sine foreldre.

 

8.   Snødronningen

De to barna Gerda og Kay er verdens beste venner, inntil en dag da Kay får en glassbit i hjertet og øyet fra den onde trollkongens knuste trollspeil. Alle som blir rammet av splintene fra trollspeilet forvandler seg og blir kalde og onde. Kay forandrer seg fullstendig, blir bortført av Snødronningen. Gerda oppsøker ham for å finne ham igjen og for at han hjerte igjen skal bli levende. Symboler: Traumatiske opplevelser som gjør et menneskes hjerte til is, og drømmen om en gang å tine opp igjen. Et eventyr som særlig passer for traumatiserte mennesker.

 

9.   Keiserens nye klær

Menneskets evne til stå for egne meninger og motstå konformitetspress. Menneskets evne til å stole på det man faktisk ser.  Et eventyr som særlig passer for ungdom som er utsatt for, eller som pålegger seg selv, et konformitetspress.

 

10. Nattergalen

Forståelsen for at ytre og indre skjønnhet er to forskjellige ting, og at menneskelig produsert teknikk ikke kan erstatte sider hos mennesket som kommer "innenfra" og som i sin natur er genuint og ekte.

 

 

 


 

 

DEL 4: TROLL I EVENTYR

 

 

Psykologisk legitimering av trollet

 

Trollet, en mytisk figur, kjent fra bl.a. Norske Folkeeventyr, har nok ikke lenger den oppmerksomhet hos barn og i norsk kulturliv som det har hatt tidligere. Det er nok mange grunner til det: Andre eventyr, og kanskje mer overfladiske eventyr, tar mer overhånd, andre medier og aktiviteter konkurrerer om barnets oppmerksomhet, foreldre har mindre tid til å lese eventyr for barn, mange synes at barn heller skal forholde seg til kulturrealistisk litteratur, og noen synes hele skikkelsen er noe skremmende greier som ikke har noen som helst aktualitet for norske barn i vår moderne samfunn.

Ja, trollet er skremmende, selv om vi også vi vår kultur er blitt mer innpodet med ”snille troll”. Trenger vi, og barna våre, slike skremmende figurer? Både ja og nei. Det er selvsagt ikke noe poeng av vi som voksne skal ”bruke” trollet for å skremme barn, eller å ”bruke” trollet i forbindelse med for eksempel grensesetting – ”hvis ikke du er snill så kommer det slemme trollet jeg fortalte deg om og tar deg”. Det blir like galt som når foreldre sier (i hvert fall sa de det noen ganger tidligere): ”Hvis du ikke er snill kommer doktoren og tar deg”, hvis de mener at barnet er redd for doktoren.

Men trollene har en ”magisk” verdi for barn i deres utvikling som det kan være vanskelig å få øye på umiddelbart. Her er noen hovedpoeng:

 

Eventyr uttrykker seg i en symbolsk og ikke-intellektuell form, og er således en språkform som er lett å forstå for alle mennesker, også for barn. Denne språkformen gjør det mulig å tilegne seg moral, verdier, livssyn, og terapeutiske effekter på en helt annen måte enn det som gjelder når man tar utgangspunkt i det voksenstyrte intellektualiserte språket. Barn tar poeng intuitivt og spontant og velger ut det som er nyttig for en selv i sin egen personlighetsutvikling. Her bevisstgjøres destruktive krefter og kampen mellom gode og onde krefter både i en selv og utenfor en selv. Her beskrives helteskikkelser, i form av edle prinser eller ubetydelige mennesker som ikke har annet å holde på med enn å rote i asken, men som alle har gode moralske kvaliteter. Og disse helteskikkelsene blir tydelige når de kjemper mot sine motsatser, som troll, hekser og drager. På symbolnivå illustrerer således denne kampen også livets store kamp mellom gode og dårlige krefter, mellom sannhet og løgn, mellom tapperhet og feighet, mellom selvoppofrelse og selvdyrkelse, mellom det å ta hensyn til andre og det å ha seg selv i fokus, og mellom det å hjelpe andre og det å plage/mobbe/skremme andre. Og i eventyrene er det alltid det gode som seirer.

 

Så en side ved legetimeringen av trollet er at det fremhever den idealiserte motsatsen, som for eksempel kan være Espen Askeladd, en prins, den store bukkene Bruse, eller en fattig skredder.

 

Men det er også andre sider ved trollet som er verd å legge merke til:

 

Han trives i mørke og gjemmer seg bort i fjell, og er således ikke en figur som ”står fram i åpenhet”.

