Fellesalbum - oppdatert 03.07.03.

Estrella flyttet inn her februar 2003,
men hun har allerede fått eget album1
og album2 (sist oppdatert 03.07.03)

Se bilde av Solefalls Attac, og se hans album 1
og album 2 (sist oppdatert 03.07.2003)

Les om Oscar, og se hans album
(sist oppdatert  03.07.2003) 

  Se bilde av Diwalina's Dana, og se hennes album
(sist oppdatert 11.11.2002)
Dana flyttet til Kongsberg i november 2002.

Se bilder og les om vår første katt, 
Sølvpus lenger ned på siden.

Sølvpus
 

Her er liten Sølvpus, som kom til oss da hun var kun fire uker, og som vi fikk ha hos oss til hun ble åtte uker. En bakteriell bukhulebetennelse satt sluttstrek for den flotte tiden vi hadde sammen med ei aldeles vakker frøkenpus.

Den lille villkattungen som vi fikk i hus da hun bare var fire uker gammel ble selvsagt alles øyesten. Noe så bedårende vakker! Alt - absolutt alt - dreide seg om det lille nurket.

I landlige omgivelser, i skogkanten, under en redskapsbod, der myldret det av sjarmerende små kattunger (7), og det var der vi fant Sølvpus. Aldeles bedårende var de selvsagt, og de spiste og drakk glupsk av leverpostei og melk som de vennlige huseierne hadde satt frem. Både kattemor og ungene regnes som ville skogkatter, men siden de bor så nær folk og mates, så er de vel nærmest halvville. Det går som det må gå med flere katter i hop; de blir stadig flere. Nå rydder naturen opp selv, med rev som lusker omkring, og sykdommer som vanskelig lar seg behandle, men de tobeinte må allikevel gripe inn for å holde bestanden i sjakk. Slik så altså skjebnen ut for disse nurkene Knut og jeg kom over denne lørdagskvelden.

Hadde jeg ant, - da vi tok avgjørelsen om å redde henne fra den visse død, at dette kom til å bli så krevende, ..ja sannelig om jeg vet om vi hadde latt henne flytte inn hos oss. Dyrlegebesøk og telefoner opptil flere ganger, med stadig økende utgifter. Geitemelk ved hjelp av tvangsforing med tåteflaske, parafin for forstoppelse som måtte trues inn ved hjelp av en sprøyte, ormekurer som måtte "trykkes nedi" halsen på samme vis, baby-våtservietter med olje for sår rumpe, barnesalve ved hjelp av Q-tips samme sted, rensing av øyekroker det beste vi kunne, lunken frottéklut nedover magen i håp om å erstatte kattemammaens slikking og rengjøring, kos - masse kos, bekymringer knyttet til om hun spiste nok, drakk nok, tisset nok, bæsjet nok, utviklet instinkter og katteoppførsel i riktig retning. Sår mjauing for vondt i
magen eller mangel på nærkontakt, høylydte protester og skrik og vræl når det var tvingende nødvendig med dusjing av nedbæsjet pels, frykt for å tråkke på den lille bylten som var overalt og ingensteds, osv., osv. Alt dette sto i fokus i fire uker. 

Forstoppelse atter en gang skapte nye bekymringer. Parafin, antibiotikakur, tarmmassasje, maltekstrakt, og vann, i tillegg til foreskrevet kost, skulle i følge dyrlegen gjøre susen.

Belønningen for alt slitet og bekymringen var likevel, en bitteliten pus; som la på seg, som i rikelig monn og helt frivillig forsynte seg av både mat og morsmelkeerstatning fra egne skåler, som tuslet over til sandkassen sin for å tisse (..nesten hver gang behovet meldte seg), som hadde halen rett til værs, som begynte å forstå hvordan hun skulle vaske seg ved egen hjelp, som begynte å leke av seg selv, som malte for et godt ord, som kjærlig strøk seg inntil hud og koste bitte små labber i ansiktene våre, som kikket med store, mørke og tillitsfulle øyne på sine nye "familiemedlemmer", som la seg pent til å sove i kassen sin, ved "pappas" føtter, eller ved "mammas" bryst, .. jo,
det var visst verdt slitet. :)

Det var ei tapper lita frøken vi hadde fått i hus, og vi krysset fingre for at vi skulle klare å gjøre vårt for at hun skulle bli stor, flott, og selvstendig.

Vi lærte at det å ta i hus en fire uker gammel villkatt bød på utfordringer i fleng. De fire ukene vi hadde Sølvpus ble virkelig intense, og hennes ve og vel var i tankene døgnet rundt. Det aller første om morgenen, og det siste om kvelden. Noen dager var hun frisk og rask, spiste godt, og lekte og utviklet seg som kattunger flest. Men mang en kveld var jeg faktisk usikker på om hun kom til å leve natten over. Blikket hennes vekslet fra å være aldeles fornøyd til uendelig trist, men hun malte alltid tilfreds når hun fikk legge seg riktig tett inntil en av oss og ble kjælt med. Det er jammen utrolig hvor mye kos, - og bekymring, et slikt lite nurk kan gi.

I ettertid ser jeg at vi ikke helt overskuet alle sidene ved dette, og jeg tenker da særlig på de økonomiske konsekvensene. Når en har tatt første skritt må en også ta det som følger hakk i hæl, og hele tiden tro på at en gjør det som er best. Dyrlegeregningene m.m. kom til slutt opp i to-tre tusen kroner, .. men utrolig nok underveis var det faktisk slik at det var helt underordnet. Den lille pusen måtte jo ha hjelp, og vi opplevde at vi måtte og burde oppsøke dyrlege og følge de rådene vi fikk.

Etter fire ukers felles kamp mot dårlig tarmfunksjon ble det bare verre. Et samråd med dyrlegen, som hadde konstatert langtkommen bakteriell bukhulebetennelse, måtte lille Sølvpus få slippe mer lidelse, bare 10 minutter etter at forrige kunde holdt på å dåne ved synet av Sølvpus utenfor, og kalte henne "den vakreste katt jeg noensinne har sett".

Det siste dyrlegebesøket var knallsterkt. Håp og fortvilelse om hverandre. Men røntgenbilder og analyse av væskeopphopningen i magen viste at dette ikke kunne gå bra. Dyrlegens anbefaling var krystallklar; det er dyreplageri å fortsette med behandlinger, og det er bedre hun får slippe. Tusen tårer er felt. Begravelsen har funnet sted.

Det gjør vondt ja, veldig vondt. Faktisk mye mer enn jeg var forberedt på. Til tross for forgjeves forsøk på å alltid ha i bakhodet at dette "prosjektet" kunne gå galt.