Juleaftenen
av Henrik Wergeland |
Christmas Eve
by Henrik Wergeland |
Hvo minnes ikke et vær, han tror, ei himlen
mer kan skikke? et vær som om hver sjel, fra Kains til
den, Gud sist fordømte, den jord forbannet, fra helvete
rømte, som fristet dem å svike himmelen?.... |
Imagine a storm that seems as if heaven unleashed
its very worst? A storm as if each soul, from Cain to he who God
last condemned, who cursed the earth, from hell escaped and tempted them
to betray heaven?... |
Et vær, hvis stemmes forferdelser ei mere kan
forglemmes? Thi alle tenkte: det må være sendt for min skyld
ene; orkanens tordner meg kun meg de mene; min synd er blitt åndene
bekjent... |
A storm, whose voices of terror can never be
forgotten? For each would think: it must be sent for me alone,
the hurricane's thunder intended for me and only me, about whose sins the
spirits just have learned... |
Et vær, hvis styrke kan lære prest og troende
å dyrke demoner i det element, hvis brak den gamle høre fra
barnsben kan i sitt bemoste øre et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
|
A storm the strength of which could teach priests
and pious alike to worship demons in that element, in which the bang the
old man could hear, from childhood in his moss-grown ear, an earthquake of
the clouds, doomsday of the air? |
Et vær, som rystet den sterkes hjerte i dets
skjul i brystet, et himmelvær, hvori sitt eget navn han påropt
hørte av ånder, stormene forbi ham førte, mens hver en tretopp hylte
som en ravn? |
A storm that shook the strong man's heart where
he hid it in his chest, a storm from heaven, in which he heard spirits
call his name, carried past him by gales, while every treetop screamed
like ravens? |
Men ravnen gjemte seg selv i klippen, ulven
sulten temte, og reven våget seg ikke ut. I huset sluktes hvert
lys, og lenkehunden inneluktes.... I slikt vær, da får du bønner, Gud!
|
But the ravens hid in the crevice, the wolf hid
his hunger, and the fox dared not go out. In the house every light was
extinguished, and the leash dog was kept indoors. In such a storm, God,
will you hear prayers! |
|
|
|
I slikt vær - det var en juleaften - da natt
det ble før dagens mål var fullt, befant en gammel jøde, nær
forkommen, seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen. Han ventedes til
bygden denne side fra bygdene på hin, for julens skyld, av pikene
med lengsel, thi i skreppen lå spenner, bånd og alt hva de
behøvde for morgendagen, annen dag og nyttår. Det gjorde lengselen
spent, men ikke bange; thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri dem
sviktet noen jul: Han kom så visst som juleaftenen selv. |
In such a storm - it was a Christmas eve - when
night fell before the day had reached its end, there was a Jew, nearly
overcome, who found himself in Sweden's desert, the Tived Forest. He was
expected to the town for the sake of Christmas, by girls longing for his
bag of buckles, lace and everything they needed for the morrow, Second day
and New Year's. This made their the longing strong, but not apprehensive,
for "Old Jacob" had never missed a Christmas: he was as sure as Christmas
was itself. |
| I slikt et vær... |
In such a storm... |
"Tyss! var det atter stormen, som hylte
gjennom grenene? Det skrek. Nu skriker det igjen." Og
Gamle-Jakob fluks stanser lyttende for annen gang. Nu tier det. Thi
stormen øker på, som fossen drønner over den, der drukner. Han
vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!" - en lyd, som skar igjennom
skogens brusen. "Den falske hubro skriker som et barn. Hvo slipper
barn vel ut i sådant vær? Det gjør ei selv ulven selv med sine."
