Forord, lørdag 17.juni

Endelig!  Siste eksamen er avlagt, og i morgen legger jeg ut på pilegrimsferd til Nidaros.  Sekken er pakket; den er 11,2 kg – alt inkludert (i tyngste laget!), og jeg gleder meg vilt!

Utgangspunktet er ikke det aller beste:

-         litt for mange kilo på kroppen

-         en betennelse i hælen som er på retur – men som ikke er helt bra enda

-         på grunn av betennelsen har forberedelsene til turen ikke blitt de aller beste.  Jeg har en tur på 2 timer med sekk på 5 kg, og en tur på 2,5 timer med sekk på 8 kg.  I tillegg har jeg de siste ukene gått 3-4 ganger i uka; fra 1 – 3 timer hver gang.

Jeg forventer ikke at dette skal bli en lett tur; det skal den heller ikke være; det skal være en utfordring hvor jeg får testet både fysiske og psykiske grenser, og forhåpentligvis mister noen kilo! For meg er det viktig å bære min egen bagasje; det føles riktig; Jeg har ikke med meg mer enn det jeg selv kan bære. Jeg liker også best å gå alene, men håper jeg kommer i kontakt med lokalbefolkningen – og kanskje jeg ser en og annen pilegrim underveis.

Jeg vet at det har vært mye klaging både på merking og framkommelighet når det gjelder pilegrimsveien.  Mine forventninger er at jeg ved hjelp av kart og den detaljerte veibeskrivelsen i Berger/Luthen sin guidebok skal greie å finne fram. Viktig å være positiv i utgangspunktet, og ta vanskelighetene som dukker opp underveis som utfordringer. 

Jeg vet at jeg – i tillegg til å bruke føttene, også må bruke hodet; Hvis jeg skal greie å komme helt til Nidaros må jeg økonomisere med kreftene, og unngå skader.  Kreftene vil jeg alltids finne – jeg vet at jeg er seig når det gjelder – men skader som beinhinnebetennelser, store gnagsår, forstuinger osv – er slike ting som kan sette stopper for turen.  Jeg må derfor disiplinere meg;

• minst 10 min pause hver time
• Lunsjpause på 1-2 timer midt på dagen
• Drikke mye vann
• Sjekke beina med en gang jeg kjenner antydning til gnagsår
• Bruke 2 staver til støtte i ulendt terreng
• Spise ordentlig mat
• Bruke hele dagen ute; jeg behøver ikke komme fram før ved 5 –tiden om ettermiddagen

Overnatting er allerede bestilt for de første 9 netter, alt fra overnatting på hotell til overnatting på stabbur.

Hva er min motivasjon for turen?  Ikke så godt å si i få ord, men pilegrimsvandring dekker et behov hos meg.  Som så mange andre pilegrimer er jeg blitt hekta; det er vanedannende.  Pilegrimsvandring skal vel på en eller annen måte innholde en søken etter noe utenfor en selv.  Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne søken er for noe, og jeg mener at jeg i utgangspunktet ikke har noe religiøst motiv.  Motivasjonen består av en ”pakke” som inneholder:

• Den fysiske utfordringen; greier en middelaldrende dame i litt for godt hold å gjennomføre en såpass krevende vandring – uten å være godt forberedt?
• Den psykiske utfordringen; vandre alene 643 km, takle alle uventede utfordringer i form av ” å gå seg vill”, all slags vær, smerter, tung sekk osv.  Blir det for ensomt?
• Naturopplevelsen; flatbygder, skog, byer, tettsteder, gårder, daler, fjell, elver, bekker, sommerblomster, dyreliv.
• Vandre i fotsporene til middelalderens pilegrimer; den historiske dimensjonen.
• Kulturminner underveis
• Frihets- og uavhengighetsfølelsen; vandre i eget tempo, og kun ha få oppgaver som skal gjøres i løpet av dagen; gå, hvile, spise og drikke, vaske klær. Leve i nuet.
• Kirkene, som vil være holdepunkter underveis – og som ender opp med målet; Nidarosdomen
• Gleden; jeg vet at å vandre gjør meg glad; timer og dager alene på veien vil klarne opp i tankene og jeg får sortert bort all unødvendig ”bagasje”, og automatisk vil jeg komme til å fokusere på det som er viktig i livet; familie, venner, helse osv.  Takknemligheten over å ha fire friske, dyktige unger som greier seg bra alle sammen, og to nydelige barnebarn blir veldig sterk – og det er kanskje her det religiøse kommer inn likevel; behovet for å takke, ikke ta livet som en selvfølge.  Vissheten om at jeg – når jeg står høyt oppe i lia med utsyn over fjell og daler, knallblå himmel – og at jeg i dette sekund ikke trenger å ha noen bekymringer i livet – gir en intens lykkefølelse som jeg ikke opplever i hverdagen på samme måte.  Inntrykkene blir forsterket fordi hverdagens ”støy” er fraværende.

Jeg bladde i menighetsbladet som kom i postkassen i dag, og der stod det et bibelvers som jeg tror må være beregnet på meg i dagene som kommer:

Jeg har sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet!  For Herren din Gud er med deg i all din ferd.  (Jos 1,9)

Tilbake

Tilbake