 

Han sprekker i sola – underforstått: Når varme og sol og åpenhet får dominere, seirer det over det destruktive.

 

Han samler på skatter, men det er ikke vanskelig å forstå at dette er skatter hvis verdi ikke kan sammenlignes med det som virkelig gir lykke: Å vinne prinsessen og det halve kongeriket.

 

Han er dessuten egentlig nokså dum, treg og naiv og lar seg lett overliste av den som er logisk, rask og logisk tenkende, som i fortellingen om den modige skredder eller i fortellingen om gutten som kappåt med trollet. Så det som umiddelbart kan virke skremmende og truende, er det bare på overflaten og kan lett overvinnes ved bruk av gode menneskelige kvaliteter. Det er verd å merke seg at tilsvarende mytiske kamper også finnes i andre fortellinger, som for eksempel Davids kamp mot Goliat og Odyssevs kamp mot Polytemeus, noe som forteller også at mennesker alltid har hatt behov for å dvele ved denne kampen mellom de ”mektige og dumme” og det ”menneskelige og smarte”.

 

Eventyr uttrykker psykologiske prosesser og gjenspeiler utviklingsmuligheter i det enkelte menneske. Og i dette dramaet har trollet fått skurkerollen. Men intet drama er noe skikkelig drama uten en skurk. Så kall gjerne trollet for en nyttig idiot!

 

   

 

Det slemme trollet

 

Mange mytiske skikkelser i vår kultur, som for eksempel troll, drager, kjemper, hekser og spøkelser har tradisjonelt blitt beskrevet som fæle, slemme og onde. Men dette har i den senere tiden endret seg: Her er ett av mange eksempler: Walt Disney, som opprinnelig ikke unnlot seg å smøre tjukt på i sin beskrivelse av onde hekser (”Snøhvit og de 7 dverger”) og onde sjørøvere (”Peter Pan”), har måtte vike til siden for tegnefilmer som for eksempel beskriver snille drager og spøkelser. En av Carl Barks klassiske tegneserier om Donald ble også på 50-tallet sensurert i Norge fordi fremstillingen av Halloween ble oppfattet som for skremmende for norske barn.

 

Det er da heller ikke vanskelig å finne gode grunner til å si farvel til det slemme norske trollet og i stedet gjøre ham om til en snill turistattraksjon som ikke ser mer skremmende ut enn Karius og Baktus. For er det ikke absurd å skremme barn? Og hva er vitsen med å konstruere skikkelser som ikke har noe med virkeligheten å gjøre (selvsagt med unntak av julenissen, for han er jo bare snill)? Er ikke den såkalte "ondskap” bare en videreføring av den naturlige aggresjon vi finner hos dyr, og som bare provoseres fram på grunn av urettferdighet, kunnskapsløshet eller skjev fordeling av materielle verdier, eller noe som opprettholdes av avleggse religiøse myter?

 

Når det gjelder det siste er det interessant at fenomenet ”ondskap” igjen ser ut til å komme til ”heder og verdighet” igjen (uten at man av den grunn behøver å legge noe religiøst i dette, slik ”ondskap” tidligere ble omtalt):

 

Her er to eksempler:

 

Å beskrive enkelte kriminelle som onde er igjen blitt mulig – men da med fokus på hvordan hjerneskader, traumatiske barndomsopplevelser og psykiatriske lidelser gjør at enkelte mennesker ikke er i stand til å holde tilbake sine destruktive impulser, impulser som da i prinsippet er ”onde”.

 

Det er også interessant å legge merke til at fagfolk som interesserer seg for fenomenet mobbing i mindre grad enn tidligere forstår mobbere ”i hjel” og i større grad enn tidligere hevder at de som mobber først og fremst gjør dette fordi de nyter å plage andre mennesker, og/eller fordi gjør det for å søke makt og posisjonere seg i andres øyne.

 

Men for ordens skyld: Det finner mange strømninger innen moderne psykologi, psykiatri og medisin som beveger seg i helt andre retninger enn dette, og som til dels er gjensidig forenende, til dels i konflikt med, hverandre.

 

Hva så med det å skremme barn med troll? Her er det et poeng i at barn faktisk kan bli skremt av troll. Men om dette skjer, eller ikke, er avhengig av mange faktorer: Hvis trollet bare fortelles om, eller leses om, vil barn kunne skjerme seg fra de skremmende sidene ved ikke å forestille seg selv trollet som mer skremmende enn det barnet greier å ta inn over seg. Hvis derimot trollet visualiseres gjennom bilder – for ikke å snakke om levende bilder med tilhørende skremmende lyder og andre effekter kan resultatet bli noe helt annet. Å se på den norske filmen "Trolljegeren" kan være flott underholdning for ungdom og voksne. Men å la barn, spesielt mindre barn, se den, blir noe helt annet!

