Dag 1 - 18.juni Oslo- Olavsgård
Tok tog fra Mjøndalen til Oslo - og startet vandringen fra Gamlebyen - Mariakirken. Fant første milestein som viste 643 km til Nidaros - og ble veldig glad da jeg så første gule pila. Det var som å se igjen en gammel god bekjent fra pilegrimsveiene i Spania. Været var: overskyet ca 16 grader. Veien ut av Oslo - gjennom Galgeberg, Fyrstikktorget, Alnabru, Furuset og Stovner var stort sett godt merket. Første merkestolpe jeg så ble en skuffende opplevelse; mørk og trist - her og nå foretrakk jeg de gule pilene. Første stopp var Østre Aker kirke - hvor jeg fylte opp vannflaskene mine. Dette var en søndag - så alle butikker var stengt. Jeg tullet litt ved Tittutveien - fant ikke gule piler - så jeg fortsatte opp Strømsveien, og tok av mot Alfaset - ut i buskaset. Også her gikk jeg ut igjen på hovedveien - syns det var litt frekt å skulle gå rett gjennom Alfaset gård. Litt lenger framme fikk jeg litt god underholdning; mange sikher var samlet for volleyballturnering - med indisk musikk og fargerike turbaner. På Haugenstua fant jeg en bensinstasjon - og håpet toalettet var åpent - men det var det ikke! Merkingen her er litt mangelfull - og jeg spurte den unge jenta bak disken om hun visste hvor pilegrimsveien gikk. Hun slo opp i Postkatalogen - trodde det var navnet på en veistubb, så jeg sa at jeg finner den nok - og det gjorde jeg. Jeg forlot Stovner - og tok fatt på oldtidsveien over Gjelleråsen. Fant meg en fin plass - og hadde en times lunsjpause inne i skogen; knekkebrød, ost og vann. Møtte etterhvert en nysgjerrig mann med hund, som lurte på den store opp-pakningen min. Da jeg fortalte at jeg skulle gå til Trondheim ble han enda mer interessert og vi hadde en hyggelig samtale. Gikk gjennom Lahaugmoen og kom ned på Hellerudsletta. Denne er lang - men fører fram til dagens mål; Olavsgård Hotell. Beina holdt bra idag, ingen store problemer med å finne fram; merkingen var stort sett god. Spiste kyllingssalat til middag - og startet på pilegrimsduken min - som skal være mitt tidsfordriv om kveldene.
Dag 2 - 19.juni Olavsgård - Arteid Vestre
En overdådig frokostbuffet ventet - her var det både kalde og varme retter. Været var ikke det beste - og jeg startet vandringen i regnbukse og regnjakke. Første del på asfalt, og så overtok grusveien et stykke, før jeg tok meg opp noen bratte bakker gjennom et boligfelt, og deretter mot Skedsmo kirke. Været hadde lysnet litt, og jeg tok av meg regntøyet. Satt en lang stund på benken utenfor kirken og slappet av. Kirken er dessverre stengt, så jeg får ikke kommet inn. Etterhvert fortsetter jeg mot Farseggen - som er oldtidsvegen ned til Leirsund. En skoleklasse på sykkel er ute på tur. Så bærer det ned mot Leirsund - og asfaltveien et stykke før jeg tar opp en bratt vei forbi noen gårder med hester - og så ut på asfaltveien. Merkingen er god - tilstrekkelig. Jeg ser over mot Frogner kirke - og krysser jordet mot kirken. Her er det litt ubekvemt å gå, men det går greit. Tar en lang hvilepause ved Frogner kirke. Går så gjennom idylliske gårdstun og ned mot Frogner sentrum. Her ligger det et lite sentrum med butikk og kafe. Her blir jeg for første gang "gjenkjent" som pilegrim. Dama i kafeen forteller at en franskmann ligger noen dager før meg i løypa. De er vant til å se pilegrimer her, og vil gjerne høre om hvor langt jeg skal gå. Jeg koser meg med en kopp te og en vaffel, og henter nye krefter til siste del av dagens vandring. Jeg begynner å få litt vondt i føttene - og klager litt for meg selv. Da går jeg forbi et slags lager hvor det står: Tilpasning av rullestoler, og jeg ser to unge jenter komme kjørende i hver sin rullestol. Snakk om å få "svar på tiltale". Jeg får bare være ytterst takknemlig fordi jeg har to bein som jeg kan ha vondt i! Veien tar etterhvert inn i skogen - en flott skogsti - endel mygg - men det er godt å komme vekk fra asfalten. Etterhvert kommer jeg så langt at jeg kan se Arteid vestre. Jeg må vasse i høyt grass over jordet - det er ingen tydelig sti her. Jeg treffer på et par menn som arbeider på gården, og blir vist inn i stabburet. Eieren er ute for å kjøpe inn diverse ting til stabburet; kjøkkenutstyr osv. Det er veldig idyllisk her - fin atmosfære - og jeg lager meg middag på den gamle komfyren. Etterhvert kommer Dagfinn og hans to døtre og fikser og ordner og setter fram kjøkkenutstyr, vannkoker osv. Og de har med noe hermetikk, suppeposer, te og kaffe til pilegrimene. Det viser seg at jeg er stabburets første gjest - så jeg får overnatte gratis - det skal bringe lykke. Toalett og vask er det i en annen bygning - og jeg får skyllet opp tøyet jeg har hatt på meg idag.
Dag 3 - 20.juni Arteid Vestre - Letohallen
Etter en god natts søvn tar jeg fatt på det som skal bli pilegrimsturens absolutt lengste og hardeste dag. (jeg har i ettertid kalt den for "helvetesdagen") Under forberedelsen til turen må jeg ha oversett noe - for jeg innbilte meg at turen var på ca 20 km. Den må imidlertid har vært minst 30 km, og kanskje bortimot 35 - 40, for jeg brukte 11 timer. Til sammenlikning kan jeg si at jeg fra Arzua til Santiago de Compostella som er ca 38 km brukte 10,5 timer.
Begynnelsen på dagen gikk stort sett greit; merkestolpene og de gule pilene var der de skulle være. På golfplassen gikk jeg imidlertid litt feil, jeg fortsatt forbi utkjørselen; der var det ingen tegn på at jeg skulle følge veien ut på parkeringsplassen, men det skulle jeg altså. Oppe på veien ble jeg også litt forvirra, men så skilt mot Ullensaker kirke. Ved en veibom er det en gul pil, men da havner man uti noe svære nye veianlegg - så jeg gikk tilbake - og fulgte gangstien nedover bakken - hvor jeg hadde god utsikt til kirken. En god rast og fylling av vannflasker - og så gikk jeg videre - langs asfalt vei mot Ullern gård. Her er det muligheter for overnatting. Jeg trodde jeg var smart og gikk asfaltveien videre, under jernbanelinjen og til venstre. Ved et skilt med Trelast - viser merkingen at du skal gå opp til en gård, bak et hus, over et jorde og inn i skogen. Her kom jeg inn på en meget gjengrodd sti med brennesle og ujevnt underlag - men dog greit merket. Jeg gikk i bare legger, og fikk mine første brennesle -skader. Hadde jeg visst at denne stien var så dårlig - hadde jeg ikke gått opp der det står trelast, men fortsatt litt lenger til jeg kom til asfaltveien, og tatt inn der. Da jeg kom ut av skogen, fant jeg igjen asfaltveien, og så de to karakteristiske furutrær og de to hvite bolighus som det står om i guideboken. Og her gjør jeg en stor feil. I mitt hode skulle jeg da følge skogskanten innover - og jeg hadde da hele tiden Venstre i hodet - og trodde jeg skulle forbi disse furutrærne. Jeg så ingen merker - men tenkte at de finner jeg vel etterhvert - og gikk langs jordekanten innover - ganske langt - og innbilte meg at jeg så noen spor ned gjennom vegetasjonen ned mot en bekk - og surra meg nedover i skulderhøyt vegetasjon uten sti - skjønte at her måtte det være noe galt - og fant tilslutt opp igjen til jordekanten - og gikk tilbake til asfaltveien. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre - så jeg fortsatte langs asfaltveien et stykke - og banket på en dør. En "engel" ved navn Wenche Haga, kom ut - og sa at her er det mange som går feil. Det mangler en merkestolpe der du skal ta av fra veien - den har vært der en gang - men er blitt borte. Så hun tok på seg støvler og fulgte meg tilbake og fikk meg på rett kjør. Og hvis jeg hadde sett til HØYRE der jeg tok av fra asfaltveien - så hadde jeg tydelig sett gule piler opp i skogkanten. Så fulgte jeg jordekanten et stykke, og ned gjennom skog til en enkel bro over en bekk. Her er også stien gjengrodd - man må vasse i høyt grass - og man ser ikke alltid hvor stien er, men det er godt merket med gule piler. Jeg kom igjen ut på et jorde - fulgte kanten et stykke og kom etterhvert inn på en gårdsvei som førte opp til Bjørke gård, så videre langs grus og asfaltvei fram til Hovin kirke. Der tok jeg en velfortjent hvil, føttene verket og jeg så på kartet at jeg hadde urovekkende langt igjen til Letohallen. Etter Hovin kirke kommer et fint område med gode og idylliske veier. Da jeg kom til Haug alle` fikk jeg se en liten ugleunge som hadde falt ut av reiret sitt. Bondekona og svigersønnen var i ferd med å hjelpe den opp i reiret sitt igjen - som var i en av de gamle trærne i alleen. I enden av alleen - der du krysser hovedveien - ligger et lite bakeri med de deiligste kaker og drikke. Det var ingen stoler og bord der, så jeg satte meg på bussholdeplassen og fikk litt raske karbohydrater innabords. Så kommer en strekning med flotte skogsstier. Et sted er det en nedlagt flystripe (ikke den første du kommer til, som ser ut som flystripe - her tar du hurtig til venstre inn i skogen) - og de gule pilene følger deg et stykke - og så blir det slutt på dem. Det ligger en jordhaug mitt over flystripa, og jeg lurte på om det var her jeg skulle ta inn til høyre?? Men det viser jeg at jeg skal fortsette langs flystripa helt til enden - og så ser jeg til høyre - og der er det en merkestolpe. Resten av dagen var merkingen grei. Men jeg måtte helt ned i rommet under kjelleren for å hente fram mine siste krefter, jeg var så sliten at jeg var helt gåen. Lettelsen var enorm da jeg omsider så Letohallen, og kunne sjekke inn og ta med meg karbonadesmørbrød og sjokolade inn på rommet. Føttene var meget såre, med tendenser til gnagsår under hælene. Jeg smurte med vaselin, og håpet på det beste. Beina var så vonde at det var med nød og neppe jeg greide å gå fra senga og de 4 skrittene inn på badet. Hvordan i allverden skal jeg greie å gå 20 km til Eidsvold i morgen??