Og den gamle stolper atter frem i sneen. Da skrek det atter, så han
mer ei tviler; thi dette stormkast, som borte alt et snoet snetårn
hvirvler over skogen, har ført et ord, et enkelt ord
forbi; og fluks han dreier dit hvorfra det kom, arbeidende seg
dypere i skogen og dypere i sneen og i natten, der som en kullsort
fjellvegg reiste seg mot hvert kans skritt, av fyk kun
gjennomlyst, som om den ene hele vide skog var full av flyvende
slørhyllete gespenster, der hylende seg stillet ham i veien, på
luftig tå seg hvirvlet, vokste reddsomt, og så forsvant imellom
stammene. Dog kjempet oldingen seg frem mot stormen. Han vandrer når
den vokser, når den saktner og drager ånde, lytter han på kne. Men
fluks han springer opp, og går i mulmet, som dvergen trenger gjennom,
sorte, muld. .... Han hører intet mer. Den gamle skjelver ved
tanken, at ham onde ånder gjekker, og mumler frem de bønner, som han
vet. Da klynker det igjen, og ganske nær; hans eget rop mot stormen
vender kun tilbake i hans munn. Men hist, ja hist! Ti skritt ennu!
Der rører noe mørkt seg på sneen, som om stormen lekte med en
stubbe, der var løsnet litt i roten. |
"Shush! Was it again the storm that howled
through the branches? It screamed. Now it's screaming yet again." And
Old-Jacob abruptly paused and listened for the second time. There, it was
quiet. For the storm is increasing, as a waterfall washes over a drowning
man. He keeps walking. "Shush! Again a sound!" - a sound, cutting through
the forest funk. "The treacherous owl screams like a child. Who would let
a child out in such a storm? Not even the wolf does that to hers." The old
man trudges again into the snow. Then the scream set in again, and his
doubts fall away; for this gust, which already flies in a tower over the
forest treetops, carried with it a word, a simple word; and at once
he turns to whence it came, working his way deeper into the forest, deeper
into the snow and the night, which raises itself as a deep black cliff
against his every step, only visible through the snow, as if the whole
forest were full of flying, shrouded ghouls, howling in his way, airily on
toe they appear, growing fearsome, then to disappear among the trees. But
the old man fights his way through the storm. He wanders when it grows and
holds his breath when it slows, listening on his knees. But then he jumps
up and walks into the dark as a dwarf cuts through the black mold. .... He
hears no more. The old man shakes at the thought that evil spirits are
playing with him, and mumbles forth, the prayers that he knows. Then a cry
comes forth again, and quite near; though his own shout the storm pushes
back into his throat. But here, yes here! Ten more steps! There something
dark is moving in the snow, as if the storm had played with a log loosened
from its root. |
"O Herre! en arm! O Herre! et barn, et barn!
Men dødt! - " Akk, tenkte stjernene i denne natt, da
Betlehemsstjernen lyste mellom dem, og intet godt på jorden kunne
skje? Thi ingen av dem så, at Gamle Jakob, så glad som om en skatt
han hadde funnen, fluks kastet bort sin hele rikdom: Skreppen, trakk
av sin knappe kjole, hyllet den om barnets lemmer, blott sitt
bryst, og la så dets kolde kinn derved inntil det våknet av hans
hjertes slag. Da sprang han opp. Men nu hvorhen? Thi stormen har
blåst hans spor igjen. Det ei bekymret. |
O Lord, an arm! O Lord, a child! A child! But
dead! - " Did the stars think that on this night, when the Star of
Bethlehem shone among them, that nothing good could happen on Earth? For
none of them saw, that Old Jacob, happy as though he had found a treasure,
threw - without the slightest hesitation - away his entire fortune: the
bag, pulled off his threadbare cloak, enveloped the child's limbs, exposed
his chest, and put the cold cheek to it until it awoke from his heartbeat.
Then he leaped up. But to where? For the storm had covered his tracks -
but not to his concern. |
Thi han I tordenen i skogens topper nu hørte
Davids jubelharper kun; ham fykene nu syntes som kjerurber, der
viste vei på svanehvite vinger, og i det må og få, han fulgte,
følte han Herrens eget sterke fingertrekk. |
For in the thunder in the forest tops he only
heard David's jubilant harps. He saw the gusts as cherubs, showing him the
way on swan-white wings, and in that to and fro, he followed, feeling the
Lord's strong guiding hand. |
Men hus på ville Tiveden å finne I slik en
natt, da lys ei turde brennes? Og midtveis lå der kun en enkelt
plass; det lave tak ei skilles kan fra sneen, den sorte vegg ei fra
et klippestykke. Dog stanstes ved et under han av den. Der sank han
ned. Han maktet ikke mere; og mange vindstøt for før med sin
byrde han orkede å slepe seg til døren. Han banket sakte først, thi
barnet sov; og nu først savnet han sin tapre skreppe, fordi han
intet eiede å give de gode arme folk, som snarlig ville med
gjestfri hasten åpne døren. Akk, han banket mange ganger før det
svarte: "I Jesu navn, hvem kommer der i slik en natt?" "Den gamle
Jakob. Kjenner i meg ei? den gamle jøde?" |
But to find a house in the wild Tiveden, in such
a night, when lights were kept unlit? And midway there only was a simple
place, the roof of which could not be told from the snow - and by a
miracle he found it. There he collapsed. He could go no further - and many
gusts he endured before he took his load and struggled to the door. He
knocked softly at first, so as to not awake the child; and now for the
first time he missed his old bag, for he had nothing to give the good,
poor people who soon, with hospitality, woul open the door. Oh, he knocked
many times before it answered: "In the name of our Savior, who comes here
in such a night?" "The old Jacob. Don't you know me? The old Jew?" |
"Jøde!" skrek forferdet en manns- og
kvinnerøst. "Da blir du ute! Vi eier ingenting å kjøpe for, og blott
ulykke vil du bringe huset i denne natt, da han ble født, du
drepte." "Jeg?" "Ja, ditt folk, og det er synden, som igjennom
tusen ledd skal straffes." "Akk! I natt da hunden lukkes
inn?" "ja, hunden, men ingen jøde i et kristent hus." |
"Jew!" cried the horrified couple. "Then stay
outside! We have nothing with which to buy, and only misfortune will you
bring to this house, on this night, when he was born that you killed."
"I killed?" "Yes, your people, and that is the sin, which shall be
punished through a thousand generations." "Ach! In this night, when
even the dog is kept indoors?" "Yes, the dog, but no Jew in this, a
Christian house." |
Han hørte ikke mer. De hårde ord ham koldere
enn vinden gjennomhvinte, og slengte, sterkere enn dem, ham ned i
sneen, bøyet over barnets slummer. Da syntes ham, mens han mot vinduet
stirret, om ei det hvite ansikt atter kom til syne dog, som om han
sank i dun, at liflig varme gjennomfløt hans årer, og at bekjente
vesner, hviskende som sommervindens eolsspill i gresset, omsvevede
hans leie, inntil en med løftet finger sa: kom! han sover. Og i en
opplyst sal ved siden av forsvant de alle; barnet kun forble
der ved foten av hans leie, dragende hans puter stetse bedre om ham,
til det forekom ham selv, at han sov inn. - Der sneen var, som
vokste om den døde. |
He heard no more. The harsh words blew through
him colder than the wind, and threw him, harder than any storm, down into
the snow, bent over the sleeping child. And then it seemed to him, even
while he stared toward the window, as if the white face again appeared, as
if he sank in down, and precious heat flowed through his veins, and as
familiar beings, whispering like summer winds, surrounded him, until a
lifted finger said, come, he sleeps. And into a well-lit hall nearby they
went; only the child stayed at his feet, pulling the pillows more around
him, until at last he felt, that also he fell asleep. - There the snow
was, which grew around the dead man. |
"O Jesus! Jøden sitter der ennu!" skrek
mannen, da han så om morgnen ut. "Så jag ham bort! Det er jo
juledag," falt konen inn. "Og se den jødeskjelm, hvor fast han
holder bylten klemt til brystet!" "Han er påtrengende med sine
varer. Med stive blikk han ser herinn, som om vi hadde penger nok å
kjøpe for." "Dog gadd jeg se hva han i bylten har." "Vis frem da,
jøde!" Begge tren de ut. Den frosne glans de så I likets øyne. De
bleknet mer enn det, de skrek av skrekk, og skalv av angrens
slag. "O Jemini! Hva uhell her er hendt!" De opp ham
reiste, og bylten fulgte med. De åpnet kjolen. Der hang, med armene
om jødens hals, Margrethe, deres barn - et lik som han. Så
slår ei lyn, så rappe orm ei biter, som skrekk og smerte ekteparet
slo. Så blek som faderen var ei sneen, så hylte stormen ei som
moderen. "O Gud har straffet oss! Ei stormens kulde, vår egen
grusomhet har drept vårt barn! Forgjeves! akk, som jøden på vår
dør på nådens ville vi forgjeves banke." |
"O Jesus! The Jew is still there!" the husband
shouted, when he looked out that morning. "Then chase him off! It is
Christmas morning," the wife chimed inn. "And see the Jewish way in which
he holds his goods to his chest!" "He is aggressive with his goods. With a
stiff gaze he looks in here, as if we had money with which to buy."
"Though I'd like to see what he has to sell." "So show us, Jew!" They
both went out The frozen glaze they saw in the corpse's eyes. They
paled more than that, they screamed and shook in remorse. "Oh
Jeremiah!" "What accident has happened!" They stood him up and his
load came with. They opened the cloak. And there, around the Jew's neck -
Margaret, their child - a corpse as him. A lightning doesn't
strike, an adder doesn't bite, as horror and pain hit the couple then. The
snow wasn't as pale as the father, the storm didn't howl as the mother.
"Oh God has punished us! Not the cold of the storm, but our own cruelty
has killed our child! For naught! Ah, for naught the Jew for the sake of
mercy knocked on our door!" |
Da skogen veibar ble, kom bud fra gården, hvor
lille Gretha fostredes i legd, og hvorfra hun, da helgen inn ble
ringet, før været kom, var vandret av seg selv, foreldrene å gjeste
juleaften. Dog kom det ei å spørre efter barnet, men efter jøden fra
bygdens piker, hvis håp nu til å kunne gjeste kirken kun stod til
nyttårsdagen, om han fantes. |
When the forest again became fit for travel,
message came from the farm, where Greta was kept in foster care, and
whence she went, when Christmas bells were rung and before the storm set
in, wandering on her own to visit her parents on Christmas eve. But they
came not to ask about the child, but about the Jew, from the town girls,
whose hope to go to church was postponed to New Year's, if he came. |
Der lå han død I stuen foran arnen, hvor
mannen med et blikk som jødens frosne, og I en stilling krum som
likets, satt, I bålets røde aske stirrende og stetse økende dets
brann, at liket dog kunne blive strakt og hånden korslagt. Men foran
lå på kne Margrethes moder, sin lilles stive armer bøyende bestandig
fastere om likets hals. "Hun ei tilhører mere oss" hun hulket, "Han
har vårt barn seg tilkjøpt for sin død. Vi tør ei skille liten Greta
fra ham; thi hun for oss må bede Jesus om hans forbønn hos sin
fader; thi for ham vil arme jøde klage - -" |
Where he lay dead before the fireplace, the
husband sat with the fixed stare of the frozen Jew's and bending like the
corpse, the fire increased so the corpse was stretched and arms folded.
But before him on his knees was Margaret's mother, her daughter's arms
still stronger around the dead man's neck. "She belongs no more to us,"
she cried, "He has acquired the child with his death. We dare not separate
little Greta from him; for she must intercede on our behalf to Jesus with
his Father - because He will listen to a poor Jew."
|