Etterord, 28.juli 2006
Nå har jeg vært hjemme noen dager, og kan tenke tilbake på pilegrimsturen min. Noe jeg ville gjordt annerledes? Ikke mye, men jeg ville husket på å impregnere skoene mine skikkelig - det er endel våte partier. og så ville jeg delt dag nr 3 i to; jeg ville nok tatt en ekstra overnatting på Ullern gård. Og så hadde det sikkert ikke gjort noe om jeg hadde vært litt bedre trent - men uansett - jeg greide å gjennomføre.
Guidebøker
Jeg brukte pilegrimsguiden Tønsberg - Oslo - Hamar (Luthen) og Hamar - Nidaros (Berger/Luthen) og var veldig fornøyd med dem. På forhånd hadde jeg tatt kopi av alle kart og veibeskrivelser, klipt dem til - og hadde dem i en gjennomsiktig mappe - slik at jeg så kartet på den ene siden og beskrivelsen på den andre siden. Denne putta jeg innom magebeltet - og hadde den lett tilgjengelig hele tiden.
Når man kjøper guider til pilegrimsveiene i Spania, følger det ofte med en slik mappe. Det som ikke er praktisk ved den, er at det er kart på ene siden og veibeskrivelsen står bakpå kartet. Da vil man ikke kunne se begge deler samtidig - hvis man da ikke kun har det ene arket i plastlommen. Så Berger/Luthen - tenk på det - hvis dere en gang skal trykke opp flere guider - og ha en plastmappe ved siden av.
Merkestolper/gule piler
På forhånd hadde jeg hørt at pilegrimsveien var dårlig merket, og at man måtte regne med å gå seg vill mange ganger. Så ille er det ikke! Jeg ble positivt overrasket. Jeg gikk meg vill en gang på turen, lurte nok litt noen flere ganger - men fant ut av det ved hjelp av kart og beskrivelse.
Jeg er jo glad i de gule pilene - som jeg kjenner fra Spania - og hadde god hjelp av dem fram til Hamar. Så vil det hele tiden være slik at man ønsker seg tettere merking, men ofte er det helt opplagt hvor veien går - og jeg tenkte ikke over om merkestolpene var der.
Men jeg vil påstå at hvis man bruker guide og kart i tillegg der man er usikker - så finner man fram. Mange steder vil jeg si det er godt merket.
Terreng, vanskelighetsgrad
Terrenget fram til Lillehammer inneholder mange flate partier - og jeg vil si at denne delen ikke er noe mer krevende enn pilegrimsveien i Spania. Så kommer Gudbrandsdalen, med mange fysiske utfordringer. Her må man gå langt opp i lia, så ned igjen til dalbunnen, deretter opp igjen x antall ganger. Man må klatre over et ukjent antall gjerder (klyveled), noe som både krever sterke lårmuskler og god balanse. Mange steder er det ulendt terreng - kronglete sti - gjengrodde stier osv., men jeg følte aldri at det var farlig. Men jeg var veldig forsiktig - og var helt avhengig av mine to staver i de bratteste partiene. Belønningen man får for denne anstrengelsen er fantastisk utsikt; det er flott natur og man ser helt ned i dalbunnen på den grønne Gudbrandsdalslågen. Så kommer Dovrefjell - som er godt merket og har et flott fjellterreng; Vårstigen er vel den mest anstrengende biten her. Fra Oppdal til Trondheim er det variert vandring - det er vakre bygder, trolske myrer og både oppover og nedoverbakker - men det er ikke så fysisk anstrengende som i Gudbrandsdalen, selv om det også her er noen seige bakker.
Gjengrodde stier, hvor man må gå i brennesle og kratt - skal det være endel av pilegrimens anstrengelser - eller bør man kunne forvente at Norges turvei nr 1 kun skal inneholde stier som er ryddet?
Offisielt er det vel kommunen som er ansvarlig for pilegrimsveien. Og i og med at pilegrimsveien går gjennom mange kommuner - så varierer det veldig hvor mye arbeid som er lagt ned.
Jeg syns det bør være et mål at pilegrimene skal slippe å vasse i brennesle. Jeg snakket med en mann i Sel kommune - som fortalte at historielaget hadde tatt på seg å rydde stien. Og det så jeg da jeg gikk der; ugrasset var slått ned med ljå og stiene var framkommelig.