Når de gjelder filmer må en også være oppmerksom på at konteksten har mye å si for hvor skremmende en film faktisk oppleves av et barn. En relativ harmløs film kan for eksempel virke skremmende på barn hvis de ser den sammen med andre jevnaldrende og alle blir like skremt og gjennom dette også blir påvirket av hverandres frykt, eller sitter og ser på den alene og gjør seg sine egne fantasier. Men den samme filmen kan ha en helt annen effekt hvis barnet sitter i armkroken til sin trygge far, og barnet kanskje også blir gjort oppmerksom på effektenes illusjon: ”Blodet du ser er i virkeligheten bare ketsjup”!

 

Selv husker jeg som liten gutt å bli virkelig skremt av å bla i tegninger i en av bøkene til Elsa Beskow (”Reisen til Eventyrland”), en frykt som har fulgt meg siden. Ja, selv en tegneserie fra Donald Duck i 1951 har satt sine spor i meg. Effekten av dette var kanskje at jeg studerte bildene alene, og før jeg kunne lese, slik at min fantasi lot disse skremmende inntrykkene få utvikle seg, fordi ingen hjalp meg med å sette det inn i sin rette sammenheng. At jeg som 4-åring snek meg inn / ble lurt inn på en Zorro-film sammen med noen eldre kamerater satte også sine spor. Men om jeg hadde blitt et mer harmonisk menneske uten disse inntrykkene, eller om disse inntrykkene faktisk har bidratt til å gi meg en større bevissthet om at det faktisk kan finnes destruktive sider hos mennesker – det vet jeg faktisk ikke.

 

Hva så med det å skremme barn? Dette er heller ikke enkelt å svare på. Små barn kan finne stor glede i harmløse ”bø”-leker, der de i det ene øyeblikket blir overveldet av noe truende og overraskende, for i neste øyeblikk å registrere at ”ja, men det var jo bare pappa, jo”, eller man gjennom ”borte-borte…..titt tei!” for en kort stund skaper en illusjon hos barnet om at mor eller far ikke eksisterer . Men det blir noe helt annet når voksne bruker det å skremme barn som en del av barneoppdragelsen, enten man ”skremmer med doktoren” (som ikke var uvanlig på 50-tallet), eller truer med å sende barnet til sin fraskilte ektefelle. Jeg kjenner til og med eksempler på vokse som har skremt barn med "psykologen" hvis de ikke er snille -  et dårlig utgangspunkt for å få hjelp fra en psykolog, spør du meg.

 

Det er altså ikke uten videre gitt hva som skremmer barn, og hva som ikke skremmer dem, og om konsekvensene av denne skremmingen er positiv eller negativ.

 

Tilbake til det med troll: Hvorfor må troll være så slemme? Hvis perspektivet vårt skal være hva er gunstig for menneskers utvikling, og ikke hva som er gunstig for å gi samfunnet vårt gode inntekter i turistnæringen, vil jeg argumentere for dette på følgende måte:

 

1.   Alle kulturer har, av grunner vi bare delvis forstår, behov for mytiske ”skurker”. En mulig forklaring på disse figurene kan være menneskets behov for ha en figur som både kan være en alternativ forklaring på den menneskelig destruktivitet (syndebukk), eller behov for å rette oppmerksomheten mot noe, eller noen, som faktisk er mer destruktiv enn det man selv er (en fattig trøst, spør du meg!). Dette betyr at hvis det i kulturen ikke finnes skikkelser som for eksempel ”slemme troll” som kan ivareta denne skurkerollen, vil mennesket selv måtte konstruere slike skurker. Uten det historisk ”slemme” trollet må man finne andre fiender, gjerne noe man er usikker på hvor truende egentlig er. Dette kan da være en av drivkreftene bak for eksempel en generell fiendtlighet mot innvandrere og andre grupper man bare har overfladisk kunnskap om. Fordommer og stereotypier henter her sin næring fra ”frykten for det ukjente”. Så det slemme trollet, slik jeg ser det, virker forebyggende på utvikling av slike holdninger.

2.   Ved siden av de mer ”ubevisste” sidene ved det slemme trollet er trollet også deltager i de mer ”overfladiske” sidene i folkeeventyrene, nemlig et drama mellom helten og skurken. Skurker finner vi i film, teater og bøker, men også i livets store drama. Og skurkens rolle er først og fremst å fremheve motsetningen, nemlig helteskikkelsene, som gjennom edle handlinger og en ukuelig optimisme viser en alternativ livsstil. Slik sett blir trollet en ”nyttig idiot”. Til syvende og sist er det alltid trollet som taper. Dette formidler i symbolsk form en optimisme for alle mennesker som selv kjenner på sin egne kamp mellom gode og dårlige krefter.

3.   Det slemme trollet er egentlig harmløst – fordi han er så dum. Han er ingen psykopat eller slu taktiker.  Og det er lett å lese ham. Slik sett er det egentlig ingen grunn til virkelig å være redd for ham. Og eventyrene viser hvordan mennesker ved bruk av klokskap og kunnskap uten stor problemer kan overvinne en motstander som egentlig ikke har annet å stille opp med enn rå styrke. Men uten at trollet virkelig er slemt, blir det heller ingen grunn til å tro på kraften i klokskapen og kunnskapen.

4.    Grunnfortellingene i en kultur, slik som folkeeventyrene, handler nettopp om hvordan mennesket gjennom kriser og utfordringer i livet kan vokse og bli seg selv. Og her symboliserer det slemme trollet ikke bare de destruktive sidene hos mennesker men alle følelser som stenger for vår utikling. Og når trollet sprekker i sola eller Askeladden kakker hodet av trollet greier vi å komme oss videre i vår utvikling. Og igjen: Skal folkeeventyrene virkelig kunne inspirere oss til å finne oss selv, må det være slemt nok til at vi er villige til å bruke dette i vår eget livsprosjekt. Noen psykologer mener at alle mennesker her har en innebygget og intuitiv evne til å selv oppsøke, eller konstruere, situasjoner som de kan bruke i sin egen livslange terapeutiske prosess. Det betyr at hvis et barn for eksempel blir fascinert av et eventyr, og for eksempel vil høre det på nytt og på nytt, betyr det at dette eventyret på en eller annen måte gjør seg nytte av dette eventyret. Et barn som for eksempel har opplevd sorg over at voksne har sviktet det kan for eksempel ha et sterkt behov for gjennom et eventyr få gjentatt tilstrekkelig mange nok ganger om at "det går bra til slutt".

 

 

 

DEL 5: TO SMÅ ØVELSER

 

 

Les disse to fortellingene for deg selv i et rolig tempo:

 

1. Myrsnipa

 

Det var ein gong ein skyttar som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.

"Kjære vene, skyt ikkje barna mine!" sa myrsnipa.

"Kva er det for nokon som er barna dine då?" spurde skyttaren.

"Dei vakraste barn som i skogen går, er mine!" svarte snipa.

"Eg får vel ikkje skyte dei då", sa skyttaren.

Men då han kom tilbake, hadde han i handa eit heilt knippe myrsniper som han hadde skote.

"Au, også! Korfor skaut du barna mine likevel då!" sa snipa.

"Var det barna dine dette?" spurde skyttaren - "Eg skaut dei styggaste eg fann, eg."

"Å ja!" svarte snipa, "Veit du ikkje at kvar synest best om sine barn?”

 

2. Ikke kjørende og ikke ridende

 

Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikt, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, for hun var ikke fin nok til ham. Og så tenkte han han skulle friste å bli kvitt henne, og så sa han han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham ikke kjørende og ikke ridende ,ikke gående og ikke akende, ikke sulten og ikke mett, ikke naken og ikke kledt, ikke dag og ikke natt.

For det trodde han hun ikke kunne greie.

Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller; og så kastet hun et ull-nett over seg, så var hun ikke naken og ikke kledt. Tok så en saubukk og satte seg på, så benene slepte nedpå jorden; så subbet hun fram, og så var hun ikke kjørende og ikke ridende ikke gående og ikke akende. Og det var i skjellet mellom natt og dag. 

Da hun kom fram til vaktene, ba hun at hun måtte få tale med prinsen; de ville ikke lukke henne inn, for hun så ut som et spetakkel. Men av denne styren våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av på bukken. Det tok hun, sto på ryggen av den og banket på vinduet med.

Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

 

·       Hvilke tanker fikk du, eller hvilke opplevelser kommer du på, i forhold til deg selv eller andre, når du leste disse eventyrene?

·       Hvorfor tror du at du tenkte akkurat disse tankene eller kom på akkurat disse opplevelsene, da du leste disse eventyrene?

·       På hvilken måte gir disse eventyrene mening for deg?

 

 

 

DEL 6: EVENTYR OG FAMILIETERAPI (hentet fra Brown 1980)

 

 

Kjempen og hans hustru

 

Et ektepar som spiller et spill med gjentatte replikker og gjensidig manipulering og kontroll: Kjempen tror hans hustru lurer henne og har en truene atferd. Hans hustru fører ham bak lyset, trøster ham, har selv rollen som martyr, og gir kjempen skylda for at de ikke kan leve i et åpent fellesskap. Her er det ikke kjempen som er ”skurken”, men hans hustru som spiller et dobbelt spill, som driver med skjulte allianser med noen utenfra. Utad er imidlertid kjempen ”den skyldige”.

 

 

Tittmus og Tattmus

 

·       Et ektepar som har resignert ved å dekke over forskjellene mellom dem, fordi det å forholde seg til forskjellighetene førte til utålelige konflikter. Resignasjon for å oppnå ”fred og ro”.

·       Et blodfattig ekteskap. Kan de bryte ut?

 

 

Fiskeren og hans hustru

 

·       ”Mye vil ha mer”.

·       En ekstremt krevende hustru med en mann som gjør alt han kan for å behage henne. En perfekt kombinasjon? Eller?

·       Er han underdanig? Tar han hensyn til egne behov?

·       Er hun takknemlig? Hvordan reagerer hun når han ikke lenger vil imøtekomme hennes ønsker?

 

 

Den halve koppen med te

 

·       Mannen som har valgt sin livspartner på et sviktende grunnlag: ”Den kvinnen som imøtekommer mine forventninger vil gjøre meg lykkelig”.

·       Drømmen om det lykkelige samliv. Illusjoner og fantasiforventninger.

·       Hva når den første forelskelsen har ”lagt” seg og hverdagen kommer?

 

 

Dumme menn og troll til kjerringer

 

·       To kjerringer som krangler om hvem som hadde den mest lettlurte mannen. Begge klager og skryter av sin egen manns dumhet.

·       Er mennene villig til å gjøre seg sine egne refleksjoner, eller tillater de at kjerringene alltid skal bestemme hva de mener og føler, og hvordan ting skal oppfattes? ”Hun synes ikke at jeg liker det”.

·       Hvilke fordeler har mennene av å oppgi sin egne evne til å vurdere?

·       Menn som er i dialog.

·       Hvordan mennene hevner seg.

 

 

Herren i huset

 

”Topdog – Underdog”. Hustruen som kuer og ydmyker sin mann overfor andre. Uansett om mannen gjør som hustruen sier, bekrefter han at han er kuet.

·       Hustruen har en rolle i forhold til mannen som de aldri har inngått noen avtale om at hun skal ha.

·       Når hoveddialogen mellom ektefellene er knyttet til hvem som skal ha makt.

·       Det krever alltid to mennesker for å definere et forhold.

·       Ektefeller som bruker hverandre for å tilfredsstille egne behov (hun: Å kontrollere, han: Å bli kontrollert).

·       Greier de to å ha et metaperspektiv på hva de egentlig holder på med?

 

 

Kjerringa mot strømmen

 

·       Mannen som ikke tar ansvar for sin egen situasjon, men fremstiller det som om det er hustruens feil at hun er så ”vrang”. Hustruen som venter på at mannen skal si noe, slik at hun får noe å være ”vrang” på. Sammen representerer de et destruktivt par, uten rom for gjensidig omsorg. Et fastlåst, langvarig forhold: ”Hun har alltid vært slik”. Han henter sine forestillinger fra at han personlig kjenner til hennes barndom, at det har gått ”rykter på bygda” om hvordan hun er, og/eller at hennes foreldre forteller hvordan hun ”er”. Hennes motiv: I ren hevn bekrefte hans forestillinger om henne. Hvordan stereotype oppfatninger om sin ektefelle kan ødelegge et forhold.

 

 

Gudbrand og kona hans

 

·       Hustruen som viser en forsonende holdning til mannens klønete avgjørelser, som ser hans motiver (handling til det beste for ektefellene), som ikke bruker hendelsene til å posisjonere seg i forhold til mannen, som ikke sårer sin mann med ”hvorfor” eller ”hvorfor skal du alltid...”.

·       Mannen som slipper å forklare og forsvare seg.

·       Mannen som ikke utnytter situasjonen til å fremstille sin hustru som naiv og dum, og som formidler til respekt utad.

·       Et forhold der ”det å ha rett eller feil” ikke er i fokus, men tillit og omsorg.

 

 

Kongen og den fattige mølledatteren (”Rumlingen”)

 

·       Mannen som kommer med fagre løfter, men som aldri blir fornøyd med sin hustru, uansett hva hun gjør.

·       Hustruen som håper at et barn i ekteskapet vil endre mannens grådighet og generelle utilfredshet.

·       Drømmer om at ”det vil sikkert ordne seg” / ”det går seg sikkert til” – henvisning til magi og trolldom – noe ”utenfra” som vil løse problemet uavhengig av ektefellene og som gjør at halmen blir til gull.

·       Hustruen som må løse problemet alene.

·       Problemene (”Rumlingen”) som stadig dukker opp på nytt.

·       Mannen som kan ”bruke” sin hustrus bakgrunn og status mot henne.

·       Mannen som gifter seg med en kvinne pga en myte som ikke er reell.

 

 

Mannen som skulle stelle hjemme

 

·       Diskusjonen om ”er du det eller jeg som har det hardeste arbeidet”?

·       Påstanden om at ”du trenger meg mer enn jeg trenger deg”.

·       Når tradisjonelle arbeidsfordelinger utfordres, f.eks. fordi hustruen vil ”ut” i arbeidslivet.

·       Hvordan mannen reagerer når hun vil eksperimentere med sin egen uavhengighet og definere seg som likeverdig (arbeidsliv, seksualitet, mm).

·       Mannen som ikke vil gi sin kone anerkjennelse for det ansvar hun tar før han selv har prøvd seg på det.

·       Mannen som på sin klossete måte ber om anerkjennelse for sitt forsøk på å legge til rette for at hun kan komme seg ut i arbeidslivet.

 

 

Spørsmål og problemstillinger knyttet til disse fortellingene:

 

·       Gikk du inn i ekteskapet med store foreventinger? Hvilke av dem virker urealistiske nå?

·       Hva slags råd ville du gitt til et ungt par som akkurat har innledet et forhold?

·       Brakte du med deg inn i ekteskapet noen frykt som du kan le av nå?

·       Minner kjempen og hans hustru om noen du kjenner? Ligner du kjempen noen ganger? Eller hans hustru? Tok du parti for noen av dem da du leste eventyret? Hva forteller det om deg? Kan du forestille deg at du er på den andre siden? Har du noe å si til forsvar for den annens part?

·       Har du noen gang båret på drømmer som det ikke ble noe av? Hvordan opplevde du det?

·       Tror du din partner har drømmer om deg du ikke makter å innfri?

·       Hender du synes det er vanskelig å si ”nei” til din partner?

·       Hender det at du gir avkall på din egen vurdering av deg og i stedet lar din partner vurdere hvem du er?

·       Er det temaer i ekteskapet som det er vanskelig å snakke om?

·       Har dere noen gang satt dere ned og blitt enige om hva slag rolle dere skal ha i forhold til hverandre

·       Har du noen ganger opplevd at din partner har ”dømt” deg før du fikk sjansen til å vise hvem du var.

·       Hva slags drømmer tror du at du og din partner ”innerst inne” bærer på?

·       Tror du din partner forstår deg?

·       Hvordan reagerer du når din partner krenker deg?

·       Hender det at du går og drømmer om at ”ting skal ordne seg”?

·       Advarte venner og familie deg mot partneren din? Mener du at disse advarslene var på sin plass?

·       Driver dere noen form for maktkamp? Hva bruker dere mot hverandre?

·       Føler du deg noen ganger som en slave?

·       Føler du noen ganger at din partner ”henger deg ut” i andres påhør?

·       Kjenner dere hverandre – egentlig?

·       Hva ønsket du at din partner skulle vite om deg den gangen dere begynte å bli ordentlig kjent med hverandre?

·       På hvilke områder synes du din ektefelle forstår deg dårligst?

·       Er penger eller sex noe dere bruker mot hverandre?

 

 

 

DEL 7: LANGTIDSVIRKNINGER AV EVENTYRLESING

 

 

A: EKSEMPEL: DONALD DUCK (Borgersen, 2012)

 

 

·       John Christian Elden, forsvarsadvokat: Donald tar aldri oppleste sannheter for gitt og er nysgjerrig av natur. Han vil selv erfare. Det er en sunn livsinnstilling

·       Gert Nyrgårdshaug, forfatter: Sønnen min skulle på død og liv ha amerikanske pannekaker med lønnesirup etter å lest det i Donald, så da måtte jeg rett i butikken for å gjøre innkjøp.

·       Anita Skorgan, artist:  Donald-lesere har en egen aura.

·       Ragnar Hovland, forfatter: Om hvordan livet ville vært uten Donald: Det er vanskelig å forestille seg, men eit anna liv ville det nok i alle fall vore. Og noko seier meg at det ville ha vore adsikilleg mindre meningsfylt, og det spørst om det ville ha vore noko liv å snakke om i det heile tatt.

·       Fred. Olsen, skipsreder: Om Donald-påvirkning: Det som virkelig sitter igjen, er de forskjellige stedene rundt i verden, der ”Dånnald” og guttene reiste sammen med onkel Skrue

 

·       Småligheten, umodenheten, hissigheten og pompøsiteten hans, den ser vi ofte i personer rundt oss. Donald er på mange måter et tvilsomt forbilde, han er vel inkarnasjonen av alle de syv dødssynder - er lat, sint og misunnelig. Men om han er ufyselig i det ene øyeblikket, kan han være rettskaffen i det neste. Han er en mangesidig karakter, en Fugl Fønix, rett og slett.

·       Donald er typen som kaster alt på båten for å realisere seg selv. Selvrealisering er blitt det helt store i det norske samfunnet i dag. Vi er som Donald - ekstremt individualistiske, opptatt av å følge drømmene våre og få realisert oss gjennom jobben. Donald kjemper mot det ordinære - han vil være noen og har en enorm iver etter å bli kjendis. Det blir han også etter å ha vunnet Gelefabrikkens gjettekonkurranse, et quizshow som var like populært i Andeby som Kvitt eller Dobbelt ble i Norge flere år senere.

 

Andeby-interessen falmer

·       Alle våre felles verdier og referanser er i ferd med å rakne. For selv om en halv million nordmenn fremdeles leser Donald, er det et faktum at den store interessen for Andeby har falmet. Det begynte å glippe på 1990-tallet. Dataspill og sosiale nettverk må ta noe av skylden.

·       Verdiene våre blir mer og mer fragmenterte. Men et felles verdigrunnlag er viktig for at befolkningen skal oppleve at de hører sammen. Andeby-verdiene har gitt oss en felles identitet, en felles kulturarv. Da hjernebarken var som mykest, lærte flere generasjoner nordmenn å kjenne verden gjennom Donald. Vi har kanskje glemt det, men vi lærte oss så mye mer enn bare å lese.

·       Gjennom Hakkespettboken fikk vi svar på hva det skulle være. Den var en tidlig utgave av Wikipedia. Ofte er det Ole, Dole og Doffen som tar grep om tingene, de viser oss at om du som barn kan noe de voksne ikke kan, så er det du som sitter med jokeren. Sånt får man selvtillit av.

·       Gjennom Donald fikk Carl Barks vist oss at verden er et komplisert sted og veldig mye større enn vi tror. At vi kan lære mye av andre og selv kan mestre hva det skal være, men at hovmod står for fall. Man blir en mer åpen og nysgjerrig person av å lese Donald. Han gir oss som nasjon fast grunn å stå på. Et folk oppfostret på Donald-blader er et lykkelig folk. Et klokt folk. Et folk med samme form for humor.

 

 

B: INGE EIDSVÅG (2012)

 

 

Om hans faglige og personlige selvutvikling

 

1.   En dyp og varig lærelyst, som smitter over på elevene

2.   All læring begynner med "uvitenhet" (erkjennelse av at man ikke vet alt) – og nysgjerrighet (ønske om å endre på dette)

3.   Undringen er en selvfornyende ressurs

4.   Ta vare på nysgjerrigheten og erkjennelsesgleden – "han kunne alt om litteratur, bortsett fra å glede seg over den"

5.   Faglig og pedagogisk selvutvikling stimuleres av lesing, samtaler, filmer, musikk, reiser og etterutdanning

 

 

C: MIN MENING OM UNDRINGENS BETYDNING

 

·       Eventyr (blant mye annet) skaper undring.

·       Undring stimulerer til nysgjerrighet og refleksjon.

·       Nysgjerrighet og refleksjon stimulerer til filosofiske betraktninger.

·       Filosofiske betraktninger stimulerer til nye perspektiver, kritisk tenkning, kreativitet, skaper mening og bevisstgjør egen uvitenhet og begrensning.

 

 

DEL 8. NOEN AVSLUTTENDE SITATER

 

Her er et sitat som gjelder generelt om boklesing, men som også er relevant i forhold til eventyr og eventyrlesing:

 

Slåss med troll, befria prinsessor, döda varulvar, det är att leva!

(August Stringberg)

 

Når skulebarn skal gjerast til gode lesarar blir det lagt vekt på nyting og spenning. Når foreldrer og føresette skal motiverast til å satsa på leseopplæringa, snakkar ein gjerne om utvidning av perspektiv og utvikling av empati. Begge delar har mykje for seg, trass i at finst mange ivrige lesarar som heller vil drøyma seg bort med oppdikta liv og hendingar enn å tøya sine eigne grenser og utøva empati mot sine nærmaste. Sidan skjønnlitteraturen gir innblikk i ulike måtar å vera menneske på, er han like fullt ei av dei viktigaste kjeldene til forståing og toleranse.

Men bøkene grip òg inn i danninga av den politisk medvitne borgaren på eit meir grunnleggjande plan. Dei skaper ikkje berre demokratiske haldningar, dei skaper òg den mentale strukturen som er vilkåret for at desse haldningane skal bli noko meir enn fine talemåtar. Å lesa romanar byggjer opp den indre styrken som er føresetnaden for å hevda sine eigne verdiar samtidig som ein er villig til å drøfta dei irriterande og støytande meiningane til folk som ein er totalt ueinig med. (Aareskjold, 2012)

Vi slutter ikke å leke fordi vi blir gamle, vi blir gamle fordi vi stopper å leke.

(George Bernard Shaw)

 

Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig.

(Norsk ordtak)

 

Rytme er noe du enten har eller ikke har, men dersom du har det, har du det over alt. (Elvis Presley)

 

Min versjon: Å leve i eventyrenes verden er noe du gjør eller ikke gjør, men dersom du gjør det, gjør du det hele tiden.

 

Hvis du ønsker at dine barn skal bli intelligente, så les eventyr for dem. Hvis du vil at de skal bli enda mer intelligente, så les enda mer eventyr for dem.

(Albert Einstein)

 

Besteforeldre er til for eventyrets skyld, de er trenere for barnets innbilningskraft. Og de må ikke på død og liv å fortelle. I mange tilfeller holder det å være der, siden de er en fortelling i seg selv.

(Jan Kjerstad, 2007)

 

 

The planet does not need more 'successful' people. But it does desperately need more peacemakers, healers, restorers, storytellers, and lovers of every shape and form.

(Dalai Lama)

 

 

 

 

 

 

 

 

REFERANSER

 

Aareskjold, S. (2012). Føresetnad for demokrati. Aftenposten, Debatt s. 4. 23.12.2012.

        http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Foresetnad-for-demokrati-7076930.html

 

Borgersen, V. (2012). Alle vi i Andeby. Aftenposten 06.10.2012, s.36-37.

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Alle-vi-i-Andeby-7010277.html

 

Den Store Nisseboken (1979). Dreyers Forlag, Oslo.

 

Bettelheim, B. (1976). The uses of enchantment: The meaning and importance of fairy tales. Alfred A. Knopf. New York.

 

 Brown, J. (1980). Dumme menn og troll til kjerringer. En eventyrlig bok i kunsten å være to.  Aschehoug, Oslo.

 

Brudal, P. (1993). Det ubevisste språket: Psykologi og symbolbilder i folkeeventyrene. Universitetsforlaget (3. opplag).

 

Eidsvåg. I. (2007). Stille stemmer - indre bilder. Om lesingens velsignelser, farer og fryd. Cappelen. Oslo.

 

Eidsvåg, I. (2012). Utdanning 24.08.2012. s. 44-47.

 

Høgset, O. (1996). Erotiske folkeeventyr. Universitetsforlaget.

 

Kjerstad, J. (2007). Forføreren –Erobreren – Oppdageren. Aschehoug. Oslo.

 

Hognestad, A. (2008). Den gåtefulle kraften i drømmer og eventyr. Flux forlag. Oslo.

 

Hognestad, A. (2009). Drømmer, eventyr og engler. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, side 1106-1107.

        http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=97757&a=4

 

McAdams, D. P. (1993). The stories we live by: Personal Myths and the Making of the Self. The Guilford Press. New York.

 

Myrstad, E. (2009). Psykoterapi med ungdom: Terapeutiske og profesjonelle utfordringer. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, side 948-955.

    http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=92715&a=2

 

Nordby, T. (2010). Mytekalender. Aschehoug. Oslo.

 

Rasmussen, A. B. (2013). Askepott var et ludder. Klassekampen, 05.03.2013, s. 28-29.

 

 

 

  

 

 

 

 


Tilbake


 

Copyright © 2013 Kjell Totland Psykologtjenester

kjtotlan@online.no