Nå er det 2 uker siden Isak døde. Det var ikke enkelt å feire jul, det å se på David og Sondre som pakket opp julegaver, fortalte oss om en framtid med glede, en framtid med forventninger. En framtid med et nytt barn som vi vil feire jul sammen med. Jeg brukte store deler av romjulen til å lage en DVD film om Isak. Jeg har sett alle bildene og filmen veldig menge ganger. Hver gang jeg ser på filmen, så er det en bekreftelse om Isak. En bekreftelse i at Isak ikke er iblant oss. Det er god terapi å lage filmen, hele tiden prøver jeg å lage den enda bedre. Når jeg setter DVD platen i spilleren, så starter den opp med menyer, den musikken som er i bakgrunnen er de første sekundene av Tears in heaven av Eric Clapton. Hver gang David hører den musikken så vil han se på Isak. Alle bildene som ble tatt av Isak, helt fram til begravelsen, er satt sammen i en bilde sekvens, mens bildene vises, så spilles ”Ingen er så trygg i fare som Buds lille barneskare” på saksofon. Det er en salme som ofte blir brukt i barnedåp. Bildene vises i kronologisk riktig rekkefølge, det er veldig trist å se bildene. Hvorfor holde tårene tilbake, alle har lov til å gråte. Hver gang jeg ser bildene, så blir jeg litt sterkere, hvis jeg er litt deprimert en dag, så setter jeg på DVD filmen og begynner å se på bildene, da blir jeg veldig trist når jeg ser på bildene. Samtidig så gir det meg mulighet å tenke på framtiden. Jeg er stolt over å vise filmen til andre, se hvor fin og sterk Isak var bruker jeg å si, Isak var en pen gutt. Noen gråter når de ser filmen, det er lov til å gråte. Vi gråter for å få ut følelsene og begynne å se framover.    

David er 3 år, han er stor nok til å forstå at Isak ble født og han har sett Isak, men han er forliten til å forstå at han er død. Hvis han var 2 år, så ville han ikke ha brydd seg så mye om Isak, Isak vil være en fremmed som forsvant. Hvis David var han 4 år, så ville han forstått mye mer, han ville forstått, det var Isak så låg i kisten. Vi ville ikke at David skulle være med på å legge Isak i kisten, David var med på å senke kisten ned i jorden. David viste ikke at det var Isak som låg inni. Vi ville ikke skremme han. Det som vi prøver å fokusere på er, Isak er i himmelen og det er Jesus som passer på Isak. Derfor vil også David ta med Isak nå vi synger aftenbønnen. Når vi kommer til

Gud bevare far og mor og alle barn på jord.

Sondre David.

Så legger David til og Isak. Det er kanskje David sin måte å komme seg videre på, det er Jesus som passer på Isak. Det er en utfordring å bearbeide David. Selv flere ganger om dagen, så spør David om hvor er Isak? David vil gjerne se bilder og film av Isak, og han stråler som en sol og han har grått store tårer når han ser på bildene. David har også et behov for å gi uttrykk for det som han føler. Det er veldig lett for oss voksne, å si han er forliten til å forstå. Jeg kan se på David, han forstår mer en det vi tror. Det er viktig at han får lov til å bestemme hvordan han vil utrykke seg. Vi må gi han svar som han forstår, og som han føler seg trygg på. Jeg har ikke lyst til å fortelle han at vi gravde ned Isak, han blir kanskje redd, samtidig så vil jeg ta han med på graven og fortelle om graven. Her er Isak, men han er i himmelen og det er Jesus som passer på han. Isak gleder seg til at vi skal komme til han, derfor skal vi også glede oss for å møte han igjen. Men vi får lov til å være lei oss, for at han ikke er her. Vi ser det er langt fram for David i å bearbeide sorgen. Sondre som er 11 år, forstår at Isak er død. Han var med på å legge Isak i kisten, og han la en siste hilsen i kisten til Isak. Sondre har det litt lettere med å takle sorgen, Sondre vet at Isak ikke hadde det vondt de siste timene han levde. Vi snakker med Sondre om det som skjedde. Sondre ville selv begynne på skolen, med en gang skolen begynte. Sondre har allerede begynt å glede seg til å få en ny bror eller søster. Han har lurt på, hvordan vil det barnet se ut, når blir Kjersti gravid og når bil han født. Jeg har sagt at vi får kanskje et barn før julen 2004. Hele denne uken har vært en uke som vi aldri kommer til å glemme. Vi gjorde en del ting som vi ville sett på som galskap før vi gjorde det. Vi brukte kun Isak sine egne klær, det er noe vil er veldig glade for. Jeg er veldig glad for at jeg fikk kle på Isak en gang, selv at han var død. Holde han å kjenne varmen som han gav meg rett etter at han døde. Det å gå tur med et dødt barn. Det gav oss en indre ro, det var meningsfylt, vi fikk prøve å trille Isak i vognen som vi hadde kjøpt til Isak. Det snødde veldig mye, snøen skapte en egen stemning, stillhet og det var fredfylt. Vi tok veldig mange bilder av Isak etter at han døde, det er også bilder som gir oss mening med livet. Vi ser at han er død, samtidig så kan vi se at han ser utrolig frisk ut, det gir meg tanker om at vi kan få flere barn. Det blir født mellom 50 til 60 tusen barn i året. Det er kun 10 barn i året som blir født med samme feil som Isak hadde. Samtidig, så forteller oss at det å føde et friskt barn er ingen selvfølgelighet. Hvis vi får et nytt barn, så vil vi gjøre enda mer selv, vi vil ikke la noen pleiere få muligheten til å stelle det barnet. Jeg merker meg at Kjersti har en tendens til å stenge seg inn i seg selv. Jeg prøver å få henne til å prate om det, vi ser på bilder av Isak sammen, hun sliter mer med det å komme seg ut i butikker og ute iblant folk. Venner som vi kjenner har også vanskelig å takle vår sorg. Det er vi som må starte og fortelle hvordan vi har det, derfor prøver å få med meg Kjersti ut på butikken, for å møte mennesker som vi kjenner. Det har vært en uke med lite søvn, jeg er glad for vi klarte å gjennomføre denne uken med helsen i behold, selv om vi er veldig slitne. Det at vi gjorde alt selv, førte meg og Kjersti nærmere hverandre i sorgen. Vi er veldig glad i hverandre, kjærligheten har blomstret opp. Jeg tenker heletiden på hvordan Kjersti har det og hva skal jeg gjøre for at alt skal bli enda bedre. Vi gleder oss til å begynne å ta opp sex livet. Når jeg ligger siden av Kjersti så kjenner jeg at jeg er veldig heldig. Jeg er redd for å skuffe henne, jeg vil aldri forlate Kjersti. Sammen har vi holdt hverandre oppe, Jeg har lært meg til å si unnskyld, det skal ikke så mye til før vi blir litt sinte på hverandre, men det å si unnskyld kommer veldig raskt. Vi har ikke lyst til å påføre hverandre smerter. Jeg er glad for at jeg har ei slik jente som Kjersti, ei jente som vet hvordan hun skal ta vare på meg, og som jeg kan ta vare på. Jeg elsker deg Kjersti.

 

Hans Jørgen Boge

 

 

 

Jeg vil takke

Førde sentralsykehus, for alt de gjorde for Isak. Spesielt til Tonje og Kvistad.

Geir Sørbø som holdt gravferden

Franken som lot oss få låne nøkler til kapell og kjølerom. Og for blomstene

Knut Hennin Litzheim for flott sang

Øyvind Solheim for spilling sammen med Sondre

Peter som spilte orgel.

Alle som hjalp til på minnesamværet.

Indremisjonen som lot oss bruke bedehuset

Alle som tenkte på oss i den vonde tiden.