En ting som slo meg mens jeg gikk - i forhold til pilegrimsveien i Spania - var VANN. Her i Norge har man flotte elver og bekker, skogsvann, Mjøsa, fosser, Gudbrandsdalslågen, fine fjellvann og Trondheimsfjorden.
Overnatting
Noe av det som overrasket meg mest - var de mange utrolig koselige stabbur og bryggerhus som var satt istand til herberger. Dette følte jeg var ekte norske saker - og også det at de lå på gårder i full drift gjorde at dette ble levende norsk kultur for meg.
Jeg skjønner godt at eierne må ha litt igjen for strevet med å holde et herberge istand - og jeg er jo vant til norske priser - så priser på 100 - 200 kr syns jeg var helt ok. Noen steder kan man nok føle at prisene er litt i overhånd, men slik er det nå engang i Norge. Jeg tror jeg vil trekke fram Budsjord som et eksempel til etterfølgelse; der fikk man overnatting, middag, frokost og niste til 350 kr - og det er en pris som jeg syns jeg fikk mye igjen for pengene.
Det er jo selvfølgelig der man må overnatte på hotell og fjellstuer at prisene blir for høye - i forhold til at man skal vandre så mange dager.
Samtidig må man ha forståelse for at hoteller, pensjonater IKKE ønsker å gi spesialpris til pilegrimer. Jeg syns alle som jobber med pilegrimsarbeidet i Norge har gjort en fabelaktig jobb der de har forhandlet fram avtaler - f.eks på Olavsgård Hotell hvor man får overnatting med frokost til 295. Men man må også respektere at enkelte hoteller, pensjonater ikke gir rabatt.
Man kan si hva man vil, men det er jo ikke slik idag at pilegrimene går en botsgang som er pålagt dem av samfunnet slik det var i middelalderen. Det er jo et selvstendig valg man tar om at man vil bruke sin ferie til å vandre på pilegrimsveier. Om man har råd til det, det må man finne ut under forberedelsene til turen. Når jeg hører om pilegrimer som KREVER rabatt fordi de er pilegrimer, så gremmes jeg. Man kan ikke forvente at andre skal finansiere din/min tur. Da setter man seg på en måte i en særstilling hvor man forventer at andre må skjønne at man er ute på en helt spesiell tur og at andre må skjønne at man fortjener spesialbahandling fordi man er pilegrim.
Det jeg mener å si med dette - er at det må være de som jobber med pilegrimssaken i Norge som må fortsette å finne fram til rimelige overnattingssteder. Så må den enkelte pilegrim forholde seg til de prisene som er. Ingen ting er for meg mer usympatisk enn en KREVENDE pilegrim. Og det vil heller ikke gavne pilegrimssaken som sådan.
Kirker
Kirkene i Norge er - som langs pilegrimsveien i Spania - stort sett stengt. Er man heldig - er kirketjeneren på kirkegården, og man kan får se kirken innvendig. I Skaun var det veldig greit; der overnattet man på menighetshuset, og fikk låne nøkkel til kirken. Da kunne man rusle i fred og ro, sette seg ned, og bruke den tiden man trengte inne i kirken.
Vil jeg anbefale denne turen til andre?
Jeg syns jeg hadde en kjempefin vandring - veldig variert natur - mye kultur - og god tid til å tenke. Men, man må være forberedt på harde fysiske utfordringer - at noen stier er gjengrodde så man må vandre i kratt og brennesle. Men det er aldri over lange distanser, som regel er det kortere deler av veien - slik at man er igjennom i løpet av 10-20 minutter. Og man må forholde seg til at det er norske priser. Jeg brukte nok noe i underkant av 10000kr på overnatting. Det er helt klart dyrest å gå alene - mange steder er det enhetspris på campinghytter; på menighetshuset på Skaun tar de 250 kr uansett om det er en eller 10 personer; på skytterhuset i Svorkmo koster det 200 kr pr person, men er det mange - så tar de 800 kr uansett antall. Så det lønner seg nok å gå flere sammen. Jeg er jo en "gammel" dame på 51 år - som ikke var særlig godt trent på forhånd - så noen av dere vil sikkert greie turen på kortere tid, og har mulighet til å gå lange distanser der overnattingen er dyr.
Jeg er først og fremst praktisk anlagt - det ligger til min natur. Den åndelige biten av turen blir for meg veldig privat - så hva den skal inneholde blir opp til den enkelte å finne ut av.
Så ja, jeg hadde en veldig fin pilegrimsvandring - og jeg anbefaler den til andre!