Dag 4 - 21.juni Letohallen - Solli Pensjonat
Det er et under hver gang; så sliten som jeg var igår, og så vondt jeg hadde under føttene; idag ser det ikke så ille ut. Jeg teiper med sterile kompresser og sportstape under hælene, og oppdager at det går greit å gå. Litt vondt, men ikke veldig vondt. Været er litt skiftende, noen regnbyger så regnfrakken må fram. Ganske tidlig kommer jeg fram til Råholt kirke. Her er kirketjeneren inne i kirken, så jeg får komme inn og se meg om. Ikke langt unna ligger Råholtsenteret med mange butikker og kafeteria. Jeg slukte et par bananer og provianterte litt, før jeg vandret videre mot Eidsvold Verk. Jeg hadde bestemt meg for å se Eidsvoldbygningen innvendig, og fikk her en lang hvil da omvisning foretas hver time. En barnehage var på besøk, og det ble bestemt at jeg skulle få en egen omviser (de trodde barna kanskje ville virke forstyrrende). Jeg syns jo de var utrolig søte og koste meg ved synet at små ivrige ansikter. Men jeg fikk egen guide som viste meg rundt i 3 kvarter og gav en meget interessant og spennende omvisning. En liten detalj syns jeg var ekstra morsom. I rommet hvor Eidsvoldmennene satt og forhandlet, henger det et maleri av en naken Venus på veggen. Rett imot satt bl.a. presten Nicolay Wergeland - og han mente maleriet var gudsbespottende. De andre mennene var også så oppslukt av maleriet at det tok vekk oppmerksomheten fra det de egentlig skulle konsentrere seg om. Derfor ble maleriet tatt vekk, men det ble satt ute på gangen så de kunne se på det i pausen!!!
På Eidsvold Verk er det også en kafeteria, og interessante utstillinger. Herfra går det fine stier langs elva, med opplysningstavler om livet som har utspilt seg her. Et sted lenger framme må man gå gjennom en åker, og jeg møtte en dame som sa at det er mange som blir litt usikre akkurat her. Men stien er godt merket - og stien gjennom skogen var også ryddet; noen hadde vært der med ljå og slått gresset. Siste del inn til Eidsvold går på asfalt - og føttene verker litt. Jeg skal overnatte på Solli Pensjonat - et veldig trivelig - litt gammeldags sted - med masse nips og malerier i tv-stua, og ei veldig hyggelig vertinne. Her hadde jeg en god natt. Her provianterte jeg også for de to neste dagene - for nå bærer det inn i de store skogene.
Dag 5 - 22.juni Solli Pensjonat - Finnsbråten
Vertinnen har dekket et nydelig frokostbord, med linduk og det hele. Jeg får selskap av to unge gutter som skal gå Rondanestien til Hjerkinn. De beregner å bruke ca 20 dager. De hadde vært syke igår; de trodde de var blitt matforgiftet av en middag på en restaurant; så de hadde ligget strakt ut i hele går og ikke fått i seg noe mat.
Dagen begynner så på asfalt, deretter fine grus- og skogsstier. Noe bløtt innimellom. Langs første del er det mange gårder og bolighus, så det er muligheter til å få fyllt vannflaska hvis man behøver det. Etter Holtdammen går veien videre inn i de store øde skoger. Jeg tar en rast ved Fløyta, et flott skogsvann med badestrand. Det kommer flere folk som er på picnic-tur, og da jeg skal gå oppdager jeg en ung fyr med stor ryggsekk. Det blir helt naturlig å stoppe opp og spørre om han går pilegrimsveien. Og det gjør han; dette er engelske Paul som bærer 20-25 kg og skal overnatte i telt. Vi vandrer sammen videre et stykke. Jeg kjenner at jeg må virkelig stå på for å holde følge; han har dobbelt så lange bein som meg - og ungdommens krefter. Så tilslutt må jeg si; See you later! Men da har vi iallfall hatt en god samtale og fått litt oversikt over hverandres liv.
Dette har vært en grei etappe - så blir det noen bakker før jeg kommer opp til Finnsbråten som ligger 1 km utenfor pilegrimsveien. Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å føle litt utrygghet ved å sove alene så langt fra folk og så langt til skogs. Det viser seg heldigvis at eieren kommer opp og overnatter i hovedhuset. Jeg ser ikke så mye til han, men får iallfall betalt for meg. Kvelden blir tilbrakt i en stol ved vinduet - med dyne over meg - og et broderi i hendene. Koselig.
Dag 6 - 23.juni Finnsbråten - Hestnes
Første del av dagen er det en litt kronglete skogssti - men den er godt merket med gule hengere (som henger i trærne). På et sted måtte jeg faktisk ta av meg sekken for å komme ned - jeg er ikke så høy - og stien var bratt. Gikk forbi noen flotte innsjøer; Lysjøen og Granerudsjøen, sola skinte og det var skikkelig morgenstemning. Det er gode grusveier - godt for beina. På et sted kan man velge å gå sti gjennom skogen, eller gå en liten omvei på grusveier. Jeg valgte det siste; dette var nok det kjedeligste alternativet, men jeg følte det var det tryggeste. Møtte to turgåere som jeg kom i snakk med. Alle blir litt nysgjerrige når jeg sier jeg skal prøve å gå helt til Trondheim. Etterhvert nærmer jeg meg Hestnes - og får første glimt av Mjøsa. På Hestnes har de et sjarmerende stabbur som er laget om til herberge - og kona vasket alle klærne mine i vaskemaskinen. Riktig hyggelige mennesker. Stabburet har innlagt strøm, men vann må bæres inn, og så er det utedo. Jeg spiste kyllingsalat på kroa like ved, og handlet inn litt proviant på bensinstasjonen. Satt lenge ute i sola og broderte på duken min. Dette var sankthansaften - så vertsfolket skulle ut å feire. På kvelden kjente jeg at jeg ble litt uggen i kroppen - kjentes ut som jeg hadde feber. På natta fikk jeg magesmerter, og var ikke i særlig god form.
Dag 7 - 24.juni Hestnes - Gillund Gård
Litt slapp, men ellers grei i kroppen, og første del av dagen gikk greitt. Asfalt de 4 første km, deretter fine grusveier. Går langs med Mjøsa, og har fin utsikt; mange idylliske småveier. Og merkingen er god. På Tangen er det matbutikk, og jeg setter meg ved kirken for å hvile og spise litt. Jeg spør noen som er på kirkegården om det går an å komme inn i kirken. Etterhvert kommer det en mann, som da har hørt via andre at jeg gjerne vil se kirken innvendig. Han er tidligere kirketjener og har nøkkel, så jeg blir låst inn og får en liten omvisning. Jeg kommer også i snakk med en lokal dame, som forteller litt om Ingeborg Refling Hagen og Suttungbevegelsen. Huset hennes ligger like bort i veien, og jeg ser ei statue av henne i hagen. Hun tok inn ungdommer som ikke hadde muligheter til utdannelse - gav dem kost og losji mot at de arbeidet noe på gården, og så fikk de gå på skole på Hamar. Ifølge den lokale damen var det et ganske strengt regime; når ungdommene vasket opp måtte de samtidig ha en bok foran seg som de leste i. Veien går videre gjennom en skog, og jeg kommer inn på øde grusveier, og et og annet hus langs veien. Her tenker jeg på at jammen er Norge grisgrendt. Her langt inne i skogen bor det folk. Jeg har ikke hatt veldig stor matlyst i dag - er litt kvalm - og det blir etterhvert veldig tungt å gå. Energien har forsvunnet; heldigvis har jeg noe søtt liggende i sekken, som gir meg litt energi til å gå videre. På slutten må jeg hvile for hvert kvarter - jeg syns etappen er lengre enn forventet, og er ganske utslitt når jeg kommer fram. Jeg forstår at jeg er nødt til å ta en hviledag i morgen for å komme meg litt igjen. Jeg tror jo at jeg er matforgiftet av den kyllingsalaten jeg spiste, men vertinnen på Gillund sier at de også har hatt noe kvalme og oppkast, så antakelig er det en omgangssyke. På Gillund har de et kjempeflott stabbur som pilegrimene får bruke når det ikke er andre tilstelninger der. Ellers er det et rom over garasjen som også brukes av pilegrimer. Stabburet inneholder et velutstyrt kjøkken, soverom og dusj og toalett. I andre etasjen er det langbord.
Dag 8 - 25.juni Hviledag
Dagen ble for det meste tilbrakt i senga; skiftet mellom å føle meg ok, og kvalm.
Dag 9 - 26.juni Gillund - Hamar
Er kjempeglad når jeg kjenner at kroppen fungerer igjen; det er en flott dag med sol og blå himmel. Asfalt første del, og så flotte grusveier, bl.a. forbi en golfbane under utbygning. Noen steder kommer man helt ned til Mjøsa, og har flott utsikt mot Domkirkeodden og mot Vikingeskipet, og det er mange fine rasteplasser. Noen bakker underveis, men en forholdsvis kort etappe. Kommer inn i Hamar by, og mister nok merkene her. Men her er jeg kjent fra før, og går opp i byen for å finne en sportsforretning. Vil kjøpe meg en skritt-teller, da jeg er litt usikker på lengden på de ulike etappene. Noen syns jeg er lengre og noen kortere enn det som er oppgitt. Går så langs vannet ut mot Domkirkeodden. Her er det fine naturområder og badeplasser. Som pilegrim kommer jeg gratis inn i Domkirkeruinene, og sitter ned i ro og fred og lar tankene vandre. Det er flotte grønne omgivelser ute på odden, og jeg setter med ned ved et bord og tar fram matpakka. Snakker med mine to døtre på telefon, og forsikrer meg om at alle hjemme har det bra. Går så tilbake til byen, til Sejerstad pensjonat - og overnatter der.
Dag 10 - 27.juni Sejerstad pensjonat - Rudshøgda
Fram til Furnes kirke følger jeg ikke pilegrimsveien, men tar en raskere vei som ble forklart meg av vertinnen på pensjonatet. Jeg gikk Ringveien og Aluveien til avkjørsel mot Furnes kirke. Det går langs asfaltvei, til jeg tar av veien mot Furnes - og her blir det grusvei. Tar en rast og fyller vannflaskene ved Furnes, og fortsetter mot Brummunddal (det går laang tid før du er i sentrum). Her tar jeg ei pause på kafeteriaen - og får i meg noen raske karbohydrater. Jeg ser ikke merkene når jeg skal gå videre - og spør et par damer om de vet hvor pilegrimsveien går. Det vet de ikke - men når jeg nevner at jeg skal til Jemtland peker de ut en vei for meg. Jeg oppdager etterhvert at dette ikke er pilegrimsveien, men jeg kommer fram til Jemtland og finner igjen merkestolpene. Så VÆR LITT OBS ut av Brummunddal! Veien går gjennom skog opp mot Veldre kirke, og noen regndråper faller ned fra himmelen. Så kommer jeg inn på Præstvegen, som er både grusvei, og sti. Jeg passerer Tokstadfurua, som er Norges eldste furu (500 år) - og er snart nede på Rudshøgda hvor jeg har bestilt rom på motellet. På andre siden av E6 er det stor matforretning og også apotek. Dette har vært ei veldig lang etappe, og det merkes på føttene. Men jeg er stort sett skånet for gnagsår. Det er heller verking i muskler og sener som plager meg.
Dag 11 - 28.juni Rudshøgda - Samuelstuen camping
Det hadde regnet om natta, og regnfrakken måtte på de første timene. Jeg går fortsatt på Præstvegen, og kommer fram til Prøysenstua som har fått nytt tak. Noen har lagt en bukett sommerblomster ved Prøysens minnestein. Det er fine stier å gå på, og grønn og litt trolsk skog å gå i. Ringsaker kirke stod faktisk oppe - som en av få - og jeg fikk komme inn og se på den flotte kirken. Det er ikke så mange å snakke med underveis - men jeg føler meg langt fra ensom. Det er godt å ha tid for seg selv - la hodet tømmes - jeg merker at hverdagen og alle dens gjøremål er veldig langt borte. Jeg fortsetter på fin sti langs vannet, og svinger opp mot Moelv; her må jeg proviantere. Setter meg ned på en kafe og ser travle mennesker surre på rundt meg. Det er ikke naturlig å ta kontakt med noen av dem - men det er godt å sitte ned å observere livet rundt seg. Etter ei pause fortsetter jeg videre mot Samuelstuen camping som er dagens mål. Jeg passerer Tolvsteinringen som antakelig er en gammel gravplass, og fortsetter langs asfaltveien. Jeg bestemmer meg for IKKE å ta den bratte omveien om Ulven, men følger RV 213 videre. Her er det ikke gangvei, så det er litt ekkelt - for bilene suser forbi i stor fart. Men jeg kommer velberget fram til campingplassen, og får ei hytte som ligger fint til, men flott utsikt over Mjøsa. Eieren sier han skal rive hyttene for kun å satse på campingvogner, men vi får håpe han beholder et par hytter for pilegrimenes skyld. Jeg kommer i prat med et eldre ektepar - som tydelig tilbringer sommeren her, de hadde kjørt forbi meg på veien, og blir imponert når jeg sier jeg skal til Trondheim. Jeg sier bestandig at jeg skal prøve å komme meg til Trondheim, man vet aldri hva som kan skje på veien.
Dag 12 - 29.juni Samuelstuen - Lillehammer
Solskinn og nydelig vær. Første del går på asfalt - men så overtar fine grusveier. Når man tar av veien ned mot Brøttum stasjon, så savner jeg noen merkestolper. Men man skal aldri over jernbanen, og hvis man følger skiltene mot Brukthandel - så er man på riktig vei. Veien går oppover og nedover - gjennom stille skoger og trivelige gårder og hus - fram mot Lillehammer. Jeg går forbi en Olavskilde og er nesten kommet fram til Hindkleiv gård, da det stopper en bil. Mannen sier at han ikke har fått ryddet pilegrimsstien som tar av ved garasjen der borte, og ber meg gå kjøreveien. Han lover han skal sette en mann til å rydde, og vanligvis gjør de det til St.Hans, men nå var de blitt forsinket. Så jeg fortsetter asfaltveien fram til Søre Ål Kirke. Her ligger mine tidligere svigerforeldre begravet - begge ble over 90 år, og jeg er heldig og finner graven deres. Jeg finner også graven til Hilde, ei (eks)niese som jeg rakk å møte en gang før hun omkom i en bilulykke der også flere andre ungdommer omkom - 14 år gammel. Jeg setter meg ned på en benk og tenker på hvor vilkårlig døden rammer, ingen har noen garanti for å bli gammel.
På første bensinstasjon tar jeg ei pause, og stapper i meg litt mat. Jeg skal overnatte på Øvergård, som ligger like på toppen av Jernbanegata - ikke langt fra gågata. På dette pensjonatet kan man lage seg mat selv, det er kjøleskap og kokeplater og ei TV-stue.
Dag 13 - 30.juni hviledag
Denne dagen treffer jeg faktisk igjen engelske Paul. Jeg kjenner han nesten ikke igjen - skjegget har vokst. Han skal inn på biblioteket å låne PC. Han har skikkelig vondt i leggen - og ville kjøpe seg to staver for å avlaste beina. England skal spille VM-kamp i morgen, så han skal ta en ekstra hviledag. Jeg besøker Lillehammer Kunstmuseum, og får med meg utstillingen av Fritz Taulow.
Dag 14 - 1.juli Lillehammer - Skåden
Dette ble en lang og fin tur. Fant greit veien ut av Lillehammer, passerer Høgskolen i Lillehammer, og kommer inn på en sti som fører meg til Fåberg. Stien kan noen steder være litt kronglete, men stort sett ok. På Fåberg følger jeg kjøreveien nedover til venstre og finner en matbutikk. En liten rast før jeg går videre. Fortsetter videre, og bestemmer meg for å følge FV 312 istedet for å gå pilegrimsveien, som sies å være gjengrodd. Utsikt mot den grønne Lågen som bruser avsted nede i dalbunnen. Etterhvert skal jeg ta av, fortsette oppover mot en gård, og kommer etterhvert inn på Tjodveien. Får etterhvert flott utsikt mot Øyer. Passerer over Hafjell alpinbakke, og velger her å gå om Øyer kirke, hvor det er tid for en hvil og å fylle opp vannflaskene. Den hardeste del av dagen står igjen; bratt oppover skogen mot Skåden gård. Stien er gjengrodd og jeg vasser i brennesle. Jeg bruker ca 50 min fra Øyer kirke til jeg er framme på Skåden; en flott, velpleid gård med et hyggelig vertskap. Jeg får bo i den vesle hytta, og har tilgang til dusj og toalett i kjelleren i hovedhuset. Jeg har bestillt mat, og får et hyggelig middagsmåltid sammen med vertskapet. Vi får en lang prat, og det viser seg at min datter og de er alle involvert i hjelpesendinger til et barnehjem i Russland. Jeg smører nistepakke på kvelden, da jeg vil starte tidlig - da er jeg ikke så avhengig av når frokost serveres.
Dag15 - 2.juli Skåden - Glomstad pensjonat
En dag med mange oppover og nedoverbakker. Jeg kjenner at jeg er litt sliten. Noen ganger går jeg i kratt og over jorder der gresset ikke er slått. Men det er fantastisk utsikt mye av dagen - flott vær og god merking. Mye av dagen går på skogsstier, noe grusveier og litt asfalt. Jeg kommer til Kjørkjehaugen som har gamle kirketufter fra 1300-tallet. Jeg velger å gå asfaltveien siste del fram mot Glomstad. Vertinnen tar imot meg med et; Er du der alt? Det er tydelig at jeg er eneste pilegrim på veien akkurat nå - og vertskapet er aldri i tvil om hvem jeg er når jeg kommer fram. Klærne mine får jeg henge til tørk i kjelleren, og jeg inntar et fantastisk middagsmåltid hvor det er buffe - og jeg smaker på alt; rømmegraut, spekemat og steik, og selvfølgelig karamellpudding.
Dag 16 - 3.juli Glomstad - Gildevollen
En dag med forferdelig vanskelig terreng - og noe dårlig merking. Jeg skulle gå ned noen jorder - og jeg så Mageli camping langt der nede. Men merkestolpene var ikke mange - og jeg måtte banke på en dør for å spørre om veien videre. Jeg skulle bare fortsette nedover jordet, så jeg klatra over gjerder; sekken først og jeg etter, og kom etterhvert ned mot noen kyr som beitet nederst på jordet. Der er det to store steiner, og jeg gikk gjennom grinda som var nedenom de to steinene. Det skulle jeg ikke ha gjort; jeg skulle tatt krøtterstien inn til høyre før jeg kom helt ned til de store steinene, da hadde jeg kommet rett på Rolla bru. Jeg kom for langt ned, og måtte kjempe meg gjennom kratt for å finne oppigjen til brua. Så begynner en ganske god sti, som etterhvert blir bratt og kronglete; det går bratt nedover, og jeg går veldig forsiktig. Når jeg kommer fram ned til veien - så har de lagt om løypa, så den går nå til venstre nedover veien, og kommer ned på en parallell vei til E6, og forbi Krekke camping. Deretter går det oppover igjen, på grusveier og asfalt mot Fåvang kirke. Jeg velger å følge kjøreveien videre fra Borga. Ved et søppelstativ på venstre side av veien står det Søre og Nordre Ødegården; her tar jeg av ned mot Fåvang kirke. Det blir etterhvert en ganske overgrodd og kronglete sti; jeg må også passere et strømgjerde som noen hestejenter akkurat setter opp. Det er mulig det ville vært like greit å følge veien videre - jeg antar den tar av ned til Fåvang kirke. Så er det rundt 3 km fram til sentrum, hvor det er butikker og kafe. Det er bestandig godt å kunne sette seg ned å nyte en fersk bagette med ost - og litt kald drikke. Så finner jeg opp til Tromsa Bru og Kongeveien. God sti, men bratt enkelte steder. Jeg glemte å fylle vannflaskene mine i Fåvang - og blir nødt til å spørre en mann ved et rødt hus om det er mulig å få litt vann. Han syns det bare er koselig å få besøk, og finner et glass vann til meg, og vi sitter ned og prater litt. Jeg får tilbud om gratis overnatting - og det tror jeg kun er ment som en vennskapelig gest - men jeg har bestillt overnatting på Gildevollen. Er ganske sliten når jeg kommer fram til Ringebu kirke - og som pilegrim får jeg komme gratis inn i kirken. Gildevollen er like ved; her får jeg plass på loftet, på madrass på gulvet, og med toalett og kaldt vann i kjelleren. Det er også mulig å få en mer "luksuriøs" overnatting - men jeg prøver å spare penger der jeg kan.
Dag 17 - 4.juli Gildevollen - Sygard Grytting
Første 3 km går på asfalt langs "Panoramaveien" fram til Ringebu sentrum, hvor jeg spiser frokost på et konditori. Provianterer litt, og legger i vei. Like opp i bakken møter jeg en mann med sekk. Det blir helt naturlig å stoppe og prate litt. Dette er Herman fra Østerrike, som først har vært i Lofoten og gått der, og nå går fra Trondheim til Oslo - delvis langs E6 - da det er litt vanskelig å finne merkestolpene når man går motsatt vei. Jeg er faktisk den første pilegrimen han møter, så vi tar bilde av hverandre, utveksler mail-adresser, og går hver vår vei. Det er endel oppoverbakker til jeg kommer til Midtvegen - som er en grusvei som tar meg gjennom et skogområde fram til elven Frya. Her er det et juv, og jeg ser til min store forundring at det bygges trapper langt nedover i juvet. Senere fikk jeg vite at de bygger en scene nede i juvet som skal være til en danseforestilling i forbindelse med Peer Gynt-dagene. Jeg passerer ei koselig elv, og noen sauer som beiter, klyver over et klyveled, og går på fine skogsstier ned til tettstedet Frya. Jeg må atter en gang spørre om å få fyllt vannflaska mi; en eldre mann som vanner hagen sin er ikke vond å be, og vi får en hyggelig prat hvor han forteller at de måtte borre etter grunnvann 80 meter ned. Går så videre - på fine veier og gress-stier, før oppstigningen som skal ende med utsyn mot Dale-Gudbrandsgård begynner. Her blir det en hard stigning - dagen er varm! - og stien delvis ulendt og kronglete - sterk stigning både opp og ned. Ved Dale-Gudbrands gård er det kafeteria, og jeg sluker ei hel kanne med vann og et lite ostekakestykke. Jeg får råd om å gå ned gjennom grinda, og ned til Hyttebyveien, som jeg følger fram mot matbutikken som ligger like ved E6, og i nærheten av kirken. Jeg begynner å bli dyktig sliten, og tar en lang hvil ved butikken. Jeg ser kirken et par hundre meter oppe - og synd og skam! jeg orker ikke gå opp den bakken så jeg går glipp av en av de fineste kirkene langs veien. Jeg må bruke mine siste krefter på å komme meg fram til Sygard Grytting. Der gangveien slutter er stien lagt om - og går oppover!! i lia. Jeg biter tennene sammen og tar små skritt, hviler for hvert 5.min, og kommer omsider opp - deretter går jeg langs jorder - noe ulendt, men iallfall ryddet - bort til den flotte gården Sygard Grytting. Her blir jeg godt mottatt - og får en hyggelig prat med vertskapet. Jeg er i utgangspunktet eneste gjest, og har sagt at de ikke trenger å tenke på mat til meg. Jeg har kjøpt med meg litt fra butikken. Nå kommer det imidlertid en eldre svensk herremann som overnatter. Gården har en lang historie - svevnstugu/langloftet er landets eldste herberge - og i triologien om Kristin Lavransdatter nevnes også denne gården.
Dag 18 - 5.juli Sygard Grytting - Kirketeigen Camping
Dagen starter med sterk stigning, og etterhvert fin grusvei innover Skarsveien. En flokk ungstuter står i veien; jeg er ikke så vant til kyr, så jeg blir litt usikker - men velger å late som jeg ikke er redd - og går bare rett på. De tverrvender og springer et stykke, og så stopper de og ser på meg. En av kalvene skal være litt ekstra tøff, han kommer noen skritt mot meg, står stille, og når jeg kommer for nærme - så tverrvender han og springer alt han er god for. Jeg måtte smile litt; den tøffeste var den reddeste - og etter noen minutter er jeg kommet velberget forbi. Den nedlagte gården Skar ligger flott til oppe i høyden, omgitt av dramatisk natur, og jeg tenkte: Dette var faktisk verd alle oppoverbakkene. Naturmessig var dette faktisk et av høydepunktene på reisen for meg. Jeg skriver i pilegrimsboka, og tar en liten rast; her står det benker og bord. Terrenget er "vilt" - det er mange flotte og gode skogsstier, og etterhvert går veien nedover mot Vinstra. Jeg syns merkingen er god, og har ingen problemer med å finne fram. Like etter Sule bru går veien oppover i et gårdstun, og over noen jorder. Her mangler endel merkestolper, og jeg går litt feil. Hadde jeg lest guideboken bedre, så hadde det gått lettere. Man skal altså gå mot venstre - rett på oversiden av den gamle låven, så kommer man til et gjerde med klyveled. Så er det bare å fortsette rett over jordet - så kommer man til et annet klyveled nær skogen. Etter det er merkingen grei igjen. Dagen er fyllt med mange flotte skogsstier, men mange lange bratte bakker! Etterhvert går det raskt nedover på fine gress- og grusveier - ned til fylkesveien. Det er god utsikt og man ser helt bort til Kvam, som er dagens mål. De siste 5 km går på asfaltvei - og det er lange 5 km!!. Omsider når jeg Kvam og Kirketeigen Camping. Nå trenger jeg en hviledag!
Dag 19 - 6.juli Hviledag
Dag 20 - 7.juli Kirketeigen Camping - Storrusten Camping
Egentlig hadde jeg tenkt å gå helt fram til Otta, men er i ettertid veldig glad for at jeg ikke gjorde det. Disse dagene er fyllt med knallharde stigninger, og det er bare dumt å skulle rekke over et stort antall kilometer. Her får man bruke hodet og være fornuftig. Først på dagen passerer jeg en fin liten badekulp, ikke langt fra Kvam. Så går veien gjennom noen gårder, og følger en sti langs hovedveien, går så oppover og følger kraftlinjen. Det er fine stier og god merking gjennom fin furuskog. Etter Bjørkerusta er det flere knallharde stigninger og også bratt og ulendt nedover. Til gjengjeld er utsikten fantastisk. Men her får man bruk for kreftene sine, og jeg er også sjeleglad jeg hadde to staver å støtte meg på, for nedstigningen er vel så ille som oppstigningen. Men med forsiktighet så går det bra.
På Storrusten camping er det ingen kiosk etter matutsalg - og det var en liten strek i regningen. Men jeg har litt brød og pålegg igjen - så jeg greier meg til jeg kommer til Otta i morgen.
Dag 21 - 8.juli Storrusten Camping - Jørundgård
Jeg starter vandringen før kl 7; liker å starte tidlig, da føler jeg at jeg har mer kontroll på dagen. Fine stier og veier idag - og god merking, men mange, bratte, knallharde stigninger. Det hender jeg setter meg ned å lurer på om jeg er kommet til grensen av hva jeg orker. Men uansett kan jo ingen hente meg der jeg sitter oppi lia, så det er bare å drikke vann, hive innpå litt sjokolade, ta en hvil, og gå 10 skritt, og så ta en hvil igjen. Så kommer man opp til slutt. Oppe i lia er det et utsiktspunkt med opplysningstavle ( og jeg mener det var her korset stod? - lett å blande sammen litt nå i ettertid). Fra Solhjelm til Otta er nå stien lagt om - og går langs gangstien nede ved elven. Da jeg var på Kvam ringte jeg Sel kommune for å forhøre meg litt om pilegrimsveien, og om jeg burde følge E6 et stykke istedet for alle disse bratte stiene. Men han jeg snakket med anbefalte meg å følge pilegrimsveien; historielaget hadde tatt ansvar for å rydde stiene, og selv om det ikke var "den brede landevei" - så mente han at utsikt og flott natur veide opp for anstrengelsen.
På vei mot Otta ser man minnesteinen ved Kringen, hvor skottehæren ble stoppet i 1612. I Otta sentrum finnes alle slags butikker, og jeg får proviantert, kjøpt noe mer apotekvarer og tatt ut flere penger. Og selvfølgelig en hvil på en kafe - og ei stor kurv jordbær. Så fortsetter veien videre på en gangvei - parallellt med E6, opp til Sel kirke, hvor jeg igjen tar en hvil. Beina begynner å bli slitne, og jeg lufter tærne litt. Siste 10 km går på grusveier langs elva opp til Nord Sel og Jørundgård. Lang - og helt flat grusvei. Utenfor Jørundgård setter de opp et gigantisk telt - og jeg får senere vite at det skal arrangeres dansefestival - og at det var 17000 tilreisende. Er glad jeg ikke havnet midt oppi den. Gården Jørundgård er bygd opp til filmen Kristin Lavransdatter; ble først eid av kommunen, men er nå i privat eie. Pilegrimer får overnatte på halmseng i senger som er 160 cm lange - på Jomfruloftet. Ved 5-tiden om ettermiddagen stenges gården for besøkende - og jeg er eneste menneske som befinner meg innom gjerdene. Legger meg etterhvert - og like før kl 12 om natta hører jeg stemmer utenfor. Det er varmt, så jeg ligger med dørene vidt åpne; jeg hører noen kommer opp - og inn i siderommet, og kikker inn i rommet der jeg ligger. Jeg hørte at det var ei kvinnestemme og ei mannsstemme - så jeg blir ikke redd; jeg spør: Får jeg besøk?? Han har nok sett sekken min på gulvet, så han skvetter bare litt, ler litt og sier : Vi låser døra når vi går - og så forsvinner de i natten, like hurtig som de kom.
Dag 22 - 9.juli Jørundgård - Budsjord
Dette er en lang etappe - og mye asfalt på slutten av dagen. Men på begynnelsen er det en tøff start; en kronglete sti fører meg på kryss og tvers opp og ned mellom jernbanen og elva - og mange bratte bakker oppover mot gården Høgste. Etter at man har passert jernbanebrua blir stien bredere - og man kommer opp på en grusvei - passerer et stort kors - og kommer etterhvert opp til den høyeste punktet, gården Høgste. En gammel mann slår med ljå ute i tunet - og vi får oss en liten prat. Det regner litt - og regnfrakken må på. Så går det nedover - krysser E6 og kommer ned til Storrustbrua, og finner bord og benker litt høyere opp. Får i meg litt mat - og så begynner det å regne skikkelig. Da er det like godt å gå videre. Og her kutter jeg alle steder hvor jeg må opp fra hovedveien - og følger den helt fram til Dovre og Budsjord. Det tar på beina å gå så langt på asfalt, men jeg orker ikke tanken på flere bakker og flere kronglete stier enn jeg må. Det røyner hard på - og jeg må ta meg flere pauser. Går ikke nedenom Dovre sentrum - men fortsetter veien videre mot Budsjord. Setter meg på hver benk jeg finner langs veien, og må også ta meg en pust i bakken ved veien som svinger opp mot Budsjord. Er overlykkelig over å ha kommet fram idag også, og blir tatt imot av et hyggelig vertskap. Får hele Bryggerhuset for meg selv, og tar meg en liten lur. Kl 17 har jeg avtalt med vertinnen at jeg skal få mat; rømmegrøt og spekemat; himmelsk godt!
Dag 23 - 10.juli Budsjord - Furuhaugli
Har avtalt frokost kl 8, og vertskapet sier at de tar med frokosten og spiser sammen med meg, veldig hyggelig! En god frokost, ei god niste + hyggelig prat - og så setter jeg igang på fjelletappene - noe jeg har gledet meg skikkelig til. Lenge siden jeg gikk i fjellet. Først en bratt oppstigning til man kommer opp på snaufjellet, litt duskregn, men ikke så mye at jeg må ha på regnfrakk. Jeg skremmer opp noen ryper, og noen sauer skvetter avgårde i fullt firsprang - som om de hadde Styggen sjølv i hælene. Det er fint fjellterreng - lett å gå - med fin utsikt til fjellene rundt. Kommer etterhvert til allmannsrøysa hvor jeg legger igjen en stein - og tar en liten pust i bakken. Ved Fokstugu står det noen tyske bobiler, og 5 barnesmekker henger til tørk på gjerde. Jeg setter meg ved bordet som står der - og spiser litt nistemat. Været er ikke det beste, og jeg må ta fram regnfrakken. Det blåser også litt - men slik er det gjerne i fjellet. Langs stien er det opplysningstavler om flora og fauna og jeg leser litt om alle fugleartene som finnes på Fokstadmyra. Kommer litt sliten og kald fram til Furuhaugli - hvor jeg skal bo i ei campinghytte. Skrur på all den varme jeg kan, ofte blir man litt frossen på ettermiddagen - etter å ha svettet hele dagen. På kvelden lysner det opp, blir blå himmel og sol, og jeg inntar en deilig middag - elgkarbonader med poteter og grønnsaker - med utsyn mot snedekte fjelltopper. En velsignet stund!!
Dag 24 - 11.juli Furuhaugli - Hjerkinn
Jeg må le litt når jeg ser på forberedelsene mine; Jeg hadde idag iallfall beregnet at jeg skulle komme til Kongvold (28km) - og jeg hadde også i overmot plussa på 10 km til - slik at jeg skulle komme fram til Vårstigsetra - for å unngå dyre overnattinger på Hjerkinn og Kongsvold! Jeg hadde ikke hatt nubbsjans! I teorien kan man nok strekke sine krefter veldig langt - i praksis må man forholde seg til virkeligheten. Jeg merker at jeg blir stressa hvis etappene er lange - jeg slapper mye mer av og koser meg over turen når etappene ikke er lenger enn 20 km. Da føler jeg at jeg bare kan loffe på, ta de pausene jeg trenger, tenke på alt og ingenting, og vite at jeg ikke vil ha noen problemer med å komme fram. Merkelig hvordan dagene glir over i hverandre - jeg mister oversikten over datoer, hvilken dag det er og hvor jeg overnattet i går. Jeg kjenner igjen dette fra pilegrimsveien i Spania; jeg må tenke hard for å huske hvor jeg overnattet igår.
Jeg kjøpte et halvt brød og vasket hytta før jeg la ivei. Jeg hadde håpet at finværet skulle fortsette - men det ble regn idag også - og etterhvert mye regn. Dovrefjell har slike fine merkestolper; rød stolpe - hvit bakgrunn og rødt og grått symbol. Kommer etterhvert ned mot Avsjøen, går over endel myrområder - hvor det er lagt ut stokker man kan gå på. På Hageseter tar jeg en rast, kjøper meg drikke og vafler - og koser meg med VG, mens Gud vasker jorden utenfor. Siste del blir våt og gjørmete; når jeg kommer opp mot Hjerkinn Fjellstue må jeg gjennom en grind - og for meg ser det ut som det er en hel kjetting som er surret rundt - så jeg prøver å finne et annet sted å klatre over. Men det er ikke lett å finne - så jeg går tilbake til grinda - og ser da at det går an å åpne kjettingen. Våt og kald kommer jeg inn på Hjerkinn fjellstue, og får tildelt rom i annekset. Jeg bestemmer meg for at idag fortjener jeg en kveldsbuffet til 225 kr. Mye god mat, og jeg smaker på det meste. Rommet mitt har sjarmerende skrått gulv, man kan høre folk i rommet ved siden av puste - og dusj og toalett er langt ute på gangen. Likevel koster dette vesle rommet 580 kr natta. Vel, jeg slo på varmen , satt ved vinduet og broderte og hadde det bra.
Dag 25 - 12.juli Hjerkinn - Kongsvold
Jeg har litt vondt i beina idag - det er inni hælene det gjør vondt - og jeg regner med at det er en liten betennelse som plager meg. Men jeg blir ikke verre, og jeg har heller ikke noen gnagsår å snakke om - litt sår under beina - og det kjennes ut som jeg har ei liten vannblemme under hælen - men jeg har prøvd å stikke hull, men det kommer ikke ut noe vann. Huden er tykk som elefanthud.
Turen fra Hjerkinn til Kongsvold er det bare en ting å si om, den er flott - gode stier og flott utsyn mot snekledde topper rundt. Turen er kun på ca 16 km - og jeg kan ta det med ro - og nyte naturen. Det er omtrent som jeg har fjellet helt for meg selv. På disse dagene har jeg kun møtt to par som er ute å går - uten sekk. På Kongsvold spiser jeg moskuskarbonader i kroa - det er noe billigere å spise middag der enn i selve spisesalen. Kroa er oppe til kl 5 om ettermiddagen - og det var mye folk innom for å spise rømmegrøt, dagens suppe, eller kun en kaffekopp. Kongsvold er tydelig et populært sted - og det ligger fint til her nedi Drivdalen.
Dag 26 - 13.juli Kongsvold - Ryphusan
Denne morgenen opplevde jeg den eneste negative hendelsen på hele turen. Det var - i den store sammenheng - en liten bagatell, men jeg kjente den irriterte meg der og da. Jeg kom inn i frokostsalen; der var alle bord, unntatt ett - reservert, så jeg fylte tallerken min - og satte meg ved det ledige bordet. Jeg er midtveis i frokosten da en utenlandsk matrone kommer inn og sier til meg; Du kan ikke sitte der, det bordet er reservert. Jeg prøvde å si at det ikke stod noen lapp med reservert der - men hun sa; Vi er en stor gruppe, og vi sitter ALLTID ved dette bordet. Jeg reiste meg, og så meg om etter en annen plass - hvilket ikke fantes, så jeg satte meg ytterst ved buffet-bordet. En hyggelig og søt frokostvertinne tryllet fram et annet lite bord til meg - og beklaget. Jeg forteller at jeg går pilegrimsveien, og hun sier at det har hun også lyst til, men hun er så redd for moskus. Jeg prøver å si at da skal hun ha skikkelig flaks hvis hun ser moskus - for jeg har ikke vært så heldig.
Etappen idag er tøff og hard; stien bort til Vårstigen er våt og gjørmete og noe kroglete - men går forbi en fantastisk foss. Vårstigen er bratt - og det blåser slik at jeg nesten er redd jeg skal blåse utfor stien. Utrolig at det på denne stien - noen hundre år tilbake - gikk an å kjøre med hest og kjerre. Kommer opp til Tingsvaet - og har fantastisk utsikt til flere kanter. Det er faktisk blå himmel idag - og fargene i fjellet kommer tydeligere fram. Bratt oppstigning mot Vårstigsetra - hvor snaufjellet begynner. Virkelig flott natur - en fantastisk følelse å gå her. Ser etterhvert grusveien som jeg skal følge helt bort til Ryphusan. Den stiger svakt til å begynne med - så flater den ut - og går nedover. Ryphusan ligger flott til øverst i Vinstradalen - noen seterhus og herberget - som er et fjøs laget om til soveplass for pilegrimer. Det er lyst, ryddig og koselig inne. Vannet i krana på utsiden er brunt, så jeg går ned i bekken og bruker det til drikkevann. Her skal det være propan - slik at det går an å lage varm mat. Jeg har tidligere sagt at jeg overhode ikke er redd for å gå alene fra Oslo til Trondheim, men jeg er livredd gass. Hadde gassbeholderne vært kobla på - slik at jeg kunne fulgt bruksanvisningen til punkt og prikke - så hadde det kanskje gått an, men her ser det egentlig ut for meg at beholderne er tomme - for de er kobla fra. Varmovnen - som også går på gass - finnes det ingen bruksanvisning til - så jeg tør ikke begynne å tukle med den. Det betyr kalde nudler - og litt brød og kaldt vann. Jeg tenner noen stearinlys - og sitter litt tett inntil dem, og de avgir litt varme. Soveposen min er ikke så varm - så jeg tar fillerya som ligger på gulvet - og legger den som ei dyne over meg og soveposen. Så kommer jeg meg gjennom natta på et vis.
Dag 27 - 14.juli Ryphusan - Halsetløkka Camping
Jeg starter dagen tidlig, det er skikkelig kaldt, og for første og eneste gang på turen tar jeg på meg ulltrøye og stilongs under, og lue, votter og skjerf. Det blåser kald vind rett imot - så jeg nesten mister pusten. Vinstradalen er flott - med mange fine setre; jeg går så fort jeg kan for å holde varmen, og jo lenger nedover jeg kommer - jo mer avtar vinden. Ved Rise gravfelt er merkingen for dårlig. Jeg tok av fra veien der merkestolpen stod, mulig jeg skulle gått gjennom det første grind - men det stod ingen stolpe der - så jeg går videre langs gjerdet og havner opp igjen på veien. Jeg beslutter meg derfor for å fortsette langs veien - er ikke opplagt til å leite etter merkestolper idag. Må gå over ei ferist - og kommer inn på et område hvor det er 15-20 ungdyr; stutekalver som springer og småsloss litt seg imellom. Jeg later som jeg ikke er det minste redd, og går bare rett på. Etterhvert kommer jeg igjennom flokken, men en ungokse bestemmer seg for å følge etter meg, jeg kjenner nesten at han puster meg i nakken, og etter litt har jeg hele flokken i hælene. I det øyeblikk kan jeg forsikre at jeg glemte både at sekken var tung og at jeg hadde vondt i beina. Jeg ser ferista kun noen få meter foran meg - går veldig fort - mens jeg skotter bakover - og endelig er jeg i sikkerhet. Jeg antar disse dyrene var helt ufarlige - men det var litt skummelt.
Jeg vet det er en matbutikk ned ved Lo, ved E6, og stopper en bil for å høre om jeg er i nærheten. Jeg skal bare følge veien videre, og se til venstre når jeg kommer ned på E6. Mannen i bilen spør om jeg har gått langt, og blir litt imponert når jeg sier at jeg har gått fra Oslo.
Jeg gleder meg til å proviantere litt igjen - siste matbutikk jeg var innom var faktisk på Otta - for da jeg var på Dovre var det søndag. Sitter utenfor butikken på benken og koser meg med et skolebrød. Kjenner at nå kan jeg ta av meg lue og votter; er kommet ned i varmen igjen. Bestemmer meg for å gå E6 fram til Krossvegen - det er rundt 3-4 km. IKKE GJØR DET! Veien er smal, og det er stor trafikk, som kommer begge veier, og jeg er sjeleglad jeg ikke forårsaket noen ulykker.
Veien videre går på grusvei opp forbi Vang gravfelt og opp mot Oppdal kirke. Jeg går ikke oppom kirken - etappen er så lang at jeg kutter der jeg kan. Herfra og fram til Halsetløkka er det fortsatt rundt 6 km, og jeg kjenner beina verker. Ved veien som går opp til Stølen banker jeg på ei dør, for å finne ut hvordan jeg skal lettest komme meg ned til Halsetløkka camping, som ligger ved E6. Jeg skal fortsette videre, over ei bru, ned en lang bakke - og der det begynner å gå oppover igjen er det et flott hvitt hus, og en stor rød låve; midt imellom dem går det en vei som går rett ned til campingplassen. Også her får jeg pilegrimsrabatt; hytta koster egentlig 320, mens jeg får den for 250 kr natta.
Dag 28 - 15.juli hviledag
Dag 29 - 16.juli Halsetløkka - Langklopp Fjellgård
Hele etappen idag går etter fylkesveien, med flott utsikt til snødekte fjell, fine gårder og hytter. Det ble en dag hvor stillheten virkelig sank inn over meg - ingen forstyrrelser. Halvveis tok jeg en ekstra avstikker ned til E6 og Oppdalsporten hvor det både er butikk og kafeteria. Det er en flott solskinnsdag - og mange mennesker koser seg med is, og ser litt forundret på meg der jeg kommer med stor opp-pakning. Siste del av etappen går langs flotte myrer og jeg ser at det ligger mange hytter her. Et par menn er ute med bikkja, vi kommer i prat, og når jeg sier jeg går pilegrimsveien fra Oslo til Trondheim sier han ene at: Du er sikkert den eneste i Norge som gjør akkurat det. Langklopp fjellgård er et ridesenter - ligger fint til - og her er det masse av hesteinteresserte jenter. De spiser middag når jeg ankommer - og jeg bestemmer meg for å hoppe over den, og heller spise kveldsmat med dem senere. Vertinna er ei positiv, blid, travel dame som har mange baller i luften samtidig.
Ved kveldsmaten skjer det noe som man kan lure på er tilfeldig. Jeg har kusiner og fetter som bor i Sør-Trøndelag, som jeg ikke har sett på minst 20 år. Kusina mi bor i Stamnan - en dagsmarsj unna, og jeg bestemmer meg for å spørre om noen kjenner henne. Når jeg nevner navnet sier jenta som sitter rett overfor meg ved bordet; Det er mamman min. Tenk om jeg ikke hadde spurt! Og ikke nok med det; jenta som sitter ved siden av er dattera til fetteren min. De hadde begge to sommerjobb på Langklopp. Kusina mi er dessverre i USA for tiden, så jeg får ikke besøkt henne.
Dag 30 - 17.juli Langklopp - Stamnan
Jeg hadde sagt til vertinna igår at jeg kunne smøre nistemat på kvelden, så var jeg ikke så avhengig av tidspunktet for frokost - for jeg ønsket å komme tidlig avgårde. Men vertinna sier at hun må stå tidlig opp i morgen, så vi kan ta frokost sammen kl 7. OK, det høres greit ut for meg. Kl blir 7.10, og ingen vertinne kommer, jeg kikker ut av vinduet - og der ligger hun og sover på verandaen. Jeg skjønner godt at hun er sliten, så jeg finner fram mat selv og lager meg niste. Men jeg har jo ikke fått betalt - så jeg blir nødt til å vekke henne før jeg går. Jeg syns det er fælt, men ser ingen annen utvei. Hun bråvåkner; jeg beroliger henne med at jeg har fått i meg mat og alt er ok, men jeg må få betale. Hun forteller at de har vært oppe i hele natt - ei ku skulle kalve - kalven døde - og idag må de skyte kua! Triste greier - og jeg skjønner godt at hun er sliten.
Første del av etappen går langs vei, først grus og så asfalt. I forhold til guideboken er pilegrimsveien lagt om et stykke; den går opp fra veien og inn i skogen, langs greie stier - som går omtrent rett fram. Det er laget spesielle porter i gjerdene for pilegrimene. Før jeg kommer ut på hovedveien igjen må jeg vasse over et jorde med høyt gress, og gå forbi en hundegård med 5-10 hunder som uler og bjeffer når jeg går forbi. Ved Brattset skal man igjen ta inn i skogen - følge Gamle kongeveg gjennom skogen - fram til Trondsplassen - og så ut på en skogsvei.
Litt etter tar pilegrimsveien av bratt nedover mot Orkla. Her er det både kronglete, bratt og vått. Hvis du velger å følge veien nedover - så pass på at du går riktig vei. Uten å tenke hadde nok jeg gått til høyre - og det blir helt feil, det oppdaget jeg da jeg kom ut av skogen og skulle fortsette veien nedover - da kom den inn fra "feil" side ifølge mitt hode. Så man må i tilfelle følge veien mot venstre (se nøye på kartet). På andre siden av Orkla tar jeg igjen den letteste vei; følger hovedveien mot Stamnan - og går ikke oppom Slipran. Det blir en ganske lang og kjedelig vei fram mot dagens mål, men som sagt så orker jeg ikke flere oppoverbakker enn jeg må. Meslo gård ligger ca 1 km før du kommer til Stamnan. Det står skilt om at her er det pilegrimsherberge - og her kan man ta seg til rette hvis Ingrid ikke er hjemme. Hun har innredet et veldig koselig herberge i stabburet - og det er dusj og toalett i driftsbygningen. Ingrid er ei drivandes og veldig hyggelig jente - jeg er veldig imponert over hva hun har fått til på gården som hun overtok som 20-årig. Her kan man også bestille måltider - men da er det best om man sier fra på forhånd.
Jeg hadde en veldig koselig kveld i stabburet - her var det litteratur man kunne lese i - varmovn og kokeplater - og senger på hemsen.
Dag 31 - 18.juli Stamnan - Meldal
Dette er en veldig lang etappe - "offisielt" er den ca 31 km. Min skritt-teller som helt sikkert ikke viser helt riktig - viste litt over 24 km. Antakelig ligger sannheten et sted imellom.
Jeg gikk over brua rett etter Stamnan sentrum - og gikk "vestsideveien" fram til Rennebu kirke. Jeg bestemmer meg for å fortsette på samme veien fram til Lian. Da må jeg gå litt tilbake - og opp veien hvor det står skilt til Stene. I første oppoverbakke deler veien seg - og her finnes ingen merkestolpe. De fastboende vet sikkert at veien til venstre kun går inn til en gård, men det er jo håpløst å vite for en som aldri har vært der før. Guideboka nevner heller ikke dette krysset, men på kartet finner jeg ut at jeg mest sannsynlig skal fortsette rett opp (til høyre) og det viser seg å være riktig.
Resten av dagen går jeg langs RV 501 - gjennom skog, forbi gamle gårder, med utsikt til Orkla og alle laksefiskerne; Jeg unngår igjen alle avstikkere som gjør veien lengre. På Mohaug har jeg bestillt et rom - som viser seg å være en stor bolig som er inndelt i flere leiligheter/rom. Det er felles - flott utstyrt kjøkken og felles bad og toalett. Vertinna er ei hyggelig dame, som har full jobb ved siden av utleievirksomheten - og jeg forstår at i lengden blir det slitsomt. Her er det skinnende rent - og vertinna vil selv vaske etter meg - noe jeg ikke protesterer på.
Hver dag har jeg plastret hælene mine med kompress og sportstape - og skumgummi ned i skoen. Jeg har også - på høyre hel satt på et compeed-plaster - da jeg kjenner at det er vannblemme langt under huden. Jeg skifter ikke plaster hver dag - og vil kikke litt hvordan det ser ut. Til min forskrekkelse løsner huden og vannet "strømmer" ut - og jeg ser rødt kjøtt under - og det svir som bare det! Jeg setter fort på plasteret igjen, og teiper hard igjen - jeg er helt avhengig av at den gamle huden sitter på i noen dager til; hvis den detter av så blir det som å gå på en hæl uten hud - opg det er jeg ikke sikker på om jeg takler. Det ville være bittert å måtte gi opp nå, 4 dager fra målet.
Dag 32 - 19.juli Meldal - Svorkmo Skytterhus
Etter Meldal sentrum skal man ta opp mot Meldal Bygdemuseum - gå gjennom museet og videre oppover et boligfelt. Her er det også noe dårlig merket. Jeg forstod ikke helt guideboken heller - så jeg tok av ned til venstre ved første veidele - og havnet nede på riksveien igjen. Fulgte den oppover et stykke, og tok inn mot Bergslia; fant en vei mot øvre Bergslia, og fant poststativet som omtales i guiden, og var på rett vei igjen. Etterhvert kommer man inn i skogen, på overgrodde stier. På null komma niks er skoene mine våte, og jeg kjenner vannet trenge inn så jeg blir søkkvåt på beina. Egentlig er det min egen skyld, fordi jeg glemte å impregnere skoene før jeg reiste; men nå kjenner jeg irritasjonen stige i meg - og jeg tenker ; Meldal Kommune!! kan dere ikke bedre enn dette - så kunne dere jammen ha advart oss pilegrimer og bedt oss gå riksveien, for dette er for dårlig!!! Jeg gir dem en sjanse til - krysser veien og opp i skogen på andre siden; men det er like overgrodd her!! Ved Olskastet gir jeg opp og går ut på hovedveien, og den følger jeg fram til Løkken. Her spiser jeg dagens rett på Bergmannskroa - det er litt dyrt - men jeg hadde behov for litt skikkelig mat. Snakke litt med serveringsdama - da jeg er eneste gjest - og jeg undskylder at jeg lukter; jeg kan kjenne at både skoene og sekken lukter stramt.
Etter Løkken fortsetter jeg langs veien, og tar av opp mot Malmplassen. Også her er det et sted hvor veien svinger skarpt til høyre - og det går en vei rett fram; her tror jeg ikke det var noen merkepinne. Jeg har flaks - for akkurat da kommer ei jente med hund, og hun forklarer at jeg skal fortsette rett fram. Nå i ettertid er jeg litt usikker på om det likevel stod en merkepinne litt skjult der.
Så er det kun 3-4- km langs en grusvei før jeg er framme ved skytterhuset hvor jeg skal overnatte. Det går bratt oppover til å begynne med - og så flater det ut. Jeg ringer mannen som jeg skal låne nøkkel av, og han kommer ganske fort. En hyggelig mann - og vi får en lang prat. Jeg må skrive under på at jeg overnatter på egen risiko; det har noe med brannforskrifter å gjøre. På kvelden er det skyttertrening - så det bråker litt - men de må være ferdige før klokka ni. Det er TV der - og jeg ser et rørende program om en svensk forretningmann som engasjerer seg sterkt i at en vietnamesisk gutt - som er skadet av en bombe - mange ¨år etter at krigen er slutt - får reise til USA og ta plastiske operasjoner for å rette på skadene i ansiktet.
Dag 33 - 20.juli Svorkmo - Skaun
Jeg har begynt nedtellingen - kun 3 dager igjen, beina og huden på hælene holder så vidt.
Dagens etappe går i et nydelig terreng, først må jeg forbi Solås, gjennom en skog med tildels overgrodd sti - men den blir bedre etterhvert, så langs et fantastisk idyllisk vann, oppover mot et hyttefelt - og så inn i myrområdene. Akkurat i dette område er jeg glad at de har merket skikkelig. Man kan hele tiden se fra den ene merkestolpen til den andre - følg også med i guideboka så du ikke tar av ved skiløypa. Går man seg bort her har man ikke nubbsjans til å finne fram til folk. Dette er et stort øde område, veldig flotte myrer - vått å gå - men jeg mistet helt retningssansen - og ville ikke greid meg uten merkestolpene.
Når jeg ser hele pilegrimsveien under ett, så er dette det "farligste" område å gå seg bort i - så her må man følge med på veien.
Kommer etterhvert fram til Mellingssæter - et flott område. Her blir jeg litt usikker på merkingen. Når jeg har gått gjennom grinda - og har det første huset/setra på høyre side - så ligger det en merkestolpe nede - og litt lenger borte langs gjerde er toppen på gjerdestolpen malt i rødt. Guideboken er heller ikke helt klar her - så jeg prøvde å gå langs gjerde - gjennom grinda og ut på jordet ned mot bekken. Jeg fant ikke flere merker - snudde og fortsatte nedover den samme veien jeg kom fra - og det ble riktig. Jeg skulle gjennom flere grinder - og så lenger nede i veien er det et stort skilt som viser retningen; da skal du gå rett over elva, og følge traktorveien innover. Etter noen meter kommer jeg til et veiskille - og ingen merking; her går det en traktorvei rett opp til høyre og en rett bort til venstre. Jeg prøver ut begge veiene, og satser tilslutt på den til venstre - og den viser seg å være riktig. Møter et gammelt par på tur, fruen har plukket blåbærris - som høytidelig blir overrakt pilegrimen.
Kommer etterhvert fram til Skaun sentrum med kirke, menighetshus og butikk. Jeg får låne nøkkel til kirka, og menighetshuset til overnatting. Her tar de 250 kr uansett om det er en person eller 10 som skal overnatte. Det står oppslag ved kirken hvem du skal kontakte for å få nøkkel til menighetshuset. Her er det velutstyrt kjøkken - og jeg steiker meg en pizza.
Dag 34 - 21.juli Skaun - Sundet
Første del av dagen går bratt oppover, og jeg er innom Husaby - hvor tuftene av Einar Tambarsjelves kirke fra ca år 1000 står. Jeg har lagt meg til en litt merkelig gange, jeg kjenner veldig godt at huden under høyre hæl er iferd med å løsne, og det er spesielt først på dagen det er verst. Etterhvert går det seg til, og blir bedre.
Fint skogsterreng og fine stier - og jeg tar en rast på Djupdalsvollen. Det begynner å synke inn over meg at dette er nest siste dagen jeg går - det er både godt og vondt. Jeg ser nå at - tross vonde bein - så vil jeg nå til målet, samtidig som jeg begynner å se fram til målet. Vandringen gir en enorm frihet fra alle hverdagens plikter - og jeg vet jeg må bruke litt tid når jeg kommer hjem for å omstille meg.
Kommer omsider så langt at jeg ser Trondheimsfjorden og Buvika. Været er strålende, og det er et veldig vakkert syn. Er innom butikken og kjøper meg jordbær, setter meg ned til sjøen; her lukter det tang og tare - og tar en lang hvil. Bedre enn dette er det vanskelig å ha det. Velger å fortsette langs veien, istedet for bakkene gjennom boligfeltet. Det går helt greit, det er ikke så stor trafikk her. Kommer til Øysanden camping hvor det er en liten kafe og butikk, og tar en is i varmen.
Jeg ringer ferjemannen på Sundet og han kommer i robåt og ror meg over til Sundet gård hvor jeg får overnatte på stabburet. Jeg er eneste gjest - og har bestilt "full pakke", men middag, frokost og niste. Og tenk, til middagen møter vertinnen fram i festdrakt - bare for min skyld. Jeg blir helt rørt! Får trøndersodd og en deilig dessert - og en lang prat med vertinnen som holder meg med selskap.
Setter meg ute i sola, og syr de siste stingene på pilegrimsduken min. Den har vært min trofaste følgessvenn gjennom turen, og blir akkurat ferdig.
Dag 35 - 22.juli Sundet - Nidaros
Siste dagen blir det mange bratte bakker, men fint terreng og stort sett gode veier og stier. Jeg savner noen merkepinner innimellom - men ved hjelp av guideboka - og oppmerksomhet (det hender merkene er litt godt gjemt) - så finner jeg fram - kommer ned Feginsbrekka og får utsikt til Nidarosdomen. Siste del mister jeg merkene - men jeg vet så noenlunde hvor jeg skal gå - og finner fram til Nidarosdomen. Pilegrimsstuene er oppe - og jeg blir godt mottatt av pilegrimsprest og stab, og bobler nok litt over av begeistring for turen. Mottar mitt Olavsbrev; de tar bilde av meg og pilegrimsduken min - og jeg holder dem litt på overtid (uten at jeg mente det). Var ikke klar over at de skulle stenge kl 14.30.
Jeg syns pilegrimsstaben ved Nidarosdomen gjør en god og viktig jobb; det er veldig viktig for oss pilegrimer å vite at noen "venter" på oss - og har tid til å lytte når vi kommer fra. Jeg syns derfor det var koselig å kunne sende dem pilegrimsduken min som en liten gave og takk (etter at jeg hadde fått strøket den hjemme).
Nidarosdomen har jeg besøkt mange ganger tidligere - og den var like flott nå. Jeg lå siste natta på Elgseter Hotell. I nærheten var det minst 2 ungdomsfester som holdt leven til langt på natt. Neste morgen tok jeg tog hjem til Mjøndalen.