Fredag 19. desember

Fredagen begynte med å tenke på klær, hva skal jeg ta på meg. Ungene skal også ha på seg klær. Vi finner klærne som de skulle bruke på julaften. Vi spiser frokost og så drar vi opp i kirken klokken 1130. begravelsen skal være klokken 1300, skrittene inn i kirken er tung å ta, blomstene er kjørt opp, vi finner fram pianokrakken og legger den hvite duken over, setter blomstene på plass, jeg og Kjersti begynner å feste blomstene på kirkebenkene. Så kjører vi ned for å hente Isak. Vi går inn og tar ut kisten, jeg bærer den lille kisten alene. Vi legger kisten i baksetet, Kjersti setter seg inn ved siden av. Kjører rolig opp til kirken og bører kisten inn i kirken, legger den fint ned på krakken.  Bjørn begynner å feste fast bårebuketten med kitt. Jeg finner fram video kamerat og begynner å filme alle kransene og sløyfene. Jeg er redd for å glemme hvordan det hele såg ut. Når jeg har filmet ferdig, så går jeg på galleriet, og setter video kameraet på et stativ, jeg vil filme hele gravferden så jeg kan se på det senere, jeg er redd vi er så slitne, vi ikke får med oss alt som blir sagt i kirken.  Nå er det på tide å gå ned og sette seg på første red og vente. Brødrene til Kjersti, står ved inngangen for å dele ut program. Kjersti tar et godt tak i hånden min og holder den fast. Kirkeklokkene begynner å kime, jeg registrerer at det er veldig mange som har komt til begravelsen.

Geir Sørbø er han som har gravferden, men det er Bjørn som leser opp minneordene. Han starter med å si ” Vi er samlet med Isak Brakestad Boge sin vesle båre, Kjersti og Hans Jørgen sin sønn og Sondre og David sin bror, vårt barnebarn, vi er samlet i smerte. Han forteller at tanken på livet videre er vanskelig å se. Livets verdi blir ikke målt i lengde, Isak sitt korte liv har betydd mye.  Barna er en gave, de skal vi ta oss av, de skal vi gi hjelp. Isak har skapt mye i oss. Isak har skapt forventninger til framtiden, han skapte drønner og hvordan vi skal ta oss av hverandre. Han var fornøyd når han fikk kvile. Klappet på kinnet, ble sunget for. Såg på oss, før han måtte streve for sitt liv. Sykehuset gjorde det de kunne, samtidig lærte Isak oss hvor skjørt livet er. Vi vet lite om framtiden. Han har lært oss hvor viktig livet vårt er. Han forteller om samtalen vi hadde ved frokostbordet, hvem er det nå som passer på vesle Isak. Bjørn avsluter med å lese opp sløyfene, det var sløyfer fra venner og familien. Min svoger Geir Christensen, holder minneord for familien min, han starter med å si, hei det er onkel Geir. Vi har gledet over at skulle komme, og lære deg å kjenne. Du var med oss i kun kort tid, men du vil være med oss i våre tanker. Bjørn fortalte videre om hjertet som ikke ville slå, sårt livene våre kan være, Sondre spilte mitt hjerte alltid vanker, for Isak. Det var en sang Sondre likte å spille, og David likte å synge. Kjersti ville også si noen minne ord, hun fortalte at tiden med Isak ble alt for kort. Vi er veldig glad, og taknemmelige for de 40 timene, vi fikk sammen med Isak. Når er vi ”en” for lite hjemme, en som aldri kom hjem. Så leste hun et dikt.

 

Et barn flytter hjem av Haldis Reigstad.

 

Snart reiser jeg, en engel står

Ved sengen min og venter.

I trygge hender hviler jeg når Jesus hjem meg henter.

 

Jeg flytter ut av kroppen min,

Den blir igjen her nede.

Men alt blir nytt i himmelen, der er det bare glede.

 

Der er det ingen smerte mer,

Og ingen andre plager.

Der leker jeg med englene

I lyse sommerhager.

 

Der løper jeg, der danser jeg

I vakre blomsterenger,

Og strekker hele kroppen min

I mosegrønne senger.

 

Bjørn avsluter med. Forventninger og glede som Isak har skapt i oss og med dette tankene våre, lyser vi fred over ditt minne. Tekstene som skal leses ble lest av Bjørn og den ene tanten til Isak.

Gravferdstalen ble holdt av Geir Sørbø, han forteler om Isak. Forteller om David som skulle forklare Isak, hva som har skjedd. Isak er borte vekk. Det er veldig godt sagt av et lite barn, Men i Guds skaperverk, så vil han alltid være Kjersti og Hans Jørgen sin gutt. Han vil alltid være gutten vår. Vi avslutter med å synge, Deilig er den himmel blå.  Sondre spiller kornett sammen med organisten. Så går jeg og Kjersti fram, flytter litt på lysestaken, tar tak i hver vor side og løfter forsiktig opp. Går forsiktig framover og jeg må konsentrere meg i å ta et steg om gangen. Jeg kan se at det er veldig mange som har komt til begravelsen. Vi går ut av kirken og jeg kjenner vinden i mot meg. Sammen med Kjersti så går vi helt opp til gravplassen. I Høyanger, så er det vanlig å kjøre begravelsesbil opp til gravplassen, men vi ville gå, vi vil gå det stykket opp. Forbi barnehagen. Det er akkurat som vi skal gå til barnehagen og holde gutten vår mellom oss. Vi går helt opp og inn på plassen stopper opp ved graven. Vi plasserer kisten oppå stokkene, det er vondt å se den tomme graven med kisten opp. Jeg ser ned på kisten og jeg lar tårene bare komme. Så synger vi Fager kveldsol smiler. Så ser jeg at Bjørn går fram og gjør tegn til meg, jeg klarer ikke å tenke helt klart. Helt mekanisk ser jeg på hva han gjør. Tar tak i et reip i hver hånd, tar et godt tak, og løfter forsiktig opp. Kjersti tar bort stokkene som kisten ligger på. Sammen senker vi kisten forsiktig ned i graven. De sekundene som vi brukte på å senke kisten, føltes som en evighet. Veldig mange tanker raste igjennom hodet mitt, nå vi senket kisten. Nå får vi heller ikke se kisten, snart er den også borte. Geir Sørbø tar fram en liten spade og sier av jord er du kommet. Og samtidig som han kaster jord ned på kisten. Vi avsluttet med å synge den sangen vi synger for våre barn når de skal sove.

Kjære Gud jeg har det godt

Takk for alt som jeg har fått.

Du er god du holder av meg.

Kjære gud gå aldri fra meg.

Pass på liten og på stor.

Gud bevare far og mor og alle barn på jord.

Amen.

Jeg, Kjersti Sondre og David har alle hver vår rose som vi kaster oppi graven til Isak. Kjersti bøyer seg ned helt på kanten, jeg er redd hun skal finne på å hoppe nedi, hun holder seg fast i David. David ser også ned i graven, men han forstår ikke hvorfor vi gråter. David gråter fordi vi gråter, han er lei seg fordi vi er veldig triste. Jeg reiser meg opp. Og begynner å takke for at det var så mange som kom, opplyste samtidig, alle er velkommen til minnesamvær på bedehuset.

Flere hadde meldt seg frivillig, for å hjelpe til med å lage mat og servere mat. For oss så var det rørende å se hvor mange som ville hjelpe oss. Det kom mellom 30 og 40 personer til minnesamværet. Det som ble servert, enkel middag, med påfølgende kaffe og kaker. Jeg pratet til flere av de som var der, det føltes godt at det var mange som tenkte på oss. Jeg hadde laget til en bildepresentasjon av Isak, det var bilder som var tatt ifra han ble født og til han døde, som ble vist på storskjerm, så fortalte jeg og Kjersti om Isak sine 40 timer. På den måten fikk alle ta del i Isak sine timer som han hadde sammen med oss. Vi ville de skulle se bilder av Isak slik vi såg han.  For oss var det en meningsfylt måte å fortelle om Isak, det er en fin måte å takle sorgen på. Jeg fortalte andre at Isak var død, og hvordan han døde, hvor flinke de var på sykehuset. Jeg får føle på kroppen at Isak er død, når jeg forteller om Isak. Mange ganger de siste dagene, så har jeg spurt meg selv. Er dette virkelig, har dette skjedd. Er virkelig Isak død. Etter minnesamværet, så var jeg og Kjersti med på rydde, vi ville også være med. Vi fikk beskjed, om å reise hjem til familien, vi takket alle og fortalte hvor mye dette har varmet, og setter stor pris for all hjelp.

Resten av kvelden ble brukt til å tenke morgendagen, vi må prøve tenke på julen som kommer. Vi reiser lørdagen ned til Sola og feirer Jul der nede, kanskje klarer vi å slappe av, og kvile